Skattebetalingsloven ble endret 1. januar 2016, da Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver fra Tolletaten. Skattebetalingshåndboken er ikke oppdatert med disse endringene. Vi tar sikte på å oppdatere håndboka i løpet av 2016.

16. Ansvarsregler

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven kapittel 16. Ansvarsregler

Ansvar for skatt og trygdeavgift Til oversikt


§ 16-10. Foreldres ansvar

Foreldre er ansvarlig for formues- og inntektsskatt og trygdeavgift ilagt hjemmeværende barn som arbeider i foreldrenes bedrift.

Forarbeider

  • Ot.prp.nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 20 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

Generelt om § 16-10

Bestemmelsen er en videreføring av eldre rett og får i tråd med ordlyden kun anvendelse på formues- og inntektsskatt og trygdeavgift. Ansvaret omfatter med dette skatt i form av forskuddsskatt, restskatt og forhåndsliknet skatt. Trekkansvaret etter lovens § 16‑20 for pliktig forskuddstrekk gjelder for øvrig også for foreldre som utbetaler lønn til sine barn.

Uttrykket «barn» har en vid betydning. Ansvaret gjelder uavhengig av alder, ekteskaplig status eller av om barnet har egne barn.

Objektivt ansvar
I tråd med langvarig og fast praksis er ansvaret objektivt. Ansvaret er altså ikke betinget av noen forsømmelse fra foreldrenes side. I forarbeidene til skattebetalingsloven av 1952 ble det presisert at ansvaret gjelder selv om det ikke påvises at barnet «har lønn av foreldrene». Også i denne forstand er ansvaret objektivt. Det presiseres at tilfeller der den skattepliktiges inntekt skriver seg fra naturalytelse, f.eks. godtgjørelse i form av kost og losji, også omfattes.

Direkte ansvar
Ansvaret er direkte, dvs. at det kan gjøres gjeldende mot foreldrene så snart betalingsmisligholdet vedrørende skatten er klart. Det følger av en naturlig formålstolkning av loven at det ikke er nødvendig å rette skattekravet mot barnet (skattyter) først. I forarbeidene uttales i merknadene til § 16‑1, at «det er – som i dag – ikke krav om at det er sendt betalingsvarsel eller iverksatt andre innfordringsskritt overfor den skatte- og avgiftspliktige før kravet kan gjøres gjeldende.» I proposisjonen vises det til at dette følger av ordlyden i § 16‑1 første ledd, siden adgangen knyttes opp til «når kravet ikke betales».

For at ansvarsregelen skal komme til anvendelse, er det et vilkår at det

Foreldrenes bedrift
dreier seg om skatt som refererer seg til inntekt av arbeid i «foreldrenes bedrift». Foreldrenes privathusholdning er ikke å regne som bedrift i lovens forstand.

Dersom bedriften kun tilhører den ene av foreldrene hviler, etter Skattedirektoratets oppfatning, ansvaret bare på denne. Dersom en virksomhet lignes etter skatteloven § 2‑11 tredje ledd som «bedrift som tilhører den ene eller begge ektefeller», vil virksomheten etter direktoratets syn være å anse som en bedrift som omfattes av ansvarsbestemmelsen. Videre er det direktoratets oppfatning at en ligningsmessig «fordeling etter en forholdsmessig andel av overskuddet» får tilsvarende følger for omfanget av ansvaret. Dette må legges til grunn som en logisk konsekvens av regelverkets system.

Et ytterligere vilkår for at bestemmelsen skal komme til anvendelse er at det må dreie seg om

Hjemmeværende barn
hjemmeværende barn. Kriteriet kan by på, og har bydd på, tvil i to retninger. For det første hva som ligger i begrepet hjemmeværende barn, og for det annet tidspunktet for hjemmetilværelsen i forhold til ileggelsen av skatten.

Når det gjelder selve begrepet må barnet klart anses som hjemmeværende dersom det har sin faste bopel i foreldrenes hjem og har kosten der. At barnet betaler for seg endrer ikke på dette. Det har vært antatt at det avgjørende må være om det dreier seg om felles husholdning. Det gjør det etter forholdene kanskje ikke dersom barnet har eget kjøkken. Gulating lagmannsrett har i en dom av 22. august 1997 (LG-1996–2008) lagt til grunn at sønn som hadde soveværelse på sin mors gård og hadde inntekter fra gården, likevel ikke kunne anses som «hjemmeværende». På virkedagene hadde han sitt hovedgjøremål på en kjøreskole, mens en røkter var ansatt for å ta seg av den daglige gårdsdriften. Lagmannsretten la til grunn at sønnen hadde stått for sitt eget hushold utenfor morens gård.

Med hensyn til tidspunktet for hjemmeværelsen følger det av Skattedirektoratets meldning nr. 26/1981 at det er tvilsomt om ansvar kan gjøres gjeldende for skatt som utlignes etter at barnet har flyttet hjemmefra. Dette selv om skatten refererer seg til inntekt opptjent i foreldrenes virksomhet mens barnet bodde hjemme. Ansvar bør derfor ikke gjøres gjeldende for restskatt for et inntektsår ilignet etter at barnet har flyttet hjemmefra.

§ 16-11. Selskapers ansvar

(1) Ved ligning av deltaker i selskap som nevnt i skatteloven § 2‑2 annet ledd bokstavene a til e, er selskapet ansvarlig for formues- og inntektsskatt og trygdeavgift som ikke kan innkreves hos deltakeren. Lignes en deltaker også av formue og inntekt utenfor selskapet, omfatter ansvaret bare en så stor del av skatte- og avgiftskravet som etter en forholdsmessig fordeling faller på formue i og inntekt fra selskapet.

(2) Selskap og innretning hjemmehørende i riket er ansvarlig for inntektsskatt og trygdeavgift av godtgjørelse, tantieme, gratiale eller lignende som ytes til person bosatt i utlandet og selskap og innretning hjemmehørende i utlandet, jf. skatteloven § 2‑3 første ledd bokstavene a til g og annet ledd og § 3‑4 første til tredje ledd.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 20 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

§ 16-11 første ledd – Ansvar for deltakere

Bestemmelsen er en videreføring av eldre rett, kun med enkelte språklige endringer.

En skattyters formues- og inntektsskatt kan, helt eller delvis, referere seg til deltakelse i selskaper som nevnt i skatteloven § 2‑2 annet ledd bokstavene a til e. Bestemmelsen viser til ansvarlige selskap, herunder ansvarlige selskap med delt ansvar, jf. selskapsloven § 1‑2 første ledd b, kommandittselskap, jf. selskapsloven § 1‑2 første ledd e, indre selskap, jf. selskapsloven § 1‑2 første ledd c, partrederi, jf. sjøloven kap. 5 og andre selskap som omfattes av selskapsloven § 1‑1 første ledd. Disse selskapene er ikke egne skattesubjekter og omtales derfor ofte som deltakerlignede selskaper. Skattepliktig inntekt i selskapet lignes ut på selskapsdeltakerne hver for seg, jf. skatteloven § 2‑2 tredje ledd. Dette skjer ved at selskapet rent teknisk «lignes» som om det var skattepliktig, men den skatten som blir beregnet fordeles på selskapets deltakere etter deres andel av selskapets formue og inntekt. Deltakeren blir ilignet skatten, eventuelt med tillegg av skatt av formue og inntekt utenfor den aktuelle selskapsdeltakelsen.

Skattebetalingsloven § 16‑11 første ledd etablerer et

Subsidiært betalingsansvar for selskapet
subsidiært betalingsansvar for selskapet skattyteren er deltaker i, dersom skattyter er ute av stand til å betale sin skatt. Det er et vilkår for å kunne gjøre ansvaret gjeldende at skatten «ikke kan innkreves hos deltakeren». I dette ligger det at det på grunn av tvangsfullbyrdelse som ikke har ført fram, eller av andre like sikre grunnlag, må være på det rene at skattyteren er ute av stand til å betale skatten. Etter Skattedirektoratets oppfatning kreves det ikke at skattyter må slås konkurs før ansvarskrav kan rettes mot selskapet.

Ansvaret gjelder bare den del av skattyterens skatt som er ilignet på grunnlag den aktuelle selskapsdeltakelsen, jf. bestemmelsens annet punktum. Denne andelen av skatten må derfor skilles ut fra skatt utlignet på annet grunnlag før ansvar gjøres gjeldende mot selskapet.

Det presiseres at selskapet kan ikke holdes ansvarlig for skatt som er ilignet en deltaker for gevinst ved realisasjon av selskapsandel, jf. uttalelse inntatt i Utv. 1994 s. 547.

Ansvar for deltagerne i selskapet?
Dersom selskapet ikke kan dekke skatteansvaret for en deltakers selskapsgenererte skatt, har det vært reist spørsmål om hvorvidt selskapets øvrige deltakere kan holdes ansvarlige i medhold av ansvarsbestemmelsene i selskapsloven § 2‑4. Bestemmelsens første ledd slår fast at deltakerne hefter solidarisk for selskapsforpliktelser. Etter annet ledd annet punktum kan selskapskreditor, når det ikke oppnås dekning innen 14 dager fra påkrav, kreve selskapsdeltakerne direkte. Påkrav antas å kunne fremsettes muntlig, selv om dette nok vil kunne medføre bevisproblemer senere i prosessen, og det kreves ikke at det iverksettes innfordringsforsøk eller at det sannsynliggjøres at selskapet er insolvent før kravet rettes mot deltakerne. Subsidiær innfordring hos selskapsdeltakerne fremstår derfor som en relativt fornuftig og praktisk måte å få dekket skattekrav på. Finansdepartementet har imidlertid, i en uttalelse inntatt i Utvalget 1977 s. 622, antatt at et ansvarlig selskaps ansvar etter den daværende regelen i skatteloven av 1911 § 31 annet ledd «for det enkelte medlems skatt ikke er en selskapsforpliktelse som omfattes av det alminnelige solidaransvar i ansvarlige selskaper.» I henhold til uttalelsen kan skatten bare kreves dekket i selskapets aktiva, et synspunkt som Skattedirektoratet fortsatt holder fast ved.

I Skattebetalingsloven med kommentarer (Lossius/Harbek/Grønnerud, 2003) hevdes at det ikke kunne innfortolkes noen begrensning i selskapslovens ansvarsregler begrunnet i ordlyden i ansvarsbestemmelsen etter gammel lov. Dette syn bygger på at selskapet i henhold til ordlyden hadde et ansvar for den del av deltakernes skatt som stammer fra inntekt i selskapet. Skattekravet skriver seg således fra virksomheten selskapet utøver og som deltakerne driver sammen. Dersom det ikke lar seg gjøre å inndrive skatten hos selskapet, er det forfatternes oppfatning at det ikke synes å foreligge reelle grunner for at ikke deltakerne skal hefte for selskapets forpliktelser også hva gjelder skatten.

I en konkret sak vedrørende et slikt forhold tok skatteoppkreveren i Haugesund utlegg i en bankkonto tilhørende en deltaker i et partrederi for en annen deltakers skatt som skrev seg fra selskapet. Partrederiet som sådan hadde ikke dekket skatten. Skatteoppkreveren fikk medhold ved skattyters klage til tingretten, og utlegget ble opprettholdt. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 26. oktober 2007 ble imidlertid tingrettens avgjørelse satt til side og utlegget opphevet. Lagmannsretten tok ikke stilling til spørsmålet om selskapsdeltakere kunne gjøres ansvarlige for andre selskapsdeltakeres skatt knyttet til inntekt i selskapet. Retten slo fast at det ikke forelå tvangsgrunnlag for et eventuelt slikt ansvar. Rettens avgjørelse berodde på en tolkning av skattebetalingsloven av 1952 § 35 som etablerte særlig tvangsgrunnlag for diverse ansvarskrav etter lovens § 37.

§ 16-11 annet ledd – Ansvar for skatt ilignet personer hjemmehørende i utlandet mv.

Bestemmelsen er en videreføring av eldre rett og hjemler betalingsansvar for selskaper i Norge for skatt som ilignes personer, selskaper og innretninger hjemmehørende i utlandet av nærmere bestemte skattemessige forhold. Formuesskatt som ilignes den utenlandske personen eller det utenlandske selskapet omfattes ikke.

Ansvaret gjelder skatt som ilignes personer som ikke er bosatt i riket og selskaper som ikke er hjemmehørende her, og som derfor ikke er skattepliktige som bosatt eller hjemmehørende i riket, jf. skatteloven § 2‑1 og § 2‑2. Skatteplikten for personer eller selskap som ikke er bosatt i riket er hjemlet i skatteloven § 2‑3. Skatteloven § 3‑4 regulerer i hvilken kommune skattlegging skal skje.

Ansvarsbestemmelsen i skattebetalingsloven § 16‑11 annet ledd gjelder ikke all skatt hjemlet i skatteloven § 2‑3. Ansvaret gjelder bare skatt som ilignes av ytelser som «godtgjørelse, tantieme, gratiale eller lignende» som ytes av selskaper eller innretninger hjemmehørende i riket til personer bosatt i eller selskaper hjemmehørende i utlandet.

Forholdet til trekkplikt etter kap. 5
De skattepliktige ytelsene som selskapet eller innretningen hjemmehørende i Norge utbetaler, er som oftest trekkpliktige. Det utbetalende selskapets plikt til å foreta forskuddstrekk følger av skattebetalingsloven § 5‑4. Dersom forskuddstrekk ikke blir foretatt i samsvar med reglene i skattebetalingsloven kap. 5, eller trukket beløp ikke blir innbetalt i samsvar med lovens § 10‑10, er utbetalende selskap ansvarlig for det forsømte beløp. Dette er det alminnelige trekkansvaret etter skattebetalingsloven § 16‑20, som er et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det vil si at den trekkpliktige kun er ansvarsfri dersom han påviser at det manglende trekket ikke skyldes forsømmelighet eller manglende aktsomhet.

Skattebetalingsloven § 16‑11 annet ledd er derimot en regel som pålegger utbetalende selskap et objektivt betalingsansvar for utenlandske skattepliktige personer og selskapers restskatt ilignet for godtgjørelse, tantieme, gratiale eller lignende i medhold av skatteloven § 2‑3. Bestemmelsens typiske anvendelsesområde er hvor et utenlandsk styremedlem ikke betaler restskatten sin ved forfall. Det er ikke klarlagt i hvilken grad innfordringsskritt mot skattyter må forsøkes før ansvar kan gjøres gjeldende overfor selskapet. Finansdepartementet uttaler i forarbeidene at «Ansvarsregelen kan blant annet begrunnes med at det er vanskelig for innkrevingsmyndighetene å innfordre krav hos styremedlemmer mv. som er bosatt i utlandet.» Etter Skattedirektoratets oppfatning taler dette for at det er adgang til å rette ansvarskravet mot selskapet når skattyter ikke betaler frivillig.

§ 16-12. Fullmektigers ansvar

Fullmektig for personer bosatt i utlandet eller for utenlandsk selskap eller innretning hjemmehørende i utlandet, er ansvarlig for ilignet formues- og inntektsskatt og trygdeavgift av fullmaktsgiverens virksomhet i Norge.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 20 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

Generelt om § 16-12

I den tilsvarende bestemmelsen i gammel lov het det at fullmektigen var «personlig ansvarlig» for ilignet skatt av fullmaktsgiverens virksomhet i Norge. Ordlyden i gjeldende bestemmelse er noe endret, men uten at det er tilsiktet noen realitetsendring. Betegnelsen «personlig» er sløyfet, uten at det er angitt noen grunn for dette. En mulig grunn kan være at en ønsket å holde muligheten åpen for at et selskap eller en upersonlig innretning kunne anses som fullmektig i bestemmelsens forstand. Noe slikt er det imidlertid ingen holdepunkter for, verken i forarbeider eller i måten bestemmelsen har vært oppfattet på. I Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 197 heter det ganske enkelt at bestemmelsen «viderefører skattebetalingsloven § 37 nr. 4».

Personlig ansvar
Det kan derfor slås fast at skattebetalingsloven § 16‑12 hjemler et personlig betalingsansvar for den aktuelle fullmektig, selv om dette ikke uttrykkelig presiseres i lovteksten.

Nærmere om ansvarsnormen

Skattebetalingsloven § 16‑12 begrenser uttrykkelig fullmektigens ansvar til skatt generert av fullmaktsgiverens virksomhet i Norge. Skatt ilignet fullmaktsgiveren på annet grunnlag, f.eks. skatt generert av formue eller inntekt av fast eiendom i Norge, som ikke har tilknytning til virksomheten, omfattes ikke av ansvaret.

Hva slags type representasjon som går inn under ansvarsbestemmelsens fullmektigbegrep er ikke klart. Direktoratet er ikke kjent med forvaltningspraksis som kan bidra til nærmere fastlegging av kriterier for at det skal foreligge en fullmektigkonstellasjon som medfører betalingsansvar for fullmektigen. Dette betyr ikke nødvendigvis at slike fullmektigkonstellasjoner er sjeldne. Situasjonen kan like gjerne være at de er forbundet med lite konfliktstoff, dvs. at skattekravene i forbindelse med utenlandsboende og utenlandshjemmehørende skattytere har blitt betalt overensstemmende med lover og forutsetninger, enten av skattyter selv eller av en fullmektig.

Å la seg representere av en fullmektig har i skattesammenheng i utgangspunktet vært behandlet som en rett, ikke en plikt. Ligningsloven § 3‑3 bestemmer at enhver som har plikter eller rettigheter overfor ligningsmyndighetene har rett til å la seg bistå eller representere av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Skattelovgivningen oppstiller ikke noe krav om at personer som er bosatt i, eller selskap eller innretninger som er hjemmehørende i utlandet og driver virksomhet i Norge, skal være representert ved fullmektig. Det har vært antatt at ligningsmyndighetene ikke kan stille spesielle krav til hvem som kan opptre som fullmektig for skattyter, jf. Lignings-ABC under stikkordet «Fullmektig». De retningslinjene som gis i Lignings-ABC om forholdet mellom ligningsmyndighetene og skattyter og hans fullmektig har begrenset betydning for definisjonen av fullmektigbegrepet og ansvarsnormen i skattebetalingsloven § 16‑12.

Etter det Skattedirektoratet er kjent med har regelen knapt vært brukt i innkrevingsmessig sammenheng, i hvert fall i form av tvangsfullbyrdelse.

§ 16-13. Skifteforvaltere og styremedlemmers ansvar

(1) Skifteforvaltere er ansvarlig for at tilstrekkelig av boets midler holdes tilbake til dekning av formues- og inntektsskatt og trygdeavgift som ilignes eller som må forutsettes ilignet boet eller arvelater, etter at boet er tatt under skiftebehandling. Det samme gjelder konkursskyldners formues- og inntektsskatt og trygdeavgift når boet er ansvarlig for skatte- og avgiftskravet.

(2) Tilsvarende ansvar påhviler hvert enkelt medlem av styre og ledelse i selskap og annen skattepliktig innretning, når dette oppløses og foretakets midler fordeles mellom eierne.

(3) Er midlene utloddet eller fordelt i tilfelle som nevnt i første og annet ledd, uten at det er holdt tilbake midler til dekning av skatte- og avgiftskrav, kan ubetalt skatt og avgift innkreves hos konkurskreditorene, arvingene eller parthaverne, som er ansvarlig hver for sin andel av skatte- og avgiftskravet.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 20 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

Generelt om § 16-13

Bestemmelsene i paragrafen er en videreføring av eldre rett. Begrepet «skatt» i gammel lov er i § 16‑13 første ledd, erstattet med begrepet «formues- og inntektsskatt og trygdeavgift». Endringen tar sikte på å gjøre det klart at bestemmelsen ikke gjelder skatte- og avgiftskrav i vid forstand. I § 16‑13 tredje ledd er i to formuleringer, hhv. «skatt» og «skatten», erstattet med «skatte- og avgiftskrav» og «skatte- og avgiftskravet». Det fremgår av sammenhengen at ansvaret etter tredje ledd også gjelder formuesskatt. Det er klart at nevnte endringer ikke medfører noen materiell endring av ansvarsbestemmelsene. Videre er begrepet «uerholdelig» i gammel lov erstattet med «ubetalt» i § 16‑13 tredje ledd. Det fremgår av forarbeidene at endringene i lovteksten er av presiserende art og at de ikke er ment å innebære materielle endringer i forhold til tidligere rett.

§ 16-13 første ledd – Skifteforvalteres ansvar

Bestemmelsens første ledd gjelder plikt til å holde tilbake tilstrekkelige midler til dekning av boers skatteforpliktelser og omfatter bare formues- og inntektsskatt, herunder trygdeavgift.

Bestemmelsen kommer til anvendelse ved offentlig skifte av dødsbo. Slike bo forvaltes i prinsippet av tingretten. Ofte setter imidlertid tingretten forvaltningen av boet ut til en stedfortreder, vanligvis en advokat. For selvskiftende arvinger vil de mer vidtrekkende ansvarsreglene etter skattebetalingsloven § 16‑14 komme til anvendelse. Etter denne bestemmelsen er de selvskiftende arvingene, på nærmere bestemte vilkår, solidarisk ansvarlige for skatten som vedrører boet.

Ansvaret gjelder alle alminnelige skattekrav. Dette gjelder selv om skattekravet ikke er meldt i boet. Det foreligger en plikt for skifteforvalteren til å orientere seg om hvilke skattekrav som kan være aktuelle før utlodningen av boet finner sted. Dette kan skifteforvalteren gjøre ved en henvendelse til skatteoppkreveren.

Forhåndsligning
Dessuten må han i forhold til skatteforpliktelser som ennå ikke er utlignet, men som må påregnes, sørge for å få dødsboet forhåndslignet, jf. ligningsloven § 4‑7 nr. 8 jf. § 8‑10. Skatt som vedrører boet er for det første skatt som allerede er utlignet på avdøde og som avdøde står til rest med. For det andre er det formues- og inntektsskatt som ilignes avdøde for dødsåret, samt skatt på dødsboet i medhold av skatteloven § 2‑2 første ledd bokstav h.

Konkursbo
Første ledd annet punktum hjemler ansvar for tingretten og bostyrer i konkursbo for skatteforpliktelser som er ilignet eller som kan ilignes konkursdebitor for tiden før konkursåpningen, og som ikke var oppgjort på dette tidspunktet. Ansvar kan ikke gjøres gjeldende i større utstrekning enn det finnes midler til dekning av skattekravet i boet. Skattekrav er fortrinnsberettiget til dekning etter dekningsloven § 9‑4. Dette gir dekning på linje med bl.a. krav på merverdiavgift og skattetrekk. Kravene gir dekning foran alminnelig dividendeberettigede konkurskrav, jf. dekningsloven § 9‑6, men etter dekningsloven § 9‑3 som regulerer krav på lønn, en del lønnsrelaterte krav ellers, krav på underholdsbidrag til ektefelle eller barn og noen andre krav. Prioriteten for skattekrav gjelder bare for krav som ikke har ordinær forfallstid som ligger lenger tilbake enn seks måneder før fristdagen. I ganske mange konkursbo vil det ikke bli noen dekning til skattekravene. Ved konkurs vil tingretten eller bostyrer så godt som alltid sørge for at boet blir forhåndslignet før boet sluttes, jf. ligningsloven § 4‑7 nr. 10 jf. § 8‑10.

Selv om det er minimalt med midler i boet kan det hende at det utlignes skatt på boet som er dekningsberettiget. Dette gjelder skatt på selve konkursboets inntekter, for små bo mest praktisk skatt på renteinntekter av boets bankinnskudd. Denne skatten vil sammen med en del andre krav representere en masseforpliktelse for boet. Slike masseforpliktelser gis etter dekningsloven § 9‑2 best prioritet.

Ansvar ved tilbakelevering av bo
I brev av 30. oktober 2009 har Skattedirektoratet gitt en uttalelse vedrørende skifteforvalters ansvar etter første ledd i tilbakeleveringsbo. Det uttales at ansvaret etter § 16‑13 første ledd ikke kan gjøres gjeldende i tilfeller der boet er tilbakelevert til arvingene til privat skifte. Det er vist til at ansvaret først inntrer på det tidspunkt de nødvendige midler ikke er holdt tilbake. I dette ligger en forutsetning om at det må ha skjedd en utlodning eller fordeling av midlene. Dette vil ikke være tilfelle ved en tilbakelevering av boet til arvingene.

I Skattedirektoratets melding nr. 27/1979 er det gjengitt enkelte uttalelser fra

Foreldelse av ansvarskravet
Justisdepartementet vedrørende foreldelse av ansvarskravet. Justisdepartementet antar at ansvarskravet må anses å foreldes som et selvstendig krav i forhold til foreldelsen av det underliggende skattekravet. Det antas at foreldelsesfristen for ansvarskravet begynner å løpe fra tidspunktet for pliktforsømmelsen som danner grunnlaget for kravet, nemlig fra utlodningen og fordeling av boets midler uten at det blir satt av midler til å dekke skattekrav. Når det gjelder spørsmålet om ansvarskravet kan gjøres gjeldende når det underliggende skattekrav er foreldet før utlodningen av boet, foretar Justisdepartementet følgende sondring: Dersom kravet ikke anmeldes og er foreldet før utlodningen, kan ansvaret ikke gjøres gjeldende. Tilsvarende må gjelde dersom kravet er anmeldt i boet, men var foreldet ved anmeldelsen.

§ 16-13 annet ledd – Ansvar for medlem av styre og ledelse

Bestemmelsen viderefører eldre rett. Lovteksten er uforandret, bortsett fra at flertallsformen «selskaper» og «innretninger» er erstattet med entallsformen «selskap» og «innretning». Bestemmelsen hjemler en tilsvarende plikt som den som er fastsatt for skifteforvalter i første ledd. Aktørene som pålegges plikten er imidlertid helt andre, og situasjonen er i det hele tatt noe forskjellig.

Den pliktutløsende situasjonen består i at en formuesmasse i form av et selskap eller en annen skattepliktig innretning skal oppløses. I denne situasjonen foreligger det en plikt til å holde tilbake midler fra formuesmassen til dekning av formues- og inntektsskatt og trygdeavgift, før formuesmassen fordeles blant de berettigede. Plikten påhviler «hvert enkelt medlem av styre eller ledelse» i de selskaper eller skattepliktige innretninger bestemmelsen gjelder.

Skattepliktig selskap
Ansvar etter bestemmelsen gjelder bare selskaper med selvstendig skatteplikt etter skatteloven § 2‑2 første ledd. Dette gjelder aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, jf. § 2‑2 første ledd bokstav a. Dessuten gjelder det sparebanker og andre selveiende finansforetak, samt gjensidige forsikringsselskaper og samvirkeforetak, jf. bokstav b til d. Statsforetak etter statsforetaksloven og interkommunale selskap er selskap som er egne skattesubjekter, jf. bokstav f og g. I § 2‑2 første ledd bokstav e etablerer skatteloven en samlebestemmelse for selskapsdannelser som ikke passer inn i de ovenfor nevnte kategoriene, men som representerer selskap med egen skatteplikt, og som derfor går inn under ansvarsregelen i skattebetalingsloven § 16‑13 annet ledd.

For styre og ledelse i selskaper uten selvstendig skatteplikt, jf. selskapsloven § 1‑2 første ledd b, gjelder ansvaret ikke, da disse ikke er skattepliktige, jf. skatteloven § 2‑2 annet ledd. Tilsvarende gjelder kommandittselskaper, indre selskap og partrederi, selskapsloven § 1‑2 første ledd bokstav e og c, samt sjøloven kap. 5, jf. skatteloven § 2‑2 annet ledd bokstav b til d. Andre selskaper som omfattes av selskapsloven § 1‑1 første ledd er heller ikke egne skattesubjekter, jf. skatteloven § 2‑2 annet ledd bokstav e.

Annen skattepliktig innretning
Ansvaret etter annet ledd gjelder ikke bare medlem av styre eller ledelse i selskaper, men også personer med slike posisjoner i «annen skattepliktig innretning». Slike innretninger er etter skatteloven § 2‑2 første ledd bokstav h; stiftelser, døds‑, konkurs- og administrasjonsbo samt allmenningskasser.

Skattebetalingsloven § 16‑13 annet ledd er en spesialbestemmelse for skatt.

Forholdet til aksjelovenes ansvarsbestemmelser
Aksjeloven og allmennaksjeloven har begge bestemmelser som regulerer de samme forhold som bestemmelsen i skattebetalingsloven. Begge lover har i § 16‑7 regler som skal sikre at selskapets kreditorer får dekning ved oppløsning og avvikling. En sentral forskjell i forhold til skattebetalingsloven er likevel at aksjelovenes regler tar sikte på å sikre dekning for alle selskapets kreditorer. Etter aksjelovene legges plikten på avviklingsstyret for å sørge for at selskapets forpliktelser dekkes. I henhold til § 16‑12 første ledd annet punktum er det medlemmene i avviklingsstyret som hefter solidarisk overfor forbigått kreditor, med mindre det godtgjøres at de har opptrådt med tilbørlig aktsomhet. Dette ansvaret suppleres av et restitusjonsansvar for aksjonærene etter aksjelovene § 16‑12 første ledd første punktum. Bestemmelsen har likhetstrekk med konkurskreditorene, arvingene eller parthavernes ansvar etter skattebetalingsloven § 16‑13 tredje ledd.

Skattebetalingsloven § 16‑13 annet og tredje ledd henger sammen. Dersom pliktene som pålegges styre og ledelse etter annet ledd ikke etterleves, vil dette normalt føre til et restitusjonskrav mot parthaverne i selskapet som oppløses. Ansvaret er objektivt i den forstand at det er uavhengig av skyld eller delaktighet i pliktforsømmelsen fra parthavernes side.

Det er lite rettspraksis knyttet til både gjeldende bestemmelse og dens forgjenger. Trolig henger dette sammen med at bestemmelsen etterleves, dvs. at det ved avviklingen regelmessig blir sørget for at selskapet eller den skattepliktige innretningen blir forhåndslignet, jf. ligningsloven § 4‑7 nr. 8, jf. § 8‑10, og at skatten blir betalt innen selskapsmidlene fordeles mellom parthaverne.

Skattebetalingsloven § 16‑13 annet ledd sikter etter ordlyden mot formell oppløsning av selskaper og skattepliktige innretninger. Formell oppløsning er imidlertid

Ikke krav om formell oppløsning
ikke noe vilkår for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Rettspraksisen som foreligger gjelder nettopp tilfeller hvor det ikke har skjedd noen formell oppløsning, og slår fast at det avgjørende momentet er hvorvidt en reell oppløsning har funnet sted.

946 ABB
Den sentrale avgjørelsen her er Høyesteretts avgjørelse i den såkalte ABB-saken, jf. Rt. 1999 s. 946. ABB eide så godt som 100 prosent av aksjene i et datterselskap. Alle datterselskapets verdier var gjort om i penger. Selskapet hadde dessuten skattefrie avsetninger som var betinget av at midlene ble reinvestert. I stedet for å oppløse selskapet formelt og gjøre opp skatten, solgte morselskapet aksjene i selskapet til et holdingselskap. Ligningsmyndighetene fant at datterselskapets skatteposisjoner ikke kunne overføres til holdingselskapet og utløste ved gjennomskjæring den latente skatten på holdingselskapets hånd. Holdingselskapet gikk konkurs og betalingskrav for skatten ble etter en tid rettet mot morselskapet i medhold av skatteloven av 1911 § 32 tredje ledd jf. annet ledd. Høyesterett fant at morselskapet (ABB) var berettiget til å få prøvet ligningsspørsmålet prejudisielt. Dette selv om holdingselskapet, som formelt var lignet skatten og å anse som skattyter, ikke hadde bestridt ligningens gyldighet. Retten fant at dersom formell likvidasjonsligning faktisk hadde blitt gjennomført ville datterselskapet klart ha vært å anse som oppløst i skatterettslig forstand. Etter rettens mening fulgte det ikke av ordlyden i skatteloven av 1911 § 32 annet ledd at det krevdes formell likvidasjonsligning. Ligningen av holdingselskapet ble ansett å ha virkning overfor ABB, og datterselskapets midler ble, i og med at aksjesalget ble akseptert som en oppløsning, ansett fordelt i og med mottakelsen av kjøpesummen for aksjene. Når det gjaldt vilkåret om at skatten måtte «forutsettes å ville bli ilignet» fant retten at det var tilstrekkelig at ABB måtte innse at det forelå en ikke ubetydelig risiko for dette. ABB ble etter dette i medhold av skatteloven av 1911 § 32 tredje ledd, som aksjonær, dømt til å betale hele skattekravet med fulle forsinkelsesrenter.

236
Rt. 1992 s. 236 (Breiland) gjaldt et tilfelle hvor en eneaksjonær avviklet et aksjeselskaps virksomhet, uten å følge daværende aksjelov kap. 13 ved omdanning til personlig firma. Ved et bokettersyn året før omdanningen ble det etterberegnet merverdiavgift i aksjeselskapet. Dette kravet ble, angivelig grunnet selskapets opphør, ikke innkrevet. På grunnlag av tallmateriale fra merverdiavgiftssaken ble det flere år senere etterlignet skatt i selskapet for inntektsår før omdanningen fra aksjeselskap til personlig firma. Det ble idømt ansvar ut i fra et kontinuitetssynspunkt. Høyesterett uttalte følgende om den fortsatte driften etter omdannelsen: «Når han gjorde dette ble det faktisk etablert en kontinuitet i forholdet mellom selskapet og hans personlige firma. Ved på en slik måte å fortsette selskapets drift uten å foreta en avvikling i samsvar med aksjeloven, må han bli ansvarlig for alle selskapets uoppgjorte krav uansett hva han personlig kan ha forestilt seg om ansvaret.» Det er dessuten interessant at retten fant grunn til å gi uttrykk for at ansvaret for etterlignet skatt, inkludert tilleggsskatt, også kunne ha vært bygget på skatteloven av 1911 § 32 annet ledd. Ansvaret etter denne bestemmelsen ville imidlertid ha vært begrenset til de midler som fantes i aksjeselskapet.

Utv. 1982 s 661
I dommen avsagt av Agder lagmannsrett 21. desember 1981 (gjengitt i Utvalget 1982 s. 661) var bakgrunnen for saken utbetaling av en erstatning i forbindelse med en brann hvor så å si alle verdiene i et familieaksjeselskap gikk tapt. På tross av at virksomheten ikke ble drevet videre etter brannen, ble ikke selskapet formelt oppløst. En person påtok seg å ta hånd om erstatningsutbetalingene og dekke selskapets kreditorer. I stor grad var det parthaverne (aksjonærene) selv som var selskapets kreditorer. Det ble ikke sendt inn selvangivelse og det ble ikke avsatt penger til å dekke selskaps skatt. Skattekravet mot selskapet for inntektsåret erstatningene ble utbetalt, ble rettet mot personen som skulle ta hånd om utbetalingene. Saken er svært sammensatt og har et uklart faktum. Det interessante er imidlertid at selskapet ikke ble formelt oppløst og at det ikke fant sted noen formell utdeling av selskapsmidler til aksjonærene. En gjeldsettergivelse overfor en parthaver (aksjonær) ble imidlertid kommentert slik av lagmannsretten; «denne gjeldsettergivelse må anses som fordeling av selskapets midler mellom parthaverne». Retten fant at selskapet måtte anses oppløst i relasjon til skatteloven av 1911 § 32 annet ledd. Retten uttalte: «Lagmannsretten finner det ikke naturlig å begrense ansvaret etter nevnte lovbestemmelse til de tilfeller hvor det finner sted en formell oppløsning etter aksjelovens regler. Dersom en slik begrensning skulle gjelde, ville man kunne unngå ansvar ved å unnlate å følge aksjelovens bestemmelser, hvilket ikke anses som et akseptabelt resultat.»

§ 16-13 tredje ledd – Restitusjonspliktfor konkurskreditorer, arvinger og parthavere

Bestemmelsen viderefører eldre rett. Det er gjort to endringer i bestemmelsens ordlyd. Uttrykket «skatt» er erstattet med «skatte- og avgiftskrav». Videre er uttrykket «uerholdelig» erstattet med «ubetalt» Se pkt. 16‑13.2 for beskrivelse av betydningen av endringene.

Skattebetalingsloven § 16‑13 annet og tredje ledd må ses i sammenheng. Når de ansvarsbetingende forhold etter annet ledd er inntruffet foreligger det en objektiv tilbakebetalingsplikt. Stadfestelse av skyld eller medvirkning er således ikke nødvendig. Ansvaret etter skattebetalingsloven § 16‑13 tredje ledd er et pro-rata ansvar, med den følge at skatteansvaret for den enkelte kun gjelder for en forholdsmessig andel av skatten. Dette står i motsetning til ansvaret etter aksjelovene § 16‑12, hvor aksjeeiernes ansvar er solidarisk. Den enkeltes ansvar er etter skattebetalingsloven bestemmelse likevel solidarisk med hensyn til ansvaret som påhviler bostyrer og skifteforvalter etter § 16‑13 første og annet ledd. Det presiseres for ordens skyld at tilbakebetalingsplikten er begrenset til det beløp den enkelte har mottatt i forbindelse med oppløsningen.

Etter ordlyden kan «ubetalt» skatt og avgift innkreves hos parthaverne. Ordlyden taler for at tilbakebetalingskravet kan fremmes straks manglende betaling er konstatert. Dette resultatet er i overensstemmelse med den generelle regelen i skattebetalingsloven § 16‑1, slik den beskrives i forarbeidene. Skattedirektoratet legger til grunn at ansvaret etter § 16‑13 tredje ledd kan gjøres gjeldende av skatteoppkreveren når kravet ikke er betalt til forfall.

En annet forhold er at skatteoppkreveren kan velge å fremme kravet mot styre og ledelse i den oppløste virksomheten, selv om han ikke er henvist til dette.

§ 16-14. Arvingers ansvar

Selvskiftende arvingers solidaransvar for formues- og inntektsskatt og trygdeavgift som er ilignet etter dødstidspunktet, er begrenset til det den enkelte har mottatt i arv. Gjenlevende ektefelle i uskiftet bo er ikke ansvarlig for slike skatte- og avgiftskrav utover verdien av avdødes andel i boet.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 20.4 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

§ 16-14 første punktum – Selvskiftende arvingers ansvar

Skattebetalingsloven § 16‑14 er en spesialbestemmelse om skatt som gjør arvingene solidarisk ansvarlig for avdødes skatt. Legatar defineres ikke som arving i denne sammenheng. (Legatar er arving som bare mottar en bestemt gjenstand eller bestemt sum). Ansvaret er begrenset til det den enkelte har mottatt i arv. Det solidariske ansvaret viser seg ved at skatteoppkreveren kan rette innkreving mot hvem han vil av arvingene dersom vedkommendes arvelodd overstiger avdødes skatteforpliktelse. Begrensningen av ansvaret til hva den enkelte arving har mottatt i arv har sammenheng med at preklusive proklama som utstedes i dødsbo etter skifteloven kap. 12 ikke har virkning overfor skatte- og avgiftskrav, jf. skattebetalingsloven § 10‑3.

Bestemmelsen gjelder når et dødsbo skiftes privat og omfatter dermed de fleste dødsbo. Dette selv om utgangspunktet er offentlig skifte. Hovedpoenget med et offentlig skifte er å sikre at avdødes kreditorer får oppgjør av formuesmassen. Ved offentlig skifte vil tingretten eller en fullmektig sørge for at avdødes kreditorer får dekning før noe av avdødes formuesmasse deles ut som arv til avdødes arvinger.

Privat skifte
Ved privat skifte overlates avdødes formuesmasse til arvingene. Det gjelder enkelte vilkår for privat skifte som det ikke gås nærmere inn på her. Hovedvilkåret er imidlertid at minst en myndig arving overfor tingretten avgir erklæring om at vedkommende påtar seg ansvaret for de forpliktelser som påhvilte avdøde. Hvor flere arvinger overtar gjelden, er de solidarisk ansvarlig overfor arvelaters kreditorer. De av arvingene som ikke overtar gjelden blir bare ansvarlig for avdødes gjeld inntil verdien av sin arvelodd, jf. skifteloven § 78. Disse bestemmelsene gjelder for alle typer gjeld, også skatte- og avgiftsgjeld, og gjeldsovertakelsen får virkning selv om avdødes gjeld viser seg å være større enn avdødes formuesmasse.

I den gjeldende ansvarsbestemmelsen hvor solidaransvaret forutsetningsvis kommer til uttrykk, gjøres det en avgrensning med hensyn til begrensningen av ansvarets rekkevidde til hva den enkelte arving har mottatt i arv. Begrensningen presiseres til bare å gjelde formues- og inntektsskatt og trygdeavgift som er ilignet etter dødstidspunktet. Poenget er at det bare er skatt som blir ilignet etter dødsfallet som det er vanskelig for arvingene å kjenne omfanget av ved tidspunktet for gjeldsovertakelsen av avdødes gjeld. Øvrig skyldig skatt vil arvingen lett kunne skaffe seg oversikt over ved en henvendelse til skatteoppkreveren. For slik skatt gjelder de alminnelige regler for arvingers ansvar for avdødes gjeld. Begrepet «ilignet» etter dødstidspunktet sikter til at skattekravet først oppstår og blir kjent for arvingene ved ligning, avregning og skatteoppgjør etter arvelaters død.

Arvinger som ikke har overtatt avdødes gjeld etter skifteloven § 78 har et ansvar for avdødes skatt som begrenser seg til det beløp de har mottatt i arv. Dersom det en slik arving har mottatt i arv overstiger avdødes skatteforpliktelse, vil imidlertid skatteoppkreveren kunne rette hele skattekravet mot vedkommende uten å ta hensyn til at det finnes flere andre arvinger som også er ansvarlige for skattekravet. Det blir i så fall opp til denne arvingen å søke regress hos sine medarvinger med hensyn til hvordan arven fordeler seg mellom disse.

Arvinger som derimot har overtatt avdødes gjeld etter skifteloven § 78 vil ha et langt mer vidtrekkende ansvar. For skatt ilignet avdøde før dødsfallet vil vedkommende være betalingsansvarlig for skatten fullt ut. Vedkommende vil måtte betale hele skatten selv om den langt overstiger det beløp vedkommende har mottatt i arv. For skatt ilignet avdøde etter dødstidspunktet vil ansvaret være begrenset til det som er mottatt i arv.

Direktoratet legger, i henhold til Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 146 til grunn, at den endrede ordlyden i ansvarsbestemmelsen bare representerer en presisering. Dette innbærer at gjeldende bestemmelse får anvendelse på alle saker uten begrensninger bakover i tid.

§ 16-14 annet punktum – Ansvar for gjenlevende ektefelle

Bestemmelsen viderefører eldre rett. Begrepet «Slike skatter» viser tilbake på formuleringen om ansvarsbegrensningen for arvinger i § 16‑14 første punktum.

Ansvarsbegrensningen om at lengstlevende ektefelle bare er ansvarlig for avdødes skatt innenfor verdien av avdødes andel i boet, begrenser seg til skatt ilignet etter dødsfallet.

Hjemmelen for lengstlevende til å overta felleseiet med førsteavdøde uskiftet er arveloven § 9. Når denne retten benyttes blir lengstlevende personlig ansvarlig for avdøde ektefelles gjeld, jf. arveloven § 20. Lengstlevende ektefelle kan utferdige preklusivt proklama i forbindelse med at felleseiet overtas som uskiftet bo. Et slikt proklama har imidlertid ikke virkning i forhold til skatte- og avgiftskrav, jf. skattebetalingsloven § 10‑3.

Lengstlevende ektefelles posisjon i uskiftet bo i forhold til den avdøde ektefellens skatt blir som følger: For skatt utlignet før dødsfallet vil lengstlevende ektefelle være ansvarlig med alt vedkommende eier. For skatt utlignet etter dødsfallet vil ansvaret være begrenset til avdødes andel i boet. Avdødes andel i boet må forstås som den totale verdi lengstlevende har fått overført i forbindelse med dødsfallet og overtakelsen av felleseiet som uskiftet bo. Verdien består av arv fra førstavdøde samt førsteavdødes andel i felleseiet som overføres lengstlevende. Dette formuleres ofte på en enkel måte som at ansvaret for gjenlevende ektefelle i uskiftet bo for førstavdødes skatt er begrenset til det førstavdøde eide.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.