Skattebetalingsloven ble endret 1. januar 2016, da Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver fra Tolletaten. Skattebetalingshåndboken er ikke oppdatert med disse endringene. Vi tar sikte på å oppdatere håndboka i løpet av 2016.

14. Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven kapittel 14. Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse

Annen tvangsfullbyrdelse Til oversikt


Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver fra Tolletaten 1. januar 2016. Skattebetalingshåndboka er ikke oppdatert med den nye oppgavefordelingen. Bestemmelsen har fått et nytt sjette ledd, som gir departementet adgang til å gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen.

§ 14-10. Tvangssalg av varer mv. etter tolloven

(1) Salg av varer mv. etter tolloven §§ 4‑2, 4‑31, 16‑12 og 16‑14 skal skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 så langt de passer.

(2) Tollregionen kan begjære varen solgt 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt tollskyldneren. Ved salg etter tolloven § 4‑2 tredje ledd og § 16‑14 skal tollskyldneren om mulig varsles. Har tollskyldneren ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varene er hentet inn eller tilbakeholdt etter tolloven §§ 4‑2 og 16‑12, eller når fristen tollregionen har satt for tollekspedisjon av varene er utløpt.

(3) Tollregionen kan velge mellom å selge varene i fortollet eller ufortollet stand.

(4) Salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Kostnadene ved tvangssalget dekkes forlodds av salgssummen. Deretter dekkes kravet på toll, særavgifter og merverdiavgift før omkostningene ved lagerholdet. Panthavere og andre innehavere av begrensede rettigheter skal deretter ha dekning etter prioritet. Ved salg etter tolloven § 16‑12 skal inndragningsbeløpet eller boten dekkes før krav etter tredje og fjerde punktum. Rettigheter som er rettsgyldig sikret i varen, skal likevel dekkes før de beløp tilbakeholdelsen gjelder, hvis ikke rettighetshaveren forsto eller burde forstått at varen skulle brukes til en overtredelse som nevnt i tolloven kapittel 16.

(5) Etter at samtlige krav er dekket, skal tollskyldneren ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 27 s. 192–193 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) s. 67.

  • Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) Om lov om toll og vareførsel (tolloven) s. 140. (Endringer som følge av ny tollov.)

Generelt om tollauksjon

Toll- og avgiftsetaten er på visse vilkår gitt adgang til å tvangsselge varer som er i toll- og avgiftsetatens varetekt. Etaten får hånd om varene som følge av beslag mv. med hjemmel i tolloven. Etaten vil ikke være eier av varene. Varene blir solgt via de ordinære namsmenn etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Slike salg omtales som tollauksjon. Begrepet tollauksjon er ikke brukt i skattebetalingsloven.

Toll- og avgiftsetaten selger også varer der eiendomsretten er gått over til staten som følge av avståelse mv. etter bestemmelsene i tolloven. Disse tilfellene omtales også som tollauksjoner, men er ikke tvangssalg. Salget går da heller ikke via de ordinære namsmenn, men følger «Normalinstruksen» som har regler om salg av statens varer. (Fastsatt ved kgl.res. av 17. mars 1978).

At det skjer et tvangssalg kan skyldes mange ulike forhold. Felles ved alle tvangssalg er at toll- og avgiftsetaten har eller overtar den fysiske råderetten over varene og kan selge dem dersom visse vilkår er oppfylt.

Reglene om auksjonsprosessen ble overført fra tolloven av 1966 til skattebetalingsloven. Dette fordi tvangssalget helt eller delvis vil skje som et ledd i tvangsinnfordringen av toll- og avgiftsetatens krav. Den resterende del av dette regelverket ble liggende i tolloven og er videreført i ny tollov av 2007.

§ 14-10 første ledd – Tvangssalg skal skje gjennom namsmyndighetene

Etter første ledd skal salg av varer mv. etter tolloven §§ 4‑2, 4‑31, 16‑12 og 16‑14 skje gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Bestemmelsen er en videreføring av tolloven av 1966 § 30 annet ledd første punktum, § 47 annet ledd første punktum og tredje ledd første punktum, § 53 annet punktum, § 72 annet ledd annet punktum og § 74 annet ledd annet punktum.

Det følger av tolloven § 4‑2 første ledd at toll- og avgiftsetaten har rett til å tilbakeholde eller hente inn varer «som ikke blir tollekspedert innen fastsatte frister». Et eventuelt salg skal skje etter reglene i skattebetalingsloven § 14‑10. Lite holdbare varer eller varer som holder på å bli ødelagt og som er tilbakeholdt eller innhentet, kan også tas hånd om på annen måte, herunder tilintetgjøres, jf. tolloven § 4‑2 tredje ledd.

Bestemmelsen i tolloven § 4‑31 annet ledd gjelder varer som er lagret på privat tollager, og vil omfatte forskjellige lagringsformer. Slike varer kan selges etter reglene i skattebetalingsloven § 14‑10 dersom de ikke er tatt ut fra lageret innen den frist toll- og avgiftsetaten har satt i det enkelte tilfellet.

Det følger av tolloven § 16‑12 første ledd at transportmiddel og andre ting som har vært brukt ved overtredelse av tolloven kap. 16, kan tilbakeholdes etter denne bestemmelsen, for eventuelt å tjene til dekning for et inndragningsbeløp eller en bot som eieren eller noen «i tjeneste på transportmiddelet» kan tenkes å få. Slikt tilbakehold kan også gjøres gjeldende i forhold til korrekt fortollede varer. Videre følger det av tolloven § 16‑12 annet ledd at tvangssalg av slike ting finner sted etter skattebetalingsloven § 14‑10.

Der det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse etter tolloven kap. 16, kan toll- og avgiftsetaten i henhold til tolloven § 16‑13 første ledd beslaglegge ting det senere kan bli tale om å inndra. Varer som er utsatt for hurtig bedervelse og levende dyr kan utleveres eieren dersom denne betaler toll og avgifter, samt deponerer et beløp eller stiller sikkerhet tilsvarende varens verdi. Der vedkommende selv ikke vil frigjøre varen på den forskrevne måte, eventuelt er ukjent, er toll- og avgiftsetaten gitt hjemmel i tolloven § 16‑14 annet ledd til å selge varen i henhold til skattebetalingsloven § 14‑10.

§ 14-10 annet ledd – Tollregionens plikt til å varsle tollskyldneren om at tvangssalg vil bli gjennomført

Annet ledd regulerer tollregionens plikt til å varsle tollskyldneren om at tvangssalg vil bli gjennomført. Hovedregelen i første punktum om at tollregionen kan begjære salg 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt tollskyldneren, er en videreføring av gjeldende rett. Dette vil tilsvare et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Salg av varene kan måtte skje snarlig pga. hurtig bedervelse eller lignende, og i disse tilfellene bør tollregionen ikke måtte vente med salget i 14 dager.

Ved salg etter tolloven § 4‑2 tredje ledd og § 16‑14, følger det derfor av skattebetalingsloven § 14‑10 annet ledd annet punktum at tollskyldner om mulig skal varsles.

Tredje punktum regulerer de tilfellene der det ikke er mulig å varsle tollskyldneren. Bestemmelsen innebærer at dersom tollskyldner har ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varen er hentet inn eller tilbakeholdt etter tolloven § 4‑2 og § 16‑12, eller fristen som tollregionen har satt for tollekspedisjon av varene, er utløpt.

§ 14-10 tredje ledd – Tollregionens adgang til å velge og selge varene i fortollet eller ufortollet stand

Tredje ledd bestemmer at tollregionen kan velge mellom å selge varene i fortollet eller ufortollet stand. Dette er en presisering av gjeldende rett. I utgangspunktet vil varen frembys som ufortollet ved tvangssalget, slik at kjøperen i tillegg til kjøpesummen også må betale toll- og avgiftskravet. Da bør det totale toll- og avgiftsbeløpet spesifiseres i auksjonsvilkårene, til hjelp for kjøpere på auksjonen. Det vises i den forbindelse til tvangsfullbyrdelsesloven § 8‑15. Ved salg må også kjøper gjøres oppmerksom på at vedkommende ikke kan disponere over varen før vilkårene i tolloven § 4‑10 er oppfylt.

Får man ikke bud på varen som ufortollet, frembyr tollregionen varen som fortollet.

I enkelte tilfeller er det helt klart at det ikke vil komme inn bud på varen dersom den selges ufortollet pga. varens beskaffenhet/verdi. Tollregionen vil i disse tilfellene ikke forsøke salg som ufortollet vare.

Ved salg som fortollet vare, må kjøperen ikke betale ordinære toll og avgifter på varene, men kjøper varene som om toll og avgifter allerede var betalt. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at det skal betales toll og avgifter på alle varer som innføres til landet før varene kan nyttiggjøres. Toll og avgifter skal likevel dekkes inn så langt det lar seg gjøre i kjøpesummen, jf. pkt. 14‑10.6. Alternativet er å destruere varen, noe som ville gitt et dårligere resultat for tollskyldneren.

Det opprinnelige kravet mot tollskyldneren vil bestå uavhengig av tvangssalget, men netto salgssum vil komme til fradrag i kravet. Dette vil gjelde uavhengig av om varen selges ufortollet eller fortollet.

§ 14-10 fjerde ledd – Avslutningen av tvangssalget, dekningsrekkefølgen

Etter fjerde ledd første punktum skal salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Annet til sjette punktum regulerer hvordan salgssummen skal fordeles mellom de ulike rettighetshaverne. Bestemmelsene er i stor utstrekning en videreføring og klargjøring av rettstilstanden før ny skattebetalingslov trådte i kraft.

Kostnader ved salget dekkes forlodds. Dette vil blant annet omfatte rettsgebyr, eventuelt utgifter til annonsering og godtgjørelse til oppnevnt medhjelper.

Etter at kostnadene ved tvangssalget er dekket, skal krav på toll, særavgifter og merverdiavgift dekkes. Begrunnelsen for det følger av hovedprinsippet i tollovgivningen om at toll og avgifter må betales før en vare kan nyttiggjøres i Norge. Uten at varen er fortollet vil den derfor i praksis være verdiløs.

Avgifter som toll- og avgiftsetaten innkrever på vegne av andre offentlige myndigheter som f.eks. forskningsavgift, gis på samme måte som tollkrav prioritet ved fordeling av salgssummen. Dette gjelder imidlertid ikke gebyrer som toll- og avgiftsetaten oppkrever etter avtaler med diverse private rettssubjekter (gebyrer på batterier, dekk osv.).

Etter at toll- og avgiftskravene er betalt skal eventuell tollageravgift dekkes, jf. § 14‑10 fjerde ledd tredje punktum. Dette gjelder uavhengig av om varene har ligget på offentlig eller privat lager.

I en kjennelse fra Fredrikstad tingrett av 13. mars 2006 gjaldt det spørsmålet om dekningsrekkefølgen ved et tvangssalg (tollauksjon). Toll- og avgiftsetaten hadde tilbakeholdt en bil som ble innlagt på et privat tollager. Tollagerholder mente at krav på lagerleie måtte dekkes før selve toll- og avgiftskravet. Retten kom til at prinsippet om at toll og avgifter skal dekkes før andre krav måtte slå igjennom.

Andre rettighetshavere skal så ha dekning etter prioritet etablert ved vanlige rettsvernsregler, jf. § 14‑10 fjerde ledd fjerde punktum. Her kan man tenke seg varer som innføres hit til landet hvor utenlandske panthavere har sikkerhet i varen – det være seg salgspant eller annen panterett. Et annet eksempel er varer som har tinglyste heftelser i norske registre. Et tredje eksempel er der hvor verksteder og andre håndverkere har tilbakeholds- og salgsrett etter håndverkertjenesteloven, jf. lov om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta.

En godtroende avtalepanthaver som har fått rettsvern etter innførselstidspunktet vil etter § 14‑10 fjerde ledd sjette punktum kunne kreve dekning før toll- og avgiftskravet i henhold til prinsippene om godtroerverv slik disse fremgår av godtroervervloven.

Det fremgår av femte punktum at ved salg etter tolloven § 16‑12 skal inndragningsbeløpet eller boten dekkes før de kravene som er nevnt over.

Sjette punktum gjør unntak fra de foranstående prioritetsreglene. Bakgrunnen for at krav på toll, særavgifter og merverdiavgift er gitt prioritet, er som nevnt at varene ikke kan brukes lovlig i Norge før de er fortollet. Denne begrunnelsen slår ikke nødvendigvis til ved et tvangssalg etter tolloven § 16‑12. For eksempel kan et norsk kjøretøy som tvangsselges fordi det er brukt til å smugle varer inn til Norge, fullt ut benyttes lovlig i Norge. Det er da urimelig at et inndragningsbeløp, en bot ilagt føreren av kjøretøyet eller et eventuelt toll- og avgiftskrav går foran en godtroende tredjemanns rett i kjøretøyet. Det er ikke grunn til å behandle rettighetshaverne annerledes ved salg etter tolloven § 16‑12 enn ved inndragning etter straffeloven § 35. Det er derfor inntatt en bestemmelse i sjette punktum om at rettighetshaverne skal ha dekning før de øvrige kravene, dersom vedkommende var i god tro. Han vil ikke være i god tro dersom han forsto eller burde forstått at varen skulle brukes til en overtredelse som nevnt i tolloven kap. 16. Bestemmelsen er utformet i tråd med straffeloven § 37.

§ 14-10 femte ledd – Overskytende beløp

Femte ledd første punktum bestemmer at tollskyldneren, etter at samtlige krav er dekket, skal ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen, jf. annet punktum. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Der tollskyldnerens adresse er kjent for toll- og avgiftsetaten, bør vedkommende tilskrives umiddelbart etter auksjonen og informeres om resultatet av denne, samt eventuelt anmodes om å melde seg for å få utbetalt det overskytende beløp.

§ 14-11. Stansning av kjøretøy

Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver, herunder myndigheten til å bestemme stans i bruken av kjøretøy, fra Tolletaten 1. januar 2016. Skattebetalingshåndboka er ikke oppdatert med den nye oppgavefordelingen. Tollvesenet vil fortsatt kunne avskilte kjøretøy som er besluttet stanset, men utførelsen av slike oppgaver vil nå være på oppdrag fra Skatteetaten, jf. ny og gjeldende § 14-11 tredje ledd.

(1) Dersom krav på årsavgift, vektårsavgift, engangsavgift, omregistreringsavgift eller avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje ikke betales til rett tid, kan tollregionen bestemme at bruken av det motorkjøretøyet som kravene knytter seg til, skal stanses inntil avgiftene er betalt. Det samme gjelder dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 1, ikke etterkommes.

(2) Dersom krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, kan registreringsmyndigheten nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister.

(3) Kjøretøy som er bestemt stanset i medhold av første ledd, kan avskiltes. Tollregionen kan be politi, lensmann eller annen offentlig myndighet om å gjennomføre avskiltingen.

(4) Tollregionens stansningsrett kan bortfalle ved rettsvinning etter lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre. Dette gjelder likevel ikke overfor personer som er ansvarlige for avgiften etter §§ 16‑40 og 16‑41.

(5) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om betaling av gebyr til dekning av utgifter påløpt ved avskiltingen, og om fremgangsmåten for stansning.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 8.5 og kap. 27 s. 193–194 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) s.67.

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer, pkt. 23.14. (Endring i fjerde ledd annet punktum.)

Forskrifter

  • Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14‑11‑1 til 14‑11‑6.

Generelt om § 14-11

Skattebetalingsloven § 14‑11 regulerer tollregionens rett til å stanse bruken av motorkjøretøy. Stansningsretten omfatter retten til å avskilte kjøretøyet og/eller nekte på- eller omregistrering. Isolert sett er et vedtak om stansning kun en beslutning om bruksbegrensning. Bestemmelsen gir ikke toll- og avgiftsetaten legalpant i kjøretøyet, og innfordringen av selve avgiftskravet som hjemler stansningsretten må følge de alminnelige regler om tvangsinnfordring. Rent faktisk er imidlertid stansningsretten et effektivt middel for tvangsinnfordring. Etter at avskilting er gjennomført, må eieren betale kravet for å kunne bruke kjøretøyet igjen. Videre vil et avregistrert kjøretøy ikke kunne påregistreres, og et registrert kjøretøy ikke kunne omregistreres på ny eier, før det skyldige er betalt. Dette innebærer en kraftig oppfordring til å betale.

Skattebetalingsloven § 14‑11 og skattebetalingsforskriften §§ 14‑11‑1 til 14‑11‑6 er i hovedtrekk en videreføring av reglene som tidligere fantes i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5 og forskrift 15. desember 1989 nr. 1247 om tollvesenets avskilting m.m.

§ 14-11 første ledd – Anvendelsesområdet

Myndigheten til å bestemme stans i bruken av kjøretøy ble overført til skattekontorene fom. 1.1.2016. Tollvesenet vil fortsatt kunne avskilte kjøretøy som er besluttet stanset, men utførelsen av slike oppgaver vil nå være på oppdrag fra Skatteetaten, jf. ny og gjeldende § 14-11 tredje ledd.

For krav som ikke er betalt til rett tid, gis tollregionen rett til å bestemme at bruken av motorkjøretøyet som kravene knytter seg til, skal stanses inntil kravene er betalt. Stansning kan utføres for skyldige krav på årsavgift, vektårsavgift, engangsavgift, omregistreringsavgift eller avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje. Bestemmelsen får etter annet punktum tilsvarende anvendelse dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 1, ikke etterkommes. Disse bestemmelsene er knyttet til pålegg om bruk og godkjenning, montering og kontroll av avgiftsmerker, telleapparater m.v. Sistnevnte er en «hvilende bestemmelse». Pålegg som nevnt inngår ikke i gjeldende bestemmelser for motorvognavgiftene.

Vedtak om stansning skal varsles, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑1. Varselet sendes sist registrerte eier i motorvognregisteret eller ny eier i henhold til gyldig salgsmelding. Varsel om stansning kan gis samtidig med utsendelse av påkrav. Sistnevnte praktiseres for utskrivingsavgiftene (årsavgift og vektårsavgift).

Bestemmelsen i skattebetalingsloven er som nevnt knyttet til at betaling av angjeldende avgifter ikke har skjedd i rett tid. Toll- og avgiftsetaten gjennomfører også avskilting av kjøretøy med bakgrunn i andre etaters vedtak. Toll- og avgiftsetaten kan inndra kjennemerker og vognkort, blant annet der det er fattet vedtak om bruksforbud for kjøretøy som ikke er omregistrert eller for kjøretøy som ikke er i forsvarlig stand, jf. vegtrafikkloven § 36 tredje ledd. Videre kan etaten avskilte kjøretøy som ikke er utstyrt med gyldige kontrollmerker, jf. forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy § 2‑10 nr. 5.

§ 14-11 annet ledd – Nektelse av på- og omregistrering

Dersom et krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, er Vegdirektoratet delegert myndighet til å nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister. Toll- og avgiftsetaten anmoder vegmyndighetene jevnlig om bistand til å etablere en registreringssperre i motorvognregisteret (Autosys). Dette skjer som hovedregel ved maskinelle filoverføringer fra toll- og avgiftsetatens systemer til motorvognregisteret.

§ 14-11 tredje ledd – Avskilting

Motorkjøretøy som er besluttet stanset, kan avskiltes. Som hovedregel utføres avskiltingen av toll- og avgiftsetaten selv, men politi/lensmann, eller annen offentlig myndighet, kan også anmodes om å gjennomføre avskiltingen. Praksis er at avskiltingsoppdrag utføres av politi/lensmann og vegmyndighetene i forbindelse med deres løpende kontrolloppgaver. Oppdrag gjennomføres også for enkeltkjøretøy på konkret oppdrag.

Når vedtak om stansning er truffet, kan toll- og avgiftsetaten eller den som er gitt avskiltingsoppdrag, avskilte kjøretøyet når det påtreffes. Dette er uavhengig av om kjøretøyet er i bruk eller står parkert. Kjennemerkene skal deretter straks sendes nærmeste regionvegkontor, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑2.

Kjøretøyets eier/bruker skal yte den hjelp som er nødvendig for avskiltingsarbeidet og ikke hindre utføringen, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑5. Den som ikke yter den hjelp som er nødvendig, risikerer å bli anmeldt for forholdet.

§ 14-11 fjerde ledd – Regler om godtroerverv

Stansningsretten kan utøves overfor eieren av kjøretøyet. Det er eieren som er ansvarlig for at avgiftene omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven blir betalt, jf. lovens § 6 første ledd. Ved overdragelse av motorkjøretøyet blir også erververen solidarisk ansvarlig med tidligere eier for siste termin av avgiften, jf. skattebetalingsloven § 16‑40. For avgift ilagt for urettmessig bruk av merket mineralolje er registrert eier og bruker solidarisk ansvarlige, jf. skattebetalingsloven § 16‑41. Motorkjøretøyet kan stanses også overfor de solidarisk ansvarlige. Stansningsretten går imidlertid videre enn dette, slik at tollregionen i utgangspunktet kan stanse kjøretøyet uavhengig av hvem som er eier eller bruker av kjøretøyet.

Dette utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe overfor godtroende erververe. Etter fjerde ledd skal godtroervervloven anvendes tilsvarende ved en eventuell ekstinksjon av stansningsretten. Bestemmelsen om godtroerverv er en lovfesting av tidligere praksis.

Vilkårene følger av godtroervervloven § 1. Etter første ledd kreves for det første at kjøretøyet har blitt solgt til markedspris, for det annet at den som selger har rett til å gjøre det (gyldig overdragelse) og for det tredje at kjøretøyet må ha blitt overlevert erververen. At vilkårene er oppfylt, må kunne dokumenteres. Erververen må dessuten ha vært i god tro, jf. godtroervervloven § 1 annet ledd. Av ordlyden fremgår det at mottakeren ikke må forstå at «avhenderen mangler rett og heller ikke burde ha forstått det om han hadde vært så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene, tingens art og omstendighetene ellers». Bestemmelsen pålegger erververen en undersøkelsesplikt. Utgangspunktet er hva en normal og redelig person i en tilsvarende situasjon ville foretatt av undersøkelser, basert på tilsvarende foreliggende fakta.

Det bør som et minimum kreves at toll- og avgiftsetaten eller vegmyndighetene kontaktes. For krav som ligger som skyldige i motorvognregisteret (Autosys), vil således stansningsretten aldri kunne ekstingveres ved godtroerverv for noen part. Det er en skjerpet grad av aktsomhet for profesjonelle parter.

Reglene om godtroerverv gjelder uansett ikke overfor personer som er solidarisk ansvarlige for avgiften etter skattebetalingsloven § 16‑40 og § 16‑41, slik at solidarisk ansvarlige erververe/brukere aldri vil kunne ekstingvere disse avgiftskravene.

§ 14-11 femte ledd – Avskiltingsprosedyrer

Finansdepartementet har med hjemmel i skattebetalingsloven § 14‑11 femte ledd gitt nærmere regler for betaling av gebyr til dekning av utgifter påløpt ved avskiltingen, og om fremgangsmåten for stansning.

For å forhindre avskilting, kan skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter betales på stedet til den som skulle forestå avskiltingen, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑3. Kravet kan betales kontant eller med betalingskort. I tillegg må det betales et gebyr som har påløpt i forbindelse med inndragningsarbeidet. Pr. 1. januar 2012 utgjør gebyret 900 kroner.

Dersom kjøretøyet blir avskiltet, må skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter være betalt før det kan søkes om å få utlevert inndratte kjennemerker og vognkort, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑4. Det er regionvegkontoret som fortar utleveringen. Før utlevering kan skje må det betales et gebyr til vegmyndighetene. Gebyret utgjør pr. 1. januar 2012 1 320 kroner, jf. forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy § 2‑11.

Toll- og avgiftsdirektoratet har med hjemmel i skattebetalingsforskriften § 14‑11‑6 gitt nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om stansning av kjøretøy gjennom en arbeidsinstruks til tolltjenestemennene.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.