Lignings-ABC 2016

Publisert: 07.09.2016

  • Skriv ut


Innhold: A



Forsiden
Aksjer – aksjebytte
Aksjer – ansattes erverv til underpris
Aksjer – formue
Aksjer – realisasjon
Aksjer – utbytte
Aksjeselskap mv. – allment
Aksjeselskap mv. – endring av RISK
Aksjeselskap mv. – konsernbidrag
Aksjeselskap mv. – konserninterne overføringer
Aksjeselskap mv. – korreksjonsinntekt – reversering av tidligere utlignet korreksjonsinntekt
Akvakultur (fiskeoppdrett mv.)
Alminnelig inntekt
Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag
Arbeidsgiveravgift – avgiftssatser
1 Avgifter til folketrygden
2 Generelt om satser og soneinndeling
3 Sonetilhørighet
4 Fribeløpsordningen
4.1 Generelt
4.2 Subjekt for fribeløpet
4.2.1 Generelt
4.2.2 Foretak som går inn eller ut av et konsern i løpet av året
4.2.3 Fusjon og fisjon
4.2.4 Indre selskaper
4.2.5 Interkommunale samarbeid og kommunale foretak
4.3 Fribeløpsordningen i sone Ia
4.4 Fribeløpsordningen for arbeidsgivere som omfattes av sektorunntakene
4.5 Samordning av fribeløpet og annen bagatellmessig støtte
4.6 Fribeløpsordningen for arbeidsgiver som har krav på statsstøtte til foretak i økonomiske vanskeligheter
5 Særregler i sonene Ia og IVa for jordbruk, skogbruk og fiske samt visse tilknyttede virksomheter (aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen)
6 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene)
7 Arbeidsgivere med blandet virksomhet
Arbeidsgiveravgift – innrapportering og betaling
Arbeidstøy mv.
Arv og gave – inngangsverdi og kontinuitet
Arvelater/etterlatte/dødsbo
Avis mv.

Arbeidsgiveravgift – avgiftssatser Til oversikt


  • Folketrygdloven, kap. 23 og 24.

  • Stortingets vedtak 14. desember 2015 nr. 1566 om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2016 (avgiftsvedtaket).

  • Forskrift 18. desember 2015 nr. 1594 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer for året 2016 (stortingsvedtak 14. desember 2015 nr. 1566) (ftrl.).

  • Forskrift 18. desember 2015 nr. 1752 om avgifter til folketrygden for året 2016 for arbeidstakere utsendt til Norge fra Amerikas forente stater og Canada. (forskrift 18. desember 2015 nr. 1594).

  • Forskrift 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret (enhetsregisterforskriften) (lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret).

  • SKD nr. 1/2016 4. januar 2016 Arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2016

1 Avgifter til folketrygden

Til finansiering av folketrygden svares blant annet følgende avgifter

2 Generelt om satser og soneinndeling

2.1 Hovedregel

Som hovedregel er satsene for arbeidsgiveravgift differensierte etter geografiske soner basert på arbeidsgiverens lokalisering, se tabellen nedenfor. Om særregler for arbeidsgivere som driver aktivitet innenfor visse sektorer, se pkt. 6.

2.2 Soneinndelingen av kommuner

Om hvilken sone for arbeidsgiveravgift den enkelte kommune er plassert i, se avgiftsvedtaket. Oversikt over soneinndelingen finnes også på skatteetaten.no.

Avgiftssatsene for 2016 er:

Sone

Ordinære næringer

Landbruk og fiske

I

14,1 %

14,1 %

Ia

10,6 % (14,1 % etter fribeløp*)

10,6 %

II

10,6 %

10,6 %

III

6,4 %

6,4 %

IV

5,1 %

5,1 %

IVa

7,9 %

5,1 %

V

0 %

0 %

* Satsen på 14,1 % skal benyttes etter at et fribeløp på kr 500 000 (kr 250 000 for godstransport på vei) er brukt opp.

Nærmere om fribeløpsordningen, se pkt. 4.

Nærmere om jordbruk, skogbruk og fiske, se pkt. 5.

Nærmere om sektorunntatt virksomhet, se pkt. 6.

2.3 Svalbard

For arbeidsgiver hjemmehørende på Svalbard er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % når arbeidet utføres på Svalbard, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke oppholder seg lenge nok på Svalbard til at inntekten for arbeid utført der blir skattepliktig etter Svalbardskatteloven. Utføres arbeidet utenfor Svalbard, omfattes lønnen ikke av 0%-satsen for Svalbard.

Selv om arbeidsgiver ikke er hjemmehørende på Svalbard, er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % på lønn og annen godtgjørelse som blir skattlagt etter svbsktl., se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Svbsktl. omfatter personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenhengen som bosettelse, jf. svbsktl. § 2-1. Svbsktl. gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager.

Da Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalens virkeområde, gjelder ikke særbestemmelsene om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4 for arbeid som utføres på Svalbard når arbeidsgiver er hjemmehørende på Svalbard, eller hvor inntekten skattlegges etter svbsktl. Virksomheter med aktivitet som ellers ville falt inn under sektorunntakene vil dermed også være unntatt fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift.

Reglene for Svalbard gjelder tilsvarende for Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis, jf. lov 29. november 1996 nr. 69 om skattlegging av personer på Jan Mayen og i Antarktis § 2.

2.4 Tilskudd/premie til livrente og pensjonsordninger

Tilskudd/premie til livrente/pensjonsordninger er arbeidsgiveravgiftspliktig. Skal det beregnes avgift for flere soner, skal også kostnader til kollektive ordninger fordeles på avgiftssonene i samme forhold som arbeidsgiverens øvrige avgiftspliktige ytelser i samme kalendermåned fordeler seg, se pkt. 3.

2.5 Særregel for arbeidstakere utsendt fra USA og Canada

For visse arbeidstakere som er utsendt til Norge fra USA og Canada gjelder særlige satser, se forskrift 18. desember 2015 nr. 1752 om avgifter til folketrygden for året 2016 for arbeidstakere utsendt til Norge fra Amerikas forente stater og Canada, fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet med hjemmel i forskrift 18. desember 2015 nr. 1594 § 5.

2.6 Sjøfolk

2.6.1 Generelt

Arbeidsgiveravgift for hyreutbetaling til sjøfolk følger i utgangspunktet de alminnelige reglene om differensiert arbeidsgiveravgift. Om tilfeller der hoveddelen av arbeidet utføres i annen sone enn den sonen virksomheten er registrert, se pkt. 3.9.

2.6.2 Sjøfolk bosatt utenfor Norden og ikke statsborgere i et annet EØS-land

For sjøfolk bosatt utenfor Norden og som ikke er statsborgere i annet EØS-land og som arbeider på norsk skip i utenriksfart, registrert i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR), og som er medlem i trygden etter ftrl. § 2-6, skal det i 2016 svares arbeidsgiveravgift med kr 412 per kalendermåned uten hensyn til antall tjenestedager i måneden, jf. forskrift 18. desember 2015 nr. 1594 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer for året 2016, § 3 bokstav b. Disse reglene gjelder ikke for personer som er ansatt i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som driver virksomhet om bord.

Om hvilke land som er med i EØS, se emnet «Merkostnader – pendler med hjem i utlandet».

2.7 Summarisk fellesoppgjør hos arbeidsgiver

Om satser for arbeidsgiveravgift ved summarisk fellesoppgjør, se emnet «Endringssak – summarisk fellesoppgjør hos arbeidsgiver».

3 Sonetilhørighet

3.1 Virksomhetens lokalisering ifølge Enhetsregisteret er avgjørende

Virksomhetens lokalisering er utgangspunkt for hvilken sone som skal benyttes.

Arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket er registrert i Enhetsregisteret. Som hovedregel skal satsen i den sonen hvor foretaket er registrert i Enhetsregisteret legges til grunn for beregningen av arbeidsgiveravgift, se avgiftsvedtaket § 1 annet ledd første punktum. Registrering i Enhetsregisteret skal skje etter reglene i enhetsregisterloven og enhetsregisterforskriften. Statistisk sentralbyrå (SSB) har også utarbeidet egne retningslinjer for registreringen.

En privatperson som er arbeidsgiver, anses i følge avgiftsvedtaket § 1 annet ledd annet punktum å drive virksomhet i den kommunen hvor vedkommende er bosatt ifølge folkeregisteret.

Det gjøres unntak fra hovedregelen dersom det er registrert underenhet etter enhetsregisterforskriften § 10. I slike tilfeller anses hver underenhet som egen beregningsenhet, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Det er også unntak for ambulerende virksomhet, herunder arbeidsutleie, når hoveddelen av arbeidet i en kalendermåned utføres i en sone med høyere avgiftssats enn der virksomheten drives, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Om unntakene, se pkt. 3.3 og pkt. 3.9.

Arbeidsutleie er også virksomhet hvor det ikke er plikt til å opprette underenhet på hvert oppdragssted, se pkt. 3.8, og omfattes derfor av begrepet "ambulerende virksomhet". Nedenfor er arbeidsutleie særskilt omtalt bare der det gjelder spesielle forhold knyttet til arbeidsutleie, og som normalt ikke er aktuelle for annen ambulerende virksomhet.

3.2 Tilfeller der Enhetsregisteret ikke avspeiler de reelle forholdene

Enhetsregisterloven og Statistisk sentralbyrå (SSB) sine retningslinjer for registrering er helt avgjørende for all registrering i Enhetsregisteret. Registreringsbestemmelsene får dermed også betydning for valg av sone ved beregning av arbeidsgiveravgift. Er registreringen ikke i samsvar med loven eller retningslinjene, skal beregning av arbeidsgiveravgift skje etter den satsen som gjelder der hvor virksomheten etter reglene skulle vært registrert. Dette gjelder likevel bare dersom riktig registrering ville medført en høyere avgiftssats.

3.3 Særlig om underenheter etter enhetsregisterforskriften

Driver et foretak virksomhet i forskjellige geografiske områder eller innen ulike næringer, skal hver enkelt virksomhet registreres som en enhet/underenhet i den aktuelle sonen, jf. enhetsregisterforskriften § 10. Den enkelte underenheten anses da som egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd.

Registrering av underenheter i ulike soner har bare betydning for hvilken sats som skal benyttes, og har ingen innvirkning på fribeløpet som kan beregnes. Se for øvrig pkt. 4.2.

Etter enhetsregisterreglene gjelder det enkelte unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder. Nærmere om unntakene, se pkt. 3.8. Det er imidlertid gitt en særregel for ambulerende virksomhet i de tilfellene hvor hoveddelen av arbeidet i en kalendermåned utføres i en sone med høyere sats enn der virksomheten er registrert, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Nærmere om denne særregelen, se pkt. 3.9.

3.4 Pliktig registrering av underenhet er ikke gjennomført

Dersom et foretak har registreringspliktige underenheter som ikke er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret, skal enheten likevel anses som en egen beregningsenhet. Det skal da beregnes avgift etter satsen for den sonen hvor underenheten er plassert. Dette gjelder likevel bare dersom underenheten ligger i en sone som medfører høyere avgift enn den sonen der hovedenheten er registrert.

Tilsvarende gjelder dersom underenheten er registrert i Enhetsregisteret, men er registrert med feil adresse.

3.5 Tilordning av arbeidstakere i foretak med flere registreringspliktige enheter

Når et foretak har flere registrerte enheter, skal arbeidstakerne ved avgiftsberegningen tilordnes den enheten hvor de har sitt faste arbeidssted. Dette vil normalt være det faste oppmøtestedet, eventuelt det stedet hvor de får sine arbeidsinstrukser fra eller der hvor personalansvarlig leder er lokalisert.

Arbeidstakere kan arbeide for flere registreringspliktige enheter i forskjellige soner innenfor et foretak. I disse tilfellene skal det for lønn tilknyttet arbeidet på hvert enkelt sted, anvendes satsen for den sonen der den aktuelle enheten er registrert. Er det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke ytelser som knytter seg til hver enkelt enhet, må det gjøres en forholdsmessig beregning på bakgrunn av hvor stor del av arbeidstiden som tilbringes på hvert enkelt sted.

3.6 Underenhet driver annen type virksomhet enn hovedenheten

Hvis underenhetene driver en annen type virksomhet enn hovedenheten, kan satsene variere både ut fra hvilken sone underenheten driver virksomhet i, og ut fra om noen av næringene faller inn under særreglene for enkelte typer virksomhet.

3.7 Flytting av virksomhet i løpet av året

Dersom et foretak eller registrert underenhet flyttes fra en sone til en annen, skal satsen i tilflyttingssonen legges til grunn fra og med første påfølgende kalendermåned etter registrert flyttedato, jf. avgiftsvedtaket § 1 femte ledd.

Det skal sendes endringsmelding vedrørende flytting av enheten etter enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 annet ledd bokstav b. Avgjørende er den flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen. Sendes melding om flytting lenge etter selve flyttingen, eller det av andre grunner går tid før Enhetsregisteret oppdateres, skal likevel den nye sonen benyttes fra og med kalendermåneden etter at flyttingen skjedde. Dette gjelder bare i de tilfellene dette medfører høyere avgiftssats.

3.8 Unntak fra registreringsplikten i Enhetsregisteret – ambulerende virksomhet

Det følger av SSBs retningslinjer at dersom et foretak driver virksomhet på lokalt atskilte steder, skal det registreres én underenhet på hvert sted. Unntak fra denne regelen gjelder imidlertid for

  • arbeidsutleie

  • bygge- og anleggsvirksomhet

  • transportvirksomhet, skogsdrift og annen virksomhet av ambulerende karakter

  • filialer/servicekontorer, for f.eks. forsikringsselskaper, som bare har åpent 1 til 2 dager i uka

  • hjemmekontor

  • selgere med bosted på annen adresse enn hovedkontoret, og som ikke har fast kontor

  • utleie av eiendom med ambulerende ansatte. Hvis det er fast ansatte på hver eiendom/bygg, registreres én underenhet for hver eiendom/bygg

Opplistingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på type virksomheter hvor det er gjort unntak fra plikten til å registrere underenheter. Slik virksomhet omtales i det følgende som ambulerende virksomhet.

Et foretak med ambulerende virksomhet kan ha opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. innenfor en annen sone, eller det kan drives virksomhet i en annen sone som faller inn under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten (lokal bransjeenhet). Da skal denne virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen for arbeidsgiveravgift på dette registreringsstedet vil gjelde.

Av eksemplene ovenfor framgår det at både virksomhetens art og organisering kan medføre unntak fra plikten til å registrere underenheter. Virksomhet av midlertidig karakter utenfor registreringssonen er for eksempel normalt ikke registreringspliktig som underenhet. Transportvirksomhet og bygge- og anleggsvirksomhet vil ofte være av en slik art. Hva angår virksomhetens organisering, er det i praksis blant annet lagt til grunn at virksomhet utenfor registreringssonen må ha en viss formalitet for at det skal oppstå registreringsplikt for denne underenheten. Et viktig moment i denne sammenhengen er blant annet om virksomheten utad fremstår som en del av den formaliserte virksomheten. Er ikke virksomheten som sådan representert på adressen utenfor sonen der hovedenheten er registrert, vil det normalt heller ikke være noen plikt til å registrere underenhet der. Dette vil for eksempel gjelde for selgere uten fast kontor og for hjemmekontor.

3.9 Sonetilordning for ambulerende virksomhet

3.9.1 Hovedregel gjeldende fra 2016

EFTA-domstolen har i dom 23. september 2015 opphevet deler av ESAs godkjenning av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Dette får virkning for foretak med ambulerende virksomhet. Slike foretak kan med virkning for lønn utbetalt fra og med januar 2016 ikke lenger beregne arbeidsgiveravgift med lavere sats enn satsen der foretaket er registrert. Dette framgår av § 1 fjerde ledd i avgiftsvedtaket for 2016. Etter denne bestemmelsen skal foretak med ambulerende virksomhet bare benytte arbeidsgiveravgiftssatsen for den sonen hvor hoveddelen av arbeidet i kalendermåneden utføres dersom denne satsen er høyere enn satsen i den sonen hvor foretaket er registrert. Den høyere satsen for sonen hvor hoveddelen av arbeidet utføres skal i slike tilfeller benyttes på den forholdsmessige delen av kalendermånedens lønn som knytter seg til dette arbeidet.

Med «hoveddelen» av arbeidet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd menes mer enn halvparten av det totale antallet arbeidsdager arbeidstakeren har arbeidet for arbeidsgiveren i løpet av avgiftsterminen (kalendermåneden), se avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd tredje punktum. Det er anledning til å benytte hoveddelen av arbeidstimer i stedet for arbeidsdager i relasjon til dette kravet. Det forutsettes i så fall at arbeidsgiver er konsekvent mht. å beregne etter timer i stedet for dager, og at lønnsregnskapet kan produsere timelister.

Utfører arbeidstaker oppdrag i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, men hvor hoveddelen av arbeidet ikke er uført i en enkelt av disse sonene, vil det være hovedregelen om registreringsstedet som gjelder, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet ledd. Det er således ikke tilstrekkelig at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet, til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone.

Arbeidsgiveravgift på etterbetaling av lønn mv. beregnes forholdsmessig med de satsene som skal benyttes på lønn til vedkommende arbeidstaker for arbeid utført i kalendermåneden, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd siste punktum.

Nedenfor vises noen eksempler på hvordan arbeidsgiveravgiften skal beregnes der arbeidstakeren utfører arbeid i ulike soner i samme kalendermåned.

Eksempel 1

Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

  • 60 % i sone III

  • 40 % i sone V

Virksomheten er registrert i sone V.

Her skal avgift beregnes etter satsen for sone III, altså 6,4 %, for 60 % av lønnsutbetalingen denne måneden. For resten av lønnsutbetalingen, dvs. 40 %, skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %

Eksempel 2:

Arbeidstaker B jobber i et rengjøringsbyrå og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

  • 51 % i sone III

  • 25 % i sone IV

  • 24 % i sone V som er virksomhetens registreringssone.

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone III. Det skal således betales avgift etter satsen som gjelder for sone III for 51 % av lønnsutbetalingene denne måneden. For resten av lønnsutbetalingene skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 % Dette til tross for at deler av arbeidet er utført i sone IV.

Eksempel 3:

Arbeidstaker C jobber i bygg- og anleggsbransjen, og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

  • 60 % i sone V

  • 40 % i sone I

Virksomheten er registrert i sone I.

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone V. Selv om hoveddelen av arbeidet er utført i en sone med lavere sats enn registreringssonen, skal det beregnes arbeidsgiveravgift etter satsen i registreringssonen for alt arbeid som utføres både i registreringssonen og i soner med lavere avgift enn i registreringssonen. Særregelen om ambulerende virksomhet gjelder kun ved ambulering til en sone med høyere sats enn i registreringssonen.

Eksempel 4:

Arbeidstaker D jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

  • 49 % i sone III

  • 26 % i sone IV

  • 25 % i sone V som er virksomhetens registreringssone

Her er ikke vilkåret om hoveddelen (mer enn 50 %) oppfylt verken for sone III eller sone IV. Arbeidsgiveren skal derfor benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 % for hele lønnsutbetalingen denne måneden.

3.9.2 Krav til dokumentasjon

Dersom avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd om at arbeidstaker utfører hoveddelen av arbeidet i en annen sone med høyere sats kommer til anvendelse, må arbeidsgiver i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstaker har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert, jf. bokføringsloven § 5 annet ledd nr. 2, § 7 og § 10 annet ledd. For arbeidsgivere som ikke har bokføringsplikt, følger en tilsvarende dokumentasjonsplikt av skattebetalingsforskriften § 5-11-2 niende ledd.

3.9.3 Sykepenger og avspasering ved ambulerende virksomhet

Ved utbetaling av sykepenger og lønn knyttet til avspaseringsdager oppstår det spørsmål både med hensyn til hvordan syke-/avspaseringsdagene virker inn på vurderingen av hvor «hoveddelen av arbeidet» er utført og hvilken avgiftssats som skal benyttes ved beregning av arbeidsgiveravgiften på utbetalinger knyttet til disse.

Ved vurderingen av hvorvidt hoveddelen av arbeidet til en ansatt er utført i en sone med høyere avgiftssats enn der virksomheten er registrert, skal det ses bort fra syke-/avspaseringsdagene ved fordelingen av arbeidsdagene i kalendermåneden. Denne fremgangsmåten innebærer at et tilfeldig antall syke-/avspaseringsdager ikke påvirker valg av avgiftssone for de arbeidsdagene arbeidstakerne faktisk har vært på arbeid.

Ved beregning av arbeidsgiveravgift på lønnsutbetaling som knytter seg til syke-/avspaseringsdagene skal det foretas en forholdsmessig fordeling i henhold til fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnsutbetalingen for de dagene arbeidstaker faktisk har vært på arbeid den aktuelle kalendermåneden.

Er hoveddelen av arbeidet utført i en sone med høyere avgiftssats enn registreringssonen, fordeles syke-/avspaseringsdagene prosentvis på samme måte som de øvrige arbeidsdagene. Har for eksempel arbeidstaker arbeidet 60 % i sone I, 20 % i sone IV og 20 % i registreringssonen (sone V) skal 60 % av syke-/avspaseringsdagene beregnes etter satsen i sone I og 40 % etter registreringssonens sats (sone V).

3.9.4 Naturalytelser ved ambulerende virksomhet

Naturalytelser og trekkpliktige utgiftsgodtgjørelser skal som utgangspunkt følge samme regel som for øvrige avgiftspliktige ytelser. Det må foretas en forholdsmessig fordeling i samsvar med den fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnsutbetalingen for øvrig for den aktuelle måneden.

3.9.5 Etterbetalinger og feriepenger i ambulerende virksomhet

Etterbetalinger og feriepenger skal fordeles på samme måte som ordinære lønnsutbetalinger for arbeid utført i den kalendermåneden innrapporteringen gjelder for, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd siste punktum. Dette gjelder selv om feriepengene eller etterbetalingen er opptjent i/gjelder et tidsrom hvor arbeidstakeren arbeidet i en annen sone.

3.9.6 Arbeidsoppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel

Arbeidsgiver med ambulerende virksomhet, og som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel, skal beregne avgift med sats på 14,1 % for en del av lønnsutbetalingene, tilsvarende arbeidstakerens arbeid i utlandet eller på kontinentalsokkelen. Dette gjelder hvis denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid innenfor den aktuelle kalendermåneden. Dette følger av en tolkning av avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd kombinert med § 2 første ledd og § 3 første strekpunkt. Se også pkt. 2.6.

Eksempel

Et foretak driver med vedlikeholdsoppdrag på oljeinstallasjoner til havs og er således omfattet av bestemmelsen om ambulerende virksomhet i § 1 fjerde ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av arbeidet i en bestemt kalendermåned utenfor norsk sjøterritorium.

Her skal satsen på 14,1 % benyttes for en del av lønnsutbetalingene, tilsvarende den delen av den enkelte arbeidstakers arbeid som utføres utenfor Norge, siden denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid denne måneden.

3.9.7 Særlig om arbeidsutleie til foretak som faller inn under sektorunntakene

I utgangspunktet er utleie av arbeidskraft omfattet av næringskode 78.200 og dermed også av reglene for de generelle næringene i avgiftsvedtaket §§ 1 til 3. Leies arbeidskraft ut til foretak som omfattes av særreglene i avgiftsvedtaket § 4 (sektorunntakene), skal utleieren beregne arbeidsgiveravgift etter de reglene som gjelder for det foretaket som leier inn arbeidskraften, jf. avgiftsvedtaket § 4 første ledd annet punktum. Utleieren av arbeidskraften kan imidlertid beregne sitt eget fribeløp etter reglene om fribeløp for sektorunntakene som nevnt i avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Nærmere om sektorunntakene, se pkt. 6, og nærmere om fribeløpsordningen for arbeidsgiver som omfattes av sektorunntakene, se pkt. 4.4.

Dersom virksomheten leier ut arbeidskraft både til aktiviteter som faller inn under sektorunntakene og til aktiviteter som faller inn under de generelle reglene, og utleieren etablerer et klart regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til sektorunntatte aktiviteter og lønn knyttet til andre aktiviteter, kan han anvende de generelle reglene på den delen av avgiftsgrunnlaget som ikke omfattes av sektorunntakene, se avgiftsvedtaket § 4 annet ledd. Foreligger ikke et klart regnskapsmessig skille, må utleier i slike tilfeller bruke reglene for sektorunntatt virksomhet på alle lønnskostnadene. En utleier som oppfyller kravene til regnskapsmessig skille kan både ha arbeidstakere som leies ut til sektorunntatt virksomhet og arbeidstakere utleid til annen virksomhet hvor hoveddelen av arbeidet i kalendermåneden utføres i en sone med høyere avgiftssats enn registreringssonen. Bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd vil også i slike tilfeller på vanlig måte komme til anvendelse for en tilsvarende del av lønna, se pkt. 3.9.1.

4 Fribeløpsordningen

4.1 Generelt

Fribeløpsordningen for arbeidsgiveravgift omfatter i hovedsak to regelsett med betydelige fellestrekk. Dette er

  • fribeløpsordningen for arbeidsgivere i sone Ia, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt. Nærmere om denne ordningen, se pkt. 4.3

  • fribeløpsordningen for sektorunntakene som gjelder i alle soner utenom sone 1, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Nærmere om denne ordningen, se pkt. 4.4.

Foruten ovennevnte ordninger gjelder det også en bestemmelse om fribeløp for arbeidsgivere som omfattes av de generelle satsene i avgiftsvedtaket § 3, men som har krav på støtte til foretak i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer og derfor må anvende satsen for sone I, jf. § 3 annet ledd. Nærmere om dette, se pkt. 4.6.

4.2 Subjekt for fribeløpet

4.2.1 Generelt

Fribeløpet gjelder per foretak (juridisk enhet). Tilhører foretaket et konsern, gjelder det bare ett fribeløp for konsernet under ett. Dette følger av forordning (EF) nr. 1407/2013 om bagatellmessig støtte, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd annet punktum. Som konsern regnes i denne sammenhengen en gruppe av foretak med en slik tilknytning til hverandre at ett foretak har bestemmende innflytelse over minst ett annet foretak, enten direkte eller via et annet foretak. Når begrepene «foretak» eller «arbeidsgiver» brukes nedenfor om subjektet for fribeløpet, gjelder dette tilsvarende for hele konsernet der arbeidsgiveren/foretaket tilhører et konsern.

4.2.2 Foretak som går inn eller ut av et konsern i løpet av året

Det påvirker ikke fribeløpet for et konsern om et foretak som har krav på fribeløp kommer inn i konsernet i løpet av året. Dette gjelder selv om det foretaket som trer inn har brukt opp hele fribeløpet før inntreden. Foretaket vil etter sin inntreden i konsernet bli omfattet av det fribeløpet som gjelder for konsernet under ett.

Trer et foretak ut av et konsern i løpet av året, skal konsernets fribeløp reduseres med den delen av fribeløpet som det uttredende foretaket har benyttet før det trådte ut. Hvis det foretaket som trer ut bare har benyttet deler av fribeløpet før uttreden, kan det etter uttreden benytte resten av fribeløpet, uten å ta hensyn til at andre selskaper i konsernet før uttredelsesdatoen har benyttet deler av fribeløpet.

Nærmere om inn- og uttreden av konsern, se SKD 1/16 pkt. 6.6.2.

4.2.3 Fusjon og fisjon

Etter en fusjon eller en fisjon anses hvert enkelt selskap som etableres ved fusjonen eller fisjonen som egne foretak. Fribeløpene i de nyetablerte selskapene påvirkes ikke av avgiftspliktige ytelser i overdragende selskap. For juridisk enhet som videreføres etter fusjonen/fisjonen vil det være kontinuitet slik at fribeløp anvendt før fusjonen/fisjonen må regnes med.

4.2.4 Indre selskaper

I indre selskap skal rettigheter, forpliktelser og partsstilling tilregnes deltakerne, jf. selskapsloven § 2-1 annet ledd. Selskapet kan således ikke opptre som arbeidsgiver. Fribeløpet skal gjelde for den som opptrer utad som arbeidsgiver.

4.2.5 Interkommunale samarbeid og kommunale foretak

Interkommunale samarbeid etter kommuneloven § 27 regnes ikke som egne enheter ved beregning av fribeløpet. Slike samarbeider kan imidlertid registreres som egne enheter i Enhetsregisteret. Avgjørende i forhold til beregning av arbeidsgiveravgift vil være om samarbeidene kan anses som egne juridiske enheter, og ikke bare som underenheter for de aktuelle kommunene. Samarbeidenes karakter tilsier at det er naturlig å anse disse som en del av den kommunale virksomheten.

Kommunale og fylkeskommunale foretak regnes heller ikke som juridiske enheter, og får ikke tildelt et eget fribeløp. Dette gjelder selv om slike foretak etter kommuneloven § 62 nr. 1 skal registreres i foretaksregisteret.

4.3 Fribeløpsordningen i sone Ia

4.3.1 Generelt

For arbeidsgivere i sone Ia gjelder det en fribeløpsordning, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet strekpunkt. Fribeløpet er kr 500 000 per arbeidsgiver.

Fribeløpsordningen innebærer at arbeidsgivere i sone Ia kan betale arbeidsgiveravgift etter en sats på 10,6 % inntil den fordelen dette medfører har utgjort kr 500 000 for hele året, dvs. inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter den lavere satsen (10,6 %), overstiger kr 500 000. Når fribeløpet er brukt opp, må arbeidsgiver gå over til å benytte en sats på 14,1 %.

Da fribeløpet anses som bagatellmessig støtte, kan foretak i sone Ia fortsette å beregne arbeidsgiveravgift etter satsen på 10,6 % til fribeløpet er brukt opp selv om foretaket har krav på statsstøtte etter ESAs retningslinjer for foretak i økonomiske vanskeligheter, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd siste punktum.

4.3.2 Ikke fribeløp i sone Ia for statsforvaltningen og helseforetakene

Statsforvaltningen som omfattes av forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet, jf. ftrl. § 24-5 tredje ledd og helseforetak som omfattes av lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven), skal anvende ordinære differensierte satser. Bestemmelsen om fribeløp i sone Ia gjelder imidlertid ikke, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet strekpunkt annet punktum. Statsforvaltningen og helseforetakene må derfor beregne 14,1 % for hele avgiftsgrunnlaget i sone Ia.

4.3.3 Virksomhet innen jordbruk, skogbruk og fiske mv.

Arbeidsgivere innen jordbruk, skogbruk og fiske mv. i sone Ia kan benytte satsen på 10,6 % uten begrensning. Nærmere om reglene for landbruk, fiske mv., se pkt. 5.

4.4 Fribeløpsordningen for arbeidsgivere som omfattes av sektorunntakene

Fribeløpet er på kr 500 000. For foretak som driver godstransport på vei, er fribeløpet kr 250 000.

Etter EØS-reglene kan det også gis såkalt bagatellmessig støtte til arbeidsgivere som omfattes av særreglene om høyeste sats (sektorunntakene). Om hvilke aktiviteter som omfattes av sektorunntakene, se pkt. 6. Slike arbeidsgivere kan derfor betale arbeidsgiveravgift etter de differensierte satsene inntil differansen mellom den avgiften som ville følge av høyeste sats og den avgiften som ville følge av den aktuelle differensierte satsen, utgjør et fribeløp kr 500 000, se avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Dette får således virkning for alle sonene utenom sone I. For arbeidsgivere som driver godstransport på vei er fribeløpet bare halvparten av ordinært fribeløp, dvs. kr 250 000, men gis for øvrig etter samme retningslinjer som for andre arbeidsgivere som faller inn under sektorunntakene, se nedenfor. Øvrige transportforetak (utenom godstransport på vei) omfattes av den generelle fribeløpsordningen for sektorunntakene med et fribeløp på kr 500 000 per år, se nedenfor. Arbeidsgivere som driver både med godstransport på vei og annen transport, og som har et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike aktivitetene, skal kunne benytte ordinært fribeløp på kr 500 000 dersom det kan dokumenteres at maksimalt kr 250 000 benyttes til den delen som gjelder godstransport på vei.

Fribeløpsbestemmelsen kommer til anvendelse selv om foretaket har krav på statsstøtte til foretak i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer. Dette medfører at foretaket kan fortsette å beregne arbeidsgiveravgift etter differensiert sats til fribeløpet er brukt opp, også om foretaket mottar slik statsstøtte.

Arbeidsgiver som mottar annen støtte til dekning av lønn mv., kan ikke beregne redusert arbeidsgiveravgift etter fribeløpsbestemmelsen i avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd, jf. § 4 fjerde ledd siste punktum.

4.5 Samordning av fribeløpet og annen bagatellmessig støtte

Selv om et foretak faller inn under reglene om fribeløp, kan ikke samlet fordel av bagatellmessig støtte i form av redusert arbeidsgiveravgift og annen bagatellmessig støtte til foretaket overstige kr 500 000 (kr 250 000 for foretak som driver med godstransport på vei), jf. avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd første og annet punktum. Bestemmelsen medfører at fribeløpet skal avkortes med annen offentlig støtte som arbeidsgiver har mottatt, dersom denne er omfattet av forordningen om bagatellmessig støtte.

På bakgrunn av samordningsregelen skal arbeidsgiver oppgi om han mottar annen såkalt bagatellmessig støtte. Arbeidsgivere som beregner fribeløp plikter å oppgi annen offentlig støtte som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, dersom denne andre støtten også er omfattet av EU-forordningen om bagatellmessig støtte. Eventuell gjenstående del av fribeløpet skal avkortes med slik støtte.

Det foreligger ikke noen fullstendig liste over norske støtteordninger som er omfattet av EUs regelverk om bagatellmessig støtte. Dette må derfor i hvert enkelt tilfelle avklares med det organet som tildeler støtten.

4.6 Fribeløpsordningen for arbeidsgiver som har krav på statsstøtte til foretak i økonomiske vanskeligheter

Fribeløpet for arbeidsgiver som har krav på statsstøtte til foretak i økonomiske vanskeligheter er kr 500 000. For foretak som driver godstransport på vei er fribeløpet kr 250 000.

Fra og med den kalendermåneden et foretak har krav på statlig støtte etter ESAs retningslinjer for foretak i økonomiske vanskeligheter, kan foretaket bare anvende satsen for sin sone inntil differansen mellom avgift etter denne satsen og satsen for sone 1, utgjør fribeløpet på kr 500 000 (kr 250 000 for godstransport på vei). For overskytende lønnsutbetaling i året må satsen for sone 1 benyttes. Se avgiftsvedtaket § 3 annet ledd. Denne bestemmelsen vil i praksis bare få betydning for arbeidsgivere som omfattes av de generelle reglene om avgiftssats etter soneplassering, og vil ikke være aktuell i sone Ia da fribeløpet her allerede kommer til anvendelse etter de ordinære reglene, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt.

5 Særregler i sonene Ia og IVa for jordbruk, skogbruk og fiske samt visse tilknyttede virksomheter (aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen)

Enkelte typer næringer innenfor landbruk, fiskeri etc. faller utenfor EØS-avtalen, jf. avtalen art. 8. Slike arbeidsgivere kan anvende differensiert arbeidsgiveravgift fullt ut, jf. avgiftsvedtaket § 5, og følger således disse satsene:

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

10,6 %

II

10,6 %

III

6,4 %

IV

5,1 %

IVa

5,1 %

V

0 %

Arbeidsgivere som driver landbruks- eller fiskerivirksomhet mv. i sone Ia, skal beregne avgift med en sats på 10,6 % på samtlige lønnsutbetalinger (ikke bare innenfor et fribeløp).

Arbeidsgivere som driver landbruks- eller fiskerivirksomhet i sone IVa, skal benytte satsen på 5,1 % (dvs. samme sats som i sone IV).

Om produktavgift i stedet for arbeidsgiveravgift på hyre til mannskap på fiske-, hval- og selfangstfartøy, se emnet «Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag», pkt. 7.6.

Driver arbeidsgiver i tillegg virksomhet som skal følge de ordinære reglene, medfører dette at de ordinære satsene skal anvendes. Det er imidlertid gjort unntak for arbeidsgivere med blandet virksomhet som har klart regnskapsmessig skille mellom de ulike virksomhetene, se avgiftsvedtaket § 5 første ledd tredje punktum, jf. § 4 annet ledd. Nærmere om dette unntaket, se pkt. 7.

De næringene som omfattes av de særlige reglene for jordbruk, skogbruk og fiske mv., er angitt med følgende næringskoder i avgiftsvedtaket § 5:

01.1-01.3 Dyrking av ettårige vekster, flerårige vekster og planteformering

01.4 Husdyrhold

01.5 Kombinert husdyrhold og planteproduksjon

01.6 Tjenester tilknyttet jordbruk og etterbehandling av vekster for innhøsting

01.7 Jakt, viltstell og tjenester tilknyttet jakt og viltstell

02.1-02.3 Skogskjøtsel og andre skogbruksaktiviteter, avvirkning og innsamling av viltvoksende produkter og annet enn tre og del av 16.10 (produksjon av pæler)

02.40 Tjenester tilknyttet skogbruk (med unntak av tømmermåling)

03.11-03.12 Hav- og kystfiske og fangst og ferskvannsfiske

03.21-03.22 Hav- og kystbasert akvakultur og ferskvannsbasert akvakultur

10.11-10.13 Bearbeiding og konservering av kjøtt og fjørfekjøtt og produksjon av kjøtt- og fjørfevarer

10.20 Bearbeiding og konservering av fisk, skalldyr og bløtdyr

10.3 Bearbeiding og konservering av frukt og grønnsaker

10.4 Produksjon av vegetabilske og animalske oljer og fettstoffer

10.5 Produksjon av meierivarer og iskrem

10.6 Produksjon av kornvarer, stivelse og stivelsesprodukter, samt del av 10.89 (produksjon av kunstig honning og karamell)

10.85 Produksjon av ferdigmat

10.9 Produksjon av fórvarer

46.2 Engroshandel med jordbruksråvarer og levende dyr

46.31 Engroshandel med frukt og grønnsaker, samt del av 10.39 (produksjon av skrellede grønnsaker og blandede salater)

46.32 Engroshandel med kjøtt og kjøttvarer

46.33 Engroshandel med meierivarer, egg, matolje og -fett

46.381 Engroshandel med fisk, skalldyr og bløtdyr

50.202 Innenriks sjøtransport med gods, men bare for så vidt gjelder drift av brønnbåter

52.10 Lagring, men bare for så vidt gjelder drift av kornsiloer.

Det er et vilkår for å kunne anvende differensierte satser at virksomheten er begrenset til å omfatte produkter som faller utenfor EØS-avtalen, jf. avtalen artikkel 8.

Avløserlag vil i utgangspunktet drive virksomhet som faller inn under kode 01.62 - Tjenester tilknyttet husdyrhold. Denne koden er også omfattet av særregelen i avgiftsvedtaket § 5 første ledd om avgiftssats for produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen. Dersom avløserlag leier ut arbeidstakere til virksomhet som ikke er landbruksvirksomhet, gjelder imidlertid de ordinære reglene for ambulerende virksomhet, se pkt. 3.9.

6 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene)

6.1 Hvilke sektorer som omfattes

Etter avgiftsvedtaket § 4 skal arbeidsgivere med aktiviteter innenfor visse sektorer alltid beregne arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, 14,1 %, uavhengig av virksomhetens plassering. Dette gjelder uavhengig av hvor stor del av den totale virksomheten de unntatte aktivitetene utgjør. Disse har likevel anledning til å benytte de differensierte satsene innenfor et fribeløp på kr 500 000 (kr 250 000 for arbeidsgiver som driver godstransport på vei), se pkt. 4.4.

Bestemmelsen om sektorunntak i § 4 omfatter

  • arbeidsgivere som er beskjeftiget i produksjon av stål og syntetiske fiber definert i Annex II og IIa til ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2014–2020

  • energisektoren med næringshovedområde 35, elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning

  • transportsektoren med følgende næringskoder,

    • 49.1 passasjertransport med jernbane

    • 49.2 godstransport med jernbane

    • 49.31 transport med rutebil og sporvei i by- og forstadsområder

    • 49.39 landtransport med passasjerer ikke nevnt annet sted

    • 49.41 godstransport på vei, herunder utleie av lastebiler med fører

    • 50 sjøfart

    • 51.1 lufttransport med passasjerer

    • 51.21 lufttransport med gods

  • lufthavner med næringskode 52.23 Andre tjenester tilknyttet lufttransport

  • finans- og forsikringssektoren med følgende næringskoder

    • 64 finansieringsvirksomhet og pensjonskasser, unntatt trygdeordninger underlagt offentlig forvaltning

    • 65 forsikringsvirksomhet

    • 66 tjenester knyttet til finansierings- og forsikringsvirksomhet

  • 77.10 hovedkontortjenester (for tjenester som ytes innenfor et konsern)

  • 70.22 bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning (for tjenester som ytes innenfor et konsern)

Tilsvarende gjelder for lønn til arbeidstakere som leies ut til slike aktiviteter, se pkt. 3.9.7.

Det er hvilke aktiviteter arbeidsgiver faktisk driver med som er avgjørende her, ikke hvilken næringskode som er registrert i Enhetsregisteret.

6.2 Nærmere om avgrensninger knyttet til noen av sektorunntakene

6.2.1 Energisektoren med næringshovedområde 35, elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning

Næringsgruppe 35 består av mange underkoder, noe som medfører at flere aktiviteter enn de som fremgår direkte av navnet på koden også kan omfattes av sektorunntaket. Et eksempel på dette er at også handel med elektrisitet omfattes av næringskode 35.1, selv om det bare er produksjon, overføring og distribusjon som er direkte nevnt i tittelen. På den annen side er det mange energirelaterte aktiviteter som ikke omfattes. Dette gjelder f.eks. bergverksdrift og utvinning, herunder olje- og gassutvinning, som inngår i næringskode 06.

6.2.2 Produksjon av stål opplistet i Annex II i ESAs retningslinjer om regionalstøtte

Sektorunntaket om produksjon av stål omfatter produktene opplistet i Annex II i ESAs retningslinjer for regionalstøtte. Dette er produksjon av stål omfattet av den tidligere traktaten om Det Europeiske Kull og Stålfellesskap (EKSF-traktaten).

6.2.3 Transportvirksomhet

Transportsektoren omfatter ikke drosjetransport, flyttetransport, post- og distribusjonsvirksomhet eller lagring og andre tjenester knyttet til transport. Som post- og distribusjonsvirksomhet regnes transport/distribusjon av brev og postpakker/kolli under 20 kilo. Som godstransport på vei regnes transport/distribusjon av større kolli over 20 kilo.

6.2.4 Lufthavner

Sektorunntaket for lufthavner gjelder aktiviteter som er knyttet til infrastruktur og tjenester som er nødvendige for å gjennomføre lufttransport av personer og gods. Andre aktiviteter som utføres på flyplasser, f.eks. drift av restauranter, bagasjehåndtering o.l. er ikke omfattet.

6.2.5 Hovedkontortjenester og bedriftsrådgivning

Sektorunntakene knyttet til næringskode 70.10 hovedkontortjenester og 70.22 bedriftsrådgivning gjelder kun foretak som er del av et konsern, og hvor tjenestene ytes innenfor konsernet. Det innebærer at f.eks. bedriftsrådgivning overfor eksterne foretak ikke omfattes av sektorunntakene.

7 Arbeidsgivere med blandet virksomhet

7.1 Generelt

Særreglene om aktiviteter i avgiftsvedtaket § 5 knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen og sektorunntakene i § 4, bygger på at den enkelte arbeidsgiver skal betraktes som én enhet. Det er imidlertid gjort unntak for arbeidsgivere som har blandet virksomhet, der det er et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene aktiviteter, jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd og § 5 første ledd tredje punktum. De ulike delene av virksomheten kan da vurderes for seg.

Reglene om regnskapsmessig skille har bare betydning for hvilken sats som skal brukes og ikke for hvor mange fribeløp som kan oppnås, se for øvrig pkt. 4.2.

Kravet om regnskapsmessig skille innebærer at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av arbeidsgivers lønnskostnader mv. som knytter seg til de ulike typene virksomhet.

7.2 Fordeling av lønnskostnader mv. mellom ulike aktiviteter

7.2.1 Generelt

For foretak som driver blandet virksomhet må lønnskostnader mv. fordeles mellom de ulike kostnadsstedene. Dette gjelder for lønnskostnader mv. til de som rent faktisk utfører henholdsvis sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet.

7.2.2 Særlig om sentrale administrative fellestjenester

Det skal også foretas fordeling av lønnskostnader til sentrale, administrative fellestjenester, dvs. tjenester som er nødvendige for både sektorunntatt og annen aktivitet i virksomheten, herunder blant annet regnskap og personaladministrative tjenester. Fordelingen kan basere seg på faktisk tidsbruk knyttet til arbeid mot henholdsvis sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet. Alternativt kan det benyttes en fordelingsnøkkel for å fastsette hvor stor del av lønnskostnadene til slike fellestjenester som skal henføres til sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet. En slik fordelingsnøkkel kan bygge på hvor stor andel av lønn mv. som er direkte knyttet til sektorunntatt aktivitet utgjør av arbeidsgivers totale lønnskostnader. Det er viktig at grunnlaget for fordelingen kan dokumenteres i ettertid, f.eks. ved kontroll.

Virksomheten i hvert selskap skal vurderes isolert. Fordeling vil derfor ikke være aktuelt hvis denne typen fellestjenester i et konsern er skilt ut i et eget, selvstendig selskap som ikke driver med sektorunntatt virksomhet, men f.eks. kun med regnskapstjenester. Det får ingen betydning for selskapet om det er sektorunntatt virksomhet andre steder i konsernet. I et konsernforhold må det imidlertid vurderes om noen av fellestjenestene faller inn under sektorunntaket for hovedkontortjenester/bedriftsrådgivning, se pkt. 6.1. Aktivitetene vil da være sektorunntatt i seg selv, og arbeidsgiver må benytte høyeste sats fullt ut.

7.3 Virksomheter som omfattes av sektorunntakene i avgiftsvedtaket § 4

7.3.1 Hovedregel

Som hovedregel må en arbeidsgiver som driver både aktivitet omfattet av sektorunntakene i § 4, se pkt. 6, og aktivitet som faller innenfor de ordinære reglene eller særreglene for jordbruk mv., følge reglene om høyeste sats for hele foretaket etter at fribeløpet er oppbrukt.

7.3.2 Unntak, regnskapsmessig skille mellom ulike typer aktiviteter

Arbeidsgivere med blandet virksomhet, som har et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene aktiviteter, kan likevel beregne arbeidsgiveravgiften etter satsene for ordinær virksomhet, eller etter særreglene for jordbruk mv., for den delen av virksomheten som ikke er omfattet av sektorunntakene om høyeste sats, jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd.

Eksempel

Et foretak driver delvis med produksjon av syntetfiber og delvis med videreforedling av ull. Den delen som driver med produksjon av syntetfiber er omfattet av bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 4 første ledd, mens foredlingen av ull er omfattet av de ordinære reglene. Foretaket er registrert i sone III. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt. Her kan det benyttes en sats på 6,4 % for den delen av virksomheten som er omfattet av de ordinære reglene, jf. avgiftsvedtaket § 3 fjerde strekpunkt. For den delen av virksomheten som driver med produksjon av syntetfiber, kan satsen på 6,4 % benyttes innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp må denne delen av virksomheten benytte satsen på 14,1 %.

I sone I har det ingen betydning med regnskapsmessig skille i denne sammenhengen, da satsen her uansett vil være 14,1 %. I sone Ia har det heller ingen betydning med regnskapsmessig skille mellom aktiviteter omfattet av særregelen om høyeste sats (sektorunntakene) og aktiviteter som omfattes av de ordinære reglene, da det her uansett bare skal betales avgift med redusert sats innenfor fribeløpet.

7.4 Jordbruk, skogbruk og fiske mv.

7.4.1 Hovedregel

Som hovedregel skal arbeidsgivere som driver både virksomhet omfattet av § 5 (jordbruk, skogbruk og fiske mv.) og virksomhet som omfattes av de ordinære reglene, benytte de ordinære differensierte satsene for alle lønnskostnader.

7.4.2 Unntak, regnskapsmessig skille mellom ulike typer virksomheter

Arbeidsgivere med blandet virksomhet, som har et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene virksomhet, kan beregne arbeidsgiveravgift etter satsene for jordbruk, skogbruk og fiske mv. for denne delen av virksomheten, se avgiftsvedtaket § 5 tredje punktum, jf. § 4 annet ledd. Skillet mellom jordbruk, skogbruk og fiske på den ene siden, og virksomhet som faller inn under de ordinære reglene på den andre siden, vil bare ha praktisk betydning i sone Ia og IVa, da det i de øvrige sonene ikke er differanse i satsene mellom de to gruppene.

Eksempel 1

Et foretak driver delvis med landbruksvirksomhet og delvis med overnatting og servering. Landbruksdelen er omfattet av bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 5, mens aktiviteten knyttet til overnatting og servering er omfattet av de ordinære reglene. Foretaket er registrert i sone Ia. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt. Her brukes satsen på 10,6 % for den delen av virksomheten som driver med landbruk. For den delen av virksomheten som gjelder overnatting og servering, kan satsen på 10,6 % benyttes innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp benyttes satsen på 14,1 % for denne delen.

Eksempel 2

Samme kombinasjon som i eksempelet over, men nå er foretaket registrert i sone IVa. Her kan foretaket bruke satsen på 5,1 % for lønnskostnadene knyttet til landbruksvirksomheten. For den delen som gjelder overnattings- og serveringstjenester skal den ordinære differensierte satsen på 7,9 % benyttes. I dette tilfellet er det ikke noe fribeløp.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.