3. Saksbehandling

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 3. Saksbehandling

§ 3-2. Taushetsplikt


(1) De regler om taushetsplikt som gjelder ved fastsetting av de enkelte skatte- og avgiftskrav, gjelder ved innkreving av slike krav tilsvarende for enhver som har verv, stilling eller oppdrag knyttet til denne loven.

(2) Restanselister eller utdrag av slike lister skal ikke på noen måte gjøres offentlig tilgjengelig.

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) s. 43 og kap. 27 s. 169 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) s. 16 flg.

Generelt om § 3-2

Skatte- og avgiftspliktige er pålagt å gi en rekke opplysninger til skatteetaten og til toll- og avgiftsetaten. Det er særdeles viktig at disse kan gi opplysningene i trygg forvissning om at de ikke vil bli offentliggjort eller på annen måte videreformidlet til uvedkommende. Denne vissheten kan igjen bidra til at de skatte- og avgiftspliktige gir korrekte opplysninger.

Taushetsplikten utgjør et unntak fra det prinsipielle utgangspunktet om at saksdokumenter i forvaltningen skal være tilgjengelige for allment innsyn.

Enhver tjenestemann i skatte- og avgiftsforvaltningen har i utgangspunktet taushetsplikt om det vedkommende får kjennskap til vedrørende noens økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. På skatte- og avgiftsområdet er det gitt regler om taushetsplikt i lovene som regulerer fastsettingen av kravene, jf. ligningsloven § 3‑13, merverdiavgiftsloven § 13‑2 og tolloven § 12‑1. I særlovgivningen fremgår det ofte at ligningslovens regler kommer til anvendelse så langt de passer. Eksempler på slik særlovgivning er artistskatteloven § 12 annet ledd, svalbardskatteloven § 4‑3 og petroleumsskatteloven § 6 a annet ledd. I særlovgivningen er det også gitt regler som sier at tolloven § 12‑1 skal gjelde tilsvarende for tollmyndighetens arbeid etter den aktuelle lov, se særavgiftsloven § 7, merverdiavgiftsloven § 13‑3 og motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 10.

De samme hensyn som begrunner taushetspliktsreglene i skatte- og avgiftslovgivningen begrunner også taushetspliktsreglene i forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven omfatter taushetsplikten «noens personlige forhold», jf. § 13 første ledd. I motsetning til ligningsloven, merverdiavgiftloven og tolloven nevner ikke forvaltningsloven spesifikt at økonomiske forhold omfattes av reglene om taushetsplikt. Det kommer imidlertid klart fram i forarbeidene til forvaltningsloven at også denne type opplysninger beskyttes av taushetsplikten, for så vidt gjelder enkeltpersoner. Det er imidlertid tvil knyttet til i hvilken utstrekning opplysninger om juridiske personers økonomiske forhold faller inn under taushetsplikten. Taushetsplikten etter forvaltningsloven er således ikke like omfattende som taushetsplikten etter ligningsloven, merverdiavgiftsloven og tolloven, hvor det fremgår direkte at taushetsplikten også omfatter økonomiske forhold.

Å gi forvaltningslovens regler om taushetsplikt anvendelse for innkrevingsmyndighetene kunne dermed i enkelte tilfeller ha medført en forskjell mellom innkrevingsmyndighetenes taushetsplikt og taushetsplikten til den myndigheten som fastsetter det aktuelle kravet. For å unngå eventuelle uheldige utslag ved en slik forskjell, valgte departementet å knytte innkrevingsmyndighetens taushetsplikt direkte opp til taushetspliktsreglene som gjelder for det organet som fastsetter kravet.

Taushetspliktsreglene er fortsatt utformet noe ulikt i de forskjellige særlovene. Dette gjelder både med hensyn til hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten og hvilke unntak som gjelder for taushetsplikten. Hensynene bak bestemmelsene er likevel i hovedsak de samme.

Ideelt sett burde taushetspliktsreglene på skatte- og avgiftsområdet vært enhetlig utformet i forbindelse med vedtakelsen av den gjeldende skattebetalingsloven. Departementet fant det imidlertid ikke aktuelt å foreslå en slik omlegging i denne omgang.

§ 3-2 første ledd – Innkrevingsmyndighetenes taushetsplikt

Bestemmelsens første ledd regulerer innkrevingsmyndighetenes taushetsplikt. Er kravet fastsatt med hjemmel i en lov hvor det er gitt regler om taushetsplikt for fastsettingsorganet, er innkrevingsmyndighetene underlagt den samme taushetsplikten ved innkrevingen av kravet. Den enkelte oppkrevers taushetsplikt vil med andre ord strekke seg like langt som taushetsplikten til det organet som har ansvaret for fastsettingen av kravet. Dette innebærer eksempelvis at den kommunale skatteoppkreveren er underlagt taushetspliktsbestemmelsen i ligningsloven § 3‑13, mens skattekontorenes taushetsplikt ved innkreving av merverdiavgift og arveavgift vil følge av merverdiavgiftsloven § 13‑2, og arveavgiftsloven § 23 annet ledd.

For avgjørelser som gjelder krav eller saker hvor grunnlaget for kravet er fastsatt i skattebetalingsloven, f.eks. vedtak om å gjøre ansvar gjeldende etter § 16‑20, vil forvaltningslovens taushetspliktsregler i utgangspunktet komme til anvendelse, jf. § 3‑1 første ledd. Taushetsplikten etter forvaltningsloven er som nevnt ovenfor ikke like omfattende som etter ligningsloven og merverdiavgiftsloven, fordi det er tvilsomt om begrepet «noens personlige forhold» i forvaltningsloven § 13 første ledd omfatter juridiske personers økonomiske forhold. Departementet var i Ot.prp. nr. 83 side 44 inne på at dette kunne gi uheldige utslag, men fant ikke at det var aktuelt å foreslå en omlegging i form av harmonisering av de ulike taushetspliktsbestemmelsene.

Hensynet til harmonisering kan imidlertid være en faktor ved tolkningen av regelverket. En ansatt hos skatteoppkreveren er derfor underlagt den samme omfattende taushetsplikt ved innkreving av ansvarskrav etter kapittel 16 som ved innkreving av de øvrige krav som skatteoppkreveren er innkrevingsmyndighet for.

Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikten er ikke absolutt. Hensynet til den enkelte skatte- og avgiftsmyndighets egne interne saksbehandling gjør det nødvendig at også andre personer innen etaten gjøres kjent med alle relevante opplysninger. Disse anses ikke som «uvedkommende» etter ligningsloven § 3‑13 nr. 1, merverdiavgiftsloven § 13‑2 første ledd og tolloven § 12‑1 første ledd.

Unntak fra taushetsplikten følger av ligningsloven § 3‑13 nr. 2 og merverdiavgiftsloven § 13‑2 annet ledd. Det følger av disse bestemmelsene at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger bl.a. gis «til offentlig myndighet som kan ha bruk for dem i sitt arbeid med skatt, toll, avgifter, trygder, tilskudd eller bidrag av offentlige midler,» se ligningsloven § 3‑13 nr. 2 bokstav a og merverdiavgiftsloven § 13‑2 annet ledd bokstav a. Tilsvarende bestemmelse fremgår av tolloven § 12‑1 annet ledd. I henhold til ligningsloven § 3‑13 nr. 2 bokstav f kan opplysninger på tilsvarende måte også gis til «politi og påtalemyndighet til bruk i straffesak.»

Nærmere angitte mottakere som nevnt i ligningsloven § 3‑13 nr. 2 og 3, merverdiavgiftsloven § 13‑2 annet ledd og tredje ledd og tolloven § 12‑1 annet og tredje ledd kan med andre ord få opplysninger som ellers er underlagt taushetsplikt.

I straffesaker vil opplysninger som regel være gitt påtalemyndigheten før den rettslige behandling, jf. ligningsloven § 3‑13 nr. 2 bokstav f, tolloven § 12‑1 annet ledd bokstav f og merverdiavgiftsloven § 13‑2 annet ledd bokstav f. Slikt bevismateriale kan påtalemyndigheten legge fram for domstolene, og skatteoppkreveren og ansatte ved dennes kontor kan vitne i straffesaken om forhold vedrørende tiltalte eller siktede, uten at det er påkrevet med samtykke etter ligningsloven § 3‑13 nr. 3. I forbindelse med sivile saker har Finansdepartementet lagt til grunn at en domstol ikke er «uvedkommende» etter ligningsloven § 3‑13 nr. 1, dersom det gjelder forhold knyttet til parten i en skattesak. Skatteoppkreveren vil følgelig ikke ha taushetsplikt. I sivile saker som ikke gjelder skatt og hvor vilkårene for å innhente opplysninger etter § 3‑13 nr. 2 ikke er tilstede, må samtykke innhentes fra Finansdepartementet før skriftlige bevis kan legges fram, eller den ansatte føres som vitne.

Når det reises ansvarskrav etter § 16‑50 mot en kjøper for skatt og merverdiavgift en næringsdrivende har unndratt, er det en særregel om partsinnsyn i skattebetalingsforskriften § 16‑50‑6. Bakgrunnen for denne særregelen er at kjøper er avhengig av innsyn i de opplysninger som danner grunnlag for ansvarskravet for å kunne ivareta sin rett til kontradiksjon. Kjøper gis derfor rett til innsyn i saksdokumenter som angår den næringsdrivende. Taushetsplikten går i slike tilfeller over på den som mottar opplysningene. For utfyllende behandling, se pkt. 16‑50.4.

§ 3-2 annet ledd – Restanselister

Det gjelder et generelt forbud mot offentliggjøring av restanselister eller utdrag av disse. Forbudet gjelder alle skatte- og avgiftskrav.

Dette omfatter både utlegging av skatterestanselister med merknadsrubrikk til offentlig gjennomsyn og offentliggjøring av disse lister i massemedia eller på internett.

Begrunnelsen for regelen er at det ikke fremgår direkte av forvaltningsloven at taushetsplikten også omfatter økonomiske forhold, i motsetning til taushetspliktsbestemmelsene i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og tolloven. Det ville ellers vært usikkert hvorvidt opplysninger om navngitte skyldneres restanser også ville vært omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven.

I praksis vil bestemmelsen likevel ikke ha betydning på de områdene hvor taushetsplikten følger av ligningsloven, merverdiavgiftloven eller tolloven, da denne type opplysninger allerede omfattes av taushetsplikten etter disse lovene.

I begrepet «Restanselister eller utdrag av slike lister» kan det ligge en rekke elementer. Det kan være alt fra statistikk over tiltaksbruk og totale restanser, samt restanseutvikling innen fylke, kommune eller region, til angivelse av restanser med navngitte skyldnere. Reelle hensyn tilsier at det i hovedsak bare er restanselister som tilkjennegir skyldnere som er vernet for offentligheten etter § 3‑2 annet ledd, enten dette gjøres med navn, organisasjonsnummer, personnummer eller på annen måte. Vernet bør imidlertid også strekke seg til lister som ikke navngir enkeltpersoner eller virksomheter, men som likevel er egnet til å identifisere en skyldner. For eksempel kan et slikt hensyn gjøre seg gjeldende i en kommune med få innbyggere. Både stor rikdom og fattigdom blir mer synlig og kjent i slike lokalsamfunn, hvorpå anonymisering av restanselister ikke alltid vil være tilstrekkelig for å ivareta taushetsplikten.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.