Skattekontorene mottar jevnlig henvendelser fra personer som ønsker opplysninger fra saksarkivet i arveavgiftssaker. Det være seg informasjon om hvilke formuesgoder og hvilken gjeld en avdød person etterlot seg, eller hvem det er gitt avgiftspliktige gaver til.
Når retten til innsyn skal avklares, er det av avgjørende betydning at man er kjent med at skattekontoret bare er arveavgiftsmyndighet - og ikke ”arvemyndighet” i Norge. En slik ”arvemyndighet” eksisterer ikke. Dette medfører at de som føler seg urettmesig behandlet i forhold til gave-/arvesaker må ta ut søksmål ved de allminnelige domstoler dersom man ikke finner andre løsninger på problemet. Dette er typisk ofte tilfellet hvor en arving mener at det ulovlig er gitt ut gaver fra et uskiftet bo.
Skattekontorene besitter etter hvert adskillige opplysninger om de involverte. Eksempler kan være testamenter og dokumenter som bekrefter formuesforhold, fordeling av midler og grunnlaget for fradragsposter. Forvaltningsorganer plikter å arkivere disse opplysningene som ledd i dokumentasjonen av at oppgavene er utført på forsvarlig vis, men de innhentede opplysningene er derfor også underlagt svært strenge regler om taushetsplikt. Det offentlige møter samtidig økte forventninger fra samfunnet når det gjelder krav til åpenhet. Da er det betryggende at det gjelder en særskilt bestemmelse om taushetsplikt for arveavgiftssaker, som medfører at det kun er de som er part etter forvaltningsloven som har rett til innsyn.
Hvorfor ikke offentlighet og innsyn for alle?
Dette er saker som gjennomgående vil angå noens privatøkonomiske forhold, og i noen tilfeller også personlige forhold. De avgiftspliktige er underlagt bestemmelser som pålegger dem plikt til å inngi en rekke opplysninger til arveavgiftsmyndigheten, og det er stort sett disse opplysningene som danner grunnlaget for avgiftssakene. Det eneste som kan slå igjennom i forhold til taushetsplikten er reglene om innsynsrett i forvaltningsloven for de som selv er parter i avgiftssaken. Målsettingen om riktig fastsatt avgift sikres best ved at de involverte gis adgang til sakens dokumenter, slik at de selv kan kontrollere grunnlaget for beregningen og saksbehandlingen for øvrig. Innsynsrett er da en sentral forutsetning for kontradiksjon.
Hvem får vite hva?
Det er parter som har innsynsrett. Men det er ikke alltid enkelt å vite hva forvaltningsloven § § 2 første ledd bokstav e sikter til når den sier at en part er den som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder.
Arvesakene
Livsarvinger (loddeiere) – fullt innsyn i arvesaker
En avgiftssak i boet etter en arvelater må sies å rette seg mot de som skal betale avgiften. Alle arvinger som etter arveforholdet har rett til en del av boet etter avdøde, har derfor som parter innsyn i alle saksdokumentene tilhørende avgiftssaken. Da en loddeier (normalt en som står på skifteattesten) i boer som skiftes privat kan holdes solidarisk ansvarlig også for øvrige loddeieres avgift, har han i tillegg rett til å få opplysning om gavebeløp som tidligere måtte være ytt fra arvelater til en annen som er loddeier på skiftet. Tidligere utdelinger til medarvinger kan nemlig påvirke størrelsen på avgiften deres på skiftet, grunnet bunnfradrag og innslagspunkt for progressive satser. Men innsynsretten i tidligere gavesaker gjelder altså kun beløpet, og bare for de som er loddeiere i boet. Det gis bare opplysninger om tidligere gaveutdelinger ytt til noen som nå mottar arv på skiftet som loddeier.
Testamentsarvinger – ikke fullt innsyn for alle
Her må man også skille mellom de som har krav på en viss andel i boet (loddeiere), og de som kun har krav på en nærmere avgrenset rett til en sum eller en bestemt gjenstand (legatarer). Disse førstnevnte vil ha samme innsynsrett som livsarvinger, mens de sistnevnte bare har innsyn for så vidt gjelder sin egen bestemte del.
Frafallsmottakere – kun innsyn for så vidt gjelder egen sum
Her gjelder samme regel som for legatarene, og altså ingen innsynsrett i andre arvingers del av saken. At man har mottatt en frafallssum, betyr ikke uten videre at man har rykket opp og trådt inn i øvrige arverettigheter tilhørende frafallsgiver.
Gavesakene
Giver og mottaker – innsyn i egen sak
Om det skulle være flere gavemottakere ved utdeling fra samme giver, vil ikke disse på dette tidspunktet ha rett til innsyn i hverandres saker – selv om de skulle være framtidige medarvinger. Først ved oppgjør av dødsboet har loddeiere i samme bo rett til å se beløpet for tidligere utdelinger fra arvelater til medarvinger som også er loddeiere.
For øvrig
Fullmektiger/representanter
Disse avleder rettigheter fra de personene de trer inn i stedet for. Eventuelle begrensninger i representasjonsadgangen vil måtte fremgå av oppnevningen, ellers vil fullmektigen kunne representere fullmaktsgiver på det saklige området fullmakten gjelder. Retten til innsyn i fullmaktsgivers tidligere avgiftssaker vil normalt måtte være uttrykkelig omfattet av fullmakten for å inngå i oppdraget.
Offentlig oppnevnte bostyrere
Disse er oppnevnt av tingretten, og jobber for denne med å utarbeide innstilling for hvordan avdødes bo skal skiftes. Her har tingretten oppgaver både som skiftemyndighet og avgiftsmyndighet, men det gis innsyn i skattekontorets gamle saker bare ut fra den siste funksjonen. Bostyrer gis innsyn slik loddeierne selv ville fått på privat skifte. Men om en som tidligere har mottatt gave fra avdøde nå er tilgodesett på skiftet, for eksempel etter testament som legatar uten å være loddeier, vil bostyrer for å kunne gjennomføre en korrekt fastsetting i tillegg måtte få opplysning fra skattekontoret om tidligere utdelt beløp når skifteutlodningen til legataren medfører avgiftsplikt. Hensynet til å unngå innsynsmotivert åpning av offentlige skifter, tilsier ellers at man i størst mulig grad har lik praksis for innsyn for bostyrere og selvskiftende arvinger. Bostyrer får aldri opplysninger om saker hvor arvelater selv var arving eller gavemottaker, da disse direkte bare vil angå bostyrers virke som skiftemyndighet.
Rettsetterfølgere (suksessorer)
De arvinger som påtar seg ansvaret for avdødes forpliktelser i skifteattest får også adgang til å representere avdøde utad i mange anliggender. I møtet med avgiftsmyndigheten trer de inn i avdødes sted hvor det pågår en avgiftssak som ikke er avsluttet, eksempelvis hvor avdøde var arving eller gavemottaker. Her foreligger det en aktuell oppfordring til å ivareta avdødes interesser ved fastsettingen av avgiftskravet, ettersom det normalt er arvingen/mottakeren som skal betale avgiften. Innsynsrett i saksdokumentene er da en forutsetning for å vurdere kravet.
Man har bare rett til slik suksesjon i saker som ikke er ferdigbehandlet, og ikke av den grunn rett til innsyn i øvrige saker avdøde har hatt med avgiftsmyndigheten som giver, gavemottaker eller arving. Det må antagelig her for ordens skyld kreves at suksessorene opptrer utad samstemmig hvis de på denne måten skal kunne representere avdøde. Det er neppe like stor grunn til å la suksessorer tre inn i ikke-ferdigbehandlede saker hvor avdøde står som giver, i alle fall ikke hvor det uansett er mottaker som skal svare avgiften.