8. Fordeling av skatt mellom skattekreditorene

Publisert: 29.09.2014

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven 8. Fordeling av skatt mellom skattekreditorene

§ 8-1. Grunnlaget for fordelingen


(1) Innbetalt formues- og inntektsskatt (skatt) og trygdeavgift fra personlige skattytere for et inntektsår skal fordeles mellom staten, fylkeskommunen, kommunen og folketrygden på grunnlag av den samlede utligning av skatt til staten, skatt til fylkeskommunen, skatt til kommunen og trygdeavgift til folketrygden for vedkommende inntektsår.

(2) Innbetalt skatt fra upersonlige skattytere for et inntektsår blir å fordele mellom staten, det felleskommunale skattefondet, fylkeskommunen og kommunen på grunnlag av den samlede utligning av skatt til staten, skatt til det felleskommunale skattefondet, skatt til fylkeskommunen og skatt til kommunen for vedkommende år. Stortinget fastsetter fordelingen mellom kommunene av den skatt som er tilført det felleskommunale skattefondet.

(3) Fradrag for utenlandsk skatt etter intern norsk rett eller skatteavtale skal for personlige skattytere fordeles forholdsmessig mellom skatt til staten, fylkeskommunen og kommunen. For upersonlige skattytere skal tilsvarende fradrag fordeles forholdsmessig mellom skatt til staten og skatt til det felleskommunale skattefondet.

(4) Skattedirektoratet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av denne paragrafen, herunder om hvordan endringer i ligningen skal inngå i fordelingen.

(5) Departementet kan i forskrift gi regler om fordeling mellom skattekreditorene av renter, innfordringsutgifter og gebyr, herunder utgifter ved tvister som nevnt i kapittel 17 og ligningsloven § 11‑1.

Forarbeider og forskrifter

Forarbeider

  • Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 12 og kap. 27 s. 178–179 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 17.1.1 og 17.1.2.

Forskrifter

  • Forskrift 20. mai 2012 om gjennomføringen av fordeling av skatt mv. mellom skattekreditorene.

Generelt om lovens kapittel 8

Lovens kapittel 8 angir hovedreglene om hvordan den felles innkrevde skatt, medlemsavgift til folketrygden mv. skal fordeles mellom staten, fylket, kommunen og folketrygden

Skattekreditorer
(skattekreditorene). Fordelingen er en konsekvens av fellesinnkrevingen av skatt og avgifter til folketrygden. Fordeling vil si å fordele innbetalt skatt og avgift i skatteregnskapene til skattekreditorene. Netto innbetalinger (innbetalinger minus utbetalinger) blir fordelt (utbetalt) til skattekreditorene ved utgangen av hver periode (måned). Til bruk ved fordelingen beregnes
Fordelingstall
fordelingstall, dvs. den prosentvise andel av skatt og avgift som den enkelte skattekreditor skal ha. Det beregnes egne fordelingsprosenter for hhv. personlige skattytere og for upersonlige skattytere, for hver kommune og for hvert enkelt inntektsår. I §§ 8‑1 til 8‑3 er det regulert hvordan denne fordelingen skal skje og hva som skal være grunnlag for beregning av fordelingstall. Nærmere regler om fordelingen er gitt i forskrift 20. mai 2012 om gjennomføringen av fordeling av skatt m.v. mellom skattekreditorene
Fordelingsforskriften
(fordelingsforskriften).
Denne viderefører forskrift 18. desember 2008 nr. 1432 om gjennomføringen av fordeling av skatt m.v. mellom skattekreditorene. Fordelingsforskriften er gitt som egen forskrift, og ikke som en del av samleforskriften til skattebetalingsloven, da den bærer preg av å være av mer administrativ karakter.

Videre inneholder kapitlet bestemmelser om deponering av skatt og trygdeavgift samt bestemmelser om overføring av skatt og trygdeavgift til fremmed stat. Kapittelet er en videreføring av reglene i kap. VIII samt deler av §§ 40 og 38 A i skattebetalingsloven av 1952.

§ 8-1 første ledd – Fordeling av innbetalt skatt fra personlig skattytere

Fordeling av innbetalt skatt fra personlig skattytere er regulert i første ledd.

Paragraf 8‑1 første ledd sier innledningsvis hvem som er skattekreditorer for skatt og avgift fra personlige skattytere, dvs. hvem som skal tilkomme andel av skatt fra disse, nemlig staten, fylkeskommunen, kommunen og folketrygden. Videre sies at det er resultatet av ligningen som er grunnlaget for beregning av fordelingstall. Dette er nødvendig fordi det er skatteberegningen som viser hva som er utlignet på den enkelte skattyter, dvs. hva som er utlignet i kommune‑/fylkesskatt, toppskatt til staten, fellesskatt til staten, medlemsavgift til folketrygden, formuesskatt til kommunen, formuesskatt til staten mv. Innbetalingene til skatteregnskapet gir egentlig ingen informasjon om dette.

Rent praktisk skjer beregningen ved at ulike utlignede skatter på alle skattytere i kommunen summeres opp til totaler for kommunen. Deretter beregnes hvor stor prosentvis andel utlignede skatter til kommunen utgjør av totalt utlignet skatt for kommunen. Tilsvarende gjøres for de andre skattekreditorene (fylket, staten og folketrygden). Disse fordelingstallene (i prosent) legges så inn i skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, og alle innbetalinger fra personlige skattytere fordeles så etter disse prosentsatsene. På den måten sikrer en at de ulike skattekreditorene får en riktig andel av den skatt (og avgift) som faktisk blir innbetalt.

Innbetalinger vedrørende personlige skattytere som inngår i fordelingen er primært forskuddstrekk fra arbeidsgiverne (inklusive forskuddtrekk overført fra/til andre kommuner i den såkalte RAFT-rutinen i skatteregnskapet (RAFT – Regnskapsføring Av ForskuddsTrekk), forskuddsskatt fra personlige skattytere, og innbetalt restskatt etter avregningen. Tilsvarende vil utbetaling av tilgodebeløp etter avregning redusere det beløp som skal fordeles.

§ 8-1 annet ledd – Fordeling av innbetalt skatt fra upersonlige skattytere

Fordelingen av innbetalt skatt fra upersonlige skattytere er regulert i annet ledd. Også § 8‑1 annet ledd gir innledningsvis en opplisting av hvem som er skattekreditorer. For skatt fra upersonlige skattytere er dette (ifølge loven), staten, det felleskommunale skattefondet, fylkeskommunen, og kommunen. Folketrygden er ikke skattekreditor for skatt fra upersonlige skattytere, da disse ikke skal svare medlemsavgift til folketrygden.

Det felleskommunale skattefondet
Det felleskommunale skattefondet kom inn som skattekreditor i skattebetalingsloven av 1952 ved lovendring av 10. desember 2004, med virkning for skatt fra og med inntektsåret 2005. Bakgrunnen var et ønske om å gjeninnføre kommunal skatt fra upersonlige skattytere (selskaper). Selskapsskatten var fra 1999 til 2005 en ren statskatt.

I statsbudsjettet for 2005 ble det derfor besluttet å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Det ble opprinnelig lagt opp til at kommunene skulle få tilført selskapsskatten via et felleskommunalt skattefond, med utbetaling fra og med 2007. Utbetaling fra 2007 fordi fondet først måtte bygges opp, dvs. det måtte fordeles og innbetales skatt til fondet. Det ble derfor samtidig vedtatt en overgangsordning med utbetaling av selskapsskatt til kommunene allerede i 2005 og 2006 med grunnlag i utlignet/innbetalt skatt til staten for 2004 og 2005. Dette ble utbetalt fra Kommunal- og regionaldepartementet som en del av rammetilskuddet til kommunene.

Som følge av arbeidet med et nytt inntektssystem for kommunesektoren valgte regjeringen, etter regjeringsskiftet høsten 2005, å videreføre ordningen med tilføring av selskapsskatt som overføringer også for 2007 og 2008. Satsen (skattøret) til det felleskommunale skattefondet ble derfor satt til null. Det ble senere bestemt at den kommunale selskapsskatten skulle avvikles fra 2009. Det felleskommunale skattefondet er dermed tatt ut av de årlige skattevedtakene, slik at ordinær skatt fra selskap og andre upersonlige skattytere i sin helhet tilfaller staten. Se nærmere om dette i St.prp. nr. 1 (2008–2009) og i Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte og avgiftsopplegget 2009 – lovendringer. I Stortingets skattevedtak for 2009, og for senere år, er det felleskommunale skattefondet ikke nevnt. Skattebetalingsloven er imidlertid så langt ikke endret i tråd med dette.

Det fastsettes likevel fordelingstall også for upersonlige skattytere. Dette som følge av naturressurskatt til kommune og fylkeskommune, som utlignes på eiere av kraftverk, jf. skatteloven § 18‑2. Det beregnes derfor hvor mye utlignet naturressursskatt til kommune og fylkeskommune utgjør av samlet utlignet skatt for kommunen fra upersonlige skattytere. Naturressursskatt utlignes for om lag 250 kommuner. I landets øvrige kommuner er fordelingsprosenten til staten 100 prosent vedrørende upersonlige skatteytere.

§ 8-1 tredje ledd – Fordeling av fradrag for utenlandsk skatt

Tredje ledd regulerer fordelingen av fradrag for utenlandsk skatt.

Skattytere kan ved ligning i Norge, etter intern norsk rett eller skatteavtale, ha krav på fradrag for skatt som er betalt til utlandet. I § 8‑1 tredje ledd reguleres hvordan dette fradraget skal behandles ved beregning av fordelingstallene, dvs. hvordan dette fradraget skal redusere de ulike utlignende skattene før beregning av fordelingsprosentene i kommunene. Uten denne bestemmelsen ville, for personlige skattytere, også folketrygden blitt belastet for dette fradraget, noe som strider mot det prinsipp dette fradraget bygger på. Det gis fradrag for inntektsskatt og formuesskatt, ikke trygdavgift.

Tilsvarende ville, for upersonlige skattytere, kommunen og fylkeskommunen blitt belastet for fradrag for utenlandsk skatt. Dette ville også stride mot det prinsipp fradraget bygger på, da den direkte kommune- og fylkeskatten som utlignes til kommune og fylkeskommune er naturressursskatt på produksjon av elektrisk kraft. Naturressurskatten fastsettes ikke med grunnlag i inntekt eller formue, men på grunnlag av produsert kraft.

§ 8-1 fjerde ledd – Forskriftshjemmel

Fjerde ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av paragrafen, herunder også å gi bestemmelser om hvordan endringer i ligningen skal inngå i fordelingen.

Med hjemmel i bestemmelsen er det i forskrift 20. mai 2012 om gjennomføringen av fordeling av skatt mv. mellom skattekreditorene (fordelingsforskriften) gitt nærmere regler om fordelingen. I § 3 i forskriften er det gitt utfyllende bestemmelser om beregning av fordelingstall for personlige skattytere. Tilsvarende er det i § 5 gitt utfyllende bestemmelser om beregning av fordelingstall for upersonlige skattytere. Vedrørende endringer i ligningen og deres påvirkning på fordelingstallene er det i forskriften § 4 (vedrørende personlige skattytere) og forskriften § 6 (upersonlige skattytere) gitt bestemmelser om beregning av såkalte endelige fordelingstall. Ordinære fordelingstall for inntektsåret beregnes etter at den ordinære ligningsbehandlingen for et inntektsår er avsluttet. Disse benevnes korrigerte

Korrigerte fordelingstall
fordelingstall, ettersom de korrigerer den foreløpige fordeling etter § 8‑3. Korrigerte fordelingstall skal, etter fordelingsforskriften, beregnes i november måned i ligningsåret. To år etter utløpet av inntektsåret, dvs. ca 15 måneder etter at de korrigerte fordelingstallene ble beregnet, beregnes så
Endelige fordelingstall
endelige fordelingstall. På denne måten hensyntas endringer i utlignet skatt. Skulle senere ligningsendringer for en kommune være av en slik størrelse at det påvirker beregningen av fordelingstallene, kan det fra skatteoppkreveren eller skattekontoret fremsettes søknad overfor Skattedirektoratet om ny beregning av de endelige fordelingstallene. Skattedirektoratet kan etter fordelingsforskriften også av eget tiltak fastsette nye fordelingstall. Direktoratet har imidlertid ikke mulighet for i detalj å følge endringer i ligningsresultatet for enkeltkommuner. Nye endelige fordelingstall fastsettes (beregnes) derfor så å si utelukkende etter søknad fra kommunene. Også de korrigerte (og foreløpige) fordelingstall kan endres på samme måte.

§ 8-1 femte ledd – Forskriftshjemmel

Femte ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om fordeling mellom skattekreditorene av renter, innfordringsutgifter og gebyr, og av prosessutgifter som nevnt i kap. 17 og ligningsloven § 11‑1. Regler om dette er gitt i fordelingsforskriften § 14. Tidligere var bestemmelser om fordeling av prosessutgifter gitt som egen forskrift, men disse er nå tatt inn i fordelingsforskriften § 14. Renter, innfordringsutgifterog gebyrskal fordeles som skatt fra personlige skattytere. Prosessutgifter etter skattebetalingsloven § 17‑1 og ligningsloven § 11‑1 skal fordeles som innfordringsutgifter.

Denne bestemmelsen sikrer at alle skattekreditorene får en andel av f.eks. forsinkelsesrenter, selv om forsinkelsesrentene i det aktuelle tilfelle skulle vedrøre et krav som bare tilkommer en av skattekreditorene, f.eks. skatt fra upersonlig skattyter eller arbeidsgiveravgift. Motsatt vil alle skattekreditorene bli belastet en forholdsmessig andel av renteutgifter ved f.eks. tilbakebetalinger. Det er derfor i fordelingsforskriften § 14 fjerde ledd, åpnet for at Skattedirektoratet kan dispensere fra ordinær fordelingsmåte vedrørende fordeling av renter og innfordringsutgifter mv. Dette kan være aktuelt ved f.eks. tilbakebetaling av store beløp i innbetalt arbeidsgiveravgift. Det kan da synes urimelig at kommunen og fylkeskommunen skal være med på å dekke rentekostnadene, og Skattedirektoratet kan da bestemme at kostnadene i sin helhet skal belastes én av skattekreditorene. Slik dispensasjon gis vanligvis etter søknad til Skattedirektoratet.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.