16. Ansvarsregler

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 16. Ansvarsregler

Ansvar for merverdiavgift og arveavgift


§ 16-30. Ansvar for merverdiavgift ved unnlatt registrering

Departementet kan i forskrift bestemme at den som har mottatt varen eller tjenesten, er ansvarlig for merverdiavgift av varer og tjenester fra utenlandske næringsdrivende som ikke er registrert ved representant etter reglene i merverdiavgiftsloven § 2‑1 sjette ledd.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 20 og kap. 27 s. 198, og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

  • Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) Om lov om merverdiavgift s. 85. (Endring av henvisning som følge av ny merverdiavgiftslov.)

  • Prop. 119 LS (2009‑2010) Endringer i merverdiavgiftsloven mv. og Stortingets vedtak om merverdiavgift (utvidet avgiftsplikt på kultur- og idrettsområdet) (Henvisningen til merverdiavgiftsloven er endret fra § 2‑1 femte ledd til § 2‑1 sjette ledd)

Forskrifter

  • Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) § 16‑30‑1.

Generelt om § 16-30

Bestemmelsen viderefører tidligere § 61 a i merverdiavgiftsloven av 1969. Ordlyden er noe endret uten at dette er ment å innebære materielle endringer.

I henhold til merverdiavgiftsloven § 2‑1 sjette ledd skal utenlandske næringsdrivende, som ikke har forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet, beregne og betale merverdiavgift ved representant når ikke annet er bestemt. Begrepet merverdiavgiftsområdet er definert i loven § 1‑2 annet ledd. Skattebetalingsloven § 16‑30 åpner for at den som har mottatt varen eller tjenesten kan gjøres ansvarlig for merverdiavgiften i tilfeller hvor avgiftspliktige utenlandske næringsdrivende ikke er registrert ved representant. Forutsetningen er at Finansdepartementet har fastsatt forskrift om dette.

I skattebetalingsforskriften § 16‑30‑1 er det gitt regler om slikt ansvar. Forskriften fastsetter at det i de tilfeller som faller inn under loven kan foretas innfordring av merverdiavgift hos følgende kjøpere og oppdragsgivere:

  1. Stat, kommune eller institusjon som drives av stat eller kommune i den utstrekning disse ikke har fradragsrett for merverdiavgift av leveransen.

  2. Ikke-registreringspliktige næringsdrivende.

  3. Registreringspliktige næringsdrivende når det ikke foreligger fradragsrett for merverdiavgift av leveransen.

Skattedirektoratet har i Rundskriv 45 av 15. juni 1977 behandlet reglene i forskrift nr. 71. Etterberegning av unnlatt avgiftsinnbetaling skal skje overfor den utenlandske næringsdrivende. Bare hvis denne unnlater å betale, vil staten kunne kreve avgiftsbeløpet dekket av den norske oppdragsgiveren.

Subsidiært ansvar
Etter direktoratets oppfatning er dermed oppdragsgiverens ansvar for avgiftsbetalingen subsidiært. Skattekontoret må derfor først be den utenlandske næringsdrivende om å dekke avgiftskravet, før kravet kan søkes dekket hos den norske oppdragsgiveren. Det kan likevel ikke kreves at staten må gå til rettslig inndrivelse i utlandet før kravet fremsettes overfor den norske oppdragsgiveren. Det må være tilstrekkelig at skattekontoret har rettet et krav om betaling (purring) mot den utenlandske næringsdrivende. Dersom denne ikke har kjent adresse, og den norske kjøperen eller oppdragsgiveren heller ikke kan gi tilstrekkelige opplysninger om kontaktinformasjon, må skattekontoret kunne kreve betaling av kjøperen eller oppdragsgiveren uten først å fremsette kravet overfor den utenlandske næringsdrivende.

Ikke renter og tilleggsavgift
I henhold til forskriften § 16‑30‑1 annet ledd gjelder kjøperens eller oppdragsgiverens ansvar for den utenlandske næringsdrivendes avgiftsbeløp ikke renter og tilleggsavgift. Det er kun den opprinnelige hovedstolen som kan kreves dekket av kjøperen eller oppdragsgiveren.

Tvangsinnfordring
Hvis den norske kjøperen eller oppdragsgiveren nekter å betale avgiftskravet frivillig, vil innkrevingsmyndighetene i henhold til Skattedirektoratets tolkning, kunne tvangsinnfordre kravet med hjemmel i § 16‑30 jf. § 16‑1 og skattebetalingsforskriften § 16‑30‑1, dvs. uten at det er nødvendig å gå veien om domstolene for å få tvangsgrunnlag for kravet.

§ 16-31. Ansvar for arveavgift for arvinger mv. og gavemottakere

(1) Når boet skiftes privat, er arvinger og gjenlevende ektefelle, hvis denne er loddeier i boet, solidarisk ansvarlig for arveavgiften. Dette gjelder likevel ikke arvinger som bare er tillagt en bestemt gjenstand eller sum eller en viss inntekt.

(2) Giveren er ansvarlig for arveavgift av gaver. Samme ansvar har gjenlevende ektefelle i uskiftet bo av midler som gjenlevende ektefelle deler ut.

(3) I tilfeller som nevnt i § 3 annet ledd i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver, er også de personer som regnes å ha ervervet midlene, ansvarlig for arveavgiften.

(4) Reglene i første til tredje ledd gjelder ikke for avgiftsbeløp omfattet av avdragsordning etter § 10‑32.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 20.4 og kap 27 s. 198 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 20.

  • Ot.prp. nr. 1 (2005–2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 – lovendringer s. 96. (Nytt fjerde ledd som følge av innføring av avdragsordning.)

Generelt om § 16-31

Skattebetalingsloven § 16‑31 viderefører arveavgiftsloven § 32. Det er gjort endringer i ordlyden, men disse er ikke ment å ha materiell betydning.

Et poeng ved utforming av ny lovtekst er at det trekkes et klart skille mellom på den ene side å ha betalingsplikt for arveavgift som subjekt for arveavgiftskrav (være avgiftspliktig), og på den annen side å ha betalingsplikt for arveavgift som påhviler andre. Hvem som er arveavgiftspliktig fremgår av arveavgiftsloven § 3 annet ledd som lyder: «Avgiftspliktig er den som erverver midlene.»

Det er bare ansvar for andres arveavgiftsplikt som er forankret i skattebetalingsloven § 16‑31. Denne løsningen samsvarer med det generelle prinsippet som er lagt til grunn av lovgiver om at skattebetalingsloven kap. 16 om ansvar ikke skal regulere selve kravene. Dette skillet mellom betalingsplikt som skatte- eller avgiftspliktig og, etter nærmere vilkår, som ansvarlig for andres skatt eller avgift, var også etablert i skattebetalingsloven av 1952. Det samme gjaldt for det mer begrensede ansvaret for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven av 1969 § 61 a med tilhørende forskrift, jf. pkt. 16‑30.2. Korrigeringen for arveavgiftens vedkommende kommer til uttrykk i den opphevde arveavgiftsloven § 32 første ledd tredje punktum som fastslo at ved offentlig skifte «er hver av arvingene ansvarlig for den avgift som faller på ham.» Dette er etter skattebetalingsloven kap. 16 ikke noe ansvarskrav. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Betalingsplikten følger av arveavgiftsloven § 3 annet ledd.

Ansvar for arveavgift kan oppstå i tre konstellasjoner. For det første som ansvar for arveavgift som faller på medarvinger ved privat skifte, jf. første ledd første punktum. Den ansvarlige arvings betalingsforpliktelse vil da bestå av to deler, den arveavgiften som faller på vedkommende etter arveavgiftsloven § 3 første ledd, og ansvar for den for øvrig ubetalte arveavgift som påløper i dødsboet. Ansvar kan for det andre ilegges giver av arveavgiftspliktige gaver, jf. annet ledd første punktum. For det tredje kan ansvar ilegges gjenlevende ektefelle i uskiftet bo for avgiftspliktige midler som deles ut av boet, jf. annet ledd annet punktum.

§ 16-31 første ledd – Arvingers solidaransvar

Første ledd første punktum tilsvarer arveavgiftsloven tidligere § 32 første ledd første punktum.

Bestemmelsen i § 16‑31 første ledd første punktum gjelder når et dødsbo skiftes privat. Utgangspunkt er offentlig skifte. I medhold av arveavgiftsloven § 32 første ledd vil tingretten, eller i praksis som oftest rettens fullmektig i form av en advokat som bostyrer, ved et offentlig skifte sørge for at den samlede arveavgift som påløper i dødsboet blir dekket. Nettooppgjør etter fratrekk av arveavgift vil bli gitt arvingene hver for seg. Utbetaling eller betaling av arveavgift blir, for arvingenes del, bare aktuelt dersom det skjer en retting av arveavgiften etter at dødsboet er sluttet og oppgjort. I et slikt tilfelle svarer hver arving for den forholdsmessige delen av avgiftsøkningen som faller på ham.

På tross av at utgangspunktet er offentlig skifte er likevel privat skifte det vanligste. Det gjelder enkelte vilkår som må være oppfylt for at privat skifte kan finne sted. Det gås ikke nærmere inn på disse vilkårene i det følgende.

Solidarisk ansvar for loddeierne i boet
Når det skiftes privat gjør § 16‑31 første ledd første punktum loddeierne i boet, det vil si arvingene og eventuell gjenlevende ektefelle, dersom denne er loddeier i boet, solidarisk ansvarlige for arveavgiften. Såkalte legatarer, dvs. arvinger som er tillagt en bestemt gjenstand eller en bestemt sum, regnes ikke som loddeiere i boet, jf. merknadene til bestemmelsens annet punktum nedenfor.

Ved privat skifte er loddeierne ansvarlige for den samlede avgift som påløper i dødsboet. Dette er summen av den avgift som alle loddeierne skal betale. I tillegg er loddeierne ansvarlig for den arveavgift som faller på eventuelle legatarer i boet. Etter direktoratets oppfatning

Forhøyet avgift
omfatter det solidariske ansvaret også forhøyet avgift på grunn av endring av verdsettelsen av arveavgiftspliktige midler i medhold av arveavgiftsloven § 38 eller andre rettinger i medhold av arveavgiftsloven § 34. Videre er arvingene fullt ut solidarisk ansvarlige for hele arveavgiften som faller på dødsboets midler. Dette selv om en fullmektig for bobehandlingen helt eller delvis har underslått boets midler. Ved sistnevnte tilfelle har praksis vært at ansvarskrav etter nærmere regler kan frafalles eller nedsettes i medhold av arveavgiftsloven § 46 annet ledd. Denne muligheten er i skattebetalingsloven av 2005 videreført i § 15‑1.

Prinsipalt eller subsidiært solidaransvar?
Det er en forutsetning for at det kan bli tale om et solidarisk ansvar at det er mer enn én loddeier i boet. Et rent solidarisk ansvar innebærer prinsipielt at kreditor, så snart forfallsdag har kommet, kan forholde seg til hvem av de solidarisk forpliktede han vil for hele det beløp han har krav på. I tilfeller hvor dette solidaritetsprinsippet er gjennomført fullt ut tales det ofte om «ren» eller «prinsipal» solidaritet.

På bakgrunn av uttalelser fra Finansdepartementet, kommet til uttrykk i bl.a. tidligere Rundskriv 4/94, har ansvaret etter tidligere § 32 i arveavgiftsloven vært praktisert som et subsidiært ansvar. I nevnte rundskriv, som senere er avløst av Skattedirektoratets meldinger om lempning etter skattebetalingsloven § 15‑1, ble det uttalt at det burde vises en viss tilbakeholdenhet med å gjøre solidaransvaret gjeldende overfor medarving eller giver, samt at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å pålegge ansvar at arvingen nektet å betale avgiften. Det ble gitt anvisning på at solidaransvar normalt ikke skulle gjøres gjeldende før man hadde konstatert at det ikke var noe til utlegg, eventuelt at utlegget ikke gav dekning for kravet, hos arvingen (eller gavemottakeren). Skattedirektoratet legger til grunn at tidligere praksis er ment videreført i ny lov, med den følge at ansvaret også etter den nye bestemmelsen er av subsidiær art.

Dette betyr at det solidariske ansvaret etter skattebetalingsloven § 16‑31 første ledd første punktum ikke er et «rent» solidarisk ansvar, men at det inneholder et såkalt «beneficium ordinis» for de medarvingene til den eller de av de privatskiftende arvingene som gjør opp for seg. Kreditor må således søke å få dekket sitt krav i en bestemt rekkefølge. I praksis innebærer dette for det første at kravet på arveavgift må rettes til den av arvingene som anses for å ha mottatt de avgiftspliktige midler, jf. arveavgiftsloven § 3 første ledd. For det annet innebærer dette at innkrevingsmyndigheten må benytte relevante tvangsinnfordringstiltak. Først når det som følge av en slik pågang blir konstatert at arveavgiften ikke lar seg inndrive hos arvingen som skylder avgiften, kan solidaransvaret gjøres gjeldende overfor medarvingene.

Legatarens ansvar
Ordlyden i første ledd annet punktum er en del endret i forhold til ordlyden i den opphevde arveavgiftsloven § 32 første ledd annet punktum. Arveavgiftslovens bestemmelse avgrenset en legatars ansvar (en «som bare er tillagt en bestemt gjenstand eller sum») til «den avgift som faller på ham». Skattebetalingsloven tilsikter å uttrykke det samme ved ganske enkelt å ikke gi regelen om solidarisk ansvar etter første punktum anvendelse for legataren.

Slik unntas legataren for ansvar for arveavgift som faller på loddeierne. Legatarens betalingsplikt for arveavgift som faller på ham selv følger av arveavgiftsloven § 3 første ledd. Denne betalingsplikten påhviler imidlertid legataren selv om det i testament skulle være besluttet at legatarens arveavgift skal betales av boet. Et annet forhold er at boet ofte vil betale legatarens arveavgift. Dette vil ofte skje ved at et beløp til dekning av arveavgiften holdes tilbake av boet før det gjøres opp med legataren. På denne måten kan loddeierne i boet sikre seg mot sitt eget ansvar for arveavgiften vedrørende ytelsen som tilfaller legataren. Alternativt kan loddeierne kreve sikkerhet for riktig arveavgiftsoppgjør før de gir brutto oppgjør for ytelsen.

Forskjellen mellom loddeiernes og legatarens ansvar for arveavgift som genereres av et arvefall har sammenheng med deres ulike innflytelse på skiftet. Legataren har ingen innflytelse på selve skiftet, men kan bare kreve utlevert den gjenstand eller utbetalt det beløp han tilkommer. Loddeierne har derimot herredømme over gjennomføringen av skiftet. Sentralt i denne forbindelse er det at de har innflytelse på hvordan man skal forholde seg til den arveavgift som påløper i dødsboet. Særlig aktuelt er forhold knyttet til å sette av tilstrekkelige midler av arven til å dekke arveavgiften.

Arveavgiftsloven § 32 første ledd tredje punktum, om at arvingene ved offentlig skifte bare er ansvarlig for den avgift som faller på dem, er ikke videreført i skattebetalingsloven. Årsaken er at betalingsplikten i dette tilfellet anses å følge av arvingens status som arveavgiftssubjekt, og ikke som et ansvarskrav etter skattebetalingslovens kap. 16. Betalingsplikten følger av arveavgiftsloven § 3 første ledd, jf. pkt. 16‑31.2.

§ 16-31 annet ledd – Ansvar for giver ved gaver og utdeling fra uskiftebo

Generelt

§ 16‑31 annet ledd viderefører den nå opphevede arveavgiftsloven § 32 annet ledd.

Arveavgiftslovens bestemmelse gjorde mottaker ansvarlig for arveavgift av gaver og utdelinger fra uskifteboer. Dette ansvaret er sløyfet i skattebetalingslovens nye bestemmelse. Årsaken er lovgivers prinsipielle tilnærming til ansvarsreglene i skattebetalingslovens kap. 16. Ansvarsreglene skal kun gjelde ansvar for skatte- og avgiftskrav tilordnet andre som subjekter for skatte- og avgiftskrav. Betalingsplikten for arveavgift generert av gaver og utdeling fra uskiftebo følger av arveavgiftsloven § 3 første ledd, se. pkt. 16‑31.2.

Annet ledd første punktum – Gaver

Gaver kan være arveavgiftspliktige. De er som regel avgiftspliktige når gavetransaksjoner skjer mellom rettssubjekter som er henholdsvis arvelater og arving etter reglene arveloven, og når gavens verdi utgjør et tilstrekkelig stort pengebeløp. De nærmere vilkår for arveavgiftsplikt blir ikke redegjort for her. I det følgende forutsettes det at avgiftsplikten er på det rene.

Utgangspunktet er at gavemottaker, som erverver av midlene, er pliktig til å betale arveavgiften, jf. arveavgiftsloven § 3 første ledd.

Bestemmelsen i § 16‑31 annet ledd første punktum etablerer et ekstra grunnlag for å sikre at arveavgift av gaver blir innbetalt. Dette er gjort ved at den som gir en gave gjøres ansvarlig for at arveavgiften blir betalt.

Prinsipalt eller subsidiært ansvar?
I likhet med ansvaret etter § 16‑31 første ledd er også ansvaret etter annet ledd av subsidiær art. Det vises til redegjørelsen om dette forhold under punkt 16‑31.3 ovenfor.

At ansvaret er av subsidiær art innebærer at arveavgiftskravet først skal rettes til gavemottakeren. Dersom gavemottakeren betaler bortfaller ansvaret for giver. I den grad gavemottakeren ikke betaler, må skattekontoret foreta tvangsfullbyrdelse til innfordring av skyldig avgift. Først når det som følge av en slik pågang blir konstatert at arveavgiften ikke lar seg inndrive hos den arveavgiftspliktige, kan solidaransvar gjøres gjeldende overfor giveren.

Solidaransvaret gjelder for den del av arveavgiften som står til rest etter skattekontorets pågang mot gavemottakeren. I tillegg kommer påløpte renter, omkostninger og eventuell tilleggsavgift. Innkrevingen av ansvarskravet skjer etter det samme innkrevingsregimet som for arveavgiftskravet.

Giver vil kunne sikre seg mot ansvar ved gaveutbetalingen ved å holde tilbake et beløp tilsvarende den forventede arveavgift på gaven, og betale beløpet til skattekontoret. Dersom giver betaler arveavgiften for gavemottaker etter at gaven er utbetalt, vil dette i seg selv bli å betrakte som en arveavgiftspliktig gave. Giver vil ha et subsidiært ansvar for at også denne arveavgiften blir betalt.

Annet ledd annet punktum – Utdeling fra uskiftebo

Midler som deles ut av gjenlevende ektefelle i uskiftet bo kan være arveavgiftspliktige. Gjenlevende ektefelle er ansvarlig for arveavgift generert av slike utdelinger etter de samme regler som giver, jf. første punktum. Dette gjelder både utdelinger i form av arv fra avdøde og i form av gave eller forskudd på arv fra lengstlevende. For nærmere beskrivelse av ansvarets art vises det til pkt. 16‑31.4.2.

§ 16-31 tredje ledd – Ansvar for personer som regnes å ha ervervet midlene

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere § 32 tredje ledd i arveavgiftsloven. Ordlyden i bestemmelsene er like, med unntak av at henvisningen til arveavgiftsloven § 3 annet ledd er annerledes. Årsaken til dette er at ansvarsregelen ble flyttet til den nye skattebetalingsloven.

Det fastslås ansvar også for de personer som regnes for å ha ervervet midlene i tilfeller som nevnt i arveavgiftsloven § 3 annet ledd. Arveavgiftsloven § 3 regulerer hvem som er avgiftspliktig. Avgiftspliktig er i følge første ledd «den som erverver midlene». Hvor et selskap, stiftelse eller annen formuesmasse er avgiftspliktig, og det vesentlige av midlene antas å skulle tilfalle høyst fire personer, følger det av annet ledd at midlene skal regnes for å være ervervet av disse.

§ 16-31 fjerde ledd – Unntak for avgiftsbeløp omfattet av avdragsordning etter § 10-32

I skattebetalingsloven § 10‑32 videreføres ordningen som i 2005 ble etablert gjennom bestemmelsen inntatt i daværende § 20 A i arveavgiftsloven. Dette dreier seg om et omfattende regelverk om avdragsbetaling av arveavgift knyttet til overdragelse av virksomhet. Det vises til kap. 10‑32 for en nærmere omtale av ordningen.

Ved privat skifte hefter arvingene solidarisk for arveavgiften, og giver (gjenlevende i uskiftebo) hefter sammen med mottaker av gaver, jf. skattebetalingsloven § 16‑31 første til tredje ledd. En som er solidaransvarlig kan beskytte seg mot kravet ved å sørge for at det blir avsatt tilstrekkelig med midler ved bobehandlingen eller ved å kreve sikkerhet når gaver gis. Ved innvilget avdragsordning etter § 10‑32 vil formålet med ordningen ikke bli oppfylt dersom arvingen risikerer at medarvinger eller giver krever garantier for arveavgiftsbeløpet. § 16‑31 fjerde ledd fastslår derfor at reglene om solidaransvar for arveavgift ved privat skifte ikke skal gjelde avgift omfattet av avdragsordningen.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.