Skattebetalingsloven ble endret 1. januar 2016, da Skatteetaten overtok alle innkrevingsoppgaver fra Tolletaten. Skattebetalingshåndboken er ikke oppdatert med disse endringene. Vi tar sikte på å oppdatere håndboka i løpet av 2016.

16. Ansvarsregler

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven kapittel 16. Ansvarsregler

Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk Til oversikt


§ 16-20. Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

(1) Dersom forskuddstrekk ikke blir foretatt i samsvar med reglene i kapittel 5 eller trukket beløp ikke blir betalt i samsvar med § 10‑10, er de som har plikt til å foreta forskuddstrekk ansvarlig for beløpet. Det samme gjelder dersom et utleggstrekk etter § 14‑4 ikke blir foretatt og oppgjør ikke blir gitt i samsvar med §§ 10‑50 og 14‑5. Unnlatelse av å foreta trekk medfører likevel ikke ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra arbeidsgiver eller noen i hans tjeneste. Når selskap eller innlåner er pålagt trekkplikt etter § 5‑4 annet ledd gjelder ikke ansvarsbegrensningen i tredje punktum.

(2) Arbeidsgiver som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse, eller som gir uriktig eller ufullstendige opplysninger i melding eller på annen måte, er ansvarlig for de beløp som kunne være trukket etter § 14‑4 dersom melding eller opplysning var gitt på riktig måte. Bestemmelsen i første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende. Ved fastsetting av ansvar skal det legges til grunn at trekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse, med 10 prosent av trekkgrunnlaget.

(3) Felles ansvarskrav fra flere kommuner kan ved motregning, jf. § 16‑1 annet ledd, motregnes i krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene.

(4) Foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 20.5 og kap. 27 s. 197 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer s. 198. (Begrepsendring i tredje ledd – den trekkansvarlige erstattet med arbeidsgiver.)

  • Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 – lovendringer s. 145. (Nytt fjerde punktum i første ledd.)

  • Prop. 126 LS (2009‑2010) Endringar i skatte- og avgiftsreglane mv. (Oppretting av lovtekst i andre ledd andre punktum.)

Generelt om § 16-20

Bestemmelsen er generelt en videreføring av eldre rett og skiller seg fra øvrige bestemmelser i kap. 16 ved at den gjelder ansvar for egne forsømmelser. Som følge av en omfattende strukturell endring av hele loven er ordlyden betydelig redigert.

Klageadgang
I henhold til skattebetalingsloven § 3‑3 tredje ledd gjelder ikke forvaltningslovens kapittel IV til VI om enkeltvedtak for vedtak etter § 16‑20. Dette innebærer for eksempel at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, begrunnelse og klage i utgangspunktet ikke gjelder for denne type vedtak. I forarbeidene vises det til at forvaltningsloven ikke gjaldt på skattebetalingslovens område tidligere, og at bestemmelsen er begrunnet med et ønske om å videreføre gjeldende rett.

Selv om forvaltningsloven heller ikke tidligere gjaldt for vedtak om trekkansvar, har det har imidlertid alltid vært et krav at skatteoppkrever skal utøve sin myndighet i henhold til god forvaltningsskikk. Det innebærer krav til forsvarlig saksbehandling. Skattedirektoratet fastholder derfor at reglene bør praktiseres i tråd med disse kravene.

Det bør etter Skattedirektoratets mening skilles mellom de ulike grunnlagene for trekkansvar. Der trekkansvaret er basert på deklarerte oppgaver, men forsinket betaling, er det god grunn til at det ikke gis forhåndsvarsel, begrunnelse eller klageadgang. Dersom trekkansvaret ikke baserer seg på deklarerte oppgaver vil arbeidsgiver imidlertid ha en større interesse i å vurdere grunnlaget for vedtaket. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og regler om god forvaltningsskikk tilsier derfor at skatteoppkrever i slike tilfeller bør anvende forvaltningslovens regler om enkeltvedtak analogisk, selv om sktbl. § 3‑3 tredje ledd ikke gir forvaltningsloven direkte anvendelse. Skattedirektoratet er av den oppfatning at skatteoppkrever må ta stilling til de innsigelser som kommer inn, og i nødvendig utstrekning ta saken opp med skattekontoret. Dersom arbeidsgiver har innsigelser mot ansvaret, vil dette uansett være noe skatteoppkrever må ta stilling til ved en senere tvangsinnfordring. Hensynet til å få et mest mulig riktig grunnlag gjør da at skatteoppkrever må ta stilling til en klage før man går videre med tvangsinnfordring av kravet.

§ 16-20 første ledd – Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

Ansvar for forskuddstrekk
Første ledd første punktum hjemler ansvar for manglende etterlevelse av pliktene hva gjelder forskuddstrekk. Kap. 5 inneholder bestemmelser om forskuddstrekkordningen. Paragraf 5‑4 etablerer selve trekkplikten og definerer hvem som er trekkpliktige. Kapitlet for øvrig regulerer bl.a. en rekke forhold vedrørende trekkeplikten; selve gjennomføringen av trekket (§ 5‑10), hvilke ytelser det skal foretas trekk i (§ 5‑6) samt plikten til å separere foretatt trekk fra den trekkpliktiges øvrige midler (§ 5‑12).

Hoveddefinisjonen av trekkpliktig er det loven benevner som «arbeidsgiver», jf. § 5‑4 første ledd. Begrepet arbeidsgiver defineres i lovens § 4‑1 bokstav c:

«Den som selv eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som det skal foretas forskuddstrekk eller utleggstrekk i.»

Som det fremgår av ordlyden avviker lovens arbeidsgiverbegrep vesentlig fra begrepets betydning i ordinær språklig forstand. Begrunnelsen er at skattebetalingslovens arbeidsgiverbegrep knytter posisjonen opp mot en faktisk utbetalingssituasjon.

Også andre enn «arbeidsgiver» er pliktige til å foreta forskuddstrekk. Dette gjelder f.eks. aksjeselskaper for utbytte til aksjonærer bosatt i utlandet, og forsikringsselskaper for skattepliktig årsavkastning av sparedelen av en livsforsikring, jf. § 5‑4 henholdsvis annet og tredje ledd.

Forskuddstrekket gjennomføres ved at den trekkpliktige (arbeidsgiveren, aksjeselskaper mv. og forsikringsselskaper i gitte situasjoner) «beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake i oppgjøret med skattyter», jf. § 5‑10.

Beløp som er trukket, det vil si holdt tilbake ved utbetaling til skattyter, pliktes innbetalt til skatteoppkreveren, jf. § 2‑1 annet ledd, innen frist som fastsatt i § 10‑10.

Dersom ovennevnte plikter – trekkplikt og innbetalingsplikt – ikke etterleves, blir den forskuddstrekkpliktige økonomisk ansvarlig for beløpet. Det vil si at skatteoppkreveren kan kreve inn beløpet hos den trekkpliktige. Ansvarskravet er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. skattebetalingsloven § 16‑1 annet ledd, jf. § 14‑1.

Ansvar for manglende etterlevelse av plikten til å foreta forskuddstrekk vil regelmessig være forankret i at den trekkpliktige rent faktisk ikke har gjennomført selve trekket. I dette ligger at den trekkpliktige helt eller delvis har unnlatt å holde tilbake riktig beregnet trekkbeløp i oppgjøret med skattyter.

Vilkåret for å gjøre ansvar gjeldende på grunnlag av manglende trekketterlevelse er imidlertid videre enn at trekket rent faktisk er unnlatt. Dette følger av bestemmelsens formulering om at forskuddstrekk ikke blir foretatt «i samsvar med reglene i kapittel 5». Den trekkpliktige plikter etter loven § 5‑12 første ledd å separere trukket beløp fra sine egne midler. Dette skjer primært ved at beløpet, senest første virkedag etter utbetalingen, settes inn på en skattetrekkskonto (særskilt bankkonto). Dersom saldoen på skattetrekkskontoen holdes så høyt at den til enhver tid dekker trekkansvar, kan løpende overføringer til kontoen unnlates. I stedet for skattetrekkskonto kan det stilles garanti for beløpet av foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1‑4. Dersom trekket rent faktisk er gjennomført, men separeringen av trekkbeløpet ikke er sikret ved korrekt skattetrekkskonto eller ved garanti, antas det at ansvar vil kunne gjøres gjeldende. Dette standpunktet forankres i at ansvarskravet må anses forfalt til tross for at forfallstidspunktet for innbetaling av trekket etter § 10‑10 ikke har inntruffet. Kravet er da tvangskraftig jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑4. Fremming av ansvarskravet vil ofte føre til at den trekkpliktige innfrir sine forpliktelser. Årsaken til dette er som regel at forsettlig eller grovt uaktsom unnlatelse av å etterleve pliktene er straffbart, jf. skattebetalingsloven § 18‑1 første ledd. Etter straffebestemmelsens annet ledd kommer ikke straff «til anvendelse dersom det beløp som er trukket eller skulle ha vært trukket innbetales til rett tid.» Rett tid» er her å forstå som innen de alminnelige forfallstidspunkter etter loven § 10‑10. Straffebestemmelsen vil derfor være utilstrekkelig til å fremtvinge betaling i tilfeller hvor den trekkpliktige er økonomisk i stand til å betale. Dette fordi den trekkpliktige uten strafferisiko kan avvente de ordinære forfallstidspunktene. Fremming av ansvarskrav vil derfor kunne ha positiv innvirkning på etterlevelsen i de tilfeller hvor betalingsevnen er til stede. I tilfeller hvor den trekkpliktige mangler evne til å etterleve sine forpliktelser, er fremming av et ansvarskrav så tidlig som mulig av vital betydning.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum etablerer

Ansvar for utleggstrekk
ansvar for den som pålegges å foreta utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 14‑4.

Etter direktoratets oppfatning får ansvarsregelen anvendelse for skatte- og avgiftskrav i vid forstand, dvs. alle krav som loven gjelder jf. skattebetalingsloven kap. 1. I forarbeidene angir departementet at bestemmelsene «innebærer skatteoppkreverne og skattefogdene kan rette et økonomisk krav mot arbeidsgiver dersom denne ikke foretar forskuddstrekk eller utleggstrekk eller unnlater å betale inn de trukne midlene». At skattefogdene er nevnt som innkrevingsmyndighet gjør det tydelig at ansvarsregelen for forsømmelse mot plikten til å foreta utleggstrekk gjelder alle skatte- og avgiftskrav. Det fremgår at departementet har oppfattet dette som gjeldende rett.

Utleggstrekk er et tvangsinnfordringstiltak. Hjemmelen for utleggstrekk er skattebetalingsloven § 14‑4. Denne bestemmelsen regulerer dessuten hva det kan tas utlegg i. I utgangspunktet følges utleggsadgangen etter dekningsloven § 2‑7 jf. loven § 14‑4 annet ledd bokstav a. Adgangen til å nedlegge utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav er imidlertid noe videre jf. § 14‑4 annet ledd bokstav b.

Plikten til å foreta utleggstrekk følger av at det nedlegges et pålegg om trekk. Kretsen av de som kan bli gjenstand for pålegg om utleggstrekk avgrenses av at de må avgi en ytelse som det er adgang til å nedlegge utleggstrekk i etter skattebetalingsloven § 14‑4. Ytterligere avgrensning kan følge av lovens § 14‑6.

Begrensning av ansvaret
Første ledd tredje punktum innfører en begrensning av ansvaret etter første og annet punktum. Det fremgår av tredje punktum at unnlatelse av å foreta pliktig trekk ikke medfører ansvar når «det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet…». Ansvarsgrunnlaget er således et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er den trekkpliktige som må sannsynliggjøre at han har handlet forsvarlig.

Skyldansvar innebærer at den trekkpliktige må være noe å bebreide. Lovteksten gir anvisning på to skjønnstemaer for å rette eventuelle bebreidelser mot den trekkpliktige; at vedkommende har forsømt seg eller at det er utvist uaktsomhet. Dersom det foreligger unnlatt etterlevelse av en plikt er det nærliggende å anta at det foreligger en forsømmelse. En slik unnlatelse kan bero på forsett eller på uaktsomhet. Dersom det pliktstridige forhold er forsettlig, er det på det rene at det rammes av ansvarsnormen. Beror unnlatelsen på uaktsomhet, har det ansvarsutløsende kriteriet forsømmelse knapt noen selvstendig betydning. Bestemmelsens aktsomhetsnorm må i utgangspunktet anses å samsvare med den aktsomhetsnorm som oppstilles for vanlig ulovfestet skyldansvar. Dette gir imidlertid lite veiledning for nærmere fastlegging av innholdet i bestemmelsens ansvarsnorm.

Ansvarsfrihetsregelen i tredje punktum gjelder bare brudd på trekkplikten. Når trekket faktisk er foretatt foreligger det en ubetinget plikt med hensyn til betalingsoppgjøret med skatteoppkreveren, dvs. overføring av trekkbeløpet til skattetrekkskonto eller innbetaling av beløpet.

Bestemmelsens første ledd fjerde punktum, som ble tatt inn i loven ved endringslov 12. desember 2008 nr. 100, viderefører regelen i loven av 1952. I henhold til dette punktet gjelder ikke ansvarsbegrensningen i tredje punktum for trekkplikt pålagt etter skattebetalingsloven § 5‑4 annet ledd. Dette innebærer at ansvaret for overtredelse av denne trekkplikten er objektivt. Trekkplikten gjelder forskuddstrekk til dekning av inntektsskatt av utbetalt

Kildeskatt på utbytte
utbytte skattepliktig etter skatteloven § 10‑13. Trekkplikten påhviler aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper, samt likestilte selskaper og sammenslutninger som utbetaler utbytte til aksjonærer hjemmehørende i utlandet.

Rette

Kompetanse til å ilegge ansvar
innkrevingsmyndighet for kildeskatt på aksjeutbytte er skatteoppkreveren. I kjennelse gjengitt i Rt. 2012 s. 159, hvor den underliggende saken gjaldt ansvar for kildeskatt etter skatteloven § 10‑13, fastslo Høyesterett likevel at skattekontoret i visse tilfeller har kompetanse til å ilegge betalingsansvar. Dette er aktuelt i tilfeller hvor beslutningen om å ilegge ansvar er så tett sammenvevd med den materielle ligningsavgjørelsen at det må anses unaturlig at ansvaret ilegges av et annet organ. Dette kan være aktuelt i visse gjennomskjæringstilfeller og i situasjoner hvor skattekontoret avdekker at utdelende selskap har benyttet for lav kildeskattesats.

§ 16-20 annet ledd – Ansvar for arbeidsgiver ved unnlatt registrering av ansatte mv.

Bestemmelsen viderefører eldre rett. Første punktum hjemler ansvar for arbeidsgiver for utleggstrekk etter lovens § 14‑4 som kunne vært foretatt, men som ikke blir gjennomført, på grunn av at arbeidsgiver ikke etterlever pålagt meldings- og opplysningsplikt.

Arbeidsgiver plikter, i henhold til folketrygdloven § 25‑1 annet ledd, å sende melding til arbeidstakerregisteret om inntak av arbeidstaker i arbeidsforhold som er ment å skulle vare minst sju dager. Unnlatt melding kan føre til ansvar. Nevnte bestemmelse i folketrygdloven pålegger også arbeidsgiver å gi melding til arbeidstakerregisteret om opphør av arbeidsforhold. Skattebetalingsloven § 16‑20 annet ledd pålegger imidlertid ikke økonomisk ansvar for brudd på denne plikten.

Økonomisk ansvar for at et mulig utleggstrekk ikke blir realisert kan også følge av at arbeidsgiver gir uriktige eller ufullstendige opplysninger. Enhver uriktig eller ufullstendig opplysning kan medføre slikt ansvar. Det er uten betydning på hvilken måte opplysningen er gitt.

Arbeidsgivers ansvar for uteblitt utleggstrekk på grunn av unnlatt melding til arbeidstakerregisteret, eller feil eller ufullstendige opplysninger ellers, gjelder etter skattedirektoratets oppfatning bare inndekning av skattyteres/ansattes skyldige skatt. Tidligere fremgikk dette direkte av ordlyden, i det bestemmelsen uttrykkelig anga «beløp som kunne være trukket etter § 33» som ansvarsgjenstand.

I skattebetalingsloven av 1952 § 33 var trekkgjenstanden etter bestemmelsen angitt som: «Forskuddsskatt, restskatt, etterskuddsskatt eller annen utlignet skatt». Utleggstrekkhjemmelen i skattebetalingsloven § 14‑4 som ansvarsbestemmelsen i loven § 16‑20 annet ledd viser til, har ikke en ordlyd som indikerer en slik begrensning i ansvarsgrunnlaget. Ordlyden kunne derfor tas til inntekt for at ansvar ved arbeidsgivers forsømmelse med hensyn til melde- og opplysningsplikt kan gjøres gjeldende generelt for skatte- og avgiftskrav som omfattes av skattebetalingsloven. Forarbeidene gir imidlertid ingen holdepunkter for å anta at en utvidelse av ansvarsnormens anvendelsesområde er tilsiktet. Det fremstår som mer naturlig å ta forarbeidene til inntekt for at det er ansvarsregimet etter skattebetalingsloven av 1952 som føres videre. I tillegg kommer at vilkårene for ansvar er så nær knyttet opp mot plikter i forbindelse med arbeidsgivers rolle i forhold til forskuddstrekkordningen. Samlet sett er det etter direktoratets oppfatning mest fornuftig å legge til grunn at ansvarsregelen kun gjelder for skatt.

Annet ledd annet punktum er nå rettet opp slik at den viser til tredje punktum. Dette er kun en redaksjonell endring

Annet ledd tredje punktum oppstiller en teknisk beregningsregel for fastsetting av ansvarsbeløp. Trekket som kunne ha vært gjort gjeldende stipuleres til 10 prosent av trekkgrunnlaget. Det legges til grunn at trekk skal anses iverksatt 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse. Iverksettelse er synonymt med selve trekket, det vil si tilbakeholdelsen av trekkbeløpet ved utbetalingen til den berettigede.

§ 16-20 tredje ledd – Motregning ved felles ansvarskrav fra flere kommuner

Bestemmelsen viderefører eldre rett og har sammenheng med at innkrevingsansvaret for forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift tilligger skatteoppkreveren i den kommune arbeidsgiveren er hjemmehørende eller har sitt hovedkontor, jf. § 2‑1 annet ledd, jf. første ledd. Det følger av skattebetalingsloven § 16‑1 annet ledd at ansvarskrav kan dekkes inn ved motregning. Arbeidsgiverens ansatte vil, som skattytere, ha tilknytning til forskjellige kommuner, og deres skatteoppgjør finner sted ved deres hjemkommune som skattyter for det enkelte inntektsår. Bestemmelsen om felles ansvarskrav fra flere kommuner ble opprinnelig vedtatt ved lov 19. desember 1986 nr. 66 i forbindelse med at FLT-ordningen (forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør) ble utvidet til å gjelde alle arbeidsgivere fra 1. januar 1987, jf. Skattedirektoratets melding nr. 19/1986. Formålet med bestemmelsen var å hjemle fravik fra gjensidighetsvilkåret ved motregning av trekkansvar som refererte seg til skattytere fra flere forskjellige kommuner.

§ 16-20 fjerde ledd – Foreldelse av ansvarskrav

Det følger av fjerde ledd at foreldelsesloven § 9 om krav på skadeserstatning og § 11 om krav i forbindelse med straffesak, gjelder tilsvarende for ansvarskrav etter lovens § 16‑20.

Fristens lengde er tre år i henhold til hovedregelen i foreldelsesloven § 2. Lovens hovedregel er videre at fristen regnes fra den dag da fordringshaver tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1

Foreldelsesloven § 9 nr. 1 gir en særregel for når fristen begynner å løpe for krav på skadeserstatning eller oppreisning. Fristen regnes fra den dag da skadelidte (skatteoppkreveren) fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kunnskapen som skatteoppkreveren har fått eller burde ha skaffet seg, og som får foreldelsesfristen til løpe, må gjelde både eksistensen av ansvarsbeløpet og hvem som er ansvarlig. Bare når begge disse kunnskapselementene er oppfylt, begynner treårsfristen å løpe.

Hva slags kunnskap om de nevnte elementene må så til for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe? Etter rettspraksis og juridisk teori kan det utledes at dersom det foreligger kunnskap av en slik art at skatteoppkreveren har fått en oppfordring til å iverksette innkrevingstiltak, vil unnlatelsen av å iverksette slike tiltak innen treårsfristen medføre at ansvarskravet foreldes. I dette ligger det at det ikke kan stilles for strenge krav til hva som skal regnes som tilstrekkelig kunnskap. Lovgiver antas å ha ment at skadelidt som har fått en oppfordring til å handle i hvert fall må forventes å avbryte foreldelsesfristen før foreldelse inntrer.

Rt. 2011 .s 1029
Når det gjelder tolkningen av hva som ligger i kunnskap om skaden, gir Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2011 s. 1029 veiledning. Spørsmålet i saken var om erstatningskrav mot daglig leder i et aksjeselskap for manglende forskuddstrekk var foreldet, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1. Daglig leder gjorde gjeldende at skaden inntraff allerede da lønnen ble utbetalt uten at skattetrekksbeløpene ble satt inn på skattetrekkskontoen, og at kemneren allerede på dette tidspunkt hadde tilstrekkelig kunnskap om tapet. Høyesterett var ikke enig, og uttalte at foreldelsesfristens utgangspunkt ikke nødvendigvis faller sammen med tidspunktet for unnlatelsen. Det kreves at det erstatningsbetingede forholdet har fått økonomiske konsekvenser. Skattetrekk gjøres ofte opp etter forfall, også etter at konkurs er begjært. Kunnskap om manglende betaling ved forfall innebærer etter Høyesteretts oppfatning derfor ikke at man automatisk har kunnskap om noen skade i foreldelseslovens forstand. I dette konkrete tilfellet forelå ikke slike konsekvenser før etter konkursåpning, det var først på dette tidspunktet det ble klart at selskapet ikke kom til å betale kravet. Saken gjaldt erstatning på culpacrunnlag, men siden § 16‑20 fjerde ledd viser til den samme foreldelsesbestemmelsen må dommen tillegges vekt også når det gjelder foreldelse av ansvarskrav etter § 16‑20.

Dersom foreldelsesfrist etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 ikke begynner å løpe fordi det ikke foreligger noen kunnskap om skade eller burde foreligget noen sådan, foreldes ansvarskravet ifølge bestemmelsen i § 9 nr. 2 senest 20 år etter at ansvarsgrunnlaget opphørte. Ansvarsgrunnlagets opphør anses som synonymt med (erstatnings)ansvarets stiftelse. For ansvaret for forskuddstrekk vil dette være tidspunktet for pliktforsømmelsen. Treårsfristen etter loven § 9 nr. 1 og 20-årsfristen etter § 9 nr. 2 er alternative, det vil si at foreldelse inntrer når en av dem løper ut.

Foreldelsesloven § 11oppstiller en spesialbestemmelse om foreldelse av krav når skyldneren i straffesak blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret. Bestemmelsen medfører at krav på erstatning som springer ut av en straffbar handling, kan settes fram under en straffesak der skyldnerne blir funnet skyldig i det forhold som medføre ansvar. Dette gjelder selv om foreldelsestiden allerede er ute. Alternativt kan erstatningskravet settes frem ved særskilt søksmål, dersom dette reises innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig. Adgangen til å fremsette erstatningskravet i særskilt søksmål innen ett år gjelder tilsvarende der straffesaken avgjøres ved at der skyldneren vedtar et forelegg for forholdet. For mer om foreldelse, se pkt. 12.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.