Etter skatteloven § 6-83 første ledd gis særfradrag til skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlige store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet. Kostnadene må dokumenteres/sannsynliggjøres og minst utgjøre 9 180 kroner i inntektsåret.
Kostnader til tannbehandling regnes normalt ikke som kostnader vedrørende varigs sykdom eller svakhet, jf. St.meld.nr. 35 (1994-95) side 174. Det kan likevel i skatterettslig forstand foreligge rett til særfradrag for merkostnader til tannbehandling dersom kostnadene er pådratt på grunn av varig sykdom eller annen varig svakhet, og de øvrige vilkårene i skatteloven § 6-83 er oppfylt. Vurderingen av om det foreligger en varig sykdom eller annen varig svakhet må i utgangspunktet foretas på selvstendig grunnlag.
For kostnader til tannbehandling har det oppstått spørsmål om behandling mv. som omfattes av refusjonsordningen i folketrygdloven § 5-6, skal anses foretatt innenfor eller utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen.
Skatteloven § 6-83 annet ledd begrenser fradragsretten for kostnader ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Her oppstiller loven enkelte tilleggsvilkår. I slike tilfeller gis bare særfradrag dersom det offentlige helsevesenet ikke har et tilsvarende tilbud, og det oppsøkte tilbudet vurderes som faglig forsvarlig.
Hva som anses som behandling innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen er for tannpleie regulert i lov om tannhelsetjenesten av 3. juni 1983 nr. 54. Det offentlige tilbudet omfatter barn og ungdom til og med det år de fyller 20 år og visse grupper av syke og eldre.
Refusjonsordningen for tannbehandling er regulert i folketrygdloven § 5-6 med tilhørende forskrift av 13. desember 2007 nr. 1412. Forskriften har en uttømmende oppregning av hvilke tilfeller/tilstander som gir rett til refusjon. Formålet med denne bestemmelsen er å gi bestemte grupper, ut over dem som har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven § 1-3, hel eller delvis stønad til kostnader til tannhelsetjenester.
Rett til refusjon fra folketrygden for behandling mv. i institusjonen og/eller hos privatpraktiserende helsepersonell etter fastsatte satser er ikke tilstrekkelig til at institusjonen eller den privatpraktiserende kan anses å være en del av offentlig norsk helse- og sosialvesen, jf. forskrift av 14. april 1988 nr. 295 § 3 bokstav b og merknader i forarbeidene til skatteloven § 6-83 annet ledd, Ot.prp. nr. 27 (1986-87) pkt. 1.4.2.
Behandling mv. hos tannlege anses foretatt utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, med mindre behandling er dekket gjennom lov om tannhelsetjenesten. Dette gjelder uansett om behandlingen er dekket av refusjonsordningen eller ikke. Det har ingen betydning om tannbehandlingen er foretatt i Norge eller i utlandet. Vilkårene i skatteloven § 6-83 annet ledd må derfor være oppfylt.
Ved vurderingen av tilleggsvilkårene i skatteloven § 6-83 annet ledd må det normalt legges til grunn at det offentlige ikke har et tilsvarende tilbud til skattyter når vedkommende ikke er omfattet av den personkrets som følger av § 1-3 i tannhelsetjenesteloven. Under forutsetning av at behandlingen kan anses som faglig forsvarlig av helsemyndighetene og lovens øvrige vilkår er oppfylt, må det således gis særfradrag for kostnader til behandling hos tannlege av sykdom eller annen varig svakhet.
I forbindelse med tannbehandling i utlandet kan det bli spørsmål om særfradrag for kostnader til reise og opphold. Det må i denne sammenheng avgrenses mot kostnader som ikke har tilstrekkelig årsakssammenheng med sykdommen/svakheten. Kostnader ved forlenget opphold pga. ferie o.l. vil ikke anses som merkostnader som det kan gis særfradrag for. Om det skal gis særfradrag for kostnader til reise og opphold må vurderes konkret i hvert enkelte tilfelle.
Det er ligningsmyndighetene som tar stilling til om vilkårene i skatteloven § 6-83 første ledd er oppfylt. Når det gjelder avgjørelsesmyndighet etter skatteloven § 6-83 annet ledd, så er denne delt mellom ligningsmyndighetene og helsemyndighetene. Dette er bestemt i forskrift av 5. februar 1988 nr. 121 om ligningsbehandlingen ved særfradrag etter skatteloven § 6-82 og § 6-83, jf. ligningsloven § 3-14.
I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om vilkårene for å gi særfradrag foreligger. Visse spørsmål kan eller skal forelegges fylkesmannen til avgjørelse. Fylkesmannens avgjørelseskompetanse er regulert i forskrift av 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, jf. skatteloven § 6-83 tredje ledd. Det vises til Lignings-ABC for mer utfyllende informasjon.