18. Straff

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 18. Straff

§ 18-1. Straff ved unnlatt gjennomføring av forskuddstrekk


(1) Den som er pliktig til å foreta forskuddstrekk etter kapittel 5, og som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å foreta eller sørge for at det blir foretatt beregning og trekk, herunder separering etter § 5‑12, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. For gjentakelse av forsettlig handling som nevnt i første punktum, er straffen bøter eller fengsel inntil ett år.

(2) Straff kommer ikke til anvendelse på handling som nevnt i første ledd hvis de beløp som er eller skulle vært trukket, likevel blir innbetalt til rett tid.

(3) Medvirkning straffes på samme måte.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 22 og kap. 27 s. 199 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) kap. 22.

Generelt om § 18-1

Bestemmelsen omfatter straff ved unnlatt gjennomføring av forskuddstrekk, og er i det vesentlige en videreføring av eldre rett. Anvendelsesområdet er snevret noe inn i forhold til tidligere lov. Brudd på reglene om utleggstrekk etter skattebetalingsloven kap. 14 følger nå de sanksjoner som allment er gitt for brudd på bestemmelsene om utleggstrekk i tvangsfullbyrdelsesloven. I første ledd er det nå presisert at trekkplikten også omfatter plikten til å holde midler atskilt på egen skattetrekkskonto (separeringsplikten), eller sikret på annen måte etter skattebetalingsloven § 5‑12. Arbeidsgivers unnlatelse av å gjennomføre utleggstrekk vil også kunne straffes etter straffeloven § 343 annet ledd.

Ved overtredelse av straffebestemmelsen om unnlatt trekk i § 18‑1 første ledd, kan arbeidsgivers manglende trekk etter omstendighetene rammes av underslagsbestemmelsene i straffeloven §§ 255 og 256. Dette omtales i pkt. 18‑1.3.

Bøter tilfaller staten
Etter skattebetalingsloven av 1952 tilfalt bøter for overtredelse av skattebetalingsloven kommunekassen. Nå tilfaller beløpet staten.

§ 18-1 første ledd – Brudd på forskuddstrekkpliktene

Skattebetalingsloven § 18‑1 første ledd første punktum regulerer brudd på plikten til å beregne og foreta forskuddstrekk etter reglene i loven kap. 5.

Det straffbare forhold
Det straffbare forhold etter bestemmelsen er å unnlate å foreta eller sørge for at det blir foretatt beregning og trekk, herunder separering etter § 5‑12. I dette ligger at et hvert brudd på arbeidsgivers plikter når det gjelder gjennomføring av forskuddstrekk, og som leder til hel eller delvis manglende oppfyllelse av beregning og trekk, vil rammes av § 18‑1.

For en nærmere omtale av arbeidsgivers plikter, vises det til kommentarene i kapittel 5. Arbeidsgivers plikter knyttet til gjennomføring av forskuddstrekk er i hovedsak regulert i §§ 5‑4 til 5‑12. Nedenfor gjengis aktuelle typetilfeller av unnlatt forskuddstrekk.

Ulike former for unnlatt forskuddstrekk
De typiske former for unnlatt forskuddstrekk er:
  • Skattyter har fått utbetalt hele den avtalte lønn (bruttolønn) uten at trekk er beregnet og holdt tilbake.

  • Beregnet og tilbakeholdt trekk er benyttet til å andre formål enn skattetrekk (underslagstilfellene).

  • Skattyter har fått utbetalt netto lønn uten at det forelå tilstrekkelig midler hos arbeidsgiver til dekning av det pliktige forskuddstrekket (de såkalte pengemangelstilfellene).

  • Det trekk som er beregnet og holdt tilbake er mindre enn det arbeidsgiver i henhold til skattekort eller § 5‑5 første ledd hadde plikt til å trekke.

Brutto avtalt lønn blir utbetalt
Utbetaling av brutto avtalt lønn er det rene tilfellet av unnlatt trekk. Et slikt tilfelle vil ofte være knyttet til svart virksomhet hvor aktiviteten helt eller delvis er søkt holdt skjult. Forholdene vil ofte først bli kjent for skattemyndighetene og andre ved kontroll.

Det kan også forekomme at årsakene til unnlatt trekk skyldes feilvurdering hos arbeidsgiver. Godtgjørelse kan f.eks. feilaktig være utbetalt i den tro at mottaker var selvstendig næringsdrivende oppdragstaker, eller at ytelsene ikke var skattepliktige/trekkpliktige. I slike tilfeller må anvendelsen av straffebestemmelsene vurderes nærmere ut fra hvorvidt kravene til utvist skyld foreligger hos arbeidsgiver. Det må foreligge forsett eller grov uaktsomhet med hensyn til vurderingen av hhv. mottakerens status og ytelsens trekkplikt. Den nærmere sondringen mellom arbeidstakerforhold og selvstendig næringsvirksomhet er ellers en vurdering som tilligger ligningsmyndighetene.

Behovet for straffeforfølgning beror på det videre hendelsesforløpet. Når arbeidstakerforhold eller trekkplikt er konstatert, vil arbeidsgiver ofte gjøre opp et ev. fastsatt trekkansvar. Alternativt blir trekk gjort opp av arbeidstaker gjennom betaling av restskatt etter ligning og avregning. I slike tilfeller kan behovet for straffeforfølgning gjøre seg mindre gjeldende.

Underslagstilfellene
En annen situasjon er de såkalte underslagstilfellene. Dersom det kan dokumenteres at arbeidsgiveren på lønnsutbetalingstidspunktet hadde midler til også å dekke skattetrekket, men har benyttet midlene til dekning av andre utgifter, vil det objektivt sett foreligge underslag, jf. straffeloven §§ 255 og 256. Trekkmidler tilhører det offentlige allerede fra trekktidspunktet, og kan ikke lovlig benyttes i driften eller disponeres på annen måte.

Et vilkår for domfellelse for underslag er at det finnes bevist at arbeidsgiver faktisk hadde til rådighet midler til å dekke bruttolønnsbeløpet på tidspunktet for lønnsutbetaling. Trekket gjennomføres, men de midler som skulle tjene til dekning av dette blir deretter benyttet til å betjene andre kostnader i bedriften.

Pengemangelstilfellene
I de såkalte pengemangelstilfellene har arbeidsgiver ved gjennomføring av sine trekkforpliktelser beregnet forskuddstrekk av avtalt brutto lønn og betalt ut gjenstående netto til arbeidstaker. Derfra forsømmes øvrige plikter knyttet til videre korrekt trekkbehandling. Det foreligger angivelig ikke midler til å holde tilbake trekket og separere dette fra øvrige driftsmidler til skattetrekkskonto eller annen sikring. Det foretas heller ikke korrekt oppgjør av trekket til forfall. Innberetning gjennom terminoppgaver, og etter hvert lønns- og trekkoppgaver, kan imidlertid gjerne være foretatt på vanlig måte med brutto avtalt lønn som grunnlag.

Trekkplikten ved lønnsutbetaling er knyttet til at arbeidsgiver faktisk har midler til å dekke bruttolønnen som er avtalt med arbeidstaker. Dersom det ikke samtidig foreligger midler til at den beregnede trekkdelen kan holdes tilbake, har arbeidsgiver ikke anledning til å utbetale en beregnet nettolønnsdel av avtalt brutto. Det er videre et krav om at trekkbeløpet rent faktisk blir separert fra øvrige driftsmidler hos den trekkpliktige. Arbeidsgiver er forpliktet til å foreta trekk i det beløp som faktisk står disponibelt for utbetaling av lønn dersom det bare foreligger midler til å dekke deler av bruttolønn, ev. bare nettolønn. Dersom dette forsømmes er det ikke foretatt trekk i det hele tatt, se kapittel 5. Beregningen og innberetning gir imidlertid inntrykk av det er foretatt.

Når det ikke er trukket noe av lønnen, rammes forholdet av § 18‑1 første ledd. Gitt nevnte omstendigheter skulle arbeidsgiver foretatt trekk i de lønnsbeløp han var i stand til å utbetale.

Nettometoden
Høyesterett har benyttet begrepet «nettometoden» om den omberegning som her gjøres for å finne fram til hva trekket ville utgjort ved korrekt benyttet trekkgrunnlag, se Rt. 1992 s. 1261. Dette begrepet er nå godt innarbeidet for slike tilfeller. Det er viktig å være nøyaktig med beregningen ved fremsettelse av et erstatningskrav slik at retten ikke er i tvil om kravets omfang. Det gjelder også sammenhengen mellom erstatningskravet og det forholdet som legges til grunn i straffesaken. For at et erstatningskrav skal kunne tas med i en eventuell straffesak, kreves det årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og erstatningskravet. Dersom anmeldelsen gjelder unnlatt trekk etter § 18‑1 i pengemangelstilfellene, vil erstatningskravet måtte begrenses i samsvar med nettometoden. Det er fordi erstatningskravet kun utgjør det unnlatte trekket. Det kan da kreves erstatning for det beløp som trekket ville ha utgjort om det ble trukket i faktisk utbetalt lønn.

Feilaktig gjennomført trekk
Ved tilfeller av feilaktig gjennomført trekk, er straffbarhet knyttet til at det er foretatt for lavt trekk i forhold til det trekk som skulle vært gjennomført. I prinsippet vil et slikt tilfelle også omfattes av det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet om unnlatt trekk. Dersom lønnsforholdet innberettes korrekt, vil skatteforpliktelsen som oftest likevel bli betalt, men da som en del av det endelige skatteoppgjøret for den enkelte arbeidstaker, f.eks. restskatt. Såfremt slike tilfeller ikke anses som forsøk på unndragelser, forekommer det i praksis sjelden at de blir gjenstand for straffeforfølgning.

Arbeidsgiver forsømmer trekkpliktene, men betaler forsinket
Dersom arbeidsgiver har forsømt trekkplikten, i henhold til ett av typetilfellene nevnt ovenfor, vil vilkår for straff etter første ledd være oppfylt. Det gjelder selv om arbeidsgiver likevel klarer å sørge for å betale trekket etter forfall. Denne situasjonen må ikke forveksles med den som reguleres i § 18‑1 annet ledd om unnlatt straff ved innbetaling innenfor de ordinære frister.

I det straffansvaret som følger av § 18‑1 ligger et betydelig press for arbeidsgiver til å gjøre opp sine trekkforpliktelser. Normalt er situasjonen ved unnlatt trekk at det har oppstått et tap for det offentlige. Alternativt blir trekket oppgjort etter iverksetting av innfordringsskritt.

Manglende innbetaling av skattetrekk etter artistskatteloven § 7 fjerde ledd omfattes også av skattebetalingsloven § 18‑1. Dette fremgår ikke klart av ordlyden, men forholdet mellom lovene fremgår av artistskatteloven § 12. Det følger av denne bestemmelsen at trekkplikt, og forsømmelse av slik plikt, har samme virkning som tilsvarende plikt og forsømmelse etter skattebetalingsloven. Skattedirektoratet mener derfor at skattetrekk etter artistskatteloven må likestilles med forskuddstrekk etter skattebetalingsloven kapittel 5 når det gjelder brudd på forskuddstrekkpliktene.

Straffansvar når arbeidsgiver er en juridisk person
Utgangspunktet er at straffeansvaret retter seg mot fysiske personer. Når trekkplikten påligger en juridisk person, f.eks. et aksjeselskap som arbeidsgiver, må det vurderes konkret hvilke personer i selskapet som kan gjøres strafferettslig ansvarlig for de trekkforsømmelser som er begått i arbeidsgivers navn. Det er ikke avgjørende om en person anses som arbeidsgiver etter § 4‑1 første ledd bokstav c. Etter lovens straffebestemmelser rammes også den som medvirker til arbeidsgivers straffesanksjonerte brudd på trekkplikten på samme måte. Hvilke oppgaver vedkommende faktisk utfører i selskapet er avgjørende for ansvarsvurderingen.

Ofte vil straffansvaret kunne ramme flere, f.eks. både styreleder, daglig leder og ev. den som er ansvarlig for selve trekkfunksjonen. Selv om daglig leder ikke forestår selve trekkfunksjonen, vil han kunne bli ansvarlig dersom han forsettlig eller grovt uaktsomt ikke sørger for å føre tilsyn med at trekkpliktene etterleves. For mindre og mellomstore bedrifter følger denne regelen av rettspraksis. Jo større en virksomhet er, jo fjernere må det antas at en daglig leders reelle og direkte ansvar for etterlevelsen av trekkpliktene er. Dersom virksomheten er i klare økonomiske vanskeligheter, må det likevel legges til grunn, uavhengig av selskapets størrelse, at den daglige lederens plikt til å vise aktsomhet øker.

Dette gjelder i noen grad også selskapets styre. Normalt vil styret ha noe mindre nærhet enn den daglige ledelse til de løpende driftsmessige oppgaver, og dermed noe mindre mulighet til personlig å følge med i og gripe inn overfor sviktende rutiner. Styreleder vil gjerne ha en mer sentral rolle enn styret forøvrig.

Rt 1979 s. 393
I Rt. 1979 s. 393 ble det fremholdt at en styreleder må, alt etter bedriftens størrelse og omstendigheter, kunne stole på at administrasjonen foretar skattetrekk. I de tilfeller hvor styreleder er kjent med at selskapet er i en vanskelig situasjon, kan vedkommende imidlertid ikke uten videre basere seg på at administrasjonen følger skattebetalingslovens regler. Dette ble fulgt opp i LB-2009‑139781 (anke til Høyesterett nektet fremmet) hvor det videre ble lagt vekt på at i tilfeller hvor daglig leder slutter uten at styret har sørget for en klar ansvarsfordeling, krever dette et ytterligere skjerpet tilsyn fra styreleders side. Det er ikke tilstrekkelig å påpeke ovenfor ansvarshavende for lønnsutbetalingen i selskapet at lovverket om skattetrekk må følges for å unngå ansvar. Se likevel Høyesteretts vurdering i Rt. 1992 s. 93 hvor en styreleder ble frifunnet.

De reelle forhold er avgjørende
Det understrekes at det er de reelle forholdene som skal legges til grunn. Den som reelt sett er lederen, er ansvarlig uansett hva de formelle forholdene måtte tilsi. Tilsvarende vil en som formelt fremtrer som leder, men som reelt sett ikke er det, kunne være straffri. Det må imidlertid stilles strenge krav til dokumentasjon av f.eks. arrangementer hvor det kan være mistanke om pro forma, særlig dersom det ikke samtidig fremtrer som ganske klart hvem som alternativt er ansvarlig. At de reelle forhold skal legges til grunn understrekes av en høyesterettskjennelse, hvor en person innleid fra et konsulentfirma fikk en så sentral stilling og så vide fullmakter i et aksjeselskap under omorganisering, at han ble ansett som ansvarlig for å påse at skattetrekk ble gjennomført, se Rt. 1984 s. 515.

Arbeidsgiver har et selvstendig ansvar for at trekket blir foretatt. Vedkommende må likevel i en viss utstrekning kunne stole på at personer han i sitt sted har satt til å ivareta trekkfunksjonen, f.eks. kasserer, regnskapsfirma, advokat e.l., gjør jobben sin. Etter rettspraksis skal det imidlertid mye til for at arbeidsgiveren blir fri for straffeansvar på et slikt grunnlag. Dersom selskapets likviditet er anstrengt kreves det at arbeidsgiveren utviser særlig aktsomhet med hensyn til hvordan virksomhetens knappe midler blir brukt.

I enkelte tilfeller vil også arbeidsgiver være offer for underordnedes forsømmelser med hensyn til trekkfunksjonen. Dersom en underordnet har underslått trekkbeløpet, vil arbeidsgiveren kunne være sivilrettslig ansvarlig, jf. skattebetalingsloven § 16‑20. Det vil i slike tilfeller sjelden være grunn til at han straffeforfølges. Skyldkravet i kap. 18 er vesentlig strengere enn regelen om befrielse fra sivilrettslig ansvar i § 16‑20 første ledd annet punktum. Straffansvaret vil i slike tilfeller gjøres gjeldende mot den underordnede.

Foretaksstraff
Straff etter kap. 18 kan ilegges en juridisk person (aksjeselskap mv.) som foretaksstraff etter bestemmelsene i straffeloven §§ 48 a og 48 b. Det er de samme vilkårene som gjelder for enkeltpersoner som må være oppfylt for å kunne ilegge foretaket straff. Det er imidlertid ikke et vilkår at vedkommende som har forårsaket situasjonen identifiseres, foretaket kan straffes for anonyme og kumulative feil, jf. Ot.prp. nr. 27 (1990‑91) kap. 4.5 s. 17. Det betyr at foretaksstraff kan ilegges også hvor ingen enkeltperson har handlet slik at det er aktuelt å ilegge vedkommende individuell straff. Vurderingen av om straff skal ilegges vurderes etter straffeloven § 48 b dersom vilkårene i § 48 a er oppfylt. De momentene loven nevner, knytter seg også til straffeutmålingen.

Skyldkrav
Alle straffebestemmelsene i kap. 18 krever som vilkår for straff at subjektiv skyld er utvist forsettlig eller grovt uaktsomt. Det vil si at vanlig (såkalt simpel) uaktsomhet ikke er tilstrekkelig for å kunne straffes etter skattebetalingsloven. Skyld forutsetter at noen er å bebreide for at de straffesanksjonerte reglene ikke ble overholdt. Kravet til skyld må være oppfylt for hvert enkelt av de objektive straffbarhetsvilkårene.

Forskjellen mellom forsett og grov uaktsomhet er ikke definert i dagens lovverk, men vil vurderes ut fra den grad av bebreidelse en kan knytte til handlingen eller unnlatelsen. Veiledning kan finnes i den nye straffeloven fra 2005 hvor dette er regulert. Loven viderefører i stor grad eldre rett. Se også forarbeidene, Ot.prp. nr. 90 (2003‑2004).

Forsett
Forsett foreligger når noen med hensikt foretar en handling som dekker beskrivelsen i straffebestemmelsen. Forsett foreligger også når noen holder det for sikkert eller mest sannsynlig at handlingen de utfører dekker gjerningsbeskrivelsen. I slike situasjoner kreves det ikke at følgen er ønsket, forsett kan foreligge selv om det handles raskt og impulsivt. Det avgjørende er uansett hva overtrederen faktisk tenkte når handlingen ble utført. Det kan også foreligge forsett der overtrederen begår handlingen selv om det bare er mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen. Her er det et absolutt vilkår at overtrederen har innsett muligheten for det aktuelle resultatet.

Forsett kan også foreligge der den straffbare handlingen består i unnlatelse av å gjøre noe. I kap. 18 vil det f.eks. være tale om å kjenne til at et trekk ikke blir foretatt korrekt, eller at en avgitt opplysning er feilaktig.

Det fritar vanligvis ikke fra forsett dersom en ikke kjenner til lovens bestemmelser knyttet til trekkplikten og opplysningsplikten. Det kreves at arbeidsgiver setter seg inn i dette regelverket.

Alminnelig uaktsomhet foreligger når handlingen objektivt sett fraviker fra forsvarlig opptreden, og overtrederen ut fra sine forutsetninger er å bebreide. For at det skal foreligge grov uaktsomhet må det foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.

Grov uaktsomhet
Grov uaktsomhet foreligger når overtrederen ikke har noen unnskyldning for å ha vært i uvitenhet om de faktiske forhold ved den straffbare handling eller unnlatelse. Dette kan f. eks. være situasjonen når en leder ikke følger med i svikt hos underordnede i en bedrift. En leder kan således straffes selv om han har delegert oppgavene knyttet til trekkbehandlingen, og selv ikke er klar over at pliktene knyttet til gjennomføringen ikke er overholdt.

Strafferammen
Strafferammen etter § 18‑1 første ledd er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

I de såkalte pengemangelstilfellene er pengemangel ingen straffbefriende unnskyldning, men kan etter omstendighetene være et moment ved utmålingen av straff.

Gjentakelse
Dersom overtredelse av § 18‑1 første ledd er foretatt med forsett, og slik overtredelse senere gjentas, vil strafferammen være bøter eller fengsel inntil ett år.

Påtale
Overtredelse av straffebestemmelsene i lovens kap. 18 er undergitt ubetinget offentlige påtale. Det innebærer at påtalemyndigheten av eget initiativ kan forfølge saken, og ev. reise straffesak uten at begjæring om påtale må være fremmet av fornærmede. Normalt vil det fra fornærmede være inngitt anmeldelse. Innkrevingsmyndigheten for skattekravene er den kommunale skatteoppkrever, og det tilligger skatteoppkrevers kompetanse og oppgave å inngi anmeldelse for overtredelse av skattebetalingslovens straffebestemmelser. Det er gitt særskilt instruks for skatteoppkrevernes og øvrige skattemyndigheters utøvelse av sin myndighet på dette området, se nærmere nedenfor.

Som omtalt vil straffbare overtredelser av skattebetalingsloven etter omstendighetene kunne rammes av underslagsbestemmelsene i straffeloven. Overtredelse av disse er ikke undergitt ubetinget offentlig påtale. I slike tilfeller må derfor fornærmede, når anmeldelse inngis, også uttrykkelig be om at forholdet påtales og straffes.

Finansdepartementet ga den 9. mai 1997

Trekkanmeldelsesinstruksen
en særskilt instruks vedrørende regulering av skatteoppkrevers og andre skattemyndigheters inngivelse av anmeldelse og/eller påtalebegjæring ved straffbare forhold på skattebetalingsområdet (trekkanmeldelsesinstruksen). Denne instruksen er gitt med hjemmel i § 2‑8. Instruksen er under revisjon.

Formålet med instruksen er bl.a. å regulere og samordne kompetansen til å inngi anmeldelser og formelle påtalebegjæringer på skattebetalingsområdet, samt å sikre en forsvarlig saksbehandling og en god utvelgelse av saker der strafferettslig forfølgning er ønskelig.

Med straffbare forhold siktes foruten til overtredelser av skattebetalingslovens egne straffebestemmelser, også til overtredelser av andre straffebestemmelser med tilknytning til bl.a. skatteoppkrevernes oppgaveområde. Sistnevnte gjelder f.eks. straffebestemmelser vedrørende underslag, rettsstridig forføyning over formuesgoder det er tatt utlegg i, bedrageri, annen opplysningssvikt, eller regnskapssvikt i forbindelse med sikring, betaling og innkreving av midler etter skattebetalingsloven.

Økonomisk ansvar fremmet som sivilt krav i straffesak
Dersom det leveres anmeldelse eller påtalebegjæring for straffeforholdet, skal det alltid vurderes å kreve ev. erstatningskrav pådømt under straffesaken. Normalt vil det være effektivt og prosessøkonomisk lønnsomt for alle parter om spørsmålet om erstatning blir behandlet sammen med straffesaken. Erstatningskravet vil i tilfelle fremmes som et såkalt sivilt krav med grunnlag i straffeprosessloven § 3, jf. kap. 29.

Forutsetningen for å kunne fremme et sivilt krav i en straffesak, er at det springer ut av samme forhold som straffesaken gjelder. Erstatningskravet kan således ved rettens avgjørelse ikke forventes pådømt i større utstrekning enn det grunnlaget som blir lagt til grunn som bevist i straffespørsmålet. Det vil f.eks. si at dersom retten finner at et anmeldt forhold for overtredelse av straffeloven §§ 255 eller 256 om underslag ikke er bevist, og retten dermed finner at forholdet bare rammes av det mildere straffebud for unnlatt trekk etter skattebetalingsloven § 18‑1, vil et økonomisk ansvar til samtidig pådømmelse bli tilsvarende redusert.

Dersom et antatt straffbart forhold forfølges overfor en som ikke er økonomisk ansvarlig for det forsømte trekket etter skattebetalingsloven § 16‑20, foreligger det ikke tvangsgrunnlag for dette kravet etter skattebetalingslovens egne regler. Dersom den et slikt krav fremmes overfor ikke erkjenner ansvar, ville kravet i utgangspunktet ellers måtte forfølges sivilrettslig gjennom et vanlig erstatningssøksmål for å oppnå et tvangsgrunnlag. Derfor kan det i slike tilfeller være aktuelt å fremme erstatningsansvaret som et sivilt krav i en straffesak. Her vil en prøving av de alminnelige erstatningsrettslige vilkår om tap, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng innen erstatningsretten være avgjørende for om man vil nå fram med erstatningskravet. Det vil regelmessig være på det rene at det offentlige har lidd et tap der trekk ikke blir oppgjort. Det kan likevel oppstå bevismessige spørsmål knyttet til kravets størrelse.

Sivile krav kan kun fremmes i saker der det holdes hovedforhandling. Myndighet til å fremme sivile krav i straffesaker er delegert til Skattedirektoratet, med adgang til videre delegasjon. Blir kravet ikke avgjort i straffesaken vil staten ofte velge å fremme erstatningskravet i en sivil sak for domstolene. I så tilfelle utøves statens partsstilling i utgangspunktet av Finansdepartementet, men ofte velger departementet å delegere partsrepresentasjonen til Skattedirektoratet, skattekontoret eller skatteoppkreveren.

Fremmer påtalemyndigheten kravet, skal opplysninger om kravet være med i tiltalebeslutningen, jf. straffeprosessloven § 252 tredje ledd eller forelegget jf. straffeprosessloven § 256 annet ledd. Fremmer fornærmede kravet selv, fastsetter påtalemyndigheten en frist for fornærmede til å fremsette krav, jf. straffeprosessloven § 264 b annet ledd. I slike tilfeller må fornærmede selv opplyse kravet, og angi kravets størrelse, det faktiske og rettslige grunnlag, samt hvilke bevis som vil bli ført. Kravet sendes til retten.

Det må påses at kravet blir satt frem i tide. Det gjelder både med hensyn til å bli med i straffesaken, samt for å unngå foreldelse. I saker hvor påtalemyndigheten fremmer kravet i straffesak etter begjæring fra fornærmede med hjemmel i straffeprosessloven § 427, avbrytes foreldelsen ved fornærmedes egen begjæring, jf. foreldelsesloven § 15 nr. 1 fjerde punktum. Der fornærmede selv fremmer kravet etter straffeprosessloven § 428 avbrytes foreldelsen når fornærmede fremmer krav til pådømmelse i straffesaken, jf. foreldelsesloven § 15 nr. 2 c. Fristavbrudd inntrer således i begge tilfellene når kravet fremmes. Med «fremmes» menes trolig at fornærmede har gjort det som etter de respektive bestemmelser i straffeprosessloven kreves for at sivilt krav skal anses fremsatt

Får man medhold i det sivile kravet, skal det fastsettes en oppfyllelsesfrist jf. straffeprosessloven § 432 tredje ledd, jf. tvisteloven § 19‑7. Får man ikke medhold i det sivile kravet kan fornærmede anke særskilt, jf. straffeprosessloven § 435.

For mer informasjon, se NOU 2006 nr. 10 punkt 3.5.

For informasjon om ettergivelse av erstatningskrav, se pkt. 15‑2.2.

§ 18-1 annet ledd – Unnlatt straff ved innbetaling

Annet ledd fastsetter at straff ikke kommer til anvendelse hvis de beløp som skulle vært trukket, likevel blir innbetalt til rett tid. I disse tilfellene er unnlatelse av trekk allerede konstatert. Gjerningsinnholdet i straffebudet etter første ledd er dermed oppfylt.

Begrunnelsen for straffopphørsgrunnen i annet ledd er at når trekkmidlene likevel går inn i skattekassen til rett tid, til tross for trekkunnlatelsen, foreligger det ikke lenger tilstrekkelig straffebehov for den pliktstridige unnlatelsen. Straffrihet ved rettidig innbetaling gir dessuten en motivasjon for å sikre oppfyllelse av kravet. Denne straffopphørsgrunnen vurderes rent objektivt. Det avgjørende er hvorvidt betaling faktisk skjer til forfall eller ikke. Det spørres ikke etter årsaker til at betalingen finner sted.

§ 18-1 tredje ledd – Medvirkningsansvar

Ved overtredelser som rammes av § 18‑1, vil medvirkning kunne straffes på samme måte. For overtredelser som tidligere ble rammet av skattebetalingsloven § 50 nr. 1 bokstav a var ikke medvirkning gjort straffbart. Her har det altså skjedd en utvidelse ved ny skattebetalingslov. Bestemmelsen regnes imidlertid som overflødig ved siden av den nye straffeloven, og er foreslått tatt ut ved denne lovens ikrafttredelse.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.