3. Saksbehandling

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 3. Saksbehandling

§ 3-1. Forholdet til forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven


(1) Forvaltningsloven gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne loven.

(2) Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven er regulert i §§ 13‑5, 14‑2, 14‑5 og 14‑10.

(3) For forskuddsutskrivingen er det gitt særlige saksbehandlingsregler i § 4‑3.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 9 og kap. 27 s. 169 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) s. 16–21.

Forskrifter

  • Forskrift til forvaltningsloven, fastsatt ved kgl. res. 15. desember 2006 nr. 1456 (forvaltningslovforskriften).

Generelt om § 3-1

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og henholdsvis forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder i utgangspunktet for all offentlig myndighetsutøvelse. Innenfor skatte- og avgiftsforvaltningen er det likevel særlige forhold som tilsier at det gjøres unntak fra de generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Unntakene vil nok i praksis vise seg å være flere enn det man umiddelbart kan få inntrykk av i skattebetalingsloven.

Enkeltvedtak
Det følger av forvaltningsloven § 3 at lovens kapittel IV om saksforberedelse, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring bare får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak. Disse tre kapitlene inneholder de viktigste reglene med rettssikkerhetsgarantier for private parter under behandlingen av en forvaltningssak. Dette gjelder f. eks. reglene om utrednings- og informasjonsplikt, forhåndsvarsel, partsoffentlighet, begrunnelse og klage. Det kan i denne sammenheng nevnes at bortsett fra vedtak knyttet til lempning, ileggelse av ansvar etter kapittel 16, godskrivingsnekt samt toll- og avgiftsetatens vedtak knyttet til stansning og ulike kredittordninger, er det få sakstyper innkrevingsmyndighetene har befatning med som er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 bokstav b. Beslutning om iverksettelse av tvangsinnfordring er f. eks. ikke et enkeltvedtak. En slik beslutning anses ikke som en selvstendig bindende realitetsavgjørelse, men som et ledd i en prosess som ender opp i et tvangsinnfordringstiltak. For slike beslutninger foreligger det f. eks. da ikke klageadgang etter forvaltningsloven, men skyldner kan angripe tvangsinnfordringstiltakene med de rettsmidler som tvangsfullbyrdelsesloven gir. Beslutning om iverksettelse av tvangsinnfordring kan i tillegg anses som et utslag av en kreditors rett til å gjøre sitt pengekrav gjeldende.

Etter ny skattebetalingslov gjelder, med unntak for enkelte særbestemmelser, forvaltningslovens regler på innkrevingsområdet for alle de skatte- og avgiftskrav som følger av §§ 1‑1, 1‑2 og 1‑3. Dette innebærer en videreføring av tidligere rett for innkrevingen av blant annet arveavgift, innenlands merverdiavgift og krav under toll- og avgiftsetaten, men er nytt for skatte- og avgiftskrav som tidligere ble regulert av skattebetalingsloven fra 1952, der § 58 eksplisitt utelukket forvaltningslovens regler fra å gjelde krav omfattet av loven. Endringen for skattekravene er likevel ikke av så stor praktisk betydning, da saksbehandlingen ved innkreving av skatt etter tidligere skattebetalingslov bygget på ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper og analogisk tolkning av forvaltningsloven, hvilket i stor grad førte til samme rettstilstand som om forvaltningsloven gjaldt.

§ 3-1 første ledd – Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsens første ledd fastslår at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i loven. Som nevnt i pkt. 3‑1.2 innebærer dette enkelte endringer i forhold til tidligere rett.

Skattebetalingsloven inneholder selv enkelte saksbehandlingsregler, f.eks. § 5‑15 om klage over pålegg og § 13‑5 om klageadgang ved motregning. I tilfeller hvor skattebetalingsloven selv regulerer saksbehandlingen, går disse reglene foran reglene i forvaltningsloven, jf. første ledd hvor det fremgår at forvaltningsloven gjelder «med de særlige bestemmelser som er gitt i denne loven». Der hvor saksbehandling ikke er uttrykkelig regulert i skattebetalingsloven, kommer de alminnelige reglene i forvaltningsloven til anvendelse.

Forvaltningsloven statuerer i stor grad generelle prinsipper for god forvaltningsskikk. Lovgiver mente derfor det var naturlig at forvaltningsloven dannet utgangspunktet for innkrevingsmyndighetenes saksbehandling, slik den gjør for annen offentlig myndighetsutøvelse.

Fra et rettssikkerhetssynspunkt er det dessuten viktig at forvaltningslovens saksbehandlingsregler følges på innkrevingsområdet med sikte på å oppnå korrekte resultater, som utad innehar den nødvendige legitimitet. Lovgiver var derfor av den oppfatning at også reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven skal gjelde for innkrevingsmyndighetene så langt de passer. Således gjelder reglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven kap. IV til VI, likevel med til dels viktige unntak, jf. § 3‑3. I det følgende gis en kort oversikt over enkelte relevante forvaltningsrettslige bestemmelser og deres virkeområde på innkrevingsområdet. For inngående redegjørelse av bestemmelsenes generelle anvendelsesområde, og de bestemmelsene som ikke er omtalt i denne håndboken, vises det til den ordinære faglitteraturen på forvaltningsområdet.

Veiledningsplikten
Ifølge forvaltningsloven § 11 har forvaltningen en alminnelig veiledningspliktinnenfor sitt saksområde. For innkrevingsmyndighetene gjelder veiledningsplikten primært betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav. Lignende bestemmelser finnes også i særlovgivningen, f.eks. ligningsloven § 3‑1. I forbindelse med veiledningsplikten vises det særlig til forvaltningslovforskriften, fastsatt ved kgl. res. 15. desember 2006 nr. 1456. Forskriftens kap. 2 redegjør særlig for veiledningsplikten. Kjernen i veiledningsplikten er å veilede om gjeldende regelverk og praksis. Overfor en skatte- eller avgiftspliktig som henvender seg til innkrevingsmyndighetene med anmodning om å få ettergitt krav, vil det for eksempel inngå i veiledningsplikten å forklare hvilke alternative grunnlag man kan søke om lempning på, hvilke vilkår som må være oppfylt, og hvilke omstendigheter som må foreligge for å nå fram med en søknad på de ulike grunnlagene. Videre må det informeres om hvilke krav til dokumentasjon som gjelder.

Veiledningen kan videre skje både skriftlig og muntlig basert på ønsket og behovet til den som skal veiledes. Forvaltningsorganet har i utgangspunktet ingen plikt til å fylle ut skjemaer, søknader og lignende, men bør ved særlig behov også yte denne typen bistand overfor skatte- og avgiftspliktige. Dette kan være særlig aktuelt overfor vanskeligstilte skyldnere eller personer som mangler tilstrekkelig norskkunnskap. Omfanget av veiledningsplikten må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet. Dersom innkrevingsmyndigheten mottar skriftlige henvendelser hvor man ikke er rette vedkommende, vil det også inngå i veiledningsplikten å videresende henvendelsen til rette vedkommende, samt underrette avsender om dette.

Saksbehandlingstid
Av forvaltningsloven § 11 a fremgår det at en sak skal forberedes og behandles uten «ugrunnet opphold». Denne formuleringen er typisk skjønnsmessig og viser både til tiden og årsaken for et eventuelt opphold i saksbehandlingen. Av hensyn til rettssikkerheten er det imidlertid et bevisst valg fra lovgivers side ikke å angi hvor raskt en sak bør behandles, da forsvarlig saksbehandling og avveiningen mot effektivitetshensynet vil variere fra sak til sak.

I bestemmelsens annet ledd pålegges forvaltningen en plikt til å gi foreløpige svar dersom saksbehandlingstiden forventes å bli «uforholdsmessig lang». Hva som ligger i dette begrepet er vanskelig å si generelt, men f.eks. følger det av «Skatteetatens serviceerklæringer» at søknad om avdragsordning for betaling av merverdiavgift skal behandles i løpet av tre uker, mens andre skriftlige henvendelser vedrørende innkreving skal behandles innen tre måneder. Således bør det som et minstekrav forventes at foreløpig svar sendes ut dersom innkrevingsmyndigheten forstår at saksbehandlingstiden vil overstige fristene i egen serviceerklæring eller lignende. Det foreløpige svaret bør angi forventet saksbehandlingstid samt begrunnelse for at henvendelsen ikke kan behandles innen rimelig tid. Dette vil ikke bare gjelde skriftlige henvendelser, men også henvendelser pr. e-post, telefon og ved samtaler, hvor man ikke kan gi svar direkte. I saker som gjelder enkeltvedtak, f.eks. lempningssaker, skal det likevel gis et foreløpig svar dersom saken ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt, jf. forvaltningsloven § 11 a tredje ledd.

Taushetsplikt
Reglene om taushetsplikt følger av forvaltningsloven §§ 13 til 13 f. Ettersom taushetsplikten reguleres særskilt i skattebetalingsloven § 3‑2, følger utfyllende bemerkning til dette temaet i pkt. 3‑2.2 flg.

Forhåndsvarsel
Regelen om forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 vil i utgangspunktet gjelde for innkrevingsmyndighetene. Hensynet bak denne bestemmelsen er at parten skal kunne ivareta sine interesser og ha anledning til å uttale seg ved å få forhåndsvarsel og en frist til å kunne komme med sine synspunkter i saken. Et forhåndsvarsel skal normalt gis skriftlig, men kan i noen tilfeller gis muntlig dersom det haster. Innholdsmessig må varselet opplyse parten om hva saken dreier seg om i tilstrekkelig god tid før vedtak fattes, og gi vedkommende en rimelig frist til å komme med sin uttalelse i saken.

Denne bestemmelsen er ikke like praktisk innenfor alle områdene til skatte- og avgiftsforvaltningen. I stor grad vil regelen suppleres av bestemmelser om varsler etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Videre følger det flere sentrale unntak fra bestemmelsens utgangspunkt i tredje ledd, der blant annet fare for at ikke vedtaket kan gjennomføres medfører at forhåndsvarsel kan utelates. Dette antas å ha praktisk betydning når det gjelder innkrevingsmyndighetenes kreditorrolle og hensynet til aktiv innfordring. Kravet til forhåndsvarsel begrenses også i de sakene hvor parten selv har kommet med en søknad eller på annen måte har fått anledning til å uttale seg i saken.

I skattebetalingsloven § 3‑3 annet ledd er det gjort unntak fra forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 for avregning. For en nærmere begrunnelse for dette unntaket vises det til pkt. 3‑3.4. Videre er det i skattebetalingsforskriften §§ 14‑20‑3 første ledd og 14‑20‑12 første ledd gjort unntak fra forhåndsvarsel ved tilbakekallelse av hhv. tollkreditt og dagsoppgjør.

Utrednings- og informasjonsplikt
Etter forvaltningsloven følger det en utrednings- og informasjonsplikt, jf. § 17. Regelen må likevel ses i sammenheng med den masseproduksjon av vedtak som for enkelte sakstyper foretas av skattemyndighetene, der grunnlaget for vedtaket i stor grad er basert på skatte- og avgiftspliktiges egne innsendte opplysninger.

Partsoffentlighet
Partsoffentlighet, eller partsinnsynsrett, reguleres av forvaltningsloven § 18 med de begrensninger som følger av § 18a–d vedrørende blant annet interne dokumenter og § 19 om innskrenket adgang til visse slags opplysninger. En part, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e, har i stor grad rett til å gjøre seg kjent med den dokumentasjon og de faktiske opplysninger en avgjørelse bygger på. Reglene gjelder også ved klagebehandling. Reglene må ses i sammenheng med offentleglova hvor det av § 3 fremgår at «alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register», med mindre annet følger av lov eller forskrift med hjemmel i lov.

Forvaltningsloven § 20 hjemler hvordan partsinnsynet i dokumenter skal foregå. Bestemmelsen oppstiller med andre ord saksbehandlingsregler for hvordan partsoffentlighetsprinsippet skal gjennomføres, og bør leses i sammenheng med offentleglova § 30. Forvaltningsorganet vurderer selv ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling på hvilken måte dokumentene skal fremlegges, det være seg avskrift, fotokopi, lesetilgang til dokumentene eller lignende. En part har i utgangspunktet ikke rett til å låne dokumentene, jf. § 20 annet ledd annet punktum. Utover det som følger av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 første ledd, har en part som krever dokumentinnsyn heller ikke krav på muntlig orientering om dokumentene. For øvrig reguleres klageretten for nektet innsyn i bestemte dokumenter av forvaltningsloven § 21. Avslag på krav om innsyn skal gis skriftlig. Det skal vises til den bestemmelse som ligger til grunn for avslaget samt opplyse om videre klagerett og klagefrist.

Vedtaksbegrunnelse
Forvaltningsloven §§ 24 og 25 bestemmer at enkeltvedtak skal grunngis og angir hvilket innhold begrunnelsen bør ha. Disse reglene gjelder for alle enkeltvedtak fattet av innkrevingsmyndighetene med unntak for vedtak truffet under avregningen, jf. skattebetalingsloven § 3‑3 annet ledd. Nærmere om unntaket, se pkt. 3‑3.4

I vedtaksbegrunnelsen skal det vises til de regelsett avgjørelsen bygger på, enten det er lovhjemmel, forskrift, rettspraksis, SKD-melding, etatenes øvrige retningslinjer eller ulovfestet rett. Videre skal de faktiske forhold vedtaket bygger på gjengis slik at mottaker av vedtaket enkelt kan kontrollere at avgjørelsen bygger på korrekte fakta. Atter videre bør det i vedtak som helt eller delvis bygger på forvaltningsrettslig skjønn vises til hvilke hensyn i saken som har blitt tillagt avgjørende vekt. Søker har krav på å få prøvet om de vilkår lovgiver har stilt, er oppfylt, se Sivilombudsmannens årsmelding for 2003 s. 217. Sett i sammenheng med forvaltningsloven §§ 24 og 25, samt god forvaltningsskikk, tilsier dette at alle vilkårene skal gjennomgås i begrunnelsen, også de som er oppfylte. Det er ikke nødvendig å grunngi vedtaket dersom det er en søknad som innvilges og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd. Det bør likevel tilstrebes at det begrunnes også ved positive vedtak. Dette bl.a. fordi det ikke alltid er like lett å se om vedkommende har fått medhold fullt ut. I de tilfeller der man fullt ut innvilger søknad om ettergivelse av hensyn til skyldneren, etter § 15‑1, er det av denne grunn ikke nødvendig å begrunne vedtaket overfor søker. Det gjelder likevel ikke dersom det gjelder en klagesak hvor overordnet myndighet tar klagen til følge og omgjør vedtaket. I slike tilfeller skal vedtaket begrunnes fullt ut.

Forvaltningsloven § 27 oppstiller videre et krav om at skatte- eller avgiftpliktige skal underrettes om det fattede vedtaket. Underretningen skal skje så snart som mulig etter at vedtaket er truffet. Underretningen skal være skriftlig og den skal inneholde opplysninger om klageadgang, klagefrist, hvem som er klageinstans og nærmere fremgangsmåte ved en eventuell klage.

I § 3‑3 første ledd er det gitt unntak fra kravet om begrunnelse for saker om lempning av innfordringshensyn, jf. § 15‑2. Avslag på søknad om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor begrunnes som regel med at staten trolig vil få dekket en større andel av skatte- eller avgiftskravet ved fortsatt innfordring. I spesielle tilfeller vil åpenhet om fremtidig innfordringsstrategi i en konkret sak kunne svekke muligheten for dekning i fremtiden, fordi skyldneren gis anledning til å tilpasse sine økonomiske transaksjoner for å unngå innkreving. I slike saker har departementet uttalt at det bør være adgang til å kun redegjøre for hvilke regler og faktiske forhold som ligger til grunn for avslaget uten å gå inn på noen nærmere begrunnelse, se Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 45.

Det er også gjort unntak fra kravet om begrunnelse for vedtak som treffes under avregningen. Det er fordi ordinær avregning i stor grad er masseforvaltningsavgjørelser der forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke er praktisk gjennomførbare. Unntaket gjelder ikke godskrivingsnekt. Unntakene omtales nærmere i pkt. 3‑3.4.

Klage og omgjøring
I forvaltningsloven kap. VI oppstilles reglene om klage og omgjøring. Etter forvaltningsloven § 28 kan et enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken, til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket. Klageadgangens praktiske rekkevidde må imidlertid ses i sammenheng med skattebetalingsloven § 3‑3 første ledd siste punktum som viser til §§ 15‑1 tredje ledd første punktum og 15‑2. Av dette følger det en klageadgang for vedtak om lempning av hensyn til skyldner, med unntak av de avgjørelser som er truffet av skatteutvalget. Vedtak om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor gis heller ikke klageadgang. Se nærmere om dette i pkt. 3‑3.3.

Forvaltningsloven §§ 29 til 34 oppstiller diverse prosessuelle bestemmelser for klageadgangen, herunder klagefrist, unntak fra denne, klagens form og innhold, saksforberedelse i klagesaken og klageinstansens kompetanse. Forvaltningsloven § 35 regulerer forvaltningsorganers adgang til å omgjøre vedtak uten forutgående klage. Ingen av disse bestemmelsene er å anse som avvikende fra klagebehandling etter tidligere rettstilstand på skatteområdet.

Sakskostnader
Forvaltningsloven § 36 hjemler krav på å få dekket «vesentlige» kostnader som har vært «nødvendige» for å få endret et vedtak «med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det». Det må foretas en konkret vurdering av alle krav om sakskostnader.

Bestemmelsen forutsetter at det foreligger et enkeltvedtak som har blitt endret til gunst for en part. Videre vil krav på dekning kun være aktuelt for skatte- eller avgiftspliktige der profesjonell bistand fra en tredjeperson, f.eks. en advokat, har fremstått som nødvendig. Avgjørelsen om og i hvilken utstrekning en part skal tilkjennes påløpte saksomkostninger beror etter dette på en konkret helhetsvurdering av hvorvidt utgiftene kan sies å være vesentlige og nødvendige. Dessuten vil feilens art, sakens størrelse og kompleksitet vektlegges.

Nødvendighetskriteriet
Ved vurdering av om utgiftene var nødvendige, må det ses hen til om den skatte- eller avgiftspliktige selv har utvist en viss aktivitet, herunder bør det normalt kreves at skattyter muntlig eller skriftlig har forsøkt å fremsette sine innsigelser overfor det organ som opprinnelig fattet vedtaket, uten at dette har ført fram. Innsigelsen eller klagen ble med andre ord først tatt til følge etter engasjement av profesjonell hjelp i saken. Nødvendighetskriteriet skal ta utgangspunkt i partens oppfatning av hva som har vært nødvendig. I en mindre komplisert sak vil det uansett være naturlig å forvente at de fleste skatte- eller avgiftspliktige selv kontakter forvaltningen før det engasjeres bistand. For eksempel bør det forventes at en part selv søker å oppklare åpenbare feil i forutsetninger for et vedtak, før advokat kontaktes. I nødvendighetskriteriet ligger det dessuten et vilkår om at sakskostnadene må søkes å begrenses til hva som har fremstått rimelig innenfor et noenlunde nøkternt skjønn.

Vesentlighetskriteriet
Av vesentlighetskriteriet følger det en viss begrensning av dekningsretten etter forvaltningsloven § 36. Mindre utgifter, f.eks. til porto, kopiering og telefonbruk, kan således ikke kreves refundert etter bestemmelsen. Arbeid den skatte- eller avgiftspliktige selv har gjort i saken kan som den klare hovedregel heller ikke forventes å bli kompensert. Fakturerte utgifter til advokat, reiseutgifter og gebyrer kan imidlertid oppnå dekning etter regelen dersom vilkårene ellers er oppfylt. Det er imidlertid bare kostnader knyttet til saken som kan kreves dekket. Bestemmelsen er således ingen generell erstatningsregel for økonomisk tap.

Når det gjelder sakskostnader på innkrevingsområdet har praksis vært streng, særlig ved lempning av hensyn til det offentlige som kreditor da slik lempning ikke er en rettighet i ordinær forstand. Som tidligere nevnt er dessuten klageadgangen for lempningssakene begrenset til å gjelde vedtak om lempning av hensyn til skyldner, og kun hvor avgjørelsen er truffet av andre enn skatteutvalgene. Sakskostnader vedrørende lempning av hensyn til det offentlige som kreditor blir således trolig bare relevant i omgjøringssakene.

Avgjørelsen om saksomkostningsspørsmålet kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kap. VI, jf. § 36 tredje ledd fjerde punktum.

Vedtak om sakskostnader som treffes av kommunalt eller fylkeskommunalt organ, jf. forvaltningsloven § 28 annet ledd, kan påklages til fylkesmannen.

For saker og avgjørelser i forbindelse med tvangsfullbyrdelse vil det være tvangsfullbyrdelsesloven som regulerer ansvaret for sakskostnader. Finansdepartementet har i en uttalelse av 13. januar 2010 konkludert med at forvaltningslovens regler om dekning av sakskostnader ikke kommer til anvendelse ved klage over skatteoppkrevers vedtak i forbindelse med tvangsinnfordring. Sakskostnader i forbindelse med klage over skatteoppkrevers vedtak vil kunne bli dekket i den grad tvangsfullbyrdelsesloven gir adgang til det. Liknende forståelse må legges til grunn i forbindelse med tvangsfullbyrdelse av øvrige skatte- og avgiftskrav.

Utsatt iverksettelse
Etter forvaltningsloven § 42 kan underinstansen, klageinstansen eller annet overordnet organ beslutte at et vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Videre kan et organ som nevnt utsette iverksettelse av vedtaket inntil det foreligger en endelig dom, dersom parten eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få prøvd vedtaket for domstolen. Hensynet bak regelen er rettssikkerhetshensyn; for klageren vil det ofte være av avgjørende betydning at vedtaket ikke gjennomføres før det er avgjort om klagen fører fram. En anmodning om utsatt iverksettelse skal behandles straks, og avslag skal grunngis, jf. § 42 annet ledd. Beslutning om å avvise en anmodning om å gi en klage oppsettende virkning er ikke et enkeltvedtak. En slik beslutning kan av den grunn ikke påklages. Se nærmere om anvendelsen av forvaltningsloven § 42 ved innkreving av skatte- og avgiftskrav i pkt. 3‑3.7 og pkt. 10‑1.2.

«Særlige bestemmelser som er gitt i denne loven»
Det fremgår av skattebetalingsloven § 3‑1 første ledd at «forvaltningsloven gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne loven». I denne formuleringen ligger det således en begrensning i forvaltningslovens rekkevidde for innkrevingsmyndighetene. Paragrafene 3‑3, 4‑3, 5‑15 og 13‑5 er alle eksempler på slike «særlige bestemmelser» om saksbehandlingen.

Paragraf 3‑3 oppstiller unntak fra forvaltningslovens regler om begrunnelse, klageadgang og utsatt iverksetting m.v. Bestemmelsen er omtalt i pkt. 3‑3.

Paragraf 4‑3 fastslår at forvaltningsloven ikke skal gjelde for utskriving av forskuddstrekk og forskuddsskatt etter kap. 4 til 6. For forskuddsutskrivingen skal ligningslovens saksbehandlingsregler gjelde tilsvarende så langt de passer.

Paragraf 5‑15 som omhandler klage over pålegg om å gi opplysninger etter § 5‑14, fastslår at en klage må fremsettes «straks når den som pålegget angår er til stede og ellers innen tre dager». Her oppstilles med andre ord en avvikende klagefrist i forhold til forvaltningslovens regler.

Avvikende klageregler i forhold til forvaltningsloven følger også av § 13‑5 hvor det fremgår at motregning etter § 13‑1 kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16. Klagefristen i disse sakene er satt til en måned.

Avvikende regler knyttet til forhåndsvarsel følger av skattebetalingsforskriften §§ 14‑20‑3 første ledd og 14‑20‑12 første ledd som omhandler tilbakekallelse av tollkreditt og tillatelse til dagsoppgjør.

Habilitet

Forvaltningslovens regler om habilitet vil også komme til anvendelse, se forvaltningsloven §§ 6 til 10.

I forarbeidene til loven vurderte departementet om det var behov for å gjøre unntak, særlig fra forvaltningsloven § 6 tredje ledd om at alle underordnede er inhabile når den overordnede er det. Innkrevingsmyndighetene vil kunne ha rutinemessige innkrevingsoppdrag også mot overordnede ansatte i organet, eller mot deres nærstående. Den overordnede vil da uten videre være inhabil til å foreta seg noe på organets vegne i saken. Spørsmålet blir hvor langt dette bør gjøre alle underordnede inhabile, med den følge at det må oppnevnes stedfortreder etter forvaltningsloven § 9. Departementet antok imidlertid at så lenge det dreier seg om ordinære, frivillige betalingsoppgjør uten tvist eller alvorlige misligholdsreaksjoner, vil en underordnet hos den aktuelle innkrevingsmyndigheten likevel være habil ut fra en fortolkning av forvaltningslovens eget unntak i § 6 fjerde ledd. Habilitet må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvor det kan komme på spissen i henhold til parts- og nærhetsbegrepene i forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a til e og annet ledd med den mer skjønnsmessige formuleringen «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Hvorvidt en ansatt i skatte- og avgiftsforvaltningen er å anse som inhabil i en sak beror således på en konkret avgjørelse i det enkelte tilfelle. Momenter ved avgjørelsen er relasjonens nærhet og hvor lang tid som har gått siden den eventuelt opphørte. Tjenestemannens følelse av habilitet bør uansett tillegges avgjørende vekt i disse sakene.

§ 3-1 annet ledd – Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Utgangspunktet er at tvangsfullbyrdelsesloven gjelder så langt den passer med unntak av visse nærmere bestemte områder. Når reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kommer til anvendelse, gjelder ikke reglene i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. Omfanget av regler i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse er noe utvidet i forhold til tidligere rett. Bl.a. kommer reglene om klage i tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 til anvendelse for avgjørelser om motregning, også for de krav som tidligere har blitt motregnet etter de ulovfestede motregningsreglene, jf. § 13‑5.

Skattebetalingsloven § 14‑2 slår fast at tvangsfullbyrdelsesloven, med enkelte unntak, gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. Unntakene listes opp i § 14‑2 annet punktum, der det fremgår at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5‑5 og §§ 7‑1 til 7‑8 ikke får anvendelse for innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. Paragrafene 5‑1 til 5‑5 inneholder blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og regler om foreløpig prøving av begjæringen. Paragrafene 7‑1 til 7‑8 gjelder begjæring om utlegg. Disse bestemmelsene er ikke anvendelige for skatteoppkreverne og skattekontorene ved utøvelse av særnamsmyndigheten.

Skattebetalingsloven § 14‑5 regulerer indirekte forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven i den forstand at den, sammen med skattebetalingsforskriften §§ 14‑5‑1 flg., supplerer saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven. For trekkpliktige som ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto og ved trekk nedlagt av skattekontorene, er § 14‑5 annet ledd første punktum ikke aktuell. I disse tilfeller skal oppgjør skje etter skattebetalingsloven § 10‑50, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22 første ledd.

Skattebetalingsloven § 14‑10 slår fast at ved tvangssalg av varer etter tolloven, skal dette finne sted gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer.

Se også kommentarene til §§ 13‑5, 14‑2, 14‑5 og 14‑10 spesielt, og kap. 14 som i utstrakt grad behandler det generelle forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven.

§ 3-1 tredje ledd – Særlige regler for forskuddsutskrivingen

Bestemmelsen slår, gjennom henvisningen til § 4‑3, fast at forvaltningsloven ikke gjelder for utskrivingen av forskuddstrekk og forskuddsskatt etter kap. 4 til 6. For forskuddsutskrivingen vil det være ligningslovens saksbehandlingsregler som gjelder, så langt de passer.

Det følger av Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 43 at departementet la til grunn at bestemmelsene om veiledningsplikt i ligningsloven § 3‑1, om muntlig henvendelse i § 3‑2, om skattyters adgang til å la seg bistå av fullmektig i § 3‑3, om spesiell undersøkelse i § 3‑5, om ugildhet i § 3‑8, om virkning av saksbehandlingsfeil i § 3‑12 og om taushetsplikt i § 3‑13 hadde anvendelse også før ikrafttredelse av den nye skattebetalingsloven. Av hensyn til klarhet ønsket departementet likevel i ny lov å presisere at de ovennevnte bestemmelsene i ligningsloven skal gis anvendelse ved forskuddsutskrivingen så langt de passer. Nærmere om saksbehandlingsregler for forskuddsutskrivingen, se kap. 4.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.