Skattebetalingsloven ble endret 1. januar 2016, da Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver fra Tolletaten. Skattebetalingshåndboken er ikke oppdatert med disse endringene. Vi tar sikte på å oppdatere håndboka i løpet av 2016.

14. Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven kapittel 14. Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

Utlegg Til oversikt


§ 14-1. Tvangsgrunnlag for utlegg

Skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.1 og kap. 27 s. 189 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.1.

Generelt om § 14-1

Bestemmelsen er en videreføring av blant annet reglene i skattebetalingsloven av 1952 § 32 nr. 1, merverdiavgiftsloven av 1969 § 59 første ledd første punktum, tolloven av 1966 § 9 tredje ledd første punktum, motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5 femte ledd og særavgiftsloven § 5 første ledd. All tvangsfullbyrdelse av pengekrav må bygge på et tvangsgrunnlag. Det skilles i denne sammenheng mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag. Blant de særskilte tvangsgrunnlag er krav som etter lov er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑2 bokstav e.

Skattebetalingsloven § 14‑1 slår fast at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetene er med dette gitt et særskilt tvangsgrunnlag, og er ikke avhengig av å få dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for disse kravene før de kan gå til tvangsfullbyrdelse. Dette forenkler innkrevingen og er tids- og arbeidsbesparende.

Hvilke skatte- og avgiftskrav, samt renter, omkostninger og gebyrer mv. som omfattes av loven, og som dermed er særskilt tvangsgrunnlag, fremgår av § 1‑1.

Begrepet utlegg
Utlegg er en tvangsmessig stiftelse av panterett i en skyldners formuesgoder (utleggspant) eller løpende ytelser som lønn mv. (utleggstrekk). Valg av utleggsform avhenger av formuesgodets art. De generelle regler for gjennomføring av en utleggsforretning står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7.
Utleggspant
Utleggspant etableres ved at det stiftes panterett for et krav. Dette kalles sikringsstadiet. Utleggspant forutsetter at kreditor sender en begjæring om utlegg til namsmannen. Namsmannen søker så å sikre kravet gjennom en utleggsforretning. Utleggsforretningen kan enten resultere i at namsmannen tar utlegg i skyldners eiendeler til sikring av kreditors krav, f.eks. i bolig, eller at namsmannen ikke finner noen tjenelige utleggsobjekter hos skyldner. I sistnevnte tilfelle gir utleggsforretningen «intet til utlegg». I de tilfeller kravet blir sikret ved utleggspant, vil skatteoppkreveren, skattekontoret eller tollregionen kunne få oppgjør for kravet ved at utleggsobjektet omgjøres til penger gjennom et senere frivillig salg eller gjennom tvangsrealisasjon av formuesgodet. Reglene om dette står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 til 13. Dette kalles dekningsstadiet.

Utleggstrekk
Med utleggstrekk menes at det tas utlegg ved pålegg om trekk i debitors lønnskrav eller andre pengekrav som nevnt i dekningsloven § 2‑7. Innfordring ved utleggstrekk skjer ved at namsmannen sender pålegg til f.eks. skyldnerens arbeidsgiver om å trekke i skyldnerens lønn eller andre ytelser. Ved beslutning om utleggstrekk sikres og tvangsinnfordres kravet i samme handling.

Utlegg foretas normalt av

Ordinær namsmyndighet
de ordinære namsmyndighetene i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑18. De ordinære namsmyndighetene er namsmannen og tingretten (tidligere namsrett) jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑1. Skatteoppkreverne og skattekontorene er imidlertid gitt kompetanse til å operere som namsmann for egne krav, såkalt særnamsmyndighet.
Særnamsmyndighet
I medhold av skattebetalingsloven § 14‑3 første ledd er skattekontorene gitt myndighet til å avholde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Skatteoppkreverne kan holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Det vises til pkt. 14‑3.3 for ytterligere beskrivelse av skattekontorets og skatteoppkrevers særnamsmyndighet.

Skattekontorene og skatteoppkreverne er videre gitt myndighet til å nedlegge utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for, jf. § 14‑4 første ledd. Toll- og avgiftsetaten er ikke gitt særnamskompetanse. I forarbeidene er dette blant annet begrunnet med at Toll- og avgiftsetaten ble ansett for å ha mindre behov for særnamskompetanse for sine krav enn skatteoppkreverne og skattekontorene, samtidig som det ble ansett uheldig å spre namskompetansen på mange ulike organer.

Som nevnt ovenfor følger det av § 1‑1 hvilke skatte- og avgiftskrav, samt renter, omkostninger og gebyrer mv., som omfattes av loven og som dermed er særskilt tvangsgrunnlag. Før ikrafttredelsen av den nye skattebetalingsloven fremgikk det av merverdiavgiftsloven av 1969 § 59 første ledd annet punktum at overskytende beløp etter merverdiavgiftsloven § 24, eller feilaktig, eller for mye utbetalt refundert avgift til utenlandsk næringsdrivende etter § 26 a fjerde ledd, var tvangsgrunnlag for utlegg. I § 1‑1 er det ikke inntatt noen tilsvarende presisering og spørsmålet er heller ikke drøftet i forarbeidene til loven. I og med at skattebetalingsloven § 14‑1 er ment å være en videreføring av tidligere lov, legger Skattedirektoratet til grunn at slike krav fremdeles vil være tvangsgrunnlag for utlegg.

Kommunale avgifter
Enkelte skatteoppkrevere innfordrer også kommunale avgifter på vegne av kommunen. Kommunale avgifter som vann og kloakkavgift, avfallsgebyr, eiendomsskatt, feieavgift og parkerings- og piggdekkgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg som følge av hjemmel i den enkelte særlov. Som følge av henvisninger til skattebetalingsloven kan disse kravene dessuten innfordres etter reglene for innkreving av skatt (særnamskompetansen kan anvendes). Forutsetningen er at innfordringen av avgiftene er lagt til skatteoppkrever. Alle eiendomsavgiftene, med unntak av engangsavgift for vann/kloakk, har dessuten lovpanterett i den aktuelle eiendom.

Etter tolloven av 1966 § 9 fjerde ledd hadde speditøren et regresskrav mot vareeier når han innfridde toll og avgifter på vegne av vareeier. Dette regresskravet var tidligere tvangsgrunnlag for utlegg tilsvarende det kravet Tollvesenet hadde mot vareeieren. Denne bestemmelsen er ikke videreført i ny skattebetalingslov. Lovgiver ønsket ikke noen særregulering av slike regresskrav, men henviste speditøren til å innfordre kravet på annen måte, f.eks. ved inkasso. Det ble også vist til at regresskrav etter bestemmelsen i skattebetalingsloven § 16‑1 tredje ledd ikke ble gitt en tilsvarende gunstig stilling.

§ 14-2. Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

Tvangsfullbyrdelsesloven gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. Dette gjelder likevel ikke §§ 5‑1 til 5‑5 og §§ 7‑1 til 7‑8.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.2 og kap. 27 s. 189 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.2.

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 23.13.(Fjernet henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 i annet punktum.)

Generelt om § 14-2

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven ved gjennomføring av utleggsforretning.

Ifølge bestemmelsen gjelder tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, det vil si når skatteoppkrever og skattekontoret avholder utleggsforretning eller nedlegger utleggstrekk. Fra dette utgangspunkt er det så gjort noen unntak fordi ikke alle bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven passer like godt ved utøvelsen av særnamskompetansen, som for det ordinære namsapparatet. Dette gjelder i henhold til § 14‑2 annet punktum tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5‑5 og §§ 7‑1 til 7‑8 som ifølge forarbeidene til loven ikke er anvendelige ved utøvelsen av særnamsmyndigheten.

5
Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5‑5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og om foreløpig prøving av begjæringen.

8
Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑1 til 7‑8 omhandler begjæring om utlegg. I forarbeidene vises det særlig til at det i forhold til § 7‑3, som angir hvem som er kompetent namsmyndighet, vil kunne virke misvisende om kap. 7 ble gitt anvendelse i sin helhet. Reglene for gjennomføring av utleggsforretning i §§ 7‑9 til 7‑29 er derimot ikke unntatt og gjelder tilsvarende så langt det passer for en skatteoppkrever eller et skattekontor som gjennomfører utleggstrekk eller avholder forretning for utleggspant.

Bestemmelsene i § 7‑9 om stedet for utleggsforretningen og i § 7‑10 om varsel om utleggsforretningen vurderes til å være bestemmelser som ikke «passer» ved skattekontorenes eller skatteoppkreverkontorenes nedleggelse av utleggstrekk, og kommer dermed ikke til anvendelse. Dette har sammenheng med at skattekontorenes og skatteoppkrevernes nedleggelse av trekk tradisjonelt ikke har vært ansett som en «forretning» i tvangsfullbyrdelseslovens forstand.

Spesielt om tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3
Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 omhandler sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse. I forarbeidene til skattebetalingsloven ble det diskutert om kap. 3 skulle gis tilsvarende anvendelse ved tvangsinnfordring av krav etter skattebetalingsloven. På bakgrunn av Finansdepartementets høringsnotat til ny skattebetalingslov ble det fremsatt motforestillinger mot å gi kap. 3 anvendelse, blant annet fordi dette kunne tolkes som at innkrevingsmyndighetene ble gitt hjemmel til å få dekket omkostninger som man tidligere ikke har tatt seg betalt for. Dette gjelder omkostningene tilsvarende ett rettsgebyr (R) som det ordinære namsapparatet tar ved skriving av utleggsbegjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3‑1, jf. § 2 første ledd nr. 2 i forskrift 4. desember 1992 nr. 898 om saksøktes sakskostnadsansvar ved tvangsfullbyrdelse.

I både Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) ble det deretter lagt til grunn at også tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 skulle unntas fra å gjelde tilsvarende ved særnamsmennenes gjennomføring av utleggsforretninger. Det ble blant annet vist til at kap. 3 ikke er av betydning for særnamsmennenes gjennomføring av utleggsforretninger, og at kapittelet derfor ikke gis anvendelse. Samtidig ble det presisert at bestemmelsene i kap. 3 får betydning når det gjelder kreditors rett til å få dekket sakskostnader. Med dette siktes det ikke til omkostningen ved skrivingen av en utleggsbegjæring, men andre omkostninger ved utleggsbegjæringen.

I Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) «Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer» ble spørsmålet om forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 igjen tatt opp og departementet viste til at unntaket i praksis innebærer at innkrevingsmyndighetene ved bruk av særnamskompetansen ikke vil kunne kreve dekket rettsgebyr og andre faktiske kostnader på den måten som følger av tvangsfullbyrdelsesloven. Dette var ingen tilsiktet virkning når kap. 3 ble unntatt. Departementet foreslo derfor en endring i § 14‑2 slik at kap. 3 ikke lenger ble unntatt fra de regler som gis tilsvarende anvendelse. Det ble samtidig presisert at gjeldende praksis med at innkrevingsmyndigheten ikke krever dekning av sakskostnader ved skriving av utleggsbegjæringen skal videreføres. Endringen ble vedtatt ved lov 15. desember 2006 nr. 85.

Skatteoppkrevernes og skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant og til å beslutte utleggstrekk er nærmere beskrevet i henholdsvis pkt. 14‑3 og 14‑4 til 14‑5. Her er det også gitt en nærmere beskrivelse av særnamsmennenes gjennomføring av utleggspant og utleggstrekk, herunder reglene om varsling av tvangsfullbyrdelsen, og reglene for omgjøring og klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte.

§ 14-3. Forretning for utleggspant

(1) Skattekontorene kan holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Skatteoppkreverne kan holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for.

(2) En skatteoppkrever kan på anmodning holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som en annen skatteoppkrever eller et skattekontor har innkrevingsansvaret for. På tilsvarende måte kan et skattekontor holde utleggsforretninger for skatteoppkrevere.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.3 og kap. 27 s. 190 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.3.

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 3.5.1.3 og 3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)

Generelt om § 14-3

Bestemmelsen samler reglene om skatteoppkrevernes og skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant for kravene de har innkrevingsansvar for, jf. skattebetalingsloven §§ 2‑1, 2‑2 og 2‑6. Bestemmelsens første ledd er i det vesentlige en videreføring av bestemmelsene i skattebetalingsloven av 1952 § 36 og embetsverksloven § 5 tredje ledd, mens annet ledd lovfester den såkalte bistandsordningen mellom skatteoppkreverne, samt utvider den til å gjelde for skattekontorene.

Formålet med at skatteoppkreverne og skattekontorene har kompetanse til å holde forretning for utleggspant er å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, noe som igjen øker sannsynligheten for positive resultater.

Toll- og avgiftsetaten er ikke gitt særnamskompetanse da det anses uheldig å spre namskompetansen på mange ulike organer. Toll- og avgiftsetaten anses dessuten å ha mindre behov for særnamskompetanse for sine krav.

§ 14-3 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggspant

Bestemmelsen fastsetter at skattekontorene og skatteoppkreverne har en særlig kompetanse til å holde forretning for utleggspant. Normalt er det kun den ordinære namsmannen som innehar denne kompetansen. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere rett, men ordningen med at skatteoppkrevere måtte søke om særskilt bemyndigelse er ikke videreført. Dermed innehar både skattekontorene og skatteoppkreverne nå automatisk kompetanse til å avholde utleggsforretning i medhold av loven. Departementet kan i kraft av sin instruksjonsmyndighet inndra denne kompetansen i særlige tilfeller der det viser seg at et skattekontor eller en skatteoppkrever ikke har nødvendig faglig kompetanse. Skattekontorene og skatteoppkreverne har valgfrihet med hensyn til bruken av særnamskompetansen. Dersom det er hensiktsmessig kan de benytte det ordinære namsapparatet. Bruken og omfanget av særnamskompetansen vil derfor kunne variere fra distrikt til distrikt. Av hensyn til de ordinære namsmyndighetenes planlegging og ressursbruk, bør imidlertid skattekontorene og skatteoppkreverne ha nokså faste rutiner på hvilke områder de velger å benytte seg av særnamskompetansen og på hvilke områder de sender begjæring om utlegg til det ordinære namsapparatet.

Sikringsstadiet
Kompetansen til å holde utleggsforretning omfatter alle de tiltak som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet. Den videre dekningsforfølgningen, f.eks. realisasjon av pantet, omfattes derimot ikke av kompetansen og kan kun skje gjennom en begjæring til de ordinære namsmyndighetene.

Reglene ved bruk av særnamskompetansen er i all hovedsak sammenfallende med de reglene som gjelder for de ordinære namsmennene, med de unntak som følger av § 14‑2. Se mer om anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven og unntakene i pkt. 14‑2.2.

Kompetanse
Mens den ordinære namsmyndighetens kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, er kompetansen til skatteoppkreverne og skattekontorenes som særnamsmenn helt eller delvis knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet.

Skattekontorets særnamsmyndighet
Bestemmelsens første punktum bestemmer at skattekontoret kan holde utleggsforretning for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Kompetansen er således ikke knyttet til skattekontorets distrikt, slik kompetansen er begrenset for skatteoppkreverne i bestemmelsens annet punktum. Denne forskjellen mellom skattekontorenes og skatteoppkreverkontorenes kompetanse ble etablert ved gjennomføringen av reorganiseringen av skatteetaten (ROS) som ble iverksatt 1. januar 2008 (se Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) pkt. 3.5.2). En av grunntankene bak ROS er at skattekontorene skal ha landsdekkende kompetanse. Konsekvensen av dette var at skattekontorenes kompetanse ikke kunne begrenses til «sitt distrikt». Dette hensynet slo ikke til for de kommunale skatteoppkreverne som ikke var en del av reorganiseringen. Kompetansebegrensningen knyttet til «sitt distrikt» er derfor opprettholdt for dem.

Særlig om skatte- og avgiftskrav fastsatt ved sentral ligning
Formues- og inntektsskatt for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket og sjømenn bosatt i utlandet fastsettes av sentralskattekontoret for utenlandssaker som er en del av Skatt vest. Ifølge skattebetalingsloven § 2‑3 første ledd skal slik skatt betales til og innkreves av det skattekontoret departementet bestemmer. Skattedirektoratet har i instruks om fordeling av vedtaksmyndighet mv. mellom skattekontorene bestemt at innkrevingen av slik skatt skal skje ved Skatt vest, skatteoppkrever utland.

De organisatoriske reglene rundt fastsetting, betaling og innkreving av formues- og inntektsskatt for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket og sjømenn bosatt i utlandet ble endret som følge av reorganisering av skatteetaten. I og med at innkrevingsmyndigheten for disse kravene er lagt til et skattekontor vil skattekontoret også ha kompetanse til å holde forretning for utleggspant i hele landet for disse kravene. Før forslaget om omorganisering av skatteetaten ble vedtatt, fremgikk det av skattebetalingsloven § 14‑3 første ledd annet punktum at innkrevingsdistriktet var hele landet for skatte- og avgiftskrav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2‑4 nr. 1 bokstav b. Bestemmelsen ble opphevet ved lov 15. desember 2006 nr. 85 om endringer i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav, fordi det ikke lenger ble ansett å være behov for å uttrykke dette spesielt etter reorganiseringen.

Skatteoppkrevers særnamsmyndighet
Ifølge bestemmelsens annet punktum kan skatteoppkreverne som særnamsmenn holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for de skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Dette er en videreføring av ordningen etter skattebetalingsloven av 1952 og innebærer som nevnt ovenfor et unntak fra ordningen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3 om stedlig kompetanse. Mens ordinær namsmanns kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, er skatteoppkrevers kompetanse knyttet til innkrevingsansvaret for det aktuelle kravet. Kompetansen påvirkes i utgangspunktet ikke av at skyldner flytter til et annet distrikt (kommune). En skyldner kan eksempelvis bli utsatt for tvangsinnfordring fra flere skatteoppkrevere for ulike inntektsår. I praksis vil likevel skyldnerens bosted kunne ha betydning for hvorvidt skatteoppkrever kan avholde utleggsforretning. Dette fordi tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 om stedet for utleggsforretningen har som utgangspunkt at en utleggsforretning skal holdes på saksøktes bopel eller forretnings- eller driftssted.

Siden skatteoppkreverens kompetanse til å avholde utleggsforretning er begrenset til å gjelde «i sitt distrikt», det vil si i den aktuelle kommunen eller i de kommunene som inngår i en ordning med felles skatteoppkrever, kan skatteoppkrever ikke avholde utleggsforretning utenfor sitt distrikt. Overfor skyldnere bosatt utenfor distriktet medfører denne begrensningen at skatteoppkreveren bare kan avholde utleggsforretning hvis skyldner har formuesgoder i distriktet, eller hvis vilkårene i § 7‑9 for å avholde utleggsforretningen som kontorforretning er oppfylt. Begrensningen «i sitt distrikt» har imidlertid liten praktisk betydning, da det er en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Se pkt. 14‑3.6 for en nærmere omtale av § 7‑9.

Rettsgebyr
Når skatteoppkreveren eller skattekontoret avholder forretning for utleggspant påløper det rettsgebyr for begjæringen først når utleggsforretningen berammes. I følge rettsgebyrloven § 4 inntrer gebyrplikten for tvangsfullbyrdelse når saken er ført inn i sakslisten hos namsmannen. Skatteoppkreverne og skattekontorene har i motsetning til de ordinære namsmyndighetene ingen «saksliste» i lovens forstand. Skattedirektoratet har derfor tolket bestemmelsen slik at gebyr for begjæring om forretning for utleggspant først skal påløpe ved berammelsen av utleggsforretningen. Først fra dette tidspunktet fremkommer det klart at skatteoppkreveren eller skattekontoret fungerer som namsmann og ikke kun som kreditor.

§ 14-3 annet ledd – Bistandsordningen

Bestemmelsen lovfester bistandsordningen mellom skatteoppkreverne som før fremgikk av rundskriv fra Skattedirektoratet (Sk nr. 20/1983 og nr. 17/1984). Ordningen er nå utvidet til også å omfatte skattekontorene. Dette er nytt i forhold til tidligere praksis og innebærer at skatteoppkreverne og skattekontorene kan anmode hverandre om å avholde utleggsforretning dersom det anses nødvendig, i stedet for å bruke den ordinære namsmannen. Bistandsordningen ble etablert for å effektivisere innkrevingen der en skatteoppkrever ikke hadde kompetanse til å holde utleggsforretning i sitt eget distrikt, samtidig som det ville være mer hensiktsmessig å få bistand av en annen skatteoppkrever i stedet for å begjære utlegg overfor de ordinære namsmyndighetene. Utvidelsen av bistandsordningen til også å gjelde bistand fra et skattekontor, er ansett som en praktisk forenkling og samordning av innkrevingen.

Bestemmelsen sier uttrykkelig at en skatteoppkrever, på anmodning, kan holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som en annen skatteoppkrever eller et skattekontor har innkrevingsansvaret for. På tilsvarende måte kan et skattekontor holde utleggsforretninger for skatteoppkrevere. Et skattekontor kan også holde forretning for utleggspant for et annet skattekontor. Dette er ikke ansett nødvendig å presisere i loven da skattekontorene er gitt riksdekkende kompetanse som ledd i reorganiseringen av skatteetaten. Behovet for lokal kjennskap og tilstedeværelse begrunner regelen om at et skattekontor kan anmode et skatteoppkreverkontor om å avholde utleggsforretning, i stedet for et annet skattekontor.

Det er rekvirentkontoret, ikke bistandskontoret, som skal stå som saksøker ved utleggsforretningen, dvs. staten v/skatteoppkreveren i X kommune, når skattekravet skal betales til og innkreves av X kommune.

Rettsgebyr
Skyldner skal alltid belastes med rettsgebyr dersom utleggsforretning er berammet. Bistandskontoret kan derimot kun kreve rekvirentkontoret for rettsgebyr dersom det faktisk avholdes utleggsforretning eller dersom skyldner frivillig betaler kravet og gebyret for begjæring om utleggsforretning.

Hva det kan tas utleggspant i

Hovedregelen

Det kan tas utlegg i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren og som det kan tas beslag i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑1 annet ledd. De nærmere vilkår for hvilke formuesgoder det kan tas beslag i følger av

2
dekningsloven kap. 2. Hovedregelen er at en fordringshaver har rett til dekning i «ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger», jf. dekningsloven § 2‑2. Det er imidlertid gjort unntak for nærmere bestemte formuesgoder, se om dette nedenfor.

Dekningslovens § 2‑2 suppleres av rettsvernsregler. Har en overdragelse ikke fått rettsvern, kan en kreditor likevel ta beslag i formuesgodet. Hva som kreves for at en overdragelse skal få rettsvern vil avhenge av type formuesgode. Gjelder for eksempel overdragelsen fast eiendom, trenger ikke utleggstaker å respektere rettsstiftelser i eiendommen som ikke er tinglyst i grunnboken, jf. tinglysingsloven § 20. Blir ikke hjemmelen overført fra selgeren til kjøperen, kan utlegg tas i eiendommen selv om denne er solgt.

Bevisbyrde
Hvis skatteoppkreveren eller skattekontoret tar utlegg i en gjenstand som skyldneren hevder at han ikke eier, er det skyldneren som må ta initiativ til prøving av rettighetsforholdet gjennom klage til tingretten. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑13 og 7‑14 regulerer hvem som har bevisbyrden i ulike situasjoner ved tvist om eierforholdet. Disse presumsjonsreglene danner utgangspunktet for bevisvurderingen, og gir anvisning på hvem som skal anses som eier der det ikke foreligger bevismomenter som trekker i en annen retning. Er skyldneren i besittelse av ikke-realregistrert løsøre eller verdipapirer, er det han som må sannsynliggjøre et annet eierforhold. Det samme gjelder der skyldner står registrert eller er meldt som eier av realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i VPS, samt aksjer og adkomstdokumenter til leierett eller borett til husrom. Dersom skattekontoret eller skatteoppkreveren har opplysninger som tilsier at objektet tilhører skyldneren, kan de ta utlegg selv om dette besittes av eller står registrert på en tredjemann. I disse tilfellene er det imidlertid utleggstaker som må sannsynliggjøre at skyldner er reell eier av det aktuelle formuesgodet.
Felles bolig ervervet i ekteskap o.l.
Dersom skyldneren er gift eller lever i et ekteskapsliknende forhold som har vart i minst to år, eller hvor samboeren har, har hatt eller venter barn med saksøkte, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, med mindre et annet eierforhold blir sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd. Selv om det må legges til grunn at et ektepar har boligeiendommen i sameie, skal imidlertid ikke presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50 prosent, jf. Rt. 1997 s. 704. Høyesterett har i Rt. 1999 s. 901 uttalt at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse. På denne bakgrunnen kan namsmannen kun anvende presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd når spørsmålet rundt hvem som er eier ikke er nærmere belyst.

Bevisvurderingen
Ved bevisvurderingen er det en rekke ulike faktorer som kan være relevante. Sentralt vil være om skyldner har finansiert kjøpet av formuesgodet eller om skyldner alene betaler på lån som er knyttet til formuesgodet. Hvem som opprinnelig har finansiert formuesgodet vil likevel ikke alene være avgjørende. Skyldner kan anføre at formuesgodet er solgt eller gitt i gave til tredjemann, og i slike tilfeller vil dokumentasjon knyttet til gave/salg stå sentralt. Relevante momenter kan være om overdragelsen kan dokumenteres ved fremleggelse av avtale, utskrift av bankkonto som viser innbetaling av salgssum eller lignende. Hvem som besitter og bruker formuesgodet vil også ha betydning for vurderingen av hvem som er reell eier. Av og til vil andre ytre omstendigheter kunne gi indikasjoner på hvem som er reell eier av det aktuelle formuesgodet. Imidlertid vil rettsvernsreglene i mange tilfelle gjøre at det ikke er nødvendig å gå inn på en nærmere vurdering av hvem som er reell eier i overdragelsestilfellene.

Der det sannsynliggjøres at det aktuelle formuesgodet er overdratt fra skyldner ved gave til tredjemann, og rettsvern for overdragelsen er sikret, vil det ikke kunne etableres utlegg. I slike tilfeller vil imidlertid kreditor måtte vurdere om den aktuelle gaven kan omstøtes etter dekningsloven § 5‑2, og i så fall vurdere å begjære skyldner konkurs. Kreditor vil i visse tilfeller også kunne rette kravet mot ektefelle som har fått gaven overført til seg i medhold av ekteskapsloven § 51.

Særeieavtaler står i en særstilling ved bevisvurderingen i overdragelsestilfellene, og det skal svært mye til for å sette til side en særeieavtale som proforma, jf. for eksempel Rt. 1999 s. 901. Rettspraksis

Bevisvurderingen ved særeie
legger til grunn at det er legitimt å overføre verdier til ektefelle utelukkende med det formål å unngå kreditorforfølgning. En formuesoverføring ved ektepakt kan heller ikke underkjennes med den begrunnelse at det på vedkommende formuesgode hefter gjeld som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter alene, jf. Rt 1999 s. 901. Det er også svært vanskelig å nå fram med anførsler om at en ektefelle gjennom betaling på lån har opparbeidet seg sameie i et formuesgode som er bestemt å være den andre ektefellens særeie.

Som følge av ovennevnte bør oppkrever være svært forsiktig med å etablere utlegg der det fremgår av særeieavtale at det aktuelle objektet er overdratt til skyldnerens ektefelle. Forutsetningen er imidlertid at særeieavtalen er inngått ved ektepakt, at øvrige krav til ektepaktens form og innhold er oppfylt, og at rettsvern er sikret gjennom tinglysing av ektepakten.

Gaver mellom ektefeller må som hovedregel skje ved ektepakt for å være gyldige, jf. ekteskapsloven § 50.

Formkrav ektepakt
Det er gjort unntak for gaver som må kunne betegnes som vanlige, samt enkelte ytelser som er ment å sikre den andre ektefellen. Ektepakten må være skriftlig, og må bevitnes og underskrives av to vitner, jf. ekteskapsloven § 54.

Dersom en gaveoverføring til ektefellen skal sikre at giverens kreditorer ikke kan ta utlegg i det aktuelle formuesgodet, må det gå klart fram av ektepakten at det er tale om en formuesoverføring. At ektepakten innebærer en formuesoverføring, kan klargjøres i ektepaktens tekst og/eller ved at det krysses av for gave i egen rubrikk på standardskjema for ektepakter.

Krav til innhold i ektepakt
Enkelte ektepakter inneholder kun en formulering om at bestemte formuesgoder «skal være NN sitt særeie» uten å presisere at dette innebærer en formuesoverføring fra den ene ektefellen til den andre. I slike tilfeller vil ektepakten ikke gi rettsvern for gaveoverdragelsen. Dette fremgår av Frostating lagmannsretts kjennelse av 25. februar 2008 (RG. 2008 s. 769) hvor det uttales:

769
«Notoritetshensyn tilsier at kreditorene på en enkel måte skal bli klar over at det skjer en gaveoverføring og hva denne består i. Dette må derfor fremgå av ektepakten enten ved at det krysses av i ektepakten for at det skjer en gaveoverføring eller at det fremgår av ektepaktens tekst.

I den aktuelle ektepakten er det kun angitt at borettslagsandelen er Bs særeie. Selv om lagmannsretten, i lys av ekteparets opplysninger om bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten, holder det som mest sannsynlig at de i tillegg mente at hele andelen heretter skulle være Bs eneeie, skaper ikke selve ektepakten notoritet rundt at det faktisk skjedde en gaveoverføring

Ut fra teksten i ektepakten kan andelen hele tiden ha vært hennes eneeie, eller det kan være meningen at den fortsatt skal eies av ektefellene i fellesskap mens ekteskapet består.».

I en lignende sak for Borgarting lagmannsrett (LB-2010‑161794) kommer retten med uttalelser som synes å stride med det som ble lagt til grunn i Frostating lagmannsretts kjennelse. Uttalelsene er imidlertid ikke nødvendige for å begrunne resultatet (obiter dictum), og kan derfor ikke leses som en endring av rettstilstanden på området. Skattedirektoratet legger til grunn at det som er referert ovenfor fra kjennelsen i Frostating lagmannsrett, gir utrykk for gjeldende rett.

Ektepakt får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret. Ved overdragelse av fast eiendom er utgangspunktet at det kreves dobbel tinglysing av ektepakten, jf. ekteskapsloven § 55 annet ledd.

Rettsvern ektepakt
For at ektepakten skal få vern mot overdragerens kreditorer må ektepakten tinglyses både i Løsøreregisteret og på eiendommens blad i grunnboken. Den klare rettsvernsregelen i ekteskapsloven § 55 annet ledd, modereres imidlertid av kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. februar 2005 (Rt. 2005 s.143)
Rt. 2005 s.143
: «I den utstrekning ei ektepakt inneheld eit gåveelement, er det ingen grunn til å krevje ekstra notoritet for gåva gjennom ei ekstra tinglysing på den faste eigedommen, der grunnboka alt gir uttrykk for denne nye, reelle eigarsituasjonen».

Rekkevidden av kjæremålsutvalgets uttalelser er noe uklare fordi det ikke sies noe om hvor lenge den nye eier må ha stått registrert som eneeier i grunnboken før det reelle eierskifte finner sted. Der ny eier alltid har vært registrert som eneeier i eiendomsregisteret, vil det klart ikke kreves tinglysing av ektepakten på eiendommens blad i grunnboken. Resultatet kan imidlertid ikke bli det samme der registreringen av det nye eierforholdet i grunnboken har skjedd i tilknytning til overdragelsen, for eksempel få dager før ektepakten tinglyses i Løsøreregisteret.

Dekningslovens regler om beslagsfrihet

Det gjelder unntak fra hovedregelen i dekningsloven § 2‑2 om beslagsrett i skyldners eiendeler. Hvilke gjenstander det ikke kan tas utlegg i følger av de øvrige bestemmelsene i dekningsloven kap. 2. Nedenfor redegjøres det for de viktigste begrensningene.

Lønn og likestilte inntekter
Dersom skattekontoret og skatteoppkreveren skal ta dekning i lønn og likestilte inntekter, er de henvist til å bruke utleggstrekk, med de begrensinger som følger av skattebetalingsforskriften og dekningsloven § 2‑7 første ledd. Se nærmere om utleggstrekk i pkt. 14‑4 og pkt. 14‑5.

Personlige eiendeler
Det kan ikke tas utleggspant i personlige eiendeler, f.eks. klær, innbo og løsøre, som skyldneren trenger i sitt hjem, jf. dekningsloven § 2‑3 første ledd bokstav a.

Redskaper, transportmidler o.l.
Redskaper, transportmidler og liknende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller utdanning, og hvor samlet verdi ikke overstiger 2/3 av folketrygdens grunnbeløp (G), kan det heller ikke tas dekning i, jf. dekningsloven § 2‑3 første ledd bokstav b.

Stipendier o.l.
Videre kan skatteoppkreveren eller skattekontoret ikke ta utlegg i stipendier, offentlige bidrag og liknende, jf. dekningsloven § 2‑4. Det avgjørende er ikke betegnelsen på den aktuelle ytelsen, men dens karakter. Ytelser som har karakter av lønn vil være gjenstand for utlegg, selv om bidragsyter har definert ytelsen som for eksempel stipend.

Formuesgoder som er nødvendig til underhold
Det kan ikke tas utlegg i penger, bankinnskudd og andre fordringer eller forråd av varer som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller, jf. dekningsloven § 2‑5.

Etter dekningsloven § 2‑6 kan reglene om utleggsfrihet fravikes for krav på blant annet skatt og avgift i den utstrekning det finnes rimelig.

Private beslagsforbud etter dekningsloven

Dekningsloven kapittel 3 gir regler om private beslagsforbud. Reglene innebærer i korthet at den som vederlagsfritt overdrar et formuesgode til en annen, kan bestemme at det som overdras skal være unntatt fra kreditorbeslag på mottakerens hånd. Det er vanlig at slike private beslagsforbud følger av testament som bestemmer at arven ikke kan tjene til dekning for mottakerens kreditorer. Et privat beslagsforbud kan også følge med forskudd på arv eller annen gave.

Private beslagsforbud er gjerne motivert av et ønske om å sikre at gaven/arven forblir hos mottaker. Giveren vil ofte ha kunnskap om betydelig gjeld på mottakerens hånd eller kjenner til at mottakeren generelt har vanskelig for å skjøtte sin egen økonomi.

For vern mot eksisterende kreditorer må beslagsforbudet besluttes senest på overdragelsestidspunktet, jf. dekningsloven § 3‑1. Beslagsforbud som også skal omfatte eventuell fremtidig gjeld, må besluttes innen overdragelsen, og det må fremgå at mottaker ikke kan disponere over formuesgodet ved salg/pantsettelse eller på lignende måte, jf. dekningsloven § 3‑2.

Bestemmelser om rettsvern for private beslagsforbud finnes i dekningsloven § 3‑3. Er det fast eiendom som overdras, må det private beslagsforbudet tinglyses på eiendommens blad i tinglysningsregisteret for fast eiendom. For øvrige formuesgoder må beslagsforbudet tinglyses i Løsøreregisteret.

Utleggsforbud

En rekke bestemmelser i spesiallovgivningen gir forbud mot utlegg i bestemte formuesgoder. Nedenfor følger noen eksempler på utleggsforbud i spesiallovgivningen:

  • Det er ikke anledning til å ta utlegg i en arvings rett til arv i uskiftebo mens uskifte pågår, jf. arveloven § 22.

  • Rettigheter etter en forsikringsavtale og forsikringssummen kan være unntatt fra beslag i medhold av forsikringsavtaleloven § 16‑1.

  • Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ta utlegg i fordring på erstatning etter naturskadeloven § 17.

Note 1 til dekningsloven § 2‑2 henviser til en rekke lovbestemmelser som gir forbud mot utlegg. Henvisningene gir ingen uttømmende oversikt over utleggsforbud i spesiallovgivningen.

Nærmere gjennomgang av aktuelle utleggsobjekter

Valg av utleggsgjenstand
Skyldneren skal ifølge tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑11 første ledd tredje punktum få uttale seg om valg av utleggsgjenstand. Skattekontoret og skatteoppkreveren som namsmann er likevel ikke bundet av skyldnerens uttalelse. Det bør i størst mulig utstrekning søkes dekning i objekter som debitor ikke oppfatter som uunnværlige. I den grad det finnes andre egnede objekter som vil gi dekning, bør det heller ikke tas utlegg i omtvistede eller usikre fordringer. Det samme gjelder rettigheter i fysiske eller ideelle deler av et formuesgode eller formuesgoder det vil være vanskelig å søke dekning i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑15 første ledd. Hensynet bak regelen er at gjennomføringen av en eventuell senere tvangsdekning bør medføre så lite problemer som mulig for alle involverte parter.

Rettsvern
Rettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret er dessuten et vilkår for tvangsdekning. Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art. Nærmere om rettsvern under presentasjonen av det enkelte utleggsobjekt nedenfor.

I det følgende gjennomgås en rekke formuesgoder som det kan etableres utlegg i. Det understrekes at fremstillingen ikke gir noen uttømmende angivelse av mulige utleggsobjekter:

Fast eiendom
Ofte vil det vesentlige av skyldnerens verdier være å finne i fast eiendom. Der det er tale om krav av betydelig størrelse, vil utlegg knyttet til verdier i eiendom ofte være den eneste muligheten for oppgjør.

Før det etableres utlegg i eiendom må utleggstaker undersøke om eiendommen har en friverdi. Dette innebærer at det må gjøres en skjønnsmessig vurdering av eiendommens markedsverdi, og at denne må holdes opp mot gjelden som hefter på eiendommen. Verdien på bankens tinglyste pant gir som regel ikke svar på hvor stort lån som hefter på eiendommen. Der det er usikkert om eiendommen har tilstrekkelig friverdi, må banken kontaktes med spørsmål om hva pantet er effektivt for (bankens utestående lån knyttet til pantet).

Også tinglyste heftelser som ikke er rene pengeheftelser bør tas i betraktning før det eventuelt etableres utlegg i eiendom. Er det for eksempel tinglyst en borett på eiendommen vil dette kunne medføre at den senere salgsprosessen blir vanskelig, da en eventuell kjøper må forholde seg til denne tinglyste retten.

Ved vurderingen av om utlegg skal etableres i fast eiendom bør det også ses hen til andre mulige dekningsobjekter. Dette fordi en etterfølgende tvangssalgsprosess knyttet til utlegg i fast eiendom kan bli tids- og kostnadskrevende. Særlig gjelder dette tilfeller hvor skyldner ikke eier eiendommen alene, men kun en andel av denne. Finnes det andre formuesgoder som er lett realiserbare, for eksempel innestående midler på bankkonto eller motorvogner, er utlegg i slike objekter å foretrekke, forutsatt at de gir betryggende sikkerhet for kravet. I praksis kan det være vanskelig å få omsatt en ideell andel av fast eiendom. Prisen vil som regel ikke reflektere den reelle verdien av skyldners andel, blant annet fordi kjøper i mange tilfeller må gjennom en prosess for å få tvangsoppløst sameiet når verdien av andelen skal realiseres. Der namsmannen ikke får omsatt den ideelle andel av boligen, vil et alternativ være å begjære skyldner konkurs, for deretter be bostyrer om å kreve sameiet tvangsoppløst, jf. Rt. 2000 s. 312. Boet kan da kreve at hele eiendommen legges ut for salg.

Rettsvern for utlegg i fast eiendom sikres ved tinglysing på eiendommens blad i grunnboken.

Som følge av ny borettslagslov av 6. juni 2003 ble det fra 1. juni 2006 iverksatt registrering av borettslagsandeler i grunnboken. Utlegg i andeler som krever registrering etter borettslagsloven vil derfor nå oppnå rettsvern på samme måte som for annen fast eiendom (tidligere måtte forretningsfører i borettslaget notifiseres).

Utlegg i adkomstdokumenter til leierett til husrom (typisk aksjeleiligheter) oppnår rettsvern ved at det gis melding til vedkommende utleier eller selskap, jf. panteloven § 4‑3 tredje ledd. Dersom det er knyttet innskuddsbevis til leieretten eller boretten, må dette i tillegg overleveres utleggstaker eller melding om utlegget må gis til den som besitter dokumentet, jf. reglene om håndpant i pantelovens § 3‑2 annet og tredje ledd.

Utlegg i bankkonto er normalt en effektiv og enkel vei til dekning.

Bankkonti
Utlegg i konto kan alltid tas som kontorforretning.

Før utleggsforretningen skal avholdes sendes kontoforespørsel til bankene, som er forpliktet til å gi opplysninger om innestående på konti, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑12. Bestemmelsen gir ingen hjemmel til å rutinemessig hente inn kontoutskrifter eller lignende. Der det foreligger konkret mistanke om at betydelige beløp unndras fra dekning, kan bestemmelsens annet punktum åpne for å kreve ytterligere informasjon fra banken. Banken vil i enkelte tilfelle være forpliktet til å gi informasjon om hvor tidligere innestående beløp har tatt veien, se for eksempel kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 17. desember 1998 (Rt. 1998 s. 2051).

Ved utlegg i lønnskonto bør det rutinemessig settes av et beløp til livsopphold, jf. dekningsloven § 2‑5. Det eksisterer ulik praksis for hvor mye som generelt avsettes til livsopphold ved utlegg i lønnskonto

Lønnskonto
, men et sted mellom kr 5 000 og kr 10 000 er vanlig. Hvilket beløp som rutinemessig avsettes til livsopphold vil blant annet avhenge av hvor i landet den enkelte oppkrever opererer. Dette fordi antatte boutgifter vil variere med skyldnerens bosted. Saksbehandler må, i hvert enkelt tilfelle, vurdere om det er grunnlag for å fravike den generelle beløpsgrensen i den ene eller andre retning.

Sparekonto
Ved utlegg i sparekonto er utgangspunktet at alle innestående midler er gjenstand for beslag. Begrunnelsen er at slike midler som hovedregel ikke er ment å dekke løpende utgifter til livsopphold. Også ved utlegg i BSU-konto vil det kunne tas beslag i alle innestående midler. Utlegg i BSU-konto bør imidlertid unngås dersom det finnes andre dekningsalternativer. Dette fordi realisering – uten at midlene brukes til boligformål – vil medføre at oppnådd skattefordel må tilbakebetales.

Depositumskonto
Det kan etableres utlegg i depositumskonto for husleie, men utlegg må da tas i den rett skyldner har til de deponerte midler. Kreditors rett til midlene etter utlegg må vike for eventuelle krav fra utleier, noe som innebærer at midlene først vil kunne utbetales når utleieforholdet avsluttes og kontoen frigis av utleier.

Rettsvern ved utlegg i bankkonti sikres ved notifikasjon til banken.

Kredittkortkonti
En annen type utlegg som kan gi god dekning er utlegg i næringsdrivendes kredittkortkonti (hos f.eks. Diners og Europay). Det kan undersøkes om skyldneren har slike konti ved henvendelse til kredittkortselskapene. Den næringsdrivende er registrert på navn hos kortselskapet. Skattekontoret og skatteoppkreveren må først ta utlegg, gjennom kontorforretning, i skyldnerens tilgodehavende hos kortselskapet. Deretter sendes et sperreskriv til kortselskapet. Denne notifikasjonen sikrer utlegget rettsvern.

Verdipapirer
Med verdipapir menes dokument som kan omgjøres i penger, som for eksempel et omsetningsgjeldsbrev (se panteloven § 4‑1 nr. 2 for nærmere definisjon av verdipapir). Utlegg i verdipapir får som hovedregel rettsvern ved at skyldneren fratas rådigheten over verdipapiret, jf. panteloven § 5‑7 jf. panteloven § 3‑2. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer kan sikres ved registrering i Løsøreregisteret, men utlegget vil da ikke være beskyttet mot godtroende omsetningserververe, jf. panteloven § 5‑7 nr. 6.

Utlegg kan etableres i aksjer registrert i verdipapirregisteret.

Aksjer
I medhold av verdipapirregisterloven § 8‑2 nr. 3 kan namsmannen (herunder særnamsmann) kreve opplysninger om finansielle instrumenter som tilhører skyldner. Utlegg i aksjer som er registrert i Verdipapirregisteret får rettsvern ved notifikasjon til Verdipapirsentralen og registrering registeret.

Det kan også tas utlegg i aksjer som ikke er registrert i verdipapirregisteret. Ved utlegg i slike aksjer sikres rettsvern ved melding til selskapet, jf. panteloven § 5‑7 tredje ledd og § 4‑2 a annet ledd. Selskapet skal registrere utlegget inn i aksjeboken.

Arv
Utlegg i arvelodd reiser enkelte særlige problemstillinger. Det er ikke anledning til å etablere utlegg i ventende arv (før arvefallet, som normalt er dødsfallstidspunktet). Før arvefallet har arvingen ingen sikkerhet for at det overhodet vil bli noe å arve, og det har således ikke oppstått noe krav på skyldnerens hånd som namsmannen kan etablere utlegg i.

Før skiftet er gjennomført og arven er fordelt, kan det ikke tas utlegg i enkeltgjenstander som tilhører boet. Utlegg må etableres i skyldnerens arvelodd. Utlegg i arvelodd innskrenker imidlertid ikke arvingens rett til å gi avslag på falt arv etter reglene i arveloven § 74, jf. RG. 2003 s. 1192. Dette innebærer at et utlegg i arvelodd vil kunne møtes med avslag på falt arv til fordel for skyldnerens livsarvinger (ev. andre – se arveloven § 74 siste pkt.), og at et slikt avslag på arv må respekteres av namsmannen og kreditorene.

Endelig kan utleggsadgangen når det gjelder arv være begrenset som følge av at arvelater har bestemt at hele eller deler av arven skal være unntatt fra beslag. Dekningsloven kapittel 3 gir nærmere regler om slike private beslagsforbud, blant annet om hva som kreves for at beslagsforbudet skal oppnå rettsvern overfor skyldners kreditor. Nærmere omtale av dekningsloven kap. 3 i pkt. 14‑3.5.3.

Andre fordringer
Det kan tas utleggspant i andre enkle fordringer skyldner har mot tredjemann. En slik fordring kan for eksempel ha oppstått på grunn av et lån skyldner har gitt til tredjemann, som følge av krav på erstatning, eller det kan være et fakturakrav som refererer seg til varer eller tjenester som skyldner har levert. I utgangspunktet skiller ikke slike utlegg seg fra situasjonene hvor det etableres utleggspant i for eksempel bankkonti eller kredittkortkonti. Det er i alle tilfelle tale om utlegg i enkle krav, og fremgangsmåten for etablering av rettsvern og utleggsprossen er langt på vei lik. Enkelte fordringer skyldner har på tredjemann vil være vanskelige å identifisere. Kreditor/namsmann vil tidvis få informasjon om utestående fordringer direkte fra skyldner, men i mange tilfelle gir ikke skyldner denne informasjonen på eget initiativ. Skyldners selvangivelse eller Skattedirektoratets grunnlagsdata kan gi indikasjoner på at skyldner har utestående krav mot tredjemann, og kan gi grunnlag for nærmere undersøkelser. Ved konkret mistanke vil tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑12 annet punktum i en viss utstrekning kunne gi namsmannen anledning til å kreve opplysninger fra tredjemann.

Det er ingen absolutt forutsetning for utlegg at skyldners krav på tredjemann har forfalt til betaling, men kravet må ha oppstått, jf. kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1999 s. 2073. Et fakturakrav vil for eksempel først oppstå når varen eller tjenesten det skal betales for er levert. At fordringen må ha oppstått, innebærer ikke at den må være fastslått eller kommet til uttrykk på noen bestemt måte. Det er heller ikke til hinder for utlegg at fordringen er betinget eller omtvistet. Dette følger blant annet av ovennevnte kjennelse i Rt. 1999 s. 2073.

Det er ingen forutsetning for utlegg at kreditor kjenner nøyaktig beløp eller forfallsdato på fordringen, men fordringen det tas utlegg i må spesifiseres i en slik grad at det ikke er tvil om hva det tas utleggspant i. Ofte vil det foreligge et etablert forretningsforhold der skyldner på bestemte tidspunkt fakturerer en fast oppdragsgiver. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at det tas utlegg i for eksempel «faktura for oppdrag utført for selskap XX i måned XX».

Fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende
Adgangen til å ta utleggspant i fordringer må for selvstendig næringsdrivende ses i sammenheng med adgangen til å nedlegge utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid, utført som ledd i næringsvirksomheten. Mange fakturakrav vil omfatte både en del som er godtgjørelse for arbeid og en del som refererer seg til salg av materialer, dekning av driftsutgifter eller lignende. Delen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid den selvstendig næringsdrivende selv har utført, vil være gjenstand for utleggstrekk, jf. dekningsloven § 2‑7 annet ledd bokstav a og skattebetalingsloven § 14‑4. Tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven bygger på en forutsetning om at utleggstrekk og utleggspant ikke skal være alternative innfordringsmuligheter, og i forarbeidene til skattebetalingsloven er det uttalt at ny skattebetalingslov ikke bør etablere et annet system, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004‑2005) s. 129. Utgangspunktet må derfor være at det ikke kan tas utleggspant i de ytelsene som det kan tas utleggstrekk i, og motsatt, jf. også Falkanger mfl., Tvangsfullbyrdelsesloven Kommentarutgave (4. utgave) s. 360.

Det tosporede systemet som lovgiver legger opp til, skaper noen særlige utfordringer ved utleggspant i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende. Det vil ofte være svært vanskelig å fastslå hvor stor del av fordringen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid, og hvor stor del som ikke gjør det. I utgangspunktet er det kun den delen som refererer seg til annet enn den næringsdrivendes eget arbeid, som vil være gjenstand for utleggspant. Namsmannens undersøkelsesplikt med hensyn til det nærmere innholdet i fordringen kan imidlertid ikke være vidtgående. Der det ikke er holdepunkter for at fordringen inneholder godtgjørelse for arbeid, må utleggspant kunne tas fullt ut i fordringen, uten ytterligere undersøkelser. Skattedirektoratet er videre av den oppfatning at fakturakrav som i all vesentlighet bærer preg av annet enn arbeidsinntekt, kan være gjenstand for utleggspant fullt ut. Der kun en mindre del av det samlede vederlaget refererer seg til den næringsdrivendes eget arbeid, kan det ikke være nødvendig å splitte fakturakravet i en «arbeidsdel» og en «kapitaldel». Skattedirektoratet kan ikke se at en slik praksis undergraver lovens system, eller gir noen urimelige utslag overfor skyldner. Skyldner vil være sikret midler til underhold av seg selv og husstanden i medhold av dekningsloven § 2‑5.

Utleggstrekk i fordring til selvstendig næringsdrivende
Ved utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende vil utleggstrekk ofte være å foretrekke. Ved utleggspant må namsmannen ta utlegg etter at fordringen har oppstått, men før utbetaling finner sted. Utleggstrekk kan tas i fremtidige krav, og man er således ikke avhengig av å samme presisjon med hensyn til utleggstidspunktet. Videre gir skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b en særhjemmel til skjematisk å nedlegge trekk med inntil 20 % i bruttoytelsen ved utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende, uten at det må beregnes eksakt hvor stor del av fordringen som knytter seg til vederlag for arbeid. Bestemmelsen er gitt for å forenkle utleggstrekkprosessen for særnamsmennene som inndriver krav etter skattebetalingsloven. Ordinær namsmann har ingen tilsvarende hjemmel, og må derfor identifisere hvor stor del av fordringen som knytter seg til godtgjørelse for arbeid, og beregne trekket etter dekningsloven § 2‑7. Se pkt. 14‑4.2 for en nærmere presentasjon av bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b.

Motregning som alternativ til utleggspant
Der skyldneren har en fordring mot det offentlige, vil skatte- og avgiftskrav i mange tilfeller kunne dekkes opp ved motregning i denne fordringen. Dette vil være en langt enklere vei til dekning enn utleggspant. Skatte- og avgiftskrav vil alltid kunne motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift, jf. skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd. For skattekrav er det gitt en utvidet motregningsrett i skattebetalingsloven § 13‑1 annet ledd. Formues‑, og inntektsskatt og trygdeavgift kan uoppdelt motregnes i andre krav enn skatt og avgift skyldneren har på staten, fylkeskommunen eller kommunen. Nærmere om motregning under kommentarene til pkt. 13‑1.

Rettsvern ved utlegg i fordringer som beskrevet ovenfor, sikres på samme måte som for andre enkle krav, ved notifikasjon til den skyldner har et krav mot. Der det ikke lar seg gjøre å notifisere den som er forpliktet etter fordringen, kan rettsvern overfor skyldnerens øvrige kreditorer sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. Utlegget vil i slike tilfeller ikke være beskyttet mot en overdragelse til godtroende omsetningserverver.

Pensjonsordninger
I brev av 13. februar 2002 til Finansdepartementet vurderte Skattedirektoratet adgangen til ta å utlegg i midler i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Direktoratet kom, under henvisning til at det gjaldt et pantsettelsesforbud for slike beløp, samt at midlene ikke kunne innløses før pensjonsalderen, til at det ikke kan være adgang til å ta utlegg i slike midler. Skattedirektoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for innskudd i forbindelse med ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP).

Motorvogn
Et vanlig utleggsobjekt er motorvogn. Opplysninger om eierskapet til motorvognen vil normalt fremgå av Motorvognregisteret, mens eventuelle heftelser på bilen vil være registrert i Løsøreregisteret. Rettsvern ved utlegg i motorvogn sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. I motsetning til annet løsøre gir registrering av utlegg i motorvogn også rettsvern mot godtroende rettserververe, jf. panteloven § 5‑5.

Båt
Mange fritidsbåter har stor verdi og er derfor interessante utleggsobjekter. Fordi registrering i Småbåtregisteret er frivillig, vil ikke manglende treff i registeret nødvendigvis bety at skyldner ikke er eier av båt. Ved utlegg i båt vil det som hovedregel være vanskelig å oppnå fullt rettsvern mot godtroende omsetningserververe. Fullstendig rettsvern krever at skyldner fratas rådigheten over båten, noe som kan by på betydelige praktiske problemer. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer sikres, som ved annet løsøre, ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret.

Skipsregisteret
Skipsregisteret tilbyr frivillig registrering av båter ned til 7 meter, mens registrering av fartøy på over 15 meter pliktes registrert, jf. sjøloven § 11. Er båten registrert i Skipsregisteret vil utlegget få fullt rettsvern ved tinglysing i registeret, jf. panteloven § 5‑3 første ledd annet punktum. Krav på forskuddstrekk er sikret ved legalpant i skipet i medhold av sjøloven § 51 nr. 1, jf. § 71. Slike krav trenger derfor ikke sikres ved utlegg i skipet.

Annet løsøre
I noen tilfeller kan det være aktuelt å etablere utlegg i verdifulle gjenstander som tilhører skyldneren, for eksempel i et verdifullt maleri eller lignende. Slike utlegg byr på ekstra utfordringer fordi rettsvern overfor godtroende erververe kun sikres ved håndpant etter panteloven § 3‑2. Dette betyr at skyldner må fratas rådigheten over gjenstanden, og namsmannen må sørge for at gjenstanden oppbevares sikkert. Det kan også bli nødvendig å forsikre gjenstanden. Begrenset rettsvern kan imidlertid sikres ved registrering i Løsøreregisteret.

Der det ikke finnes formuesgoder å ta beslag i, avsluttes utleggsforretningen med «intet til utlegg».

Intet til utlegg
Selv om utleggsforretningen ikke medfører at det tas beslag i formuesgoder som kan tjene til dekning av kravet, har en forretning med «intet til utlegg» viktige rettsvirkninger:

  • avbryter foreldelse og gir ny frist på 10 år, jf. foreldelsesloven § 21 nr 3

  • gir presumsjon for insolvens ved etterfølgende konkursbegjæring etter konkursloven § 62 (innen tre måneder).

Gjennomføringen av forretning for utleggspant

Reglene om gjennomføring av forretning for utleggspant finnes i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7, del II.

Varsel om tvangsfullbyrdelse
Før skatteoppkreveren eller skattekontoret kan avholde en utleggsforretning må skyldneren varsles om at tvangsinnfordring vil bli iverksatt dersom kravet ikke blir betalt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Dette er en spesialregel for krav som har særlig tvangsgrunnlag, slik som skatte- og avgiftskrav. Varslingsregelen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18 gjelder også dersom skatteoppkreveren eller skattekontoret velger å fremme begjæringen for ordinær namsmann. Ifølge bestemmelsen kan varselet om tvangsfullbyrdelse tidligst fremsettes på kravets forfallstidspunkt, og tvangsfullbyrdelse kan ikke iverksettes før det har gått to uker fra varselet, regnet fra påkravets avsendelsesdato.

Varsel om tid og sted for utleggsforretning
Før utleggsforretningen holdes, skal skyldneren som hovedregel underrettes om tid og sted for utleggsforretningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Varselet skal gis på den måten som skatteoppkreveren eller skattekontoret finner hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186. Meddelelsen om tid og sted for forretningen kan således skje muntlig, f.eks. per telefon. Skattekontoret og skatteoppkreveren må kunne dokumentere at skyldneren er varslet, enten ved kopi av varselet eller ved at det noteres i saken når og hvordan skyldneren er varslet. Av notoritetshensyn bør varselet gis skriftlig. Det antas at det ikke er nødvendig at tidspunktet for utleggsforretningen angis helt eksakt. Med bakgrunn i rettspraksis vil trolig et intervall på to timer kunne aksepteres

Unntak fra varslingsplikten
Unntak fra varslingsplikten om tid og sted fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10 første ledd annet punktum. Dersom namsmannen finner debitor eller en myndig person i dennes husstand på stedet, får unnlatt varsling ingen følger. Det samme må gjelde ved utlegg overfor selskaper der daglig leder, styreleder eller andre med fullmakt til å handle på vegne av selskapet påtreffes. Videre kan varsling unnlates hvis det vesentlig vil vanskeliggjøre fullbyrdelsen dersom tid og sted for forretning blir varslet på forhånd. Også dersom forretningen avholdes med intet til utlegg på namsmannens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav b, kan varsling unnlates. Regelen er begrunnet med at det ofte vil være upraktisk å fastsette tidspunkt på forhånd når forretningen holdes på namsmannens kontor. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at det skal by på store praktiske problemer å fastsette tidspunkt på forhånd, og anbefaler derfor at debitor varsles i alle slike tilfeller.
Vilkåret vesentlig vanskeliggjort
For at vilkårene for å unnlate varsling kan sies å være oppfylt grunnet hensynet til vesentlig vanskeliggjort fullbyrdelse, må det foreligge en konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli fjernet eller holdt skjult dersom varsling gis. Når det gjelder
Spesielt om utlegg i bankkonto
utlegg i bankkonto har Skattedirektoratet tolket regelen slik at det ikke er tilstrekkelig å begrunne en unnlatelse med at det dreier seg om penger, at disse lett kan flyttes eller at de er lett realiserbare og omsettelige. Det må foretas en vurdering i den enkelte sak hvor de konkrete omstendighetene tas i betraktning. Debitor og dennes forhold er avgjørende i en slik vurdering, og aktuelle momenter er innkrevingsmyndighetenes tidligere erfaring med debitor, hans økonomiske forhold, hans atferd og betalingshistorikk. Det vises også til kjennelse av Tønsberg tingrett av 3. august 2004 angående spørsmålet om utlegg i bankkonto.

Innledning av utleggsforretningen
Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑11 regulerer innledningen av utleggsforretningen. Når debitor er tilstede ved avholdelsen av utleggsforretningen, skal han oppfordres til å betale kravet. Dersom debitor betaler kravet med renter og omkostninger fullt ut, mottas betalingen og saken heves. Betaler debitor delvis, fortsetter saken for den ubetalte delen.

Sted for utleggsforretning
Skatteoppkreveren eller skattekontoret er selv ansvarlig for at utleggsforretningen holdes på rett sted når særnamskompetansen benyttes. I de tilfeller en begjæring om utlegg er fremsatt for ordinær namsmann er det på tilsvarende måte namsmannens anliggende å avgjøre hvor utleggsforretningen skal avholdes.
9
Hvor en utleggsforretning kan og skal avholdes, reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9. Bestemmelsen kommer til anvendelse for innkrevingsmyndighetene så langt den passer, jf. skattebetalingsloven § 14‑2. Tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt er at utleggsforretning skal avholdes på debitors bopel eller forretnings- eller driftssted. Dette innebærer imidlertid ikke at utleggsforretningen holdes her. Poenget med denne bestemmelsen er at egnede utleggsobjekter ofte vil finnes her, slik at namsmannen normalt bør holde forretningen her for å ivareta sine plikter etter loven mht. til å finne fram til egnede utleggsobjekter både sett fra saksøkers, saksøktes og saksøktes pårørendes synspunkt. Begrunnelsen for tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt om stedlig utleggsforretning treffer imidlertid ikke like godt i dag. Namsmennene har tilgang på diverse registre med informasjon om eventuelle formuesgoder på skyldners hånd. Behovet for stedlig utleggsforretning er derfor redusert.

Der det tas utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal utleggsforretningen avholdes der formuesgodet er. I praksis vil utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, nesten alltid være utlegg i motorvogn. Dersom det tas utlegg i andre formuesgoder (enn løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer), kan utlegget tas som

Kontorforretning
kontorforretning. Utover dette kan kontorforretning avholdes i tre tilfeller, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav a til c. I henhold til bokstav a kan kontorforretning holdes for løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer når disse blir holdt skjult eller stadig flyttet, eller det allerede er tatt utleggspant i det.

Videre kan det i henhold til bokstav b holdes kontorforretning med intet til utlegg der skattekontoret eller skatteoppkrever finner det overveiende sannsynlig at det ikke finnes eiendeler å ta utlegg i. Dette innebærer at skattekontoret eller skatteoppkreveren må ha forholdsvis sikker informasjon om skyldners formuesforhold. Som hovedregel vil det være tilstrekkelig at det er foretatt søk i alle tilgjengelige registre med negativt resultat. Når det gjelder vilkåret i bokstav b om at «namsmannen i anledning saken har oppsøkt saksøktes bopel eller drifts- eller forretningssted» legges det til grunn at et slikt vilkår ikke kan oppstilles for skattekontorene og skatteoppkreverne ved bruk av særnamskompetanse. Kravet har sin bakgrunn i namsmannens plikt til aktivt å søke etter utleggsobjekter, og skal sikre saksøkerens interesser. Ved bruk av særnamskompetanse, hvor kreditorinteressen og den objektive namsmannskompetansen er forent på samme hånd, er det ikke naturlig å oppstille et slikt vilkår. Se også SKD-melding 9/1994 pkt. 4.5.4.3.

Endelig kan det i henhold til bokstav c avholdes kontorforretning når saksøkte ikke har bopel eller forretnings- eller driftssted i distriktet. Denne regelen er knyttet nært opp til ordinær namsmanns kompetanse som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, og vil være aktuell der det etter § 7‑3 annet ledd er begjært utlegg i et distrikt hvor saksøkte verken har bopel eller forretnings- eller driftssted, samt for tilfeller der saksøkte har flyttet fra hjemdistriktet etter at utleggsforretning er begjært. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse fra 28. april 1994 lagt til grunn at bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller hvor skyldner har

Ukjent bopel
ukjent bopel og ikke lenger bor på registrert adresse. Skattedirektoratet legger til grunn at skattekontorene og skatteoppkreverne som særnamsmenn må ha tilsvarende adgang til å holde kontorforretning i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel.

Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor er det en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Dette medfører at særnamsmannen kun i svært få tilfeller er nødt til å sende bistandsbegjæring for å få avholdt utleggsforretning.

Behovet for bistandsbegjæringer
At en særnamsmann ikke plikter å sende bistandsbegjæring betyr imidlertid ikke at denne skal avstå fra å sende slik begjæring i ethvert tilfelle. Ofte vil den lokale oppkreveren sitte med verdifull informasjon om skyldners formuesforhold, noe som kan resultere i at denne finner utleggsobjekter som opprinnelig oppkrever ikke kjenner.

Underretning om utleggspant
Etter at utlegg er tatt, skal namsmannen gjøre debitor kjent med utlegget og med at det er forbudt å forføye over det utlagte formuesgodet i strid med saksøkerens panterett, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. Videre skal det opplyses om at skattekontoret eller skatteoppkreveren har rett til å begjære tvangsdekning to uker etter at utleggsforretningen er holdt. Endelig skal saksøkte gis en utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. I de tilfellene hvor det er tatt utlegg i ikke-realregistrerte formuesgoder og verdipapirer som er i tredjemanns besittelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑14, skal slik underretning og utskrift av namsboken også gis til vedkommende tredjemann.

Avslutningen av en utleggsforretning består i at namsmannen sikrer rettsvern for utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑20.

Rettsvern
Rettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret er dessuten et vilkår for tvangsdekning, jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 8‑2 første ledd bokstav b som angir som tvangsgrunnlag; «utlegg som har rettsvern etter panteloven kap. 5» og tvangsfullbyrdelsesloven § 11‑2 første ledd bokstav b som angir tvangsgrunnlaget som «registrert utlegg». Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art.

Om registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret
Fra og med 15. desember 2011 skal utleggsforretninger gjennomført av skattekontorene og skatteoppkreverne med utleggstrekk og utleggspant (uten registrering i realregister) samt «intet til utlegg» registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund. Denne registreringsplikten knytter seg ikke til sikring av rettsvern. Den vil imidlertid bidra til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gi verdifull informasjonen til potensielle kredittgivere.

Registreringsplikten er en følge av flere lovendringer i tvangsfullbyrdelsesloven, vedtatt i 2005, men endringene ble av systemtekniske årsaker ikke iverksatt for skatte- og avgiftskrav på det tidspunktet. Det er nå utviklet systemløsning for at slike utleggsforretninger også kan bli registrert i Løsøreregisterets utleggsdatabase gjennom Statens innkrevingssentral. Ved kongelig resolusjon av 9. desember 2011 nr 1194, er det med virkning fra 15. desember 2011 besluttet ikrafttreden av lovendringene i tvangsfullbyrdelsesloven også for skattekontorenes og skatteoppkrevernes utleggsforretninger.

Retinglysing
For panterett som er stiftet ved utleggsforretning, faller virkningen av tinglysingen bort etter fem år, jf. tinglysingsloven § 30 og tinglysingsloven § 34 tredje ledd, jf. § 30. Skattekontoret og skatteoppkreveren må derfor påse at utlegget retinglyses før utløpet av femårsfristen dersom pantesikkerheten skal opprettholdes. Virkningen av den opprinnelige tinglysingen, herunder pantets prioritet, består dersom panteretten blir tinglyst på nytt innen fristen, jf. tinglysingsloven § 30 annet ledd. Dersom utlegget unntaksvis ikke skulle bli retinglyst innen utløpet av femårsfristen, innebærer ikke det at utleggspantet som sådan faller bort, men kun et bortfall av opprinnelig rettsvern og prioritet.

Angivelse av krav i utleggsforretningen

Panteloven § 1‑4 angir hvilke krav som stilles til angivelsen av pantekravet for at det skal kunne gjøres gjeldende overfor tredjemann hvor rettsvern oppnås ved tinglysing eller registrering. Kravet til angivelse av pantekravet er bare et rettsvernsvilkår, og ingen betingelse for gyldigheten partene i mellom, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977‑78) side 22 og Ot.prp. nr. 65 (1990‑91) side 336. For forholdet mellom partene er det stiftelsesgrunnlaget for panteretten, supplert med alminnelige obligasjonsrettslige regler som avgjør hva som kan kreves dekket under pantet.

Hovedkrav
Det er et vilkår at det kravet skattekontoret eller skatteoppkreveren har tatt utlegg for, angis med et eksakt beløp, jf. § 1‑4 første ledd. Dette
Spesialitetsprinsippet
spesialitetsprinsippet er tradisjonelt blitt tolket slik at man må oppgi hovedkrav, renter påløpt inntil utleggsdato og eventuelt gebyr som er påløpt.

Rettsvern for senere påløpte renter
Et annet spørsmål er om en kan oppnå rettsvern etter § 1‑4 for renter som påløper etter at utleggsforretningen er avholdt. Spørsmålet vil ha praktisk betydning der det går mer enn to år fra utleggsforretningen til tvangssalgsbegjæring fremmes (se omtale av panteloven § 1‑5 bokstav b nedenfor). Skattedirektoratet har tidligere uttalt at slike renter oppnår rettsvern ved at det i utleggsprotokollen angis grunnlag, sats og tidsrom for renteberegningen som på en gitt dato leder fram til kun ett beløp. I forrige utgave av Skattebetalingshåndboken ble det sagt at det må være tilstrekkelig for å oppfylle spesialitetskravet i § 1‑4 å ta med at det løper renter fram til et eventuelt tvangssalg/frivillig salg eller kravet ellers blir gjort opp. Etter en ny vurdering av spørsmålet finner ikke direktoratet å kunne opprettholde dette standpunktet, og presiserer at en panterett bare har rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller høyeste beløp for pantekravet. Direktoratets endrede oppfatning begrunnes primært med at den tolkning som tidligere er lagt til grunn, bryter med det som uttales av Høyesterett i dom av 5. desember 2003 (Rt. 2003 s. 1722):

«Etter panteloven § 1‑4 første punktum får – så lenge ikke noe annet følger av loven – en panterett bare rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller et høyeste beløp for pantekravet. Ordlyden er klar, og det er heller ikke omtvistet at beskrivelsen av rentekravet i utleggsprotokollen, som ikke anga et bestemt beløp, men bare grunnlaget for renteberegningen, er i strid med lovens ord.»

Høyesterett finner ikke holdepunkter for å akseptere løsninger som ikke er i tråd med lovens ordlyd, og lukker således muligheten for at det kan oppnås rettsvern for fremtidige renter etter panteloven § 1‑4. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at tvisten i dette konkrete tilfellet ikke omhandlet renter som var påløpt etter utleggsforretningen, men manglende spesifisering av rentebeløp påløpt fram til utlegg. Partene var enige om at det under ingen omstendighet vil være rettsvern for renter påløpt fra utleggsforretningen og fram til to år før begjæring om tvangsdekning.

Tilleggskrav
Ifølge panteloven § 1‑4 første ledd annet punktum er bestemmelsen likevel ikke til hinder for rettsvern for tilleggskrav som nevnt i panteloven § 1‑5. Etter § 1‑5 bokstav b vil renter som er opptjent senere enn to år før en panthaver begjærer tvangsdekning, automatisk ha rettsvern dersom dekning gjennomføres. Bestemmelsen favner også renter som påløper i perioden mellom tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen og tidspunktet for fordelingskjennelsen, jf. for eksempel RG 2006 side 1586.

Bestemmelsen i § 1‑5 bokstav b kommer kun til anvendelse der dekning gjennomføres ved tvangssalg, og ikke der realisering av panteobjektet skjer ved frivillig salg. Et frivillig salg forutsetter enighet mellom skyldner og panthaverne som ikke får dekket sine krav under pantet fullt ut. En panthaver vil ikke være forpliktet til å slette pantet ved frivillig salg, med mindre han ved oppgjøret mottar full dekning av krav som omfattes av pantet (det vil normalt si hovedstol + renter per oppgjørsdato). Som påpekt innledningsvis i dette punktet er panteloven § 1‑4 kun en rettsvernsregel, og regulerer ikke hva som – i forholdet mellom partene – kan kreves dekket under pantet. I forholdet mellom partene anses panterett for hovedkravet å omfatte også renter, med mindre det er særlig grunnlag for å anse dem unntatt, jf. Ot.prp. nr 39 (1977‑78) side 82. Normalt vil kreditorer med pant i et overbeheftet formuesgode gå med på å slette sin sikkerhet dersom salgssummen antas å utgjøre markedspris, og renter dekkes i henhold til prinsippet i panteloven § 1‑5 bokstav b. Dersom en kreditor gjennom et frivillig salg tilbys en dårligere dekning enn hva et tvangssalg ville gitt, vil han neppe akseptere å slette sitt pant. Slik regulerer § 1‑5 bokstav b – i alle fall indirekte – rettsvern for renter ved de frivillige salgene. I mangel av en tvangssalgsbegjæring må panthaverne enes om et skjæringstidspunkt for toårs regelen i disse tilfellene. Gjelder det salg av fast eiendom vil det naturlige skjæringstidspunkt kunne være dagen da megler ble engasjert, tidspunktet da urådighetserklæring ble tinglyst på eiendommens blad i grunnboken, eller salgstidspunktet. Der en tvangssalgsbegjæring møtes med et «frivillig» salg vil tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen være det naturlige skjæringstidspunkt.

Renter uten rettsvern
Der oppkrever har rentekrav som ikke er sikret rettsvern etter panteloven § 1‑5 bokstav b, og panteobjektet fortsatt har en friverdi, bør det avholdes ny utleggsforretning for å sikre det aktuelle rentekravet.

Unntak fra spesialitetsprinsippet
Spesialitetsprinsippet i § 1‑4 gjelder ikke for krav som får rettsvern etter panteloven §§ 4‑2 annet ledd, 4‑2 bokstav a annet ledd og 4‑5, det vil si innløsningspapir som ikke er verdipapir, aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen og enkle pengekrav. Selv om det ikke er noen forutsetning for rettsvern, skal namsmannen foreta en beregning av kravet i utleggstilfellene. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑18 første ledd at namsmannen før utlegg etableres, må beregne kravet med renter og omkostninger, og føre denne beregningen inn i namsboken.

En praktisk viktig konsekvens av at pantelovens § 1‑4 ikke kommer til anvendelse, er at renter som er påløpt etter utleggsforretningen har rettsvern fullt ut, uavhengig av hvor lang tid det tar før utlegget realiseres.

Klage på utleggspant

Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, herunder § 5‑16 om klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen.

16
Det som kan påklages etter denne bestemmelsen er beslutninger (og mangler på slike) i prosessen fram til utlegg er tatt. Klage etter § 5‑16 forutsetter at fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Når det klages etter at utlegg er tatt, er klagehjemmelen tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26
26
, men saksbehandlingsreglene i § 5‑16 gjelder tilsvarende, jf. henvisning til «klage til tingretten etter § 5‑16». Klage kan som hovedregel fremsettes inntil tvangsdekning er begjært. Klage som settes fram på dekningsstadiet må fremmes som innsigelser under tvangsdekningen. Retten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑4 omgjøre namsmannens beslutninger, herunder oppheve utlegg i forbindelse tvangsdekning.

Dersom klagen gjelder valg av utleggsgjenstand må den fremsettes innen én måned etter at parten ble underrettet om utlegget, jf. § 7‑26 tredje punktum

26 tredje pkt.
. Den korte klagefristen er begrunnet i kreditors behov for vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegg er tatt.
Valg av utleggsgjenstand
Når klagen defineres til å gjelde valg av utleggsgjenstand, vil § 7‑26 tredje punktum uttømmende regulere når parten kan fremsette innsigelser. Når fristen på en måned er utløpt, er muligheten til å reise innsigelser mot valg av utleggsgjenstand tapt. Dette betyr også at retten vil være avskåret fra å oppheve utlegg på dekningsstadiet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑4. Rettspraksis viser at det er uten betydning om saken befinner seg på sikrings- eller dekningsstadiet når klagen fremsettes. Høyesterett uttaler i Rt. 1996 s. 73 at:

«[…] § 7‑26 3. punktum naturlig må ses som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes fram innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt fram allerede ved utleggsforretningen»

Hvilke typer innsigelser som faller inn under «valg av utleggsgjenstand» har vært drøftet i flere rettsavgjørelser. Det er i rettspraksis lagt til grunn at regelen i § 7‑26 tredje punktum omfatter innsigelser om beslagsfrihet og beslagsforbud etter henholdsvis dekningsloven kapittel 2 og 3, jf. blant annet Rt.1996 s. 73 og Rt. 2001 s. 1093. Særlig når det gjelder beslagsforbud i medhold av dekningsloven kapittel 3 kan det anføres at Høyesterett går for langt i å beskytte kreditorinteresser. Rettsvern ved beslagsforbud etableres ved tinglysning, slik at en viss publisitet og notoritet er til stede. Ved å innskrenke muligheten til å klage etter § 7‑26 tredje punktum, åpnes det for at en kreditor som kjenner beslagsforbudet kan spekulere i at det ikke kommer innsigelser innen énmånedsfristen. Der beslagsforbudet er knyttet til arv kan det videre anføres at en avskjæring av klage vil være en krenkelse av testators vilje. Slike hensyn ble anført av saksøkte i Rt. 2000 s. 93, men Høyesterett fant ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dem.

Selv om rettspraksis åpner for det, ønsker ikke Skattedirektoratet at det ved utøvelse av særnamskompetansen tas utlegg i formuesgoder man vet er beheftet med beslagsforbud. For øvrig må det utvises skjønn der innsigelser knyttet til beslagsfrihet og beslagsforbud fremmes etter utløpet av enmånedsfristen. I enkelte tilfelle kan det være grunn til å ta hensyn til innsigelser som fremmes etter utløpet av fristen, selv om disse gyldig kan avvises med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26 tredje punktum.

En innsigelse om at utlegget ikke er tilstrekkelig spesifisert vil ikke rammes av § 7‑26 tredje punktum, se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. august 2007 (LB-2007‑111025). Videre vil fristen på én måned ikke gjelde der det anføres at utleggsgjenstanden helt eller delvis eies av tredjeperson. Slike innsigelser faller utenfor § 7‑26 tredje punktum, uavhengig av om innsigelsen fremmes av tredjeperson eller av saksøkte selv, jf. kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 5. november 1999 (Rt. 1999 s. 1782) og kjennelse i Eidsivating lagmannsrett av 16. mars 2007 (RG 2007 s. 988).

Rettslig prøving av det underliggende kravet
Klager vil noen ganger anføre at utlegget er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for utleggsforretningen er feil. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggsforretningen. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet bygger på ligningsavgjørelse, avgiftsoppgjør etter merverdiavgiftsloven eller tollvedtak etter tolloven (heretter eksemplifisert ved ligningsavgjørelse).

Der skattekravet søkes innfordret ved utleggspant, vil en ligningsavgjørelse kunne prøves selv om seksmånedersfristen (klagefrist på ligningsavgjørelsen) er utløpt, jf. § 17‑1 femte ledd og ligningsloven § 11‑1. Dette skjer ved at skattyter klager til tingretten over utlegget og anfører som grunn at ligningsavgjørelsen er uriktig. Fristen er 3 måneder regnet fra utleggsforretningen ble gjennomført. Staten v/skatteoppkreveren vil være part i saken og skal sende tilsvar til tingretten. Skatteoppkreveren må i et slikt tilfelle ta kontakt med skattekontoret så snart en slik klage mottas, da det er skattekontoret som må utarbeide begrunnelsen for at ligningsavgjørelsen er riktig.

Retten avgjør i disse sakene om utlegget skal opprettholdes eller ikke, men må i den forbindelse ta stilling til (prejudisielt) ligningsavgjørelsen. Saksbehandlingen for tingretten er i slike saker i hovedsak skriftlig, men retten kan beslutte muntlige forhandlinger med oppmøte og partsinnlegg av partene.

Det vises for øvrig til skattebetalingshåndbokens kommentarer til pkt. 17‑1.8.

Overføring til behandling ved allmennprosess
I medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 kan retten beslutte at klagen skal overføres til behandling ved allmennprosess. Dette innebærer at en av partene pålegges å reise søksmål for tingretten.

Prejudisiell avgjørelse av ligningsavgjørelsen
En mulighet er at påstanden i søksmålet er at utlegget oppheves med begrunnelse at ligningen er ugyldig/uriktig. I slike tilfeller skal tingretten på samme måte som beskrevet ovenfor, avgjøre om tvangsinnfordringstiltaket skal oppheves eller ikke. I denne forbindelse må retten prejudisielt ta stilling til om ligningen er gyldig/riktig eller ikke, men dette spørsmålet blir altså ikke endelig avgjort. Ligningsavgjørelsen vil kun bli prøvet i tilknytning til spørsmålet om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes. Også her er det Staten v/skatteoppkreveren som er part i saken.

Judisiell avgjørelse av ligningsavgjørelsen
En annen mulighet er at påstanden i søksmålet (eller en av påstandene) er at ligningen er ugyldig/uriktig. Retten skal da avgjøre det materielle forhold som klagen gjelder (om ligningen er gyldig/riktig eller ikke), jf. § 6‑6 tredje ledd, og den treffer da en judisiell avgjørelse. Retten avgjør altså ikke bare om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes eller ikke, men også ligningens gyldighet/riktighet. I slike tilfeller skal skattekontoret utøve partsstillingen og saken må derfor umiddelbart oversendes dem.

Klage skal fremsettes for den skatteoppkrever eller det skattekontor som er særnamsmann i det aktuelle tilfelle.

Rett klageorgan
I bistandstilfellene er det således den som har avholdt utleggsforretningen som skal behandle klagen. I mange tilfeller vil det imidlertid være fornuftig å involvere rekvirenten ved behandling av klagen. Særlig må dette gjelde der særnamsmannen vurderer å slette utlegg som følge av klagen. Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd. Dersom særnamsmannen ikke finner klagen berettiget, skal klagen uten opphold sendes tingretten med de tilhørende dokumenter og opplysninger i saken som anses nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Saken sendes tingretten i rettskretsen til vedkommende særnamsmann jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑8. Der utleggsforretning er avholdt etter bistandsbegjæring skal klagens sendes til tingretten i rettskretsen til oppkreveren som har avholdt utleggsforretningen, ikke til tingretten i rekvirentens rettskrets. For skatteoppkreveren vil dette være tingretten i den rettskrets hvor skatteoppkreveren har sitt kontor. Tilsvarende vil gjelde for skattekontorene, slik at en eventuell klage skal sendes til tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Ved interkommunalt samarbeid om skatteinnkrevingen vil det være tingretten i den rettskrets hvor den skatteoppkrever som er tillagt innkrevingsoppgavene har sitt kontor.

Ved oversendelse til tingretten vil klager bli belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15.

Saksomkostninger
Der skyldner når fram med klagen kan det bli fremsatt krav om dekning av saksomkostninger som knytter seg til utforming av klagen med videre. Spørsmål om dekning av saksøktes saksomkostninger i forbindelse med klage på utlegg avholdt av særnamsmann, behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3‑2, ikke etter forvaltningsloven § 36. Dette følger av uttalelse fra Finansdepartementet av 13. januar 2010 og retningslinjer fra SKD av 11. april 2011 vedrørende forvaltningslovens anvendelse på skatteområdet.

Endring og bortfall av utleggspant

Begjæring fra debitor
Skattekontoret og skatteoppkreveren skal etter begjæring fra debitor oppheve et utlegg dersom det kravet som er sikret ved utlegget har falt bort, eller tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑28. På samme grunnlag kan det besluttes en
Delvis opphevelse
delvis opphevelse av utlegget, f.eks. i form av at utlegget opprettholdes i en gjenstand og oppheves i en annen. En beslutning om hel eller delvis opphevelse av utlegget gjennomføres ved at de foranstaltningene som allerede er iverksatt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑20 reverseres, f.eks. at registrering av utlegget i et register slettes etter panteloven § 5‑14, eller at skyldneren gis rådigheten tilbake over løsøret.

§ 14-4. Utleggstrekk

(1) Skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for.

(2) Det kan tas utleggstrekk i følgende ytelser:

  1. lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7. Dette gjelder også der lønnstakeren selv innkrever lønnen. Lønnstakeren plikter da å innbetale trekkbeløpet til arbeidsgiveren,

  2. godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Hvis ikke skyldneren samtykker i en høyere trekkprosent, kan innkrevingsmyndighetene bare ta utleggstrekk i inntil 20 prosent av godtgjørelsen. Begrensningene i adgangen til å ta utleggstrekk i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende.

(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om beregning av trekkgrunnlaget.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.4 og kap. 27 s. 190–191 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.4.

Forskrifter

  • Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14‑4‑1 til 14‑4‑3

Generelt om utleggstrekk

Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14‑4 regulerer skatteoppkrevernes og skattekontorenes adgang til å nedlegge trekk i lønn mv. Paragraf 14‑4 annet ledd sammenholdt med dekningsloven § 2‑7 regulerer hvilke typer ytelser det er adgang til å nedlegge trekk i, og hvilke begrensninger som gjelder for adgangen til å nedlegge trekk. Beregningen av utleggstrekkets størrelse er nærmere regulert i skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3. Bestemmelser om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 14‑5.

Formål
I likhet med reglene for utleggspant er skatteoppkreverne og skattekontorene gitt kompetanse til å nedlegge utleggstrekk for å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, hvilket igjen øker sannsynligheten for positive resultater. Som for utleggspant er Toll- og avgiftsetaten ikke gitt kompetanse til å nedlegge utleggstrekk ettersom det anses uheldig å spre namskompetansen på mange ulike organer, og Toll- og avgiftsetaten anses å ha mindre behov for særnamskompetanse for sine krav.

SIs særnamskompetanse
Statens Innkrevingssentral (SI) har særnamskompetanse i medhold av de særlover som utpeker innkrevingssentralen som innkrevingsmyndighet for det aktuelle kravet. I følge skattebetalingsloven § 2‑7 kan departementet i forskrift fastsette at SI skal innkreve nærmere bestemte skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å overføre innkreving som tilligger skatteoppkreverne. Det vises for øvrig til merknadene til pkt. 2‑7.

§ 14-4 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Myndigheten til å nedlegge trekk følger innkrevingsansvaret for det aktuelle skatte- eller avgiftskravet, jf. § 14‑4 første ledd. Skatteoppkreverne og skattekontorene sin myndighet til å gjennomføre utleggstrekk gjelder altså kun for de skatte- og avgiftskrav som den enkelte skatteoppkrever og det enkelte skattekontor er tillagt innkrevingsansvaret for. På den annen side er myndigheten ikke avgrenset til skyldnere bosatt i den aktuelle kommunen eller distriktet, men gjelder for hele landet uavhengig av hvor skyldneren har sin bopel eller sitt arbeidssted, og uavhengig av hvor den som skal gjennomføre trekket er lokalisert. Denne ordningen avviker fra den generelle regelen for utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3 om stedlig kompetanse.

Det er i praksis lagt til grunn at skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge utleggstrekk så lenge arbeidsgiveren befinner seg i Norge, uavhengig av hvor skyldneren oppholder seg eller er bosatt. Dette vil eksempelvis ha betydning når det gjelder pensjonister som befinner seg i utlandet og som mottar ytelser fra folketrygden. En avgjørelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2005 s. 750 omhandler dette temaet. Saken gjaldt spørsmålet om ordinær namsmannen hadde stedlig kompetanse til å beslutte utleggstrekk i pensjon utbetalt fra Norge til en pensjonist i Spania. I avgjørelsen er det vist til at «særnamsmenn – som inndriver skatter og avgifter – og Statens innkrevingssentral, [som] kan fastsette utleggstrekk overfor personer bosatt i utlandet».

§ 14-4 annet ledd – Hvilke ytelser kan være gjenstand for utleggstrekk

Hvilke ytelser som kan være gjenstand for trekk følger av skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd. Bestemmelsen oppgir to hovedtyper ytelser. For det første kan det nedlegges trekk i lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7, jf. annet ledd bokstav a. For det andre kan det nedlegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. annet ledd bokstav b.

§ 14-4 annet ledd bokstav a – Lønn mv.

Etter § 14‑4 annet ledd bokstav a første punktum kan det nedlegges utleggstrekk i «lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7». Oppregningen i dekningsloven § 2‑7 er altså avgjørende for hvilke typer ytelser skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge trekk i.

Lønn
Lønn som nevnt i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum er begrenset til lønn etter fradrag av forskuddstrekk, dvs. nettolønn. Faste tillegg til lønnen som skal dekke lønnstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet er omfattet. Det samme gjelder feriepenger. Skattefrie utgiftsgodtgjørelser vil derimot falle utenfor. Overtidsbetaling omfattes, men bør bare medregnes dersom den er noenlunde fast. Også foreløpig lønn, eksempelvis forskudd som eventuelt blir å regulere ved regnskapsoppgjør, omfattes.

Paragraf 14‑4 annet ledd bokstav a annet og tredje punktum om at utleggstrekk også kan nedlegges der lønnstaker selv innkrever lønnen, er en videreføring av skattebetalingsloven av 1952 § 33 nr. 4. Et eksempel på yrkesgrupper der lønnstakeren selv innkrever lønnen er ansatte drosjesjåfører. Bestemmelsene har sin parallell i § 5‑10 annet ledd som sier at arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren.

Annet vederlag for personlig arbeid
Det følger av dekningsloven § 2‑7 annet ledd bokstav a at trekkadgangen også omfatter «annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser mm.».

Pensjon
Etter § 2‑7 annet ledd bokstav b omfattes også «pensjon eller vartpenger som en arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen». Med «vartpenger» (ventepenger) menes godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger, eller mellom fratredelse og ordinær pensjon.

Etter bokstav c omfattes videre «annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd». Skatteoppkreveren og skattekontoret kan imidlertid ikke få utleggstrekk i rettigheter som skyldneren har ervervet mot vederlag etter at fordringshaverens krav ble pådratt. De kan derimot ta utleggspant i selve rettigheten med hjemmel i dekningsloven § 2‑2, jf. skattebetalingsloven § 14‑3. Skatteoppkreveren og skattekontoret kan videre søke dekning i den løpende livrente i samsvar med dekningsloven §§ 2‑7, 2‑8 og 2‑11, jf. forsikringsavtaleloven § 16‑1 fjerde ledd. Frivillig kapitalforsikring faller utenfor dekningsloven § 2‑7. Når det gjelder frivillig ulykkes- eller sykeforsikring, må dagpenger under slik forsikring anses å dekkes av bestemmelsen, se NOU 1983: 56 s. 135.

Underholdsbidrag
Etter bokstav d omfattes også «underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv». Det følger direkte av ordlyden at det ikke er adgang til å nedlegge trekk i underholdsbidrag for å dekke foreldres gjeld. Underholdsbidrag kan imidlertid tas med i beregningen av hva som trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter § 2‑7 første ledd, se pkt. 14‑4.5. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse om utleggstrekk i barnebidrag datert 30. juni 1997 hvor dette fremkommer.

Trygdeytelser
Etter bokstav e omfattes videre «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende». Under dette alternativet faller blant annet ytelser etter folketrygdloven, ytelser etter sosialtjenesteloven og ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og stønader i tillegg til lovbestemte ytelser. Med «ytelse» menes både løpende ytelse og engangsytelse, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974–1975) s. 23. Fordi utleggstrekk bare kan tas i den utstrekning inntektene overstiger det som med rimelighet trengs til underhold, vil adgangen til utleggstrekk i denne typen inntekter i praksis være begrenset.

Barnetrygd mv.
I kjennelse inntatt i Rt. 1951 s. 1203 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke kunne foretas skattetrekk i barnetrygd fordi det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattekrav. Senere lovendringer har ikke påvirket denne rettstilstanden, og det legges til grunn at det fortsatt ikke kan besluttes utleggstrekk i barnetrygd. Barntrygd kan imidlertid tas med i beregningen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. § 2‑7 første ledd, se mer om dette i pkt. 14‑4.5 flg. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 17. september 2001 om utleggstrekk i barnetrygd og kontantstøtte. Det som er sagt om barnetrygd må gjelde tilsvarende for stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15‑11.

Kontantstøtte
Selv om formålet med kontantstøtten også er at den skal komme barna til gode, er ikke dette tilstrekkelig til å tolke dekningsloven § 2‑7 innskrenkende og avskjære muligheten for utleggstrekk. Det må altså være adgang til å nedlegge utleggstrekk i kontantstøtte innenfor rammen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand», jf. dekningsloven § 2‑7 første ledd. Det vises i denne forbindelse til ovennevnte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 17. september 2001.

Erstatning
Etter bokstav f omfattes «erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger». Utenfor bestemmelsen faller erstatningskrav for ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred. I slike typer erstatningskrav er det således utleggspant som er aktuelt, jf. Rt. 1981 s. 909 og Rt. 1990 s. 747. Bestemmelsen omfatter både krav mot skadevolderen og forsikringsselskap eller andre som er ansvarlige, jf. NOU 1972: 20 s. 441 og Rt. 1990 s. 369.

Til slutt omfattes etter henholdsvis bokstav g og h «midler innsamlet offentlig til skyldneren» og «æresgaver som består i penger».

§ 14-4 annet ledd bokstav b – Godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet

Ifølge § 14‑4 annet ledd bokstav b kan utleggstrekk nedlegges i «godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet».

Dette kan f.eks. være aktuelt for drosjesjåfører, artister og forfattere. Godtgjørelsen som disse mottar fra henholdsvis drosjesentralen, plateselskapet og forlaget, vil typisk bestå av én del som er vederlag for selve arbeidet, og én del som er vederlag for bruk av driftsmidler som drosjen, musikkinstrumentene og pc-en.

%-regelen
Etter dekningsloven § 2–7 annet ledd bokstav a vil ordinær namsmann være henvist til den delen av vederlaget som etter en nærmere beregning utgjør lønnsdelen. Den resterende delen må ordinær namsmann eventuelt ta utleggspant i. Skatteoppkreverne og skattekontorene slipper å foreta en slik beregning, da de etter bokstav b skjematisk kan trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. Bestemmelsen innebærer derfor en vesentlig forenkling for disse. Skatteoppkreverne og skattekontorene kan velge mellom å trekke inntil 20 prosent av bruttovederlaget etter bokstav b, eller beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og så ta utleggstrekk i denne etter bokstav a. Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3 tredje ledd siste setning at utleggstrekk i disse tilfellene skal foretas i «bruttogodtgjørelsen uten fradrag av noen art». Dette innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for f.eks. merverdiavgift eller andre utgifter. Se også Borgarting lagmannsretts kjennelse av 16. oktober 2007 (LB-2007–133475). Lagmannsretten sa seg her enig med tingretten i at § 9 nr. 1 siste punktum i dagjeldende forskrift medførte at det i beregningsgrunnlaget ikke skulle gjøres fradrag for merverdiavgift og andre utgifter.

Skyldneren kan samtykke i en høyere trekkprosent enn 20 prosent, jf. annet punktum.

Det kan ikke nedlegges trekk i utbetaling fra den som kun administrerer midler på vegne av skyldner, da trekket må etableres i «godtgjørelse».

Trekket må etableres i «godtgjørelse»
Ved franchiseavtaler er det ikke uvanlig at franchisegiver mot et gebyr administrerer økonomien til franchisetaker. Franchisegiver gis for eksempel fullmakt til å betale skyldners regninger, utføre lønns- og regnskapstjenester mv., og overskuddet utbetales deretter til franchisetaker. Der forvaltningen skjer i franchisetakers navn (midlene tilhører hele tiden franchisetaker) er Skattedirektoratet av den oppfatning at det ikke kan nedlegges utleggstrekk i de utbetalinger som går fra franchisegiver. Utbetalingene kan vanskelig defineres som «godtgjørelse». Det skal bemerkes at slike avtaler kan være utformet på svært ulike måter, og det kan derfor ikke på generelt grunnlag utelukkes at det gyldig kan nedlegges trekk hos en franchisegiver.

Krav om innslag av lønn
Bestemmelsen i annet ledd bokstav b kommer bare til anvendelse når godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel kan det ikke tas utleggtrekk. For eksempel vil oppgjør som utelukkende dekker materialer ikke inneholde noen lønnsdel, og kan således ikke være gjenstand for utleggstrekk. I slike tilfeller kan det derimot tas utleggspant i hele godtgjørelsen etter § 14–3.

Livsoppholdsbegrensningen
I tredje punktum er det tatt inn en bestemmelse om at den såkalte livsoppholdsbegrensningen i dekningsloven § 2–7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b. Dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum beskytter etter ordlyden kun skyldnerens krav på lønn og lignende ytelser. Begrensningen ville således ikke fått anvendelse på trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b, uten at dette var bestemt uttrykkelig. En nærmere beskrivelse av den såkalte livsoppholdsbegrensningen følger nedenfor i pkt. 14‑4.5.1.

Beregning av utleggstrekkets størrelse

Bestemmelser om beregning av utleggstrekkets størrelse er gitt i dekningsloven § 2‑7, jf. skattebetalingsloven § 14‑4 og skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3. I følge forskriften skal blant annet utleggstrekk gjennomføres ved siden av mulig forskuddstrekk, og trekket skal fastsettes på grunnlag av skyldnerens samlede inntekt i det tidsrom trekket regnes å ville pågå. Det kan videre tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har, og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren. Det følger videre av dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum at utleggstrekk kun skal nedlegges «i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand».

Tidligere gjaldt det også prosentvise begrensninger for trekk i forhold til trekkgrunnlaget. Tidligere forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 (påleggstrekkforskriften) § 5 nr. 1 bestemte blant annet at nedlagt påleggstrekk sammen med forskuddstrekk normalt ikke skulle overstige 60 prosent av brutto ytelse. Denne bestemmelsen er ikke videreført, verken i ny skattebetalingslov eller tilhørende forskrift. Dette begrunnes med at det skal gjelde mest mulig like regler for utleggstrekk nedlagt etter skattebetalingsloven og trekk nedlagt av den ordinære namsmannen. Vurderingstema er nå dermed kun om lønnen overstiger det som «med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2‑7.

Livsoppholdsbegrensningen

Et vilkår for å kunne nedlegge utleggstrekk er at skyldnerens bruttolønn og/eller inntekter som er likestilt med lønn «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2‑7. Det er skyldnerens samlede økonomiske stilling som må vurderes. For å klargjøre hvor stor del av inntekten som trengs til et rimelig livsopphold, må den totale økonomiske situasjonen for skyldnerens husstand gjennomgås.

Beregning av skyldnerens økonomi – Utgiftssiden

Skyldneren kan kreve å få beholde midler til nødvendig underhold for seg selv og sin husstand, jf. dekningsloven § 2‑7.

Skyldnerens husstand
Begrepet «husstand» må i utgangspunktet forstås som den faktiske husstand. Enkelte faktiske husstandsmedlemmer må imidlertid falle utenfor bestemmelsens virkeområde. Det er vanskelig å trekke noen klar grense med hensyn til hvilke personer som faller utenfor, men personer som skyldneren bor sammen med i bofellesskap eller lignende vil neppe omfattes av husstandsbegrepet. Ektefelle og barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, vil utvilsomt omfattes. Videre er det i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, Rt. 1993 side 1316, lagt til grunn at begrepet «husstand» også omfatter samboer. Foruten skyldnerens faktiske husstand omfattes også borteboende barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, jf. Rt. 1991 s. 811. Hjemmeboende voksne barn vil omfattes av begrepet «husstand», men i praksis vil skyldner sjelden få beholde midler til underhold av disse. Myndige barn vil som regel ha krav på støtte til livsopphold fra det offentlige (for eksempel sosialstøtte) og det vil da stilles krav til at denne muligheten utnyttes, se for eksempel kjennelse fra Agder lagmannsrett i RG 1995 s. 1177.

Rekkevidden av underholdsplikten
Som et utgangspunkt antas skyldner å bære halvparten av husstandens samlede utgifter der denne har samboer eller er gift. Retten til å beholde midler til underhold av husstandsmedlemmer kan imidlertid føre til at dette utgangspunktet må forlates. Hustandsmedlemmene må imidlertid utnytte egen inntekt og inntektspotensiale før skyldner skal kunne avsette midler til underhold av disse. I praksis vil nok kravet til utnytting av inntektspotensiale skjerpes med graden av avvik fra det som anses å være et «normalt» husstandsmedlem. Det vil for eksempel trolig stilles strengere krav til utnytting av eget inntektspotensiale for søsken eller foreldre som tilhører husstanden enn for en samboer.

Utgifter til bolig, strøm, mat og klær vil regnes som utgifter til underhold etter dekningsloven § 2‑7 første ledd, men slike utgifter skal bare tas hensyn til i den grad de er nødvendige. Dette innebærer for eksempel at skyldner ikke kan kreve avsatt midler til dekning av boligutgifter som klart overstiger det normale for en tilsvarende husstand i samme region/distrikt. Også andre type utgifter enn de som er nevnt ovenfor vil kunne settes av til underhold. Det må i hvert enkelt tilfelle gjøres en vurdering av om utgiften er nødvendig.

Ved vurderingen av skyldnerens utgifter tas det normalt ikke hensyn til

Nedbetaling av gjeld
nedbetaling av gjeld som ikke er knyttet til rimelige boutgifter, jf. dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd, jf. § 2‑8 og Rt. 1988 s. 1031. Om frivillig avdragsbetaling på lånegjeld skal få betydning for utleggstrekket, vil måtte bero på en konkret vurdering. Dersom lånekreditor har tvangsgrunnlag for sitt krav, og tvangsinnfordring vil frata skyldneren eiendeler som må anses nødvendige for hans og hans husstands underhold, vil han normalt måtte kunne kreve at gjeldsnedbetalingen tas hensyn til, jf. Rt. 1996 s. 303. Utgifter til telefon, aviser og tidsskrifter hensyntas bare dersom de er nødvendige for å beholde en inntekt. Det samme gjelder for bilforsikring og bilutgifter. Utgifter til personforsikring og innboforsikring faller utenfor. Dersom barnehageutgifter er en forutsetning for inntektsgivende arbeid, kan denne utgiften avsettes.
Beregning av skyldnerens økonomi – Inntektssiden

Skyldnerens inntekter som er omfattet av dekningsloven § 2‑7 må som den klare hovedregel medregnes fullt ut når trekkets størrelse skal beregnes. Det vises til punkt pkt. 14‑4.4 flg. for en nærmere gjennomgang av hvilke ytelser det kan nedlegges trekk i. Ved beregning av husstandens inntektsside er det særlig to spørsmål som er av stor praktisk betydning: I hvilken grad det skal tas hensyn til inntekter som ikke er gjenstand for trekk (typisk kapitalinntekter), og i hvilken grad får ektefelle eller samboers inntekt betydning ved beregningen av trekket?

Kapitalinntekt
I utgangspunktet er det ikke adgang til å ta hensyn til skyldnerens kapitalinntekter ved vurderingen av om lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold. Dette begrunnes med at kreditorene i stedet kan ta direkte beslag i kapitalen etter dekningsloven § 2‑2. I en kjennelse tatt inn i Rt. 2001 s. 1402 kom Høyesterett likevel til at kapital og kapitalinntekt kan trekkes inn i vurderingen av skyldnerens økonomiske situasjon. Det ble nedlagt påleggstrekk med 100 prosent i skyldnerens trygdeytelser. Bakgrunnen for dette var at lagmannsretten i en straffesak fant det sannsynliggjort at skyldneren hadde en større formue i utlandet. Formuen var gjort utilgjengelig som dekningsobjekt for kreditorene. Formuen ga grunnlag for en kapitalinntekt som fullt ut var tilstrekkelig til underhold av skyldneren og hans husstand. Skyldneren var derfor ikke avhengig av trygdeytelsen for å sikre livsoppholdet. Det ble derfor nedlagt påleggstrekk med 100 prosent i skyldnerens trygdeytelse i det denne oversteg det som var nødvendig for livsopphold.

Et spørsmål av stor praktisk betydning, er i hvilken grad ektefelle eller samboers inntekt skal innvirke på beregningen av skyldners trekk. Det vil ofte oppstå spørsmål om en ektefelle eller samboer med høy inntekt skal bidra mer til underhold av husstanden enn skyldneren.

Ektefelles inntekt
Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3 annet ledd annet punktum at det ved fastsettelse av skyldnerens samlede inntekt kan «tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren».

Rettspraksis går også langt i retning av å medta en ektefelles inntekt i beregningsgrunnlaget på inntektssiden når man skal se om det foreligger rom for trekk. I Rt. 1991 s. 1392 uttales det at det er naturlig å vurdere familiens tre personer samlet «slik at summen av deres inntekter blir å sammenligne med den sum som totalt vil medgå til nødvendige utgifter til livsopphold». Det finnes flere eksempler på at ektefelle med høy inntekt er blitt «pålagt» å bære mer enn halvparten av husstandens fellesutgifter, selv om dette medfører at ektefellen indirekte bidrar til betaling av skyldnerens gjeld. I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 1. oktober 2003 (LB-2003‑2284) uttales det at «selv om den økonomiske realitet kan bli den samme, er det en prinsipiell forskjell mellom at skyldnerens ektefelle gjøres direkte ansvarlig for skyldnerens særgjeld og at ektefellen må forsørge skyldneren med hjemmel i den gjensidige forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven § 38, slik at skyldneren selv blir i stand til å dekke sin særgjeld.».

I enkelte tilfelle kan imidlertid ektefellens forsørgelsesplikt komme i konflikt med særutgifter som kun angår denne. I kjennelse fra Hålogaland lagmannsrett av 21. juni 2011 (LH-2011‑89246) åpnes det opp for at slike utgifter i en viss utstrekning kan tas i betraktning ved den konkrete rimelighetsvurderingen etter dekningsloven § 2‑7. Retten går imidlertid ikke i dybden på hvilke særutgifter som ektefellen kan betjene før forsørgelsesplikten inntrer. Skattedirektoratet mener at det må tas hensyn til enkelte særutgifter på ektefellens hånd ved vurderingen av hvor stor del denne skal bære av husstandens fellesutgifter. Om slike utgifter skal kunne betjenes før debitors livsopphold dekkes, må bero på en konkret rimelighetsvurdering. Momenter i en slik vurdering vil være om utgiften er pådratt før inngåelsen av ekteskapet, og om utgiften dekker et nødvendig behov hos skyldners ektefelle. For eksempel vil det i mange tilfelle være rimelig om ektefellen får fortsette å betjene sitt studielån før det kreves at debitors livsopphold dekkes.

Samboerpar
Gode grunner taler for at en i høy grad likestiller ektefeller og samboerpar når det gjelder beregningen av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Dette skaper for det første likhet med den økonomiske beregningen på utgiftssiden hvor reglene er de samme for ektefeller og samboerpar. For det andre er det i dag en tendens i lovverket generelt, at samboere skal likestilles med ektefeller, jf. NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet, se særlig s. 156 flg. Se også Barne- og Familiedepartementets St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap, den såkalte familiemeldingen.

Domstolene har imidlertid vært tilbakeholdne med å trekke inn samboers inntekt ved tvister knyttet til beregning av utleggstrekk, se for eksempel lagmannsrettsdommene LB-1999‑3017 og LH-2008‑152696. Begrunnelsen er at det ikke er gitt noen lovbestemmelse, tilsvarende ekteskapsloven § 38, om forsørgerplikt mellom samboere.

På bakgrunn av ovennevnte rettspraksis kan man ikke på generelt grunnlag likestille samboere og ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at rettspraksis utelukker at enkelte samboere behandles på samme måte som ektefeller. Samboere behandles i dag på samme måte som ektefeller på en rekke områder i lovverket. Det stilles imidlertid ulike krav for hvem som skal anses som samboerpar avhengig av hvilke rettigheter og/eller plikter det er snakk om. Lovverket kan likevel gi en viss veiledning når det skal avgjøres om samboerpar skal likestilles med ektefeller ved beregning av skyldnerens økonomi ved utleggstrekk, se blant annet tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd, folketrygdloven § 1‑5 tredje ledd, arveavgiftsloven § 47A og gjeldsordningsloven § 4‑3. I vurderingen kan det tas hensyn til blant annet samboerforholdets stabilitet og varighet. En rettesnor er om samboerskapet har vart i over to år og/eller om samboerparet har felles barn. Videre vil det kunne legges vekt på hvordan de i praksis har ordnet sin økonomi. Dersom deres disposisjoner i stor grad bærer preg av felles økonomi, vil dette være et vektig moment for å likestille samboerparet med ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi.

Livsoppholdsbegrensingen – Den konkrete vurderingen

Hvor mye skyldneren har rett til å beholde til livsopphold, vil i utgangspunktet bero på en konkret vurdering. Skattekontoret og skatteoppkreveren kan likevel bruke

Standardsatser for livsopphold
standardsatser for utgifter til livsopphold hvor han ikke har faktiske opplysninger om skyldnerens utgifter. Inntektsopplysninger og opplysninger om skyldnerens forsørgelsesansvar må alltid forsøkes innhentet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har fastsatt livsoppholdssatser som skal gjelde for fastsetting av bidrag. Disse satsene er fortsatt mer rommelige enn de kommunale satsene for sosialhjelp. Siden sosialhjelpssatsene er ment å være støtte til underhold i en kortere periode, er disse satt relativt lavt. Satsene for fastsetting av bidrag er derimot noe høyere fordi skyldneren bare skal ha denne livsoppholdssatsen å leve av over en periode på flere år, noe som ofte også vil være tilfellet ved utleggstrekk. Satsene for fastsetting av bidrag er lavere enn satsene for livsopphold under gjeldsordning som er fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Disse satsene fastsettes med tanke på at en gjeldsordning som hovedregel varer i fem år. Debitor vil derfor ha behov for mer midler til livsopphold enn det som normalt vil være nødvendig for en kortere periode.

På bakgrunn av ovennevnte anbefaler Skattedirektoratet at standardsatsene for fastsetting av bidrag som utgangspunkt legges til grunn som veiledende ved vurderingen av hvor stort utleggstrekk som skal nedlegges. En slik praksis harmoner godt med forslaget fra Barne‑, likestillings- og inkluderingsdepartementet om standardiserte livsoppholdssatser ved gjeldsordning og tvangsfullbyrdelse. I høringsnotat om endringer i gjeldsordningsloven mv. av 5. desember 2011 foreslås det at det etableres standardiserte satser som skal gjelde både ved utleggstrekk og gjeldsordning, og at satsene bør tilsvare de som brukes ved fastsetting av barnebidrag.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt. 2001 s. 963 uttalt seg vedrørende skattebetalingsloven av 1952 § 33, jf. bestemmelsene om begrensning av utleggstrekk i dekningsloven § 2‑7 og den gamle påleggstrekkforskriften § 4. Høyesterett uttaler blant annet at både lov og forskrifter angir at det skal foretas et skjønn ut fra forholdene i den enkelte saken. For å oppnå ønskelig forutberegnelighet og likebehandling kan en imidlertid som minstestandard bruke de offentlige satsene for sosialhjelp, som også åpner for å ta hensyn til de stedlige leveomkostningene, jf. også Rt. 1993 s. 1069.

Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 2001 s. 963 får ikke noen betydning for de henstillingene Skattedirektoratet har gitt vedrørende avsetninger til livsopphold. Det anbefales fortsatt at det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, og at livsoppholdssatsene for fastsetting av bidrag som utgangspunkt legges til grunn som veiledende. Dette innebærer en fordel for skyldneren i forhold til å f.eks. bruke satsene for sosialhjelp, særlig ved utleggstrekk av lengre varighet.

Livsopphold for barn
Når det gjelder avsetning til livsopphold for barn, anbefaler direktoratet fortsatt at Barne‑, likestillings- og inkluderingsdepartementets standardsatser til bruk under gjeldsordning benyttes. Et viktig hensyn når det gjelder avsetning til livsopphold for barn er at barna ikke skal bli skadelidende for foreldrenes betalingsvansker. De skal gis muligheter til å delta på normale skole- og fritidsaktiviteter. Hvor mye som skal avsettes til barn blir da nødvendigvis avhengig av blant annet barnets alder og aktivitetsnivå. I høringsnotat fra Barne‑, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 5. desember 2011 foreslås det at det fastsettes standardiserte satser knyttet til omsorg for barn som skal gjelde både ved utleggstrekk og ved gjeldsordning. Det er foreslått at satsene skal tilsvare veiledende satser for sosialhjelp med tillegg av 10 %. Dette vil innebære en økning i forhold til dagens gjeldsordningssatser vedrørende omsorg for barn. Inntil videre anbefaler direktoratet at standardsatsene for gjeldsordning benyttes ved avsetning av midler til livsopphold for barn.

Både livsoppholdssatsene ved fastsetting av bidrag og satsene for livsopphold under gjeldsordning reguleres årlig, normalt pr. 1. juli. Gjeldende satser for livsopphold ved fastsetting av bidrag fremgår av vedlegg til forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot. Satser for livsopphold under gjeldsordning er inntatt i rundskriv Q 08 fra Barne‑, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det presiseres at normen for tilstrekkelig midler til livsopphold er underlagt skjønn, og at konkrete omstendigheter kan tilsi andre avsetninger i enkelte tilfeller. Satsene er således ment å være veiledende.

Som et hjelpemiddel ved utregning av hvor stort rom det er for trekk, kan følgende regnestykke brukes:

§ 14-5. Gjennomføring av utleggstrekk

(1) Utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne og skattekontorene gjelder også for det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8. § 5‑10 annet ledd gjelder tilsvarende for utleggstrekk.

(2) Ved utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne skal arbeidsgivere som har plikt til å ha skattetrekkskonto, følge de reglene som gjelder for oppgjør mv. for forskuddstrekk, jf. kapittel 5. Beløpene skal betales til den skatteoppkreveren som har nedlagt trekket.

(3) Det beløpet som er trukket går ikke inn i arbeidsgiverens konkursbo, og er heller ikke gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side.

(4) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av utleggstrekk etter denne paragrafen.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.4 og kap. 27 s. 192 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.4

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)

Forskrifter

  • Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14‑5‑1 til 14‑5‑10 og § 5‑10‑20.

Generelt om gjennomføring av utleggstrekk

Hovedregelen om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 14‑5. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av skattebetalingsloven av 1952 § 33 nr. 2 til 5. Nærmere regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 flg. Disse bestemmelsene er i høy grad en videreføring av den nå opphevede forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 (påleggstrekkforskriften) § 6 flg. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑21 til 7‑24 kommer også til anvendelse, jf. § 14‑2. Skattebetalingsloven kap. 14 med tilhørende forskrifter innholder også enkelte regler som er spesielle for skatte- og avgiftskrav.

§ 14-5 første ledd første punktum – Dagpenger og sykelønn

Skattebetalingsloven § 14‑5 første ledd første punktum medfører at et pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kap. 4 og sykepenger etter folketrygdloven kap. 8. Dette innebærer at et løpende utleggstrekk kan fortsette uten unødig avbrudd når lønnsytelser mv. erstattes med trygdeytelser som nevnt. Utleggstrekket vil da fortsette på grunnlag av opplysninger fra den som i utgangspunktet var arbeidsgiver.

I andre tilfeller er skattekontoret eller skatteoppkreveren henvist til å overføre utleggstrekket til den nye arbeidsgiveren etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7–23 annet ledd, og trekket overføres dermed ikke automatisk, se nærmere nedenfor under pkt. 14‑5.8.

§ 14-5 første ledd annet punktum – Arbeidstaker krever selv inn lønnen

Ifølge første ledd annet punktum gjelder § 5‑10 annet ledd tilsvarende for utleggstrekk. Bestemmelsen medfører at en arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale trekket til arbeidsgiveren. En tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14‑4 annet ledd bokstav a annet punktum.

§ 14-5 annet ledd – Innrapportering og betaling til skatteoppkrever

Ifølge annet ledd første punktum skal utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreveren settes på skattetrekkontoen sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for innrapportering og betaling av dette. Etter annet punktum skal det trukne beløpet betales til den skatteoppkreveren som har nedlagt trekket. Dette gjelder selv om kreditoren for forskuddstrekket er skatteoppkrever for en annen kommune, noe som kan være tilfellet dersom skyldneren har flyttet. Sammen med oppgjør av trekkbeløpet, jf. skattebetalingsloven § 14‑5 annet ledd, skal arbeidsgiver sende oppgave på fastsatt blankett (oppgjørsliste for utleggstrekk), jf. forskriften § 14‑5‑3. Arbeidsgiver som av bokføringstekniske grunner ikke kan benytte blanketten, kan gi oppgave på annen måte, med de samme opplysningene.

Ordningen med avsetning av trekkbeløpet på skattetrekkskonto er bare aktuell overfor arbeidsgivere som foretar forskuddstrekk og som er pliktige til å ha en skattetrekkskonto. Dersom skatteoppkreveren beslutter utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, jf. § 14‑4 annet ledd bokstav b, kan det være tilfeller der den trekkpliktige ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto. I disse tilfellene er bestemmelsen i § 14‑5 annet ledd første punktum ikke aktuell, og oppgjør skal skje etter skattebetalingsloven § 10‑50, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22, se pkt. 10‑50.3.

Utleggstrekk nedlagt av skattekontorene skal følge regelen i § 10‑50 om forfall for utleggstrekk, som igjen henviser til tvangsfullbyrdelsesloven § 7–22 første ledd. Det følger av sistnevnte bestemmelse at trukket beløp skal utbetales til «saksøkeren» når ikke annet er fastsatt. Skattekontoret som har nedlagt trekket vil være «saksøker» i denne sammenheng. Forfaller ytelsene oftere enn en gang i måneden, kan trekk utbetales månedsvis dersom det ikke er bestemt at de skal utbetales straks. Det vanlige er at utbetalingen skjer en gang hver måned.

Skattebetalingsloven av 1952 § 33 nr. 2 første punktum (og påleggstrekksforskriften § 6 nr. 3) om at påleggstrekk skal sendes til arbeidsgiveren i «rekommandert brev eller på annen påviselig måte» ble ikke videreført i skattebetalingsloven av 2005, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 127. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd første punktum om underretning til arbeidsgiver skal anvendes.

Tidspunkt for gjennomføring
Arbeidsgiveren skal foreta trekk i samsvar med det mottatte pålegget når han utbetaler eller på annen måte gir oppgjør for lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse, jf. forskriften § 14‑5‑2 første ledd.

Det følger av forskriften § 14‑5‑2 at § 5‑10‑10 om forskuddstrekk gjelder tilsvarende for utleggstrekk. Dette innebærer at arbeidsgiveren kan la være å gjennomføre utleggstrekk i forskudd på lønn, dersom lønnen regelmessig blir avregnet for like lange tidsrom på høyst en måned. Bestemmelsen kommer altså ikke til anvendelse dersom lønn m.v. utbetales uregelmessig. Dette er f.eks. vanlig i fiske- og fangstnæringen, der lott eller part i oppgjøret ofte utdeles etter endt fiske eller fangst. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse dersom lønn utbetales med lengre intervaller enn en måned. Det forutsettes at lønnsoppgjør skal foretas i samme år, og at forskuddet ikke er større enn at skattyteren etter et forsvarlig skjønn må ventes å ville ha nok til gode ved lønnsoppgjøret til dekning av forskuddstrekk og utleggstrekk i den samlede lønn mv. for tidsrommet. I disse tilfellene skal forskuddet tas med i beregningsgrunnlaget for utleggstrekk ved første lønnsoppgjør.

Trekkpåleggets innhold

I skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 første ledd bestemmes trekkpåleggets innhold. Dette er en videreføring av den gamle påleggstrekksforskriften § 6. For det første skal trekkpålegget inneholde opplysninger om den som har pålagt trekket, arbeidsgiveren og skyldneren. Trekkpålegget skal videre inneholde hjemmel for trekket, samt angi hvilke krav inkludert renter og omkostninger som danner grunnlag for trekket. Det skal også oppgis hvilken prosentsats eller hvilket beløp det skal trekkes med, og i hvilken periode trekket skal gjennomføres.

Trekkprioriteten

Bestemmelser om prioritet for utleggstrekk er gitt i forskriften § 14‑5‑4. Bestemmelsen må sammenholdes med hovedregelen om prioriteten for utleggstrekk i dekningsloven § 2‑8. Prioriteten for utleggstrekk følger i utgangspunktet av kravets karakter. Regelen om at det trekket som er nedlagt først går foran, gjelder bare for krav som hører til samme prioritetskategori.

Artsbestemt prioritet
Trekkprioriteten mellom de ulike kravskategoriene følger av dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstavene a til e. Prioritetsregelen fungerer slik at et krav etter en bedre prioritert kategori alltid får dekning før et krav av en lavere prioritert kategori. Nedlegges det f.eks. pålegg om trekk for bøter (bokstav c), mens det løper et tidligere nedlagt trekk for skattekrav (bokstav d), må det løpende trekket for skattekravet vike inntil bøtene er dekket inn. Dette følger av dekningsloven § 2‑8. Hvis det i trekkperioden nedlegges trekk for krav av bedre prioritet, plikter skattekontoret eller skatteoppkreveren å kalle tilbake eller sette ned sitt trekk. Senere nedleggelse av trekk med samme eller lavere artsbestemt prioritet får ikke innvirkning på det løpende trekket.

Tidsbestemt prioritet
Dekningsloven § 2‑8 tredje ledd bestemmer at når ulike krav, som etter sin art har samme prioritet, søkes innfordret ved utleggstrekk i de samme ytelsene, går det krav foran som det først er nedlagt pålegg om trekk for. Dette kravet er da berettiget til full dekning før det blir aktuelt med noen dekning for kravet det sist er nedlagt trekk for. Dersom arbeidsgiveren mottar flere trekk for krav etter dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstav d, må altså det trekket som mottas sist vike først.

Det kan pålegges trekk i skyldners lønnskrav mv. som skal løpe parallelt med allerede pålagte trekk med bedre prioritet.

Parallelle trekk
Det forutsettes at ytelsen, etter fradrag av forskuddstrekk og løpende trekk med bedre prioritet, overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand, jf. dekningsloven § 2‑7. Parallelle trekk innebærer en større risiko enn ellers for at det samlede trekket blir for høyt i forhold til dekningslovens grenser. Det forutsettes at den siste kreditoren aktivt undersøker om skyldneren fra før av har et løpende trekk, samt danner seg et helhetlig bilde av skyldnerens økonomi før et eventuelt trekk vurderes iverksatt. Ansvaret med ivaretakelsen av det rettssikkerhetshensynet dekningsloven § 2‑7 representerer, skal ikke overlates til arbeidsgiveren.

Ved parallelle trekk kan det oppstå spørsmål om hvorvidt kreditor med best trekkprioritet kan øke sitt trekk til fortrengsel for trekk med dårligere prioritet. Svaret på dette må være ja, uavhengig av om prioriteten er artsbestemt eller tidsbestemt. I dekningslovens § 2‑8 tredje ledd er det kravet som er gitt prioritet, ikke trekket.

Forsinkelsesrenter påløpt i trekkperioden beholder hovedstolens tidsprioritet under forutsetning av at renteoppgave etter § 14‑5‑1 bokstav f, sendes arbeidsgiver senest en måned etter at øvrige restanser er ferdig innbetalt, jf. forskriften § 14‑5‑4 annet ledd.

Det følger av forskriften § 14‑5‑4 tredje ledd at løpende trekk beholder opprinnelig tidsprioritet ved forlengelse av trekkperioden, se nærmere om dette i pkt. 14‑5.10.

Underretning til andre kreditorer
Skattekontoret og skatteoppkreveren må undersøke om andre kreditorer har nedlagt trekk i skyldnerens lønn. Dersom trekket har bedre prioritet enn andre allerede nedlagte trekk, slik at disse må vike, skal skattekontoret eller skatteoppkreveren sende underretning om sitt trekk til den namsmyndigheten som har nedlagt dette trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 annet ledd annet punktum. Namsmyndigheten må da tilbakekalle sitt trekk.

Overføring av utleggstrekk til en ny arbeidsgiver

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 annet ledd bestemmer at namsmannen, dersom skyldneren skifter arbeidsgiver mens trekket pågår, etter begjæring fra saksøkeren skal kunne nedlegge trekk hos den nye arbeidsgiveren for den resterende delen av trekkperioden. Denne overføringen av trekket er gitt tilsvarende anvendelse for andre ytelser som er gjenstand for trekk etter dekningsloven § 2‑7. At trekket overføres på denne måten har til hensikt å spare saksøkeren for å begjære nytt trekk, samt å spare skyldneren for ytterligere kostnader. Arbeidsgiver er etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22 bl.a. pålagt å underrette namsmannen og den som det trukkede beløp skal utbetales til, dersom saksøktes krav mot den trekkpliktige faller bort i trekkperioden. Skyldes bortfallet at skyldneren har skiftet arbeidsgiver, skal underretningen så vidt mulig inneholde opplysning om nytt arbeidssted.

Det kan reises spørsmål om fra hvilket tidspunkt det overførte trekket skal ha prioritet i forhold til andre trekkpålegg. En kan tenke seg at skattekontoret nedlegger trekk i lønn hos ny arbeidsgiver før skatteoppkreveren overfører sitt trekk. Her dreier det seg om trekk som etter sin art har samme prioritet, slik at trekktidspunktet vil avgjøre prioriteten. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av en tolkning av dekningsloven § 2‑8 tredje ledd. Det antas at man ved trekk i én ytelse bare oppnår prioritet i denne ytelsen, og at dekningsrett i andre ytelser til erstatning for denne beror på et nytt trekkpålegg etter regelen om prioritet i dekningsloven § 2‑8 tredje ledd. At det siste trekkpålegget kan nedlegges uten formell begjæring, og uten at det påløper nye rettsgebyr, får altså ingen innvirkning på spørsmålet om prioritet. Dette betyr at en ved overføring av utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23, ikke automatisk viderefører prioriteten til det første trekket.

Som nevnt i pkt. 14‑5.3 medfører skattebetalingsloven § 14‑5 første ledd første punktum at utleggstrekk skal overføres automatisk til det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kap. 4 og sykepenger etter folketrygdloven kap. 8. I disse tilfellene antas det at utleggstrekkets prioritet videreføres.

Arbeidsgivers ansvar

Dersom arbeidsgiveren ikke gjennomfører trekk i henhold til pålegget, kan ansvaret for unnlatt trekk rettes direkte mot arbeidsgiveren, jf. skattebetalingsloven § 16‑20. Det kreves at unnlatelsen skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet hos arbeidsgiver eller noen som er tilsatt i hans tjeneste. For øvrig vises det til det som er skrevet om arbeidsgivers trekkansvar i pkt. 16‑20.

Trekkperioden

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd annet punktum at trekkperioden ikke kan overstige to år regnet fra dagen for beslutningen om utleggstrekk, dersom ikke annet følger av dekningsloven § 2‑7 tredje ledd. Dekningsloven § 2‑7 tredje ledd første punktum bestemmer at utlegg i lønnskrav bare kan tas i krav som har forfalt eller forfaller innen to år. Paragraf 2‑7 tredje ledd tredje punktum bestemmer at utlegg likevel kan tas i skattekrav som forfaller inntil fem år etter utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, eller i tilfelle endring av ligningen fem år etter utgangen av det kalenderår da endringsvedtak ble truffet. Begrepet «skattekrav» i denne sammenheng antas, foruten kravene som er nevnt i skattebetalingsloven § 1‑1 annet ledd bokstav a til c, også å omfatte skattetrekksansvar etter § 16‑20, og ansvar for andres skatt etter reglene i skattebetalingsloven §§ 16‑10 til 16‑14. Det forhold at arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, arveavgift, toll og særavgifter nå er omfattet av virkeområdet for den nye skattebetalingsloven kan imidlertid ikke medføre at begrepet «skattekrav» brukt i dekningsloven kan utvides til også å omfattes disse.

Om et krav som innfordres ved utleggstrekk ikke blir dekket innen utløpet av trekkperioden for det opprinnelige pålegget om trekk, skal nytt pålegg om trekk for kravet ikke gis før mot slutten av perioden. Trekkperioden vil da være to år fra utløpet av opprinnelig trekkperiode. Dette utleggstrekket vil ha prioritet fra det opprinnelige trekkpålegget. Det vil si at det gis dekning foran krav av samme kravskategori (dekningsloven § 2‑8 bokstav d) som er nedlagt mellomtiden. Dette følger av skattebetalingsforskriften § 14‑5‑4 tredje ledd.

Angivelse av perioden
Når det nedlegges pålegg om trekk for et krav, skal perioden for trekket angis, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd første punktum og skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 første ledd bokstav h. Poenget med regelen er at den gir et grunnlag for vurderingen av utleggstrekk for andre krav. Har slike andre krav dårligere trekkprioritet enn det først etablerte trekket, bør det vurderes å foreta andre innfordringsskritt. Perioden bør i prinsippet angis så nøyaktig som mulig. Det må tas hensyn til renter og omkostninger som skal dekkes. Dersom utleggstrekkets størrelse angis som prosentandel av ytelsene, kan det være vanskelig å fastsette perioden helt nøyaktig. Perioden bør derfor i disse tilfellene fastsettes med en viss sikkerhetsmargin.

Endring av utleggstrekk

Regler om endringer i utleggstrekk er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑6. Endring kan gjøres av skatteoppkrever eller skattekontoret av eget tiltak, eller etter begjæring fra skyldner eller arbeidsgiver.

Eget tiltak
Skatteoppkreveren og skattekontoret plikter i enkelte tilfeller å endre trekket av eget tiltak uten at skyldneren eller arbeidsgiveren har krevd det. Dette vil være aktuelt når vedkommende blir gjort oppmerksom på at det er nedlagt et nytt trekk med bedre prioritet. Skatteoppkreveren eller skattekontoret må da selv vurdere hvorvidt trekket kan opprettholdes helt eller delvis, avhengig av om det er rom for begge trekkene. Plikten til å gjøre dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑24 og dekningsloven § 2‑8 fjerde ledd.

Begjæring fra skyldner/arbeidsgiver
Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 første ledd at skyldneren (eller arbeidsgiveren på dennes vegne) kan begjære regulering av utleggstrekket dersom det har oppstått vesentlige endringer i skyldnerens økonomiske forhold etter at det løpende utleggstrekket ble besluttet. Slike endringer kan f.eks. være en reduksjon av ytelsen det trekkes i, eller en økning av debitors utgifter. Etter skattebetalingsforskriften § 14‑5‑6 annet ledd skal eventuell søknad om stansing, nedsetting eller annen endring av utleggstrekk sendes den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har gitt pålegget.

Saksgangen
Det er bare trekkets størrelse som kan endres etter skattebetalingsforskriften § 14‑5‑6. Ved omgjøring skal både skyldneren og arbeidsgiveren underrettes om resultatet, jf. § 14‑5‑6 annet ledd. Skal trekkperioden forlenges, må reglene for fornyelse følges.

Begjæringen om endring oversendes ikke til tingretten selv om den avslås. Begjæringen skal med andre ord bare behandles av den som har nedlagt trekket. Dette i motsetning til en klage som er rettet til tingretten. Ved tvil om en henvendelse er å anse som klage til tingretten, eller om det bare er snakk om en begjæring til skattekontoret eller skatteoppkreveren, må dette avklares med den som har fremsatt henvendelsen.

Krav om regulering som er begrunnet i at det opprinnelige vedtaket om trekk var basert på feilaktig faktum, må fremsettes som en klage etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26, jf. § 5‑16.

Om registrering av utleggstrekk i løsøreregisteret

Fra og med 15. desember 2011 skal utleggstrekk nedlagt av skattekontorene og skatteoppkreverne registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund. Denne registreringen vil bidra til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gi verdifull informasjonen til potensielle kredittgivere.

Registreringsplikten er en følge av flere lovendringer i tvangsfullbyrdelsesloven, vedtatt i 2005, men endringene ble av systemtekniske årsaker ikke iverksatt for skatte- og avgiftskrav på det tidspunktet. Det er nå utviklet systemløsning for at slike utleggsforretninger også kan bli registrert i Løsøreregistrerts utleggsdatabase gjennom Statens innkrevingssentral. Ved kongelig resolusjon av 9. desember 2011 nr 1194, er det med virkning fra 15. desember 2011 besluttet ikrafttreden av lovendringene i tvangsfullbyrdelsesloven også for skattekontorenes og skatteoppkrevernes utleggsforretninger.

Klage over utleggstrekk

Skyldneren eller arbeidsgiveren kan klage til tingretten over pålagt trekk så lenge trekkperioden ikke er utløpt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26. Klagen settes fram for den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har nedlagt trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16.

Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd. Klagen fra skyldneren bør inneholde en dokumentert redegjørelse av den økonomiske situasjonen for skyldneren og hans husstand.

Enhver beslutning og avgjørelse som namsmyndigheten har tatt kan påklages. Det er ikke noe vilkår at namsmannen har gjort en feil. Dette innebærer at også nye forhold som kunne gitt grunnlag for begjæring om endring eller opphevelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑23 eller 7‑28 kan være grunnlag for klage.

Klagen skal være rettet til tingretten, men fremsettes for den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har besluttet trekket, og forberedes av denne for senere behandling i tingretten. Den namsmyndigheten som mottar klagen har adgang til å omgjøre sitt trekkpålegg. Det må derfor vurderes om klagen er berettiget eller ikke, før den oversendes til tingretten.

Omgjøring av eget tiltak
Anses klagen berettiget, skal det påklagede trekkpålegget omgjøres dersom det er adgang til det, tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 annet ledd, jf. § 5‑15. Skattekontoret og skatteoppkreveren kan omgjøre avgjørelsen dersom tredjepersoners rett ikke er til hinder for omgjøringen, jf. forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 annet ledd (Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 135).

Dersom trekket ikke omgjøres av skattekontoret eller skatteoppkreveren, sendes klagen uten opphold til tingretten.

Oversendelse til retten
I normaltilfellene bør klagen oversendes i løpet av ca 14 dager. Saken sendes tingretten i rettskretsen til vedkommende særnamsmann, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑8. For skatteoppkreveren vil dette være tingretten i den rettskrets hvor skatteoppkreveren har sitt kontor. Tilsvarende vil gjelde for skattekontorene, slik at en eventuell klage skal sendes til tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Ved interkommunalt samarbeid om skatteinnkrevingen vil det være tingretten i den rettskrets hvor den skatteoppkrever som er tillagt innkrevingsoppgavene har sitt kontor.

Oversendelsen til tingretten vil medføre at klager blir belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15. Sakens dokumenter oversendes i den utstrekningen det er nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Det bør også redegjøres for hendelsesforløpet, samt opplyses om hvorfor det nedlagte trekket bør fastholdes.

Berostillelse av trekk
En eventuell klage har ikke oppsettende virkning. Det vil si at utleggstrekket ikke stilles i bero ved klagebehandlingen, med mindre skattekontoret, skatteoppkreveren eller tingretten bestemmer det. For at saken skal stilles i bero kreves normalt at det kan være tvil om avgjørelsen som er truffet, og at det vil ha svært negative konsekvenser om trekket fortsetter å løpe uten å avvente utfallet av klagebehandlingen.

Dersom saken er komplisert, eller det av andre grunner kan komme til å ta opp mot to uker før klagen vil bli behandlet, bør en uansett vurdere å stille trekket i bero. Trekket skal imidlertid ikke kalles tilbake, da det vil medføre at trekket eventuelt mister sin tidsbestemte prioritet.

Klager

Rettslig prøving av det underliggende kravet
vil noen ganger anføre at utleggstrekket er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for trekket er feil. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggstrekket. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der den underliggende kravet bygger på lignings‑, merverdi- eller tollavgjørelse (heretter eksemplifisert ved ligningsavgjørelse).

Der skattekravet søkes innfordret ved nedleggelse av utleggstrekk, vil en ligningsavgjørelse kunne prøves selv om seksmånedersfristen (klagefrist på ligningsavgjørelsen) er utløpt, jf. § 17‑1 femte ledd og ligningsloven § 11‑1. Dette skjer ved at skattyter klager til tingretten over utleggstrekket og anfører som grunn at ligningsavgjørelsen er uriktig. Fristen er 3 måneder regnet fra utleggstrekket ble nedlagt. Se fremstilling under punkt pkt. 14‑3.8 (klage på utleggspant) og håndbokens kommentarer til pkt. 17‑1.8 for en bredere behandling av spørsmålet.

Tilbakebetaling av innvunnet trekk
Der utleggstrekket settes ned eller stoppes som følge av klage, kan det oppstå spørsmål om hvorvidt tidligere innbetalinger skal tilbakebetales til skyldneren. Om trukket beløp skal tilbakebetales helt eller delvis, må blant annet bero på hvem som er nærmest til å bære risikoen for at trekk ble nedlagt med for høy prosentsats. Skyldner vil som regel oppfordres til å sende inn opplysninger om husstandens inntekter og utgifter i tilknytning til etablering av utleggstrekket. At skyldner ikke har besvart en slik henvendelse, kan tale for at trukket beløp ikke tilbakebetales til skyldner. Der særnamsmannen kan bebreides for at trekket er nedlagt med for høy sats, og det er tale om et åpenbart lovstridig utleggstrekk, bør den klare hovedregel være at tilbakebetaling foretas.

Saksomkostninger
Der skyldner når fram med klagen, kan det bli fremsatt krav om dekning av saksomkostninger som knytter seg til utforming av klagen mv. På samme måte som ved klage på utlegg skal saksomkostningskrav fra saksøkte i forbindelse med klage på utleggstrekk, behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3‑2.

§ 14-5 tredje ledd – Forholdet til arbeidsgiveres konkursbo

Det følger av tredje ledd at det beløpet som er trukket ikke går inn i arbeidsgiverens konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side. Bestemmelsen gjelder både for utleggstrekk besluttet av skattekontorene og skatteoppkreverne, og det er i forarbeidene (Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 192) vist til at bestemmelsen er den samme som gjelder for utleggstrekk for bidragskrav, jf. bidragsinnkrevingsloven av 1955 § 8 annet ledd. I bidragsinnkrevingsloven av 2005 er denne regelen videreført i § 18.

§ 14-5 fjerde ledd – Forskriftshjemmel

I fjerde ledd er det gitt hjemmel for departementet til i forskrift å kunne gi nærmere regler om gjennomføringen av utleggstrekk. Slike regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 til § 14‑5‑10 og i § 5‑10‑20. Sistnevnte bestemmelse regulerer arbeidsgivers plikt til å gi kvittering for foretatt utleggstrekk, herunder hva en slik kvittering skal inneholde av opplysninger.

Forholdet mellom utleggstrekk og foreldelse

Det følger av foreldelsesloven § 2 at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Etter foreldelsesloven § 17 nr. 1 avbrytes foreldelse av et krav ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Når offentlig myndighet selv kan innfordre sine krav ved å holde utleggsforretning avbrytes foreldelse ved berammelse av utleggsforretning eller pålegg om trekk jf. § 17 nr. 2. Slikt pålegg må på bakgrunn av foreldelsesloven § 29 nr. 3 anses å være gitt i det utleggstrekket er kommet fram til den trekkpliktige eller når det er postlagt.

Det følger av foreldelsesloven § 21 nr. 1 at kravet ikke foreldes så lenge pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes. Videre følger det av foreldelsesloven § 21 nr. 3 at det løper en ny frist på ti år regnet fra «tvangsfullbyrdelsens slutning» dersom det er nedlagt utleggstrekk eller holdt forretning for utleggpant og skattekontoret eller skatteoppkreveren ikke har fått full dekning for sin fordring. Fristen antas å løpe fra det tidspunktet trekket opphørte.

Utleggstrekk ved gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven

Gjeldsordningsloven § 3‑4 siste ledd har vært forstått slik at den gir adgang til å opprettholde utleggstrekk for skatt og avgift som ble nedlagt før det ble åpnet gjeldsforhandlinger. Trekket kan opprettholdes inntil frivillig gjeldsordning er inngått eller tvungen gjeldsordning er stadfestet. Det samme har fulgt av Skattedirektoratets melding nr. 7/2008 om behandling av skatte- og avgiftskrav etter gjeldsordningsloven.

I brev fra Skattedirektoratet av 4. mars 2010 til skattekontorene og skatteoppkreverne er det imidlertid gitt anvisning på at løpende utleggstrekk skal stanses når det åpnes gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven.

Bakgrunnen er kjennelse fra Agder lagmannsrett av 18. mars 2008, samt høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet av juli 2008 hvor gjeldende § 3‑4 er foreslått endret. I forslaget legges det opp til at det ikke skal være adgang til å videreføre løpende trekk for skatte- og avgiftskrav.

En revisjon av melding nr. 7/2008 vil trolig ikke bli foretatt før eventuelle lovendringer er vedtatt. Inntil videre bes skattekontorene og skatteoppkreverne om å se bort fra meldingens punkt 4.3.6.

Utleggstrekk ved skyldners konkurs

Der boet får beslag i lønnsmidler eller lignende ved rettens kjennelse etter dekningsloven 2‑11

11
, må det legges til grunn at utleggstrekk må vike for boets rett. Der boet ikke benytter seg av sin rett til å trekke lønnsinntektene inn i boet, vil spørsmålet være mer åpent. Dekningsloven gir ikke noe klart svar på om utleggstrekk etablert før konkursåpning løper videre etter konkursåpning, eller om det kan etableres utleggstrekk i debitors inntekt etter boåpningen.

Dekningsloven § 6‑7 kan ved første øyekast synes å løse spørsmålet.

7
Det følger av denne bestemmelsen at «Når ikke annet er bestemt, kan dividendefordring så lenge konkursbehandlingen varer ikke kreves dekket ved utlegg i midler som tilhører skyldneren, men som ikke blir trukket inn i boet». Begrepet utlegg vil normalt omfatte både utleggspant og utleggstrekk, men i NOU 1972:20 (på side 308) sies det at utlegg etter denne bestemmelsen ikke omfatter lønnstrekk. Bestemmelsen i dekningsloven § 6‑7 er ikke omtalt i senere forarbeider til dekningsloven eller i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven.

Rettspraksis

Rettsprakis
gir i liten grad veiledning. I en kjennelse i RG 1971 s. 84 kom lagmannsretten til at trekk i lønn til dekning av omsetningsavgift, nedlagt etter konkursåpning, måtte respekteres av konkursdebitor. Det må kunne utledes av kjennelsen at også utleggstrekk nedlagt før konkursåpning ville løpe videre etter åpning av konkurs. Kjennelsen har imidlertid noe begrenset rettskildeverdi på grunn av dens alder, og at rettsområdet på dette tidspunktet var styrt av lover som for lengst er opphevet.

Tidligere lovregulering
Før tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 trådte i kraft, var forholdet mellom utleggstrekk (påleggstrekk) og konkurs regulert i dekningsloven. Det fulgte av dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd at lønnstrekk bortfalt dersom retten fattet beslutning om beslag med hjemmel i § 2‑11. Regelen ble forstått slik at lønnstrekk ville løpe videre etter konkursåpning i de tilfeller boet ikke tok beslag i midlene etter § 2‑11. Bestemmelsen i dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd ble opphevet med tvangsfullbyrdelsesloven av 1992, uten at forholdet mellom utleggsstrekk og konkurs ble kommentert i forarbeidene.

På bakgrunn av ovenstående er det noe uklart hva som er gjeldende rett på området. Skattedirektoratet er imidlertid av den oppfatning at utleggstrekk som er etablert før konkursåpning løper videre, med mindre boet tar beslag i midlene etter dekningsloven § 2‑11. I mangel av rettskilder som trekker i en annen retning, legger direktoratet særlig vekt på at opphevelsen av dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd ikke synes å være gjort med sikte på å endre rettstilstanden hva angår utleggstrekk og konkurs. Det vises for øvrig til rundskriv fra Oslo skifterett, gjengitt i Konkursråd nr. 11 for 1998, hvor det legges til grunn at utleggstrekk besluttet før konkursåpningen løper videre uberørt av konkursen.

Om det er adgang til å nedlegge utleggstrekk etter konkursåpning er mer tvilsomt. Det kan anføres at kjennelsen i RG 1971 s. 84 gir adgang til å nedlegge utleggstrekk etter konkursåpning, men ved en rettslig prøving av spørsmålet ville domstolene neppe føle seg særlig bundet av denne avgjørelsen. Skattedirektoratet vil – uavhengig av hva som er gjeldende rett – fraråde særnamsmennene å nedlegge utleggstrekk under pågående konkursbehandling.

§ 14-6. Begrensninger i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift

(1) Skattyter som har fått utskrevet eller utlignet skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner, kan unngå tvangsinnfordring ved å innbetale den høyeste utskrevne skatt og trygdeavgift etter hvert som den forfaller, til skatteoppkreveren for den kommunen han mener kravene skal utskrives i, jf. ligningsloven § 8‑6. Er deler av kravet betalt, kommer det betalte beløpet til fradrag.

(2) Første ledd fritar ikke for plikten til å betale naturressursskatt som ikke er medregnet ved utligning av den skatt som blir betalt. Skattyteren kan kreve at skattekontoret beregner størrelsen på det beløpet som skal betales.

(3) Personlige skattytere kan i tilfeller som nevnt i første ledd, kreve at skatteberegningen foretas på nytt. Den nye beregningen skal foretas som om formue og inntekt bare blir lignet i én kommune, og formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.

(4) Har en av skatteoppkreverne satt i verk utleggstrekk etter § 14‑4, kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt.

(5) Første til fjerde ledd gjelder også for den som er ansvarlig etter kapittel 16.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.1 og kap. 27 s. 192 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.1.

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)

Generelt om § 14-6

Bestemmelsen regulerer de tilfellene der en skattepliktig har fått utskrevet eller utlignet skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner. Bestemmelsen er fullt ut en videreføring av skattebetalingsloven av 1952 § 39, som sammen med § 40 var kjent som

Deposisjonsreglene
«deposisjonsreglene». Begrepet kommer av at innbetaling av den høyeste utskrevne skatten til en av kommunene fra den skattepliktige, blir ansett som deponert inntil spørsmålene om skatteplikt og tilordning av skatten er avgjort. Innbetalingen blir så omfordelt i etterkant når dobbeltbeskatningstvisten er løst. Bestemmelsens ordlyd ble oppdatert ved ny lov, men dette er ikke ment å innebære noen endring av rettstilstanden.

Personlige og upersonlige skattytere som omfattes av bestemmelsen kan unngå tvangsinnfordring ved å innbetale den høyeste utskrevne skatt og trygdeavgift til skatteoppkreveren der skattyter selv mener skatten skal innbetales. Dette gjelder imidlertid ikke for naturressursskatt som ikke er medregnet ved utligningen. Har en skatteoppkrever satt i verk utleggstrekk etter § 14‑4, kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt, se fjerde ledd.

Personlige skattytere kan i dobbeltbeskatningstilfellene som er nevnt i første ledd, kreve at skatteberegningen skal foretas på nytt. Den nye beregningen skal foretas som om formue og inntekt bare blir lignet i én kommune, og formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.

Første til fjerde ledd gjelder også for selskap eller andre som er ansvarlige for skatten etter ansvarsreglene i kap. 16.

§ 14-6 første ledd – Begrensning i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift

Første ledd gjelder både når det foreligger en dobbeltligning som skyldes en bostedstvist og når det foreligger dobbeltbeskatning som følge av en fordelingstvist. Ved

Bostedstvist
bostedstvist vil det være tvist mellom to eller flere kommuner om hvor skattyter anses bosatt i forhold til skattereglene. I bostedstvister vil det foreligge en total dobbeltbeskatning, mens det i fordelingstvister normalt bare er dobbeltbeskatning for enkelte formues- og inntektsposter. En
Fordelingstvist
fordelingstvist innebærer at det er tvist om i hvilken av to eller flere kommuner en inntekts- eller formuespost helt eller delvis skal skattelegges. Utgangspunktet er at formue og inntekt fastsettes av ligningsmyndighetene for den kommune som etter skattelovens regler om skattestedet (kap. 3) skal ha skatten. Kommuner som er uenige om hvor skattyters inntekt og formue skal beskattes, kan i fellesskap kreve at Skattedirektoratet skal avgjøre tvisten med bindende virkning, jf. ligningsloven § 11‑3.

Både personlige og upersonlige skattytere er omfattet av bestemmelsen. Det er imidlertid gjort unntak for fritaket til å bare betale den høyeste utskrevne skatt for naturressursskatt som ikke er medregnet ved utligningen av den skatt som blir betalt.

For å unngå tvangsinnfordring må skattyter innbetale den høyeste utskrevne skatt til den kommunen vedkommende mener seg skattepliktig til. Kravet til innbetaling medfører at det ikke er tilstrekkelig at skattyter stiller sikkerhet for kravet. For å unngå tvangsinnfordring er det tilstrekkelig at den høyeste skatten innbetales etter hvert som den forfaller.

Beløp som er innbetalt i henhold til § 14‑6 første ledd skal anses som deponert inntil spørsmålet om skatteplikt er avgjort, jf. § 8‑4 første ledd. Den skatteoppkreveren som mottar en slik innbetaling skal straks melde fra om dette til skatteoppkreverne for de berørte kommuner. For ytterligere kommentarer til skattebetalingsloven § 8‑4 vises det til pkt. 8‑4.

Skattyter kan klage til Skattedirektoratet over avgjørelser som medfører at samme inntekt eller formue blir skattelagt til flere kommuner i fylket, jf. ligningsloven § 9‑2. Etter omorganiseringen av skatteetaten dekker et skattekontor flere fylker. Dermed antas det at dobbeltbeskatning innen samme region ordinært forhindres gjennom skattekontorets samordning. For øvrige tilfeller vil Skattedirektoratet være klageinstans dersom samme inntekt eller formue blir skattelagt til flere kommuner.

§ 14-6 annet ledd – Naturressursskatt

Annet ledd bestemmer at plikten til å betale naturressursskatt som ikke er medregnet ved utligning av den skatt som blir betalt, gjelder på tross av bestemmelsene i første ledd. For selskaper som eier kraftverk i andre kommuner enn kontorkommunen, blir naturressursskatt skrevet ut som en særskilt forhåndsskatt som skal betales til kommunen hvor kraftverket ligger.

§ 14-6 tredje ledd – Ny skatteberegning

Bestemmelsen gir personlige skattytere, i motsetning til upersonlige skattytere, jf. definisjonene § 4‑1, en rett til å kreve at skatteberegningen foretas på nytt i de tilfeller som nevnt i første ledd. Bestemmelsen gir videre anvisninger for hvordan en slik ny beregning skal foretas, nemlig som om formue og inntekt bare blir lignet i en kommune. Videre skal formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.

§ 14-6 fjerde ledd – Iverksatt utleggstrekk etter § 14-4

Fjerde ledd fastslår at dersom en skatteoppkrever har satt i verk utleggstrekk etter reglene i § 14‑4 kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av den samme formuen og inntekten. Bestemmelsen tar med andre ord sikte på å hindre samtidig tvangsforfølgning fra flere kommuner for samme skattekrav. Den er derimot ikke til hinder for at det fremmes konkursbegjæring på grunnlag av et skattekrav selv om det er iverksatt utleggstrekk for det samme kravet, se Rt 1998 s. 906.

§ 14-6 femte ledd – Ansvarlige etter lovens kap. 16

I femte ledd fastslås det at de foregående leddene i bestemmelsen også gjelder for den som er ansvarlig for krav på skatt eller trygdeavgift etter reglene i pkt. 16‑1.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.