Merverdiavgiftshåndboken 7. utg. 2011

Merverdiavgift er en statlig avgift på omsetning av varer og tjenester. Vi har hatt merverdiavgift i sin nåværende form siden 1. januar 1970. Avgiften har i dag sitt grunnlag i lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift, som trådte i kraft 1. januar 2010, og det årlige merverdiavgiftsvedtaket i Stortinget. Merverdiavgiftsloven 2009 innebærer i hovedsak bare en teknisk revisjon av tidligere lov. Hovedformålet var å gjøre merverdiavgiftsregelverket lettere tilgjengelig for flere brukere, bl.a. gjennom en bedre fordeling mellom lovbestemmelser, forskrifter og stortingsvedtak. Loven har delt opp uforholdsmessig store paragrafer, samlet bestemmelser med saklig sammenheng og fått en paragrafnummerering etter samme system som i bl.a. skatteloven.

Merverdiavgiften er av stor betydning for statens inntekter. Inntektene fra merverdiavgiften er anslått til ca. 206 milliarder kroner for 2011.

Avgiftsplikten etter tidligere merverdiavgiftslov gjaldt opprinnelig varer og visse tjenester. Fra 1. juli 2001 ble avgiftsplikten gjort generell også for tjenester (merverdiavgiftsreformen 2001). Avgiftsplikten utløses ved henholdsvis omsetning av avgiftspliktig vare eller tjeneste, ved en registrert næringsdrivendes uttak av vare eller tjeneste til privat bruk eller til formål utenfor loven, og ved innførsel (import). Ved at registrerte næringsdrivende har rett til å føre inngående merverdiavgift til fradrag i avgiftsoppgjøret med staten, blir innbetalingen av avgift begrenset til verditilveksten (merverdien) på hvert omsetningsledd. Fradragsretten gir avgiftsmessig nøytralitet ved omsetning av varer og tjenester mellom registrerte næringsdrivende, og først når varen eller tjenesten er omsatt til den som etter systemet anses som forbruker, og som ikke har fradragsrett, er beløpet opptjent med virkning for statskassen.

Bak i kapittelet er inntatt en figur som viser avgiftsberegningen i de forskjellige omsetningsledd. I eksempelet er en vare fulgt fra produsentleddet til forbrukeren. Det er i eksempelet forutsatt at det første leddet i omsetningskjeden ikke har hatt kjøp hvor det foreligger rett til fradrag for inngående merverdiavgift.

Merverdiavgiftssatsen var opprinnelig på 20 %. Senere er satsen blitt forhøyet til 22 % (1. januar 1993), 23 % (1. januar 1995), 24 % (1. januar 2001) og til den nåværende satsen på 25 % (1. januar 2005). Ved omsetning av næringsmidler skal avgift beregnes med en redusert sats på 14 %. En redusert sats på 8 % gjelder for hhv. kringkastingstjenester finansiert av kringkastingsavgift, for persontransport og formidling av persontransport, for ferging av kjøretøyer på innenlands veisamband, for kinofremvisninger og for romutleie i hotellvirksomhet og lignende virksomhet, utleie av fast eiendom til camping, utleie av hytter, ferieleiligheter og annen fritidseiendom samt formidling av slike tjenester. Fra 1. juli 2010 skal det også beregnes 8 % merverdiavgift ved omsetning og formidling av tjenester i form av adgang til museer mv., adgang til fornøyelsesparker mv. og rett til å overvære idrettsarrangementer mv. (utvidet avgiftsplikt på kultur- og idrettsområdet). For omsetning fra fiskere til eller gjennom fiskesalgslag gjelder en redusert sats på 11,11 %. Se tabellen i kap. 1‑1 for en historisk oversikt over de ulike merverdiavgiftssatsene.

Et betydelig antall forskrifter til den tidligere merverdiavgiftsloven 1969 er nå samlet i en felles forskrift (merverdiavgiftsforskriften).

Lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer mv. (investeringsavgiftsloven) er opphevet fra 1. oktober 2002 (med unntak av §§ 6 og 7).

Lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven) har som formål å nøytralisere konkurransevridninger i forhold til anskaffelser fra private leverandører. Kommuners og fylkeskommuners fremstilling av varer eller tjenester til egen bruk skjer uten plikt til å beregne merverdiavgift, mens tilsvarende anskaffelser fra private leverandører blir avgiftsbelagt. Etter kompensasjonsordningen refunderer staten påløpt merverdiavgift ved anskaffelser fra private som kommunen eller fylkeskommunen ikke kan føre til fradrag. Ordningen omfatter også private og ideelle virksomheter som utfører lovpålagte helsetjenester, sosiale tjenester eller undervisningstjenester samt barnehager og kirkelig fellesråd. Loven trådte i kraft 1. januar 2004, og avløste lov av 17. februar 1995 nr. 9, som hadde en begrenset kompensasjonsordning. En omtale av loven med tilhørende forskrift er gitt i kap. 23 nedenfor.

Forgjengeren til merverdiavgiftsloven 1969 var lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 nr. 11, som fra 1. juli 1935 innførte en alminnelig flerledds omsetningsavgift. Omsetningsloven inneholdt enkelte bestemmelser om straff, tilleggsavgift mv., men var ellers en fullmaktslov. Bestemmelser om hvem som var avgiftssubjekt, gjenstanden for avgiftsplikt, beregningsgrunnlaget, oppkreving og kontroll ble inntatt i de årlige avgiftsvedtakene eller som kongelige resolusjoner og forskrifter.

Omsetningsavgiften ble beregnet på hvert omsetningsledd, og var dessuten kumulativ, dvs. at næringsdrivende ikke kunne fradragsføre påløpt inngående merverdiavgift. Samlet avgift ble dermed avhengig av antall omsetningsledd frem til forbruker. Avgiften var opprinnelig 1 %, men ble forhøyet til 2 % fra 1. mars 1940 og til 3 % fra 1. juli samme år. Omsetningsavgiften gjaldt kun varer.

Fra 1. september 1940 ble omsetningsavgiften lagt om til en sisteleddsavgift. Det vil si at det ikke skulle beregnes avgift fra noe ledd i omsetningskjeden før ved sluttleddets salg til forbruker eller annen avgiftspliktig kjøper. Omsetning til forbruker utgjorde naturligvis hovedområdet for sisteleddsavgiften. Men samtidig skulle det beregnes avgift ved salg av maskiner og investeringsvarer til næringsdrivende, samt for arbeidsytelser til investeringsformål. Salg til næringsdrivende av varer for videresalg eller av innsatsvarer for videreforedling, var derimot ikke avgiftspliktig. Sisteleddsavgiftssystemet var på denne måten en forløper til investeringsavgiftsloven.

Sisteleddsavgiften berodde altså både på den konkrete kjøperen og dennes bruk av varen. Avgiftssatsen var opprinnelig på 10 % fra 1. september 1940. I perioden 1. juli 1947 til 9. april 1951 var det en lavere sats på 6,25 %. Fra 1. desember 1964 ble satsen forhøyet fra 10 % til 12 % av omsetningsverdien inklusive avgiften, dvs. i realiteten 13,64 %. Avgiftsplikten omfattet det første året det samme som tidligere, dvs. omsetning av varer. Fra 1. september 1941 ble også arbeidsytelser på varer samt bygge- og anleggsvirksomhet gjort avgiftspliktig. I perioden 1. februar 1946 til 14. februar 1955 ble imidlertid bygge- og anleggsarbeid unntatt fra avgiftsplikt.

I 1998 ble omsetningsloven omgjort til en ren særavgiftslov, og lovens tittel endret til lov om særavgifter.

Tidligere eksisterte det også en kompensasjonsordning for omsetning av visse matvarer, jf. lov 14. desember 1973 nr. 57 om kompensasjon for merverdiavgift på matvarer (matvarekompensasjonsloven). Loven ble opphevet med virkning fra 1. juli 1996 (1. juli 1997 for kontrollbestemmelsen i § 4).

Alle medlemslandene i EU må ha et merverdiavgiftssystem. Hoveddirektivet for merverdiavgift i EU er Rådsdirektiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet). Siden nasjonale skatte- og avgiftsbestemmelser faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, er Norge ikke bundet av direktivets bestemmelser. Merverdiavgiftsdirektivet gir imidlertid anvisning på et system som på mange områder har likhetstrekk med det norske. Merverdiavgiftsregelverket i EU vil bli omtalt der dette har betydning for forståelsen eller tolkningen av de norske reglene.

Begrepene utgående og inngående merverdiavgift er definert i merverdiavgiftsloven § 1‑3 første ledd bokstav e og f, og er sentrale i merverdiavgiftssystemet.

Utgående merverdiavgift er den merverdiavgift som skal beregnes og kreves opp ved salg av varer og tjenester. Utgående merverdiavgift skal beregnes både ved omsetning til andre næringsdrivende og til vanlige forbrukere. Utgående merverdiavgift skal også beregnes når en registrert næringsdrivende tar ut en vare fra sin virksomhet til bruk privat eller til andre formål utenfor den registreringspliktige virksomheten. Ved uttak av tjenester skal det beregnes merverdiavgift når tjenesten tas i bruk privat eller til andre formål utenfor den samlede virksomheten.

Inngående merverdiavgift er den merverdiavgift som påløper ved kjøp av en avgiftspliktig vare eller tjeneste. Når kjøperen er en registrert næringsdrivende, kan dette avgiftsbeløpet føres til fradrag i oppgjøret med avgiftsmyndighetene. Merverdiavgiftsbeløpet som da skal betales inn til avgiftsmyndighetene, er differansen mellom utgående og inngående merverdiavgift i avregningsperioden.

Det gjelder egne bestemmelser om justering av inngående merverdiavgift for fast eiendom og andre større driftsmidler (kapitalvarer) ved omdisponering i løpet av en ti års periode for fast eiendom og en fem års periode for andre kapitalvarer. Bestemmelsene innebærer i hovedtrekk at fradraget for inngående merverdiavgift skal justeres opp eller ned dersom tilknytningen mellom kapitalvaren og avgiftspliktige aktiviteter endres i nevnte periode etter anskaffelsen. Se nærmere om justering i kap. 9‑1 flg. nedenfor.

Omsetning er levering av varer eller tjenester mot vederlag, jf. mval. § 1‑3 første ledd bokstav a. Det skal beregnes merverdiavgift ved salg når varen eller tjenesten er omfattet av merverdiavgiftsloven og selgeren er registrert næringsdrivende.

Det regnes også som omsetning når det leveres en vare eller en tjeneste som helt eller delvis vederlag for mottatt vare eller tjeneste. Bytte av vare eller tjeneste anses altså som omsetning. Tjeneste mot tjeneste vil for eksempel medføre plikt til å beregne merverdiavgift for begge parter.

Et annet vilkår for avgiftsplikt, er at det utøves næring, se merverdiavgiftsloven kapittel 2 om registreringsplikt og -rett. Begrepet næring må avgrenses mot andre former for aktivitet, og det kan enkelte ganger være vanskelig å fastslå om det foreligger næringsvirksomhet i forhold til merverdiavgiftslovens bestemmelser.

En aktuell problemstilling er om det utøves næring eller om det foreligger et lønnstagerforhold. Den største forskjellen mellom en næringsdrivende og en lønnstager, er at en selvstendig næringsdrivende påtar seg å utføre bestemte oppdrag for egen regning og risiko, mens en arbeidstager stiller sin arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiveren. Det er det reelle forholdet mellom partene som er avgjørende, ikke hvordan de selv karakteriserer det.

Videre kan det være aktuelt å trekke grensen mellom hobby og næringsvirksomhet. Også i disse tilfellene er det nødvendig å foreta en vurdering av ulike momenter, der det viktigste momentet er om driften har som mål å gå med overskudd. Det stilles også nærmere krav til omfang og varighet.

Avgiftsplikten gjelder alle som utøver næring med omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester, uansett om virksomheten drives av en enkelt person, to eller flere som driver sammen (ansvarlig selskap), aksjeselskap eller kommandittselskap.

Næringsbegrepet i merverdiavgiftsloven er grundigere behandlet i kap. 2‑1 nedenfor. Hvis det er tvil om det foreligger næring, bør det tas kontakt med skattekontoret for å få en nærmere vurdering av forholdet.

Veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner kan også være avgiftspliktige. Det har ingen betydning for avgiftsplikten om omsetningen tar sikte på å finansiere den allmennyttige virksomheten. Men det gjelder en egen registreringsgrense og enkelte andre særregler for slike virksomheter, jf. mval. § 2‑1 og § 3‑12.

Offentlig virksomhet, dvs. statlig, kommunal og fylkeskommunal virksomhet, er avgiftspliktig når de omsetter avgiftspliktige varer og tjenester på lik linje med andre næringsdrivende, jf. mval. § 2‑1. Noen offentlige institusjoner driver virksomhet som bare eller hovedsakelig (dvs. 80 % eller mer) har til formål å tilgodese egne behov. Slike institusjoner er avgiftspliktige bare for sin omsetning til andre, men har på den annen side bare rett til fradrag for inngående merverdiavgift på varer og tjenester som omsettes til andre, jf. §§ 3‑28 og 8‑2 annet ledd.

Som hovedregel er således avgiftsplikten ikke knyttet til hvem som driver virksomheten, men til arten av det som omsettes.

Det skal beregnes og betales merverdiavgift av all innenlandsk omsetning av varer og tjenester med mindre det er gjort særskilt unntak.

I merverdiavgiftsloven § 1‑3 første ledd bokstav b er det gitt en definisjon av hva som anses som varer. Med varer forstås fysiske gjenstander, herunder fast eiendom, og elektrisk kraft, vann fra vannverk, gass, varme og kulde.

Med visse unntak gjelder ikke loven for omsetning og utleie av fast eiendom eller rettighet til fast eiendom, jf. § 3‑11. Fast eiendom er både ubebygget og bebygget grunn. Salg av bygninger anses også som salg av fast eiendom, med mindre det gjelder midlertidige bygg, f.eks. flyttbare anleggsbrakker. Disse anses ikke som fast eiendom, og slikt salg er derfor avgiftspliktig. Selv om omsetning av fast eiendom ikke er avgiftspliktig, vil f.eks. nybygging og reparasjon av bygninger og annen fast eiendom bli belastet med merverdiavgift. Dette er omsetning av tjenester hvor det skal beregnes avgift på vanlig måte.

Med tjenester forstås ifølge mval. § 1‑3 første ledd bokstav c det som kan omsettes og som ikke er varer etter § 1‑3 første ledd bokstav b. Eksempler på avgiftspliktige tjenester er reparasjons- og vedlikeholdstjenester, konsulenttjenester, advokattjenester, regnskaps- og revisjonstjenester, edb-tjenester, vare- og persontransport, utleie av varer, eiendomsmegling og takseringstjenester.

Det er en del unntak og fritak fra avgiftsplikten. Disse kan deles inn i to hovedgrupper, som prinsipielt sett er helt ulike.

Den første gruppen er omsetning som faller utenfor loven (unntak). Disse unntaksbestemmelsene er særskilt angitt i lovens §§ 3‑2 til 3‑20. Virksomheter som bare har slik omsetning, skal ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret. De har blant annet ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift, og omsetningen skal ikke tas med på omsetningsoppgaven.

Eksempler på vareomsetning som faller utenfor loven, er (foruten fast eiendom) visse typer originale kunstverk som omsettes fra kunstneren selv eller mellommann i kunstnerens navn, tanntekniske produkter som omsettes av tannteknikere i syke- og tannpleie samt omsetning av programmer, suvenirer og lignende gjenstander av bagatellmessig verdi (kr 100 eller mindre) i forbindelse med adgang til teater‑, opera- og ballettforestillinger og konserter. Utenfor loven faller også frimerker, sedler og mynter når disse selges som samleobjekt, og videre gjenstander av bagatellmessig verdi når omsetningen skjer leilighetsvis fra veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner. Av tjenester som er unntatt fra loven kan bl.a. nevnes helsetjenester, sosiale tjenester, undervisning, finansielle tjenester og en del tjenester innenfor kultursektoren.

Den andre gruppen er omsetning som faller innenfor merverdiavgiftsloven, men hvor det i loven er bestemt at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift (fritak). Ved slik omsetning gjelder merverdiavgiftslovens regler fullt ut, blant annet reglene om fradrag for inngående merverdiavgift. Fritaksbestemmelsene er tatt inn i merverdiavgiftsloven kapittel 6. Eksempler på fritak er omsetning av varer og tjenester til utlandet, omsetning av elektrisk drevne kjøretøyer, omsetning av aviser, omsetning av bøker og tidsskrifter i siste omsetningsledd og omsetning av tjenester i siste ledd som gjelder anlegg og reparasjon av offentlig vei og baneanlegg.

For noen av tjenestetypene som er unntatt fra loven, er det adgang til å søke om frivillig registrering, jf. mval. § 2‑3.

Det skal beregnes merverdiavgift når en vare tas ut fra den registrerte eller registreringspliktige virksomheten, jf. mval. § 3‑21. Avgift skal likevel bare betales i det omfang avgiftssubjektet har hatt rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen. For kapitalvarer som tas ut til formål innenfor den samlede virksomheten gjelder egne justeringsregler. Det skal videre beregnes merverdiavgift ved uttak av tjenester fra den registrerte eller registreringspliktige virksomheten til privat bruk eller til andre formål utenfor den samlede virksomheten, jf. mval. § 3‑22. Som hovedregel skal det altså ikke svares merverdiavgift ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av virksomheten. Plikten til å betale uttaksmerverdiavgift er begrenset til varer og tjenester som er avgiftspliktige ved omsetning, jf. mval. § 6‑17.

Etter merverdiavgiftsloven skal det beregnes avgift ved innførsel til landet av varer. Denne avgiftsplikten skal sikre at varer som innføres, får den samme avgiftsbelastning som ved innenlandsk omsetning. Det skal også betales avgift når varen mottas fra utlandet til leie, som gave eller lån.

Tollmyndighetene er avgiftsmyndighet ved innførsel, og beregner og krever opp avgiften. Den som etter tolloven anses som tollskyldner, skal betale avgift ved innførsel. Det er uten betydning for avgiftsplikten om varen innføres av forbruker eller registrert næringsdrivende. For registrerte næringsdrivende er imidlertid merverdiavgift ved innførsel fradragsberettiget inngående merverdiavgift.

Enkelte varer er unntatt fra avgiftsplikt ved innførsel. Dette gjelder først og fremst vareslag som også er unntatt fra avgiftsplikt ved innenlandsk omsetning, men det er i merverdiavgiftsloven kapittel 7 gitt ytterligere fritak.

Også innførsel av tjenester som kan fjernleveres er merverdiavgiftspliktig dersom mottageren er næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i Norge. Med tjenester som kan fjernleveres menes tjenester hvor utførelsen eller leveringen etter sin art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Plikten til å beregne og innbetale avgiften påhviler mottageren (omvendt avgiftsplikt). For kjøpere som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal innberetning skje på en særskilt omsetningsoppgave. I 2004 ble avgiftsplikten utvidet til også å omfatte levering til privatpersoner forsåvidt gjelder elektroniske kommunikasjonstjenester eller tjenester som omsettes eller formidles av tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester, og vederlaget oppkreves av denne. Fra 1. juli 2011 utvides avgiftsplikten ved levering til privatpersoner ytterligere til å gjelde fjernleverbare elektroniske tjenester generelt. Se nærmere i kap. 3‑30 nedenfor.

Utgående merverdiavgift beregnes av vederlaget for den avgiftspliktige omsetningen, mval. § 4‑1. Selve avgiften regnes ikke med i beregningsgrunnlaget.

I beregningsgrunnlaget medregnes etter mval. § 4‑2 alle kostnader ved oppfyllelsen av avtalen (f.eks. emballasje, forsendelse og forsikring som inngår i vederlaget eller som det kreves særskilt betaling for), toll og andre avgifter i henhold til lov, tilknytningsavgifter, gebyrer og andre beløp som påløper i forbindelse med leveringen, samt auksjonssalær, provisjoner og lignende.

Det gjelder spesielle regler for kredittkjøp og salg til betydelig overpris fra veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner. Videre er det fastsatt særregler om beregningsgrunnlaget ved omsetning av brukte varer, kunstgjenstander, samleobjekter og antikviteter.

Registrerte næringsdrivende har rett til fradrag for inngående merverdiavgift, jf. mval. § 8‑1. Fradragsretten gjelder også for næringsdrivende som omsetter varer og tjenester som er omfattet av loven, men som er fritatt for beregning av utgående merverdiavgift etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kapittel 6.

Fradragsretten gjelder i utgangspunktet for avgift på varer og tjenester som anskaffes til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Det er en forutsetning at selgeren har beregnet merverdiavgift av varen eller tjenesten som anskaffes. Inngående merverdiavgift som ikke kan legitimeres ved salgsdokument er ikke fradragsberettiget, jf. mval. § 15‑10.

Fradragsretten gjelder ikke for anskaffelser til privat bruk, eller til bruk i virksomhet med omsetning som er unntatt fra merverdiavgiftsloven. I tillegg oppstiller mval. § 8‑3 enkelte unntak fra fradragsretten for visse varer og tjenester, selv om disse er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten.

Ved anskaffelser av varer eller tjenester til bruk under ett både til den registrerte virksomheten og til formål som ikke gir rett til fradrag for inngående merverdiavgift, er det delvis fradragsrett, jf. mval. § 8‑2. Fradragsretten gjelder her bare for den andelen av betalt inngående merverdiavgift som refererer seg til bruken innenfor den registrerte virksomheten.

Alle næringsdrivende med avgiftspliktig omsetning over en viss størrelse, plikter å sende registreringsmelding til skattekontoret, jf. mval. § 14‑1 første ledd. Den generelle beløpsgrensen for registrering i Merverdiavgiftsregisteret er fra 1. januar 2004 50 000 kroner. Beløpsgrensen knytter seg til den næringsdrivendes samlede omsetning og uttak i en 12-månedersperiode. Utenlandske næringsdrivende med avgiftspliktig omsetning i Norge skal også registreres i Merverdiavgiftsregisteret, eventuelt ved representant.

For veldedige og allmennyttige institusjoner gjelder en særskilt beløpsgrense på 140 000 kroner.

Skattekontoret avgjør om betingelsene for registrering i Merverdiavgiftsregisteret er til stede. Er vilkårene oppfylt, blir virksomheten registrert og får rett og plikt til å benytte bokstavene MVA etter organisasjonsnummeret.

I spesielle tilfeller kan det gis samtykke til registrering før omsetningen er kommet i gang eller før beløpsgrensen for registrering er nådd. Om såkalt forhåndsregistrering og tilbakegående avgiftsoppgjør vises til kap. 2‑4 og kap. 8‑6 nedenfor.

Som nevnt ovenfor, er det for noen av de tjenestene som er unntatt fra merverdiavgiftsloven adgang til å søke om frivillig registrering. Se nærmere om dette i kap. 2‑3.

Registrerte næringsdrivende har plikt til å sende inn omsetningsoppgave. Oppgavene skal sendes inn terminvis. Hver termin omfatter to kalendermåneder med 1. termin for januar og februar osv. Næringsdrivende med omsetning under en million kroner kan søke om å levere årsoppgave. Skattekontoret kan også ellers samtykke i at det brukes avvikende terminer. Det skal sendes inn oppgave selv om omsetningen for perioden er null.

Avgiften forfaller til betaling ved utløpet av oppgavefristen, som er én måned og ti dager etter utløpet av terminen.

Dersom oppgaven inneholder formelle feil eller ikke er levert innen fristen, vil avgiftsmyndighetene normalt gi et avgiftstillegg. Forhøyelsen skal være på minst kr 250 og maksimalt kr 5 000.

Dersom oppgave ikke innkommer, vil skattekontoret fastsette avgiften ved skjønn. Skjønnet bygger på opplysninger skattekontoret sitter inne med eller innhenter. Det skal ligge så nær opp til virkeligheten som mulig. Ved graverende eller gjentatte forsømmelser av oppgaveplikten, kan avgiftsmyndighetene finne grunnlag for politianmeldelse.

Skjønnsmessig fastsettelse av avgift kan også foretas dersom skattekontoret finner at oppgaven er uriktig, ufullstendig eller bygger på regnskap som ikke er ført i samsvar med gjeldende regler.

I tillegg til kontrollen av innkomne omsetningsoppgaver, foretar skattekontoret også stedlig kontroll av regnskapet. Slike kontroller kan foretas for forhold inntil ti år tilbake.

Når avgift betales etter forfall, blir det beregnet rente. Det samme gjelder når det er foretatt fastsettelse av avgift, f.eks. på grunnlag av bokettersyn, fordi oppgaven er uriktig, eller fordi den ikke er kommet inn.

Avgiftssubjektet har krav på rentegodtgjørelse dersom overskytende inngående merverdiavgift ikke er betalt tilbake innen en frist på tre uker. Avgiftssubjektet har derimot ikke krav på rentegodtgjørelse dersom det er feil i oppgaven.

Merverdiavgiftsloven har også bestemmelser om tilleggsavgift og straff. Tilleggsavgift kan i graverende tilfeller ilegges med inntil 100 %. Overtredelse kan også straffes med bøter eller fengsel.

Skattedirektoratet og skattekontoret kan avgi bindende forhåndsuttalelser om de avgiftsmessige virkningene av en planlagt disposisjon før den igangsettes. Uttalelse blir gitt dersom det er av vesentlig betydning for avgiftssubjektet eller spørsmålet har allmenn interesse. Det må betales gebyr for forhåndsuttalelser. Se mer om ordningen i kap. 17‑1 flg. nedenfor.

Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) definerer hvem som er regnskapspliktig. I tillegg bestemmer lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven) § 2 at alle som har plikt til å levere omsetningsoppgave etter merverdiavgiftsloven, har bokføringsplikt etter bokføringsloven for den virksomhet som drives. Dette gjelder enten virksomheten drives som aksjeselskap, ansvarlig selskap eller enkeltpersonforetak. Sentrale punkter i regnskapsreglene er legitimasjon av kostnader og inntekter, krav til årlig regnskapsavslutning og oppbevaringsplikt for regnskapsbøker og bilag. Nærmere regler om regnskapsføringen finnes i regnskapsloven og bokføringsloven med forskrifter.