13. Motregning

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 13. Motregning

§ 13-1. Utvidet motregningsadgang for skatte- og avgiftskrav


(1) Skatte- og avgiftskrav kan motregnes i ethvert annet tilgodebeløp på skatt og avgift skyldneren har.

(2) Formues- og inntektsskatt og trygdeavgift kan uoppdelt motregnes i andre krav enn skatt og avgift skyldneren har på staten, fylkeskommunen eller kommunen. Motregningsadgangen i konkurs er da begrenset til den andel som etter fordelingsreglene i kapittel 8 faller på den av skattekreditorene som konkursboets krav er rettet mot.

(3) Annet ledd gjelder tilsvarende for andre krav som er gjenstand for fordeling etter lovens kapittel 8.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 17.1 flg. og kap. 27 s. 188 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 17.1.1 og 17.1.2.

Generelt om den alminnelige motregningsrett

Motregning er en oppgjørs- og dekningsmåte av stor praktisk betydning. Motregning innebærer at to krav avregnes mot hverandre så langt de dekker hverandre. Motregning kan skje frivillig eller gjennomføres uten motpartens samtykke (tvungen motregning). Den alminnelige motregningsretten er forankret i sedvanerett, og reguleres i utgangspunktet av ulovfestede regler. Motregningsretten kan innskrenkes, presiseres eller utvides ved avtale. Det er også gitt særregler om motregning i lovgivningen. Skattebetalingsloven kap. 13 har slike særregler.

Motkrav og hovedkrav
Den av partene som erklærer motregning har det som kalles et motkrav. Motkravet blir således inndrevet ved motregningen. Den annen part (motparten) har hovedkravet. Hovedkravet innfris helt eller delvis ved motregningen.

Motregning skjer ved at den part som ønsker å motregne erklærer dette overfor den annen part. Motregningen anses gjennomført når erklæringen er kommet fram til motparten. I tilfeller hvor gjennomføringen er avhengig av tredjemanns medvirkning (f.eks. når denne forestår utbetalingen), må tredjemann pålegges å overføre pengene til den som krever motregning.

Motregning er ikke betinget av at det foreligger tvangsgrunnlag for kravet, og utelukkes ikke av at kravet er omtvistet. Sedvaneretten oppstiller imidlertid tre

Vilkår for motregning
kumulative vilkår for motregning. At vilkårene er kumulative vil si at alle vilkårene må være oppfylt for at motregning skal kunne skje. Vilkårene må foreligge på det tidspunktet motregningserklæringen fremsettes. Dersom motregningserklæringen avgis før betingelsene for motregning er oppfylt, får den i så fall ikke rettsvirkning før disse på et senere tidspunkt oppfylles. Det første vilkåret er
Komputabilitet
komputabilitetsvilkåret, som innebærer at hovedkrav og motkrav må være likartet, f.eks. penger mot penger. Vilkåret om komputabilitet medfører imidlertid sjelden problemer for skatte- og avgiftsmyndighetenes arbeid. Et krav som består i utenlandsk valuta vil kunne motregnes dersom det kan utbetales i norske kroner, jf. gjeldsbrevloven § 7. Videre kan de fleste krav på naturalia ved mislighold eller ved konkurs omgjøres til pengekrav slik at kravene likevel fremstår som likeartet. Det andre vilkåret er
Gjensidighet
gjensidighetsvilkåret, som innebærer at krav og motkrav må bestå mellom de samme parter/rettssubjekter.

Et omdiskutert spørsmål er hvor langt offentlige organer kan ses under ett i relasjon til gjensidighetsvilkåret ved motregning.

343
Spørsmålet ble tatt opp i Høyesteretts dom av 15. mars 2006 (Rt. 2006 s. 343 Marineprovider ASA, dets konkursbo). Dommen omhandler motregning av skyldig arbeidsgiveravgift i et konkursbos krav på refusjon av merverdiavgift. Høyesterett kom her til at staten (skatteoppkreveren) ikke hadde adgang til å motregne skyldig arbeidsgiveravgift mot et konkursbos krav på refusjon av merverdiavgift. Folketrygden ble ansett som en egen skattekreditor etter skattebetalingsloven 1952 § 32 nr. 3 annet punktum, jf. folketrygdloven § 24‑4 sjette ledd, og kravet om gjensidighet ble derfor ikke ansett oppfylt. Skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd gir nå hjemmel for motregning i et tilfelle som dette.

Kravet må være oppfylt på det tidspunktet motregning erklæres, men trenger ikke å ha foreligget opprinnelig. Den ene fordringen kan f.eks. være ervervet. Det er særlig i forhold til dette vilkåret at motregning i medhold av skattebetalingslovens regler er noe avvikende. Dette er behandlet nedenfor. Det tredje vilkåret er at det såkalte

Oppgjørsmodne krav
oppgjørsmodenhetsvilkåret, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑4, er oppfylt. Dette vilkåret innebærer for det første at motkravet er forfalt. Det følger av gjeldsbrevloven § 5 første ledd at kravet forfaller ved påkrav, dersom annet ikke er avtalt. For skatte- og avgiftskrav vil forfall være fastsatt på forhånd i lov eller forskrift. For det annet innebærer vilkåret om oppgjørsmodne krav at frigjøringstiden for hovedkravet må ha kommet. Uttrykket frigjøringstid angir når debitor for kravet har rett til å betale. Er det ikke fastsatt noe om frigjøringstiden følger det av gjeldsbrevloven § 5 første ledd at debitor har rett til å innfri når som helst.

Vilkåret om at motkravet må være forfalt er bare et krav ved tvungen motregning. Den som krever motregning kan med andre ord ikke forlange oppgjør før hans eget krav (motkravet) er forfalt til betaling. Videre kan han ikke kreve oppgjør før hovedkravets frigjøringstidspunkt (normalt forfallstidspunktet) er kommet. I praksis forekommer disse vurderingene svært sjelden.

De alminnelige vilkårene for motregning gjelder også for skatte- og avgiftskrav, hvis ikke annet er fastsatt i eller med hjemmel i lov.

Begrensninger i motregningsadgangen
Den alminnelige motregningsrett kan utover dette være begrenset på grunn av avtale, lov eller prinsipper i sedvanerett. Hensynet til skyldnerens behov for kontanter vil i noen tilfeller gjøre seg gjeldende med slik tyngde at man ikke bør ha rett til å motregne, selv om alminnelige motregningsvilkår er oppfylt. Et hovedeksempel på beslagsfrihet er skyldnerens rett til nødvendige kontanter for underhold av seg og sin husstand, se dekningsloven §§ 2‑5 og 2‑7.

Det kan også tenkes situasjoner der en av partene har satt seg i motregningsposisjon ved rettsstridig handling. Et eksempel på en rettsstridig handling er hvis en oppkrever har nedlagt et for høyt utleggstrekk hos skyldner til dekning av forfalte skatte- eller avgiftskrav. Den delen av trekket som overstiger det tillatte etter dekningsloven § 2‑7 er et ulovlig beslag som pliktes utbetalt skyldneren. Beløpet kan da ikke nyttes til motregning.

Avtaler kan være et selvstendig rettslig grunnlag for at motregning ikke tillates. Når avtalen ikke direkte gir uttrykk for avkall på retten til å motregne, må spørsmålet avgjøres på grunnlag av en tolkning av avtalen. Har en av partene en rimelig forventning om kontant oppgjør ut fra en samlet vurdering av rettsforholdets natur, er den annen part avskåret fra motregning. På skatte- og avgiftsområdet er avtaler som uttrykkelig avskjærer eller reduserer innkrevingsmyndighetenes motregningsrett, mindre aktuelle. Ved innvilgelse av betalingsordninger skal det forutsettes at motregningsadgangen opprettholdes. Dersom slikt forbehold er uteglemt, må motregningsadgangen vurderes konkret.

Lov kan begrense motregningsadgangen gjennom direkte forbud eller klare føringer for motregningsrettens omfang. Arbeidsmiljøloven § 14‑15 annet ledd er et eksempel på en regel begrunnet i sosiale hensyn og kontanthensynet. Den bestemmer at forfalt eller uforfalt krav på lønn skal utbetales kontant og ikke kan gjøres til gjenstand for trekk i andre tilfeller enn der det positivt følger av loven. Et annet eksempel er kommuneloven § 53 nr. 1 som begrenser den enkelte borgers rett til å nytte motregning. Regelen skal sikre likviditet hos kreditor, og det er følgelig kontanthensynet eller retten til isolert oppgjør som er motiverende, ikke sosiale hensyn.

Generelle hensyn og prinsipper nedfelt i sedvaneretten kan også utelukke eller begrense motregningsretten. Disse kan være vanskelige å praktisere. I mangel av en lovhjemmel, som på generelt grunnlag kodifiserer prinsippet om kontant oppgjør eller isolert oppgjør, er det i juridisk teori hevdet at dekningslovens beslagsregler får analogisk anvendelse på motregning etter de alminnelige regler. Dette er søkt begrunnet i at tilsvarende begrensninger i alle tilfeller vil følge av sedvaneretten, jf. kontanthensynet/retten til isolert oppgjør.

Konnekse krav
Konneksitet er et begrep som benyttes for de tilfeller hvor to fordringer springer ut av samme rettsforhold. Eksempelvis et husleieforhold, hvor utleier har krav på husleie og leietaker krav på tilbakebetaling av depositum. Det at de begge springer ut av leieforholdet (samme rettsforhold ) gjør dem konnekse. Dette er ikke noe alminnelig vilkår for motregning, men motregningsretten vil av og til være noe videre dersom kravene er konnekse. Når hovedkrav og motkrav har slik nær tilknytning til hverandre, anses berettigelsen av tvungen motregning sterkere enn ellers. I slike tilfelle vil også hensynene for tvungen motregning styrkes, mens mothensynene svekkes. Årsaken er nok at konneksitetskravet i visse situasjoner skal bidra til å sikre en ønsket forutsigbarhet. Når det gjelder skatte- og avgiftskrav har skatteetaten og toll- og avgiftsetaten, med støtte fra Finansdepartementet, lagt til grunn at konneksitet foreligger når motkrav og hovedkrav gjelder samme skatte- eller avgiftsart. Manglende konneksitet har derfor i praksis hatt liten begrensende betydning for skatte- og avgiftskreditorene.

Generelt om § 13-1

Paragraf 13‑1 omhandler motregning av skatte- og avgiftskrav både i og utenfor konkurs. Bestemmelsens første ledd viderefører skattebetalingsloven 1952 § 32 nr. 2 første punktum og § 24 nr. 1 tredje punktum for formues- og inntektsskatt, og trygdeavgift som innkreves sammen med slike skattekrav. For innenlands merverdiavgift og arveavgift var det før iverksettelsen av ny skattebetalingslov, embedsverksloven § 5 tredje ledd første punktum som ga skattefogdkontoret adgang til å motregne skyldig merverdiavgift og arveavgift med hjemmel i skattebetalingsloven av 1952 § 32 nr. 2. For arbeidsgiveravgift fulgte motregningsadgangen etter skattebetalingsloven § 32 nr. 2 første punktum av folketrygdloven § 24‑4 sjette ledd.

Bestemmelsen er ny for krav under toll- og avgiftsetatens ansvarsområde, hvor motregningsadgangen tidligere var hjemlet i sedvaneretten, med unntak for ubetalt årsavgift for motorvogn og tilhørende tilleggsavgift som tidligere kunne motregnes i tilgode skatt i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5a der kravet var overført Statens innkrevingssentral for innfordring. Toll- og avgiftsetaten hadde ut over dette kun mulighet til å motregne i andre statlige krav. Bestemmelsen innebærer således en utvidelse av motregningsretten for disse kravene.

I annet ledd er det gitt en særlig regel for kravene som hører under fellesinnkrevingen. Etter første punktum, som vil gjelde utenfor konkurs, kan slike krav motregnes i andre krav skyldneren har på staten, fylkeskommunen og kommunen. I og med at krav som hører under fellesinnkrevingen er et felleskrav mellom skattekreditorene, innebærer bestemmelsen delvis unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder ved motregning etter ulovfestede regler. Bestemmelsen viderefører skattebetalingsloven 1952 § 32 nr. 2 annet punktum.

I annet ledd annet punktum er det presisert at i konkurs kan motregning etter annet ledd første punktum kun skje for den andel som etter fordelingsreglene i kap. 8 faller på den av skattekreditorene som skyldnerens (boets) krav er rettet mot. Bestemmelsen er ment å videreføre skattebetalingsloven 1952 § 32 nr. 3.

I tredje ledd er det presisert at annet ledd gjelder tilsvarende for andre krav som er gjenstand for fordeling etter lovens kap. 8. Dette gjelder f.eks. renter og omkostninger, som knytter seg til innkrevingen av formues- og inntektsskatt og trygdeavgift.

§ 13-1 første ledd – Hovedregelen

Første ledd omhandler motregning både i og utenfor konkurs, og innebærer at alle skatte- og avgiftskrav etter loven kan motregnes i ethvert tilgodebeløp på skatt og avgift skyldneren har. Bestemmelsen innebærer unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder ved motregning etter ulovfestede regler, både når felleskravet på skatt (formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) er tilgodeløpet som det motregnes i (hovedkravet), og når det er kravet som dekkes ved motregning (motkravet). De øvrige skatte- og avgiftskrav vil være rent statlige krav, og kan motregnes også etter ulovfestede regler. For skattekrav medfører bestemmelsen en utvidelse av motregningsadgangen i konkurs sammenlignet med tidligere, ved at begrensningen som lå i skattebetalingsloven av 1952 § 32 nr. 3 annet punktum ikke er videreført. Overfor et krav på refusjon av merverdiavgift kunne skatteoppkreveren i henhold til denne bestemmelsen bare motregne med en så stor andel av et krav på restskatt som tilsvarte statens andel av restskatten. Alle skatte- og avgiftskrav etter skattebetalingsloven 2005 kan således motregnes mot hverandre, fullt ut, både i og utenfor konkurs. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 83 (2004‑2005) kap. 17.

Med unntak for krav under fellesinnkrevingen (formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) regulerer loven ikke motregningsadgangen for skatte- og avgiftskrav i andre tilgodebeløp enn skatt og avgift. Slik motregning må i tilfelle følge de ulovfestede regler. Dette innebærer eksempelvis at krav på merverdiavgift, arveavgift og enkelte særavgifter ikke lenger kan motregnes i andre tilgodebeløp enn skatt og avgift som skyldneren måtte ha mot kommunen eller fylkeskommunen, slik som krav på betaling for vareleveranser, krav på ekspropriasjonsgodtgjørelse og lignende. Gjensidighetsvilkåret vil i disse tilfellene ikke være oppfylt.

§ 13-1 annet ledd – Særregel for krav under fellesinnkrevingen

I annet ledd er det gitt en særlig regel for visse kravstyper, nemlig formues- og inntektsskatt og trygdeavgift. Dette er krav som hører under den såkalte fellesinnkrevingen. Etter første punktum, som vil gjelde utenfor konkurs, kan slike krav motregnes i andre krav enn skatte- og avgiftskrav som skyldneren har på staten, fylkeskommunen og kommunen. I og med at krav som hører under fellesinnkrevingen er et felleskrav mellom skattekreditorene, innebærer bestemmelsen delvis unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder ved motregning etter ulovfestede regler. Et eksempel hvor regelen kommer til anvendelse er ved motregning av krav under fellesinnkrevingen i direkte tilskudd (produksjonstilskudd i jordbruket og regionalt miljøprogram (RMP)), utbetalt av Statens Landbruksforvaltning.

I annet punktum er det presisert at i konkurskan motregning etter annet ledd første punktum kun skje for den andel som etter fordelingsreglene i kap. 8 faller på den av skattekreditorene som konkursboets krav er rettet mot. Eksempelvis vil det bare kunne motregnes med et krav tilsvarende kommunens andel av restskatten dersom hovedkravet er en ren kommunal utbetaling.

Eksempler:

Peder Ås skylder 30 000 kroner i kommunale avgifter og har 100 000 kroner tilgode i skatt. Av tilgodekravet på 100 000 kroner er det 30 000 kroner som utgjør kommunal skatt etter fordelingsreglene for denne kommunen.

I dette eksempelet motregnes kravene fullt ut og kommunen har ikke noe krav å melde i konkursboet.

Marte Kirkerud skylder 70 000 kroner i kommunale avgifter og har 100 000 kroner tilgode i skatt. Av skattekravet er det 30 000 kroner som utgjør kommunal skatt etter fordelingsreglene for denne kommunen.

Kommunen kan fremme restkravet på 40 000 kroner i konkursboet.

§ 13-1 tredje ledd – Andre krav som er gjenstand for fordeling etter lovens kap. 8

I tredje ledd er det presisert at annet ledd gjelder tilsvarende for andre krav som er gjenstand for fordeling etter lovens kap. 8. Dette gjelder f.eks. renter og omkostninger, som knytter seg til innkrevingen av formues- og inntektsskatt og trygdeavgift.

Motregning av andre offentlige krav etter henvisning til skattebetalingslovens regler

Som et ledd i styrkingen av de offentlige kreditorinteressene har de tidligere reglene om innkreving av skatt i skattebetalingsloven av 1952 blitt gitt tilsvarende anvendelse for en rekke andre offentlige krav, både statlige og kommunale. Gjennom henvisninger til at kravene kunne innkreves «etter reglene i skattebetalingsloven for inndriving av skatter», «etter reglene for innkreving av skatt» eller lignende formuleringer, ble det dermed etablert motregningsadgang for de aktuelle kravene i tilgode skatt m.m. Dette gjaldt bl.a. statlige krav som merverdiavgif og arveavgift, og kommunale krav som eiendomsskatt, avfallsgebyr og parkeringsgebyr.

Arveavgift, merverdiavgift og særavgifter inngår i dag i virkeområdet til ny skattebetalingslov direkte, med regulering av motregningsadgangen i §§ 13‑1 flg. For de øvrige offentlige kravene videreføres motregningsadgangen som tidligere gjennom at det fortsatt henvises til skattebetalingsloven. Dette gjelder for:

  • Eiendomsskatt – hvor det av eigedomsskattelova (lov 6. juni 1975 nr. 29) § 27 fremgår at eiendomsskatt kan innkreves «etter reglane for innkrevjing av skatt».

  • Avfallsgebyr – hvor det av forurensingsloven (lov 13. mars 1981 nr. 6) § 34 femte ledd fremgår at reglene i eiendomsskatteloven § 27 gjelder tilsvarende.

  • Feieavgift – hvor det av brannvernloven (lov 14. juni 2002 nr. 20) § 28 siste ledd følger at krav på avgift og gebyr kan innkreves av skatteoppkreveren etter «reglene for innkreving av skatt».

  • Vann- og kloakkavgift – hvor det av vass- og kloakkavgiftslova (lov 31. mai 1974 nr. 17) § 4 fremgår at avgiften kan «krevjast inn av kommunekasseraren etter reglane for innkrevjing av skatt».

  • Parkeringsgebyr og piggdekkgebyr – hvor det i veitrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) § 38 fremgår at skatteoppkreveren for kommunen kan kreve inn tilleggsavgift og gebyrer etter «de regler som gjelder for skatt, jf. skattebetalingsloven kap. 13 og §§ 14‑2 til 14‑5».

  • Skyldig underholdsbidrag – hvor det i bidragsinnkrevingsloven (lov 29. april 2005 nr. 20) § 14 fremgår at «Innkrevingssentralen kan motregne forfalt bidrag i overskytende skatteforskuddsbeløp etter skatteavregningen og i krav på tilbakebetaling av for meget innbetalt merverdiavgift eller andre offentlige avgifter».

  • Feilutbetalt stønad etter arbeidsmarkedsloven – hvor det av arbeidsmarkedsloven (lov 10. desember 2004 nr. 76) § 22 jf. folketrygdloven § 22‑15 følger at krav på tilbakebetaling kan innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. I bidragsinnkrevingsloven § 14 heter det at «Innkrevingssentralen kan motregne forfalt bidrag i overskytende skatteforskuddsbeløp etter skatteavregningen og i krav på tilbakebetaling av for meget innbetalt merverdiavgift eller andre offentlige avgifter».

Det vil bero på en tolkning av den enkelte av disse henvisningsbestemmelsene hvor langt motregningsadgangen går for de ulike kravene. Ordlyden i henvisningsbestemmelsene kan oppfattes slik at hjemmelen er betinget av at det er skatteoppkrever som innkrever de kommunale krav, jf. f.eks. eigedomsskattelova § 27 «…eigedomsskatten krevjast inn av kommunekasseraren etter reglane for innkrevjing av skatt». Tilsvarende formuleringer er også brukt i de andre særlovene. Motregningsadgangen for offentlige krav er imidlertid gitt for å styrke de offentlige kreditorinteresser generelt og er ikke ment å være avhengig av hvordan kommunal innkreving er organisert. Generelt kan man si at motregning er en oppgjørsmåte som tilkommer den som er kreditor og den krever ikke særnamskompetanse. Det må derfor skilles mellom tvangsinnfordring som krever særnamskompetanse (f.eks. utlegg) og motregning som en oppgjørs- og dekningsmåte som ikke krever særnamskompetanse. Gjennomføring av motregning er således ikke betinget av at den som innkrever kommunale avgifter skal være underlagt skatteoppkreveren.

I forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven, Ot.prp. nr. 65 (1990–1991), er det på s. 59 uttalt at en bestemmelse om at innfordringen skjer «etter reglene for innfordring av skatt, innebærer at det blir de samme reglene som får anvendelse uansett arten av de krav som innfordres gjennom kommunekassereren».

Motregning i gjeldsforhandlingsperioden og under gjeldsordningsperioden

Når det gjelder adgang til motregning i gjeldsforhandlingsperioden, følger det av gjeldsordningsloven (lov 17. juli 1992 nr. 99) § 3‑4 bokstav b at kreditorene er avskåret fra å foreta motregning med mindre hovedkrav og motkrav «springer ut av samme rettsforhold», det vil si at det foreligger såkalt konneksitet.

Når det gjelder skatte- og avgiftskrav har Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet, med støtte fra Finansdepartementet, lagt til grunn at konneksitet foreligger når motkrav og hovedkrav gjelder samme skatte- eller avgiftsart. Krav på restskatt kan således i gjeldsforhandlingsperioden motregnes i krav på tilbakebetaling av skatt, og krav på skyldig merverdiavgift kan motregnes mot krav på tilbakebetaling av merverdiavgift osv.

Direktoratene er imidlertid av den oppfatning at adgangen til å motregne i gjeldsforhandlingsperioden kun skal benyttes i særlige tilfeller. Motregning i gjeldsforhandlingsperioden skal derfor kun foretas der det er åpenbart at gjeldsordningen ikke vil bli vedtatt.

Motregning under gjeldsordningsperiodener ikke direkte behandlet verken i gjeldsordningsloven, forarbeidene til denne eller i juridisk teori. Dette innebærer at det er den enkelte gjeldsordningsavtalen som vil være det sentrale utgangspunktet ved vurderingen av om motpartens krav, for eksempel et krav på utbetaling av tilgode skatt, kan nyttes til motregning overfor et krav som inngår i gjeldsordningen.

Dersom gjeldsordningsavtalen direkte gir uttrykk for at eventuelle fremtidige tilgodebeløp på skatten skal fordeles på kreditorene, vil motregning ikke kunne skje så lenge gjeldsordningsperioden løper.

2117
Dersom gjeldsordningsavtalen ikke regulerer forholdet til fremtidige utbetalinger, må det på bakgrunn av kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 18. desember 2000 (Rt. 2000 s. 2117) legges til grunn at det ikke er adgang til å foreta motregning overfor en skyldner som er under gjeldsordning, for krav som er omfattet av gjeldsordningen. Spørsmålet i denne saken var om en kreditor kunne dekke opp det restkrav som ellers vil falle bort ved utløpet av gjeldsordningsperioden gjennom å motregne i et tilgodebeløp som tilkom skyldneren. Tilgodebeløpet var ikke stort nok til at det ga grunnlag for endring av gjeldsordningen, eller skulle gå til fordeling blant kreditorene i henhold til gjeldsordningsloven § 6‑2 første ledd. Utvalget la til grunn at så lenge gjeldsordningsperioden ikke er utløpt består kreditorenes fulle krav, men at de deler av kravene som er forutsatt å skulle falle bort som følge av gjeldsordningen, normalt ikke kan tvangsinndrives i denne perioden. Unntak vil kunne oppstå dersom skyldneren ikke gjennomfører ordningen, eller hvis det gjøres endringer i gjeldsordningen i medhold av lovens kap. 6. Når kreditorene ikke kan inndrive de deler av sine krav som ikke omfattes av skyldnerens betalingsplikt etter gjeldsordningen, kom utvalget til at også motregning må være avskåret. Utvalget viser til at «kreditor ellers ville ha fått en tilfeldig og uberettiget fordel på bekostning av kreditorfellesskapet, og det kunne åpne for omgåelser av gjeldsordningen». Videre følger det etter utvalgets syn «av lovens system at det ikke er adgang til motregning i gjeldsordningsperioden med krav som ikke er forutsatt dekket av skyldneren i denne tiden».

Motregning ved konkurs og ved offentlig skifte av insolvent dødsbo

Det følger av skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd at skatte- og avgiftskrav kan motregnes i ethvert annet tilgodebeløp på skatt og avgift skyldneren har, både i og utenfor konkurs. Motregningsretten innebærer her et dekningsprivilegium i forhold til øvrige fordringshavere i boet, og kan sammenlignes med sikkerhetsrett i skyldnerens formuesgode.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd innebærer at utestående skatte- og avgiftkrav kan meldes i boet og motregnes med dets fulle beløp mot et tilgodebeløp skyldneren har på skatt og avgift. Med dette menes at fordringshaveren kan motregne krone for krone på samme måte som før boåpningen og ikke bare med den dividende som ville falle på motkravet.

Motregningserklæringen fremsettes overfor boet. Den del av motkravet som ikke dekkes ved motregningen, vil måtte anmeldes som et ordinært dividendekrav i boet.

I § 13‑1 annet ledd er det gitt en særregel for krav under fellesinnkrevingen. I bestemmelsens annet punktum er det presisert at i konkurs er motregningsadgangen begrenset til den andel som etter fordelingsreglene i kap. 8 faller på den av skattekreditorene som konkursboets krav er rettet mot. Se nærmere om dette under pkt. 13‑1.5.

Avdragsordning etter skattebetalingsloven § 10-32

I henhold til bestemmelsen i skattebetalingsloven § 10‑32 kan en arving eller en gavemottaker, som mottar et foretak eller andeler i et foretak, betale arveavgiften i avdrag over tolv år rentefritt.

Det vil ikke være adgang til å motregne under en slik avdragsordning. Denne bestemmelsen har andre underliggende hensyn enn alminnelige betalingsordninger. Avdragsordningen skal lette avgiftsbelastningen ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter og på denne måten muliggjøre videre drift. Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt vil arvingene eller gavemottakerne kunne få tilbakebetalt allerede innbetalt arveavgift. Det vil etter Skattedirektoratets syn stride mot bestemmelsens formål dersom det skulle være adgang til å motregne under en slik avdragsordning.

Spørsmål i forbindelse med ansvarlige selskaper

Skatteloven § 2‑2 tredje ledd bestemmer at den enkelte deltaker i et ansvarlig selskap lignes for sin andel av selskapets formue og inntekt. Her er det således den enkelte deltaker, og ikke selskapet som sådan, som er skattesubjekt og ansvarlig for det angjeldende skattekravet. Skattebetalingsloven § 16‑11 gir imidlertid anvisning på at det ansvarlige selskapet på visse vilkår kan holdes ansvarlig for de skatter som etter skatteloven § 2‑2 tredje ledd er ilignet deltagerne. Ansvaret er imidlertid betinget av at skatten «ikke kan innkreves hos deltakeren». Videre er selskapets ansvar for deltakerens skatt begrenset til den del av skatteyterens skatt som er ilignet på grunnlag av selskapets formue og inntekt, jf. § 16‑11 første ledd annet punktum. Se nærmere om dette under pkt. 16‑11. Dersom vilkårene for ansvar er tilstede, vil en imidlertid kunne inndrive kravet mot den ansvarlige ved motregning etter § 13‑1.

Krav på skattetrekk, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift er å anse som selskapsforpliktelser. Det vil på visse vilkår være adgang til å motregne overfor deltakere i et ansvarlig selskap for slike krav som hviler på selskapet. Etter selskapsloven § 2‑4 første ledd svarer deltakerne en for alle og alle for en for selskapsforpliktelser. Deltakerne hefter ubegrenset, personlig og solidarisk overfor selskapskreditorene med mindre annet fremgår av selskapsavtalen, jf. § 2‑4 tredje ledd.

Det følger videre av selskapsloven § 2‑4 annet ledd at selskapskreditor først må gjøre sitt krav gjeldende mot selskapet. Dersom kreditor ikke oppnår dekning av selskapet innen 14 dager regnet fra påkrav, kan han kreve deltakerne direkte. Det samme gjelder når selskapet åpenbart ikke kan betale, og når selskapet ikke kan finnes. Dersom vilkårene for å gjøre kravet gjeldende mot deltakerne er oppfylt, må det kunne legges til grunn at det også kan foretas motregning i henhold til § 13‑1 første ledd.

I prinsippet gjelder § 2‑4 også for kommandittselskap, men bestemmelsen har ingen praktisk betydning når kommandittselskapet er registrert i Foretaksregisteret med avvikende ansvarsform, jf. § 2‑4 tredje ledd. Kommandittistenes ansvar vil derfor være begrenset og indirekte når slik ansvarsform er registrert i Foretaksregisteret. Plikten til å registrere ansvarsformen i Foretaksregisteret, fremgår av foretaksregisterloven (lov 21. juni 1985 nr. 78) § 3‑6 nr. 2.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.