Lignings-ABC 2016

Publisert: 07.09.2016

  • Skriv ut


Innhold: E

Endringssak – sakskostnader Til oversikt


  • Lignl. § 9-11.

  • Forskrift 22. januar 2016 nr. 54 om Skatteklagenemnda

  • Skds veiledende retningslinjer av 20. mai 2009 nr. 556 om adgangen til å få dekket sakskostnader etter ligningsloven § 9-11 i Utv. 2009 s. 888.

1 Inntektsligningen

1.1 Kostnad

Om fradragsrett i forbindelse med juridisk bistand i skattesaker, se emnet «Juridisk bistand/prosesskostnader».

1.2 Inntekt

Det offentliges dekning av sakskostnader etter lignl. § 9-11 er ikke skattepliktig fordel for skattyteren.

Hvorvidt tredjemanns dekning av skattyters kostnader i forbindelse med fastsetting av skatt representerer skattepliktig inntekt, må vurderes konkret i forhold til sktl. § 5-1. Skatteplikt foreligger hvis det er tilstrekkelig tilknytning mellom inntektservervet og kostnadsdekningen. Dette vil for eksempel være tilfelle hvor en arbeidsgiver dekker sakskostnader for en ansatt. Arbeidsgiverens dekning av sakskostnader berører i slike tilfeller ikke arbeidstakerens rett til å få dekket slike kostnader etter lignl. § 9-11.

2 Ligningslovens regler for det offentliges dekning av skattyters sakskostnader

2.1 Generelt

En skattyter kan når visse vilkår er oppfylt, ha krav på hel eller delvis dekning av sakskostnader fra det offentlige, jf. lignl. § 9-11.

Nærmere om hvilke sakskostnader som kan kreves dekket, se pkt. 2.3.

Skattyter som har fått helt eller delvis avslag på krav om dekning av sakskostnader, har på samme vilkår krav på å få dekket kostnader pådratt i forbindelse med å klage på avgjørelsen om sakskostnader.

Om det offentliges dekning av sakskostnader etter erstatningsrettslige regler, se pkt. 3.

2.2 Vilkår for krav om dekning av sakskostnader

2.2.1 Generelt

Reglene om dekning av sakskostnader i lignl. § 9-11 gjelder når Skatteklagenemnda endrer en ligningsavgjørelse helt eller delvis til skattyters gunst. Det samme gjelder hvor skattekontoret i medhold av lignl. § 9-8 nr. 1 annet punktum som følge av klage endrer sitt tidligere vedtak i endringssak til gunst for skattyteren, jf. lignl. § 9-11 nr. 1. Hvor det er Skatteklagenemnda som foretar endringen, er det uten betydning om endringen skjer etter klage fra skattyter eller endringen skjer av eget tiltak.

Fra og med 1. juli 2016 er Riksskattenemnda nedlagt. Reglene om dekning av sakskostnader gjelder hvor Riksskattenemnda før dette tidspunktet har endret en avgjørelse helt eller delvis til skattyters gunst. Krav om sakskostnader for Riksskattenemnda skal være behandlet samtidig med at Riksskattenemnda endret en avgjørelse til skattyters gunst, jf. tidligere § 9-11 nr. 3. Er saken ikke ferdigbehandlet pr. 30. juni 2016, skal den overtas av Skatteklagenemnda, jf. forskrift om Skatteklagenemnda § 10 første ledd.

Fra og med 1. juli 2016 blir de regionale skatteklagenemndene, skatteklagenemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter og skatteklagenemnda ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker avløst av en landsdekkende skatteklagenemnd. Reglene om dekning av sakskonstnader gjelder også der de regionale skatteklagenemndene før 1. juli 2016 har endret en avgjørelse helt eller delvis til skattyters gunst.

Som utgangspunkt kan det ikke kreves dekning av sakskostnader hvor skattekontoret avgjør en endringssak uten klage etter lignl. § 9-5. Unntak gjelder hvor skattekontoret i medhold av lignl. § 9-5 nr. 2 endrer en ligningsavgjørelse som følge av en domstolsavgjørelse, jf. lignl. § 9-11 nr. 3. Sakskostnader som er pådratt i forbindelse med behandling i Skatteklagenemnda kan da kreves dekket. Tilsvarende gjelder sakskostnader pådratt i forbindelse med behandling i en regional skatteklagenemnd eller i Riksskattenemnda før 1. juli 2016. Sakskostnader kan i disse tilfellene også kreves dekket hvor endring foretas på grunnlag av forlik, hvis sakskostnadsspørsmålet ved den administrative behandlingen ikke allerede er hensyntatt i forliksavtalen. Hvis den forutgående klagebehandlingen skriver seg fra tiden før 2008, kan det være aktuelt å kreve dekning av sakskostnader for overligningsnemnda, fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda.

Skattyteren har ikke krav på dekning av sakskostnader om ligningsmyndighetene tar opp en endringssak til overprøving i Skatteklagenemnda (ev. en regional skatteklagenemnd eller Riksskattenemnda før 1. juli 2016), f.eks. for å forhøye en fastsetting. Dette gjelder selv om nemnda ikke gjennomfører forhøyelsen.

For øvrig må følgende vilkår være oppfylt

  • skattyter må selv ha hatt kostnadene

  • sakskostnadene må være vesentlige

  • sakskostnadene må være pådratt med god grunn

  • det er urimelig at skattyteren må dekke kostnadene selv, og

  • skattyteren må fremme krav om dekning.

Skattedirektoratet har ved retningslinjer 20. mai 2009 nr. 556 gitt anvisning på praktiseringen av vilkårene. Teksten nedenfor bygger bl.a. på disse retningslinjene.Om omgjøring av avgjørelse om sakskostnader ved senere endring av ligningen i et overordnet organ, se pkt. 2.11.

Endrer skattekontoret en avgjørelse til skattyters gunst og skattyter krever dekning av sakskostnader, skal kravet avgjøres på vanlig måte. Dette gjelder selv om avgjørelsen kreves overprøvd av Skatteklagenemnda etter lignl. § 9-5 nr. 3 og er også uavhengig av utfallet i Skatteklagenemnda, se HRD i Utv. 2005/715 (Rt. 2005/692) (E-CO Vannkraft AS). Sakskostnadskravet skal således ikke stilles i bero til saken har fått sin endelige avslutning. Tilsvarende gjelder hvis en avgjørelse av en regional skatteklagenemnd fra før 1. juli 2016 er krevet overprøvd av Riksskattenemnda etter tidligere lignl. § 9-5 nr. 5, eller av Skatteklagenemnda etter forskrift 22. januar 2016 nr. 54 om skatteklagenemnda § 10.

2.2.2 Egne sakskostnader

Det er bare skattyterens egne kostnader som kan kreves dekket etter ligningsloven § 9-11. Som skattyterens egne kostnader regnes også kostnader som tredjeperson betaler, når betalingen regnes som gave, lønn eller utbytte. Det samme gjelder når skattyteren får tilbakebetalingsplikt til tredjeperson dersom kostnadsdekning blir tilkjent, eller når skattyterens kostnader er betinget av at vedtaket er til skattyters gunst («no cure no pay»).

Kostnader som tredjeperson dekker av egeninteresse ansees ikke som skattyterens egne kostnader. Se nærmere HRD i Utv. 2015/901 (Rt. 2015/289). (Sakskostnadene var under sakens gang betalt av to selskaper som hadde egeninteresse i saken på grunn av et potensielt subsidiært ansvar for skatt på godtgjørelse til utenlandske styremedlemmer. Disse kostnadene kunne ikke kreves dekket.)

2.2.3 Vesentlige kostnader

Med vesentlige kostnader menes kostnader som i beløp er betydelige. Hva som kan regnes som vesentlige sakskostnader, må vurderes ut fra skattyterens økonomiske forhold. For eksempel skal det mer til før selskaper med omfattende økonomisk virksomhet oppfyller vesentlighetskravet. Sakskostnader må normalt overstige 3 000 kroner for at de skal anses som vesentlige.

Sakskostnadene må være påført i anledning endringssaken. Hvis sakskostnadene skyldes at skattyteren ikke tidligere har oppfylt sin opplysningsplikt, skal en se bort fra dem ved vurderingen av om sakskostnader skal dekkes.

I praksis vil skattyteren bare unntaksvis ha vesentlige sakskostnader når det ikke har vært engasjert sakkyndig bistand, f.eks. advokat eller revisor.

2.2.4 Pådratt med god grunn

I tilfelle hvor skattyter selv kunne klargjort forholdet, eventuelt etter først å ha fått veiledning fra skattekontoret, vil kostnader til sakkyndig bistand i alminnelighet ikke være pådratt med god grunn. Vanligvis må det dreie seg om mer kompliserte forhold, der det ikke uten videre vil være klart hva rettsreglene går ut på, og hvilke faktiske forhold som derfor er relevante. Det må dessuten være et rimelig forhold mellom de kostnader som skal dekkes og omfanget av det spørsmål saken gjaldt.

2.2.5 Urimelig at skattyter bærer kostnadene

Dreier saken seg utelukkende om rettslige vurderinger og skattyter har gjort det som med rimelighet kan forventes av ham for å bidra til sakens opplysning, vil det normalt være urimelig at skattyter må dekke sakskostnadene selv. Det samme gjelder hvis skattyter har fremlagt et korrekt og fullstendig faktum, men ligningsmyndighetene bedømmer dette feil. Har ligningsmyndighetenes feilaktige oppfatning av faktum sammenheng med at dette er presentert feilaktig eller ufullstendig av skattyteren, vil det på den annen side normalt ikke være urimelig at skattyteren dekker sakskostnadene selv.

Endres en skjønnsmessig avgjørelse, for eksempel en skjønnsligning eller et beløp som skal fastsettes ved skjønn, til skattyters gunst, vil det også ha betydning om skattyter har gjort det som med rimelighet kan forventes for å bidra til sakens opplysning.

Dekning av sakskostnader vil normalt bare være aktuelt hvor det forelå feil ved den første avgjørelsen, for eksempel som følge av at ligningsmyndighetene har oppfattet skattyters fremstilling av faktum feil eller det skjønnsmessig fastsatte beløp er urimelig høyt, på bakgrunn av de opplysninger som forelå ved den første avgjørelsen. Det kan imidlertid ikke stilles opp noe vilkår om at feilen må være «klar». Foretas det endring uten at det kan påvises direkte feil ved den første avgjørelsen, vil det normalt ikke være grunnlag for dekning av sakskostnader.

Størrelsen på sakskostnadene er ikke et moment i rimelighetsvurderingen.

Om praktiseringen av dette vilkåret, se FIN 6. juli 2007 i Utv. 2007/1266.

2.3 Hvilke sakskostnader kan kreves dekket

Når skattekontoret endrer sitt vedtak til skattyters gunst under den forberedende saksbehandlingen for Skatteklagenemda (ev. for en tidligere regional skatteklagenemnd), jf. lignl. § 9-8 nr. 1 annet punktum, kan det kreves dekning for kostnader pådratt for å fremme klagesaken, jf. lignl. § 9-11 nr. 1 annet punktum. Kostnader pådratt i forbindelse med ordinær ligning eller klage til skattekontoret kan ikke kreves dekket, selv om disse kostnadene har hatt betydning for klagen til nemnda.

Endrer Skatteklagenemnda til skattyters gunst en avgjørelse som har vært behandlet av skattekontoret i endringssak, jf. lignl. § 9-5 nr. 3, kan skattyteren få dekket kostnader han har hatt i anledning endringssaken for Skatteklagenemnda men ikke for skattekontoret.

Endrer Skatteklagenemnda til skattyters gunst en avgjørelse som er behandlet av en regional skatteklagenemnd, jf. forskrift om Skatteklagenemnda § 11, kan skattyteren få dekket kostnader han har hatt i anledning endringssaken både for den regionale skatteklagenemnda og/eller Skatteklagenemnda. Tilsvarende gjelder hvis Riksskattenemnda før 1. juli 2016 har foretatt en slik endring.

Endrer Skatteklagenemnda (ev. Riksskattenemnda før 1. juli 2016) en avgjørelse til skattyters gunst som følge av kritikk fra Sivilombudsmannen, kan også kostnader i forbindelse med klagen til Sivilombudsmannen kreves dekket, hvis vilkårene for øvrig er oppfylt.

Det kan ikke dekkes sakskostnader som allerede er tilkjent skattyter i en forutgående rettssak eller som er hensyntatt i et forlik.

Eksempler på direkte og indirekte kostnader som ikke kan kreves dekket er

  • kostnader pådratt under ordinær ligningsbehandling eller endringssak for skattekontoret, og/eller

  • kostnader pådratt ved å fremsette kravet om dekning av sakskostnader

  • tapt arbeidsfortjeneste

  • verdi av eget arbeid

  • kostnader eller tap skattyteren er påført på grunn av at han har måttet innrette seg etter den tidligere avgjørelse, f.eks. fordi han har hatt kostnader til bankgaranti ved sikkerhetsstillelse.

For merverdiavgiftspliktig skattyter skal merverdiavgift som er fradragsberettiget i avgiftsoppgjøret ikke dekkes.

2.4 Hel eller delvis dekning av sakskostnader

Sakskostnader kan dekkes helt eller delvis.

Utgangspunktet er at sakskostnader bør dekkes fullt ut dersom lovens vilkår for å få dekket sakskostnader er oppfylt.

Får skattyter delvis medhold i sine påstander, må kostnadsdekningen begrenses til den del av kostnadene som gjelder det forhold som skattyter har fått medhold i ved endringssaken.

Delvis dekning av sakskostnadene vil også være aktuelt der sakskostnadene er urimelig høye, vurdert ut fra blant annet sakens art, forløp og omfang. Se FIN 6. juli 2007 i Utv. 2007/1266.

2.5 Dokumentasjon

Kostnadene må dokumenteres med regninger, fakturaer mv. Har skattyters medhjelper avventet faktureringen, f.eks. i påvente av avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet, må det kreves at medhjelperen dokumenterer de påløpte kostnadene. Etter omstendighetene kan det kreves dokumentasjon i form av timelister og lignende som viser hva det utførte arbeidet har bestått i og når dette er utført.

2.6 Informasjon til skattyter

I de tilfeller lovens vilkår for å tilkjenne sakskostnader kan være oppfylt, skal skattyter gjøres oppmerksom på den adgangen han har til å kreve eventuelle sakskostnader dekket. Vedkommende skal videre gjøres oppmerksom på fristen for å reise krav om dekning av sakskostnader.

2.7 Frist for krav om dekning av sakskostnader

Krav om dekning av sakskostnader må være satt fram innen tre uker etter at melding om skattekontorets eller Skatteklagenemndas (ev. en tidligere regional skatteklagenemnds) vedtak i endringssaken er kommet frem, jf. lignl. § 9-11 nr. 1. Kravet rettes til skattekontoret.

Krav om dekning av sakskostnader ved endring av ligning som følge av eller som forutsettes i en domstolsavgjørelse, må være satt frem innen tre uker etter at melding om at saken skal behandles av skattekontoret er kommet frem, jf. lignl. § 9-11 nr. 3. Kravet rettes til skattekontoret.

Oversittes fristen, må skattekontoret avgjøre hvilken betydning fristoversittelsen skal få. Ved vurderingen anvendes prinsippene i lignl. § 9-5 nr. 7, se emnet «Endringssak – endring uten klage», pkt. 3.

2.8 Vedtaksmyndighet

Krav om dekning av sakskostnader for skattekontoret og Skatteklagenemnda behandles og avgjøres av skattekontoret, jf. lignl. § 9-11 nr. 1.

Krav om dekning av sakskostnader ved endring av ligning som følge av eller som forutsettes i en domstolsavgjørelse, behandles og avgjøres av skattekontoret samtidig med at skattekontoret endrer ligningsavgjørelsen til gunst for skattyter, jf. lignl. § 9-11 nr. 3.

2.9 Klage fra skattyter

Skattyter kan påklage skattekontorets avgjørelse av spørsmål om dekning av sakskostnader til Skatteklagenemnda. Dersom Skatteklagenemnda endrer skattekontorets avgjørelse av sakskostnadskravet til skattyters gunst, kan skattyter kreve dekning av kostnader knyttet til klagen på sakskostnadsvedtaket, jf. lignl. § 9-11 nr. 5. Kravet bør behandles av skatteklagenemnda samtidig med klage over avslag på dekning av sakskostnader.

Skatteklagenemndas klageavgjørelse kan ikke påklages, jf. lignl. § 9-11 nr. 5 annet punktum.

2.10 Klagefrist

Klagefristen over skattekontorets avgjørelse av spørsmålet om dekning av sakskostnader er tre uker etter at melding om avgjørelsen er kommet fram til skattyteren, jf. lignl. § 9-11 nr. 5 første punktum. Oversittes klagefristen, må Skatteklagenemnda avgjøre hvilken betydning fristoversittelsen skal få. Ved vurderingen anvendes prinsippene i lignl. § 9-5 nr. 7, se emnet «Endringssak – endring uten klage», pkt. 3.

2.11 Overprøving av vedtak om dekning av sakskostnader i overordnet instans

Vedtak om å dekke skattyters sakskostnader kan ikke omgjøres av overordnet organ til skade for skattyter etter at beløpet er utbetalt.

Omgjøring til skade for en skattyter før dette tidspunkt må eventuelt skje med utgangspunkt i ulovfestede omgjøringsregler, jf. forvaltningsloven § 35 femte ledd. Det må foreligge nytt faktum i saken og de offentlige interesser som taler for omgjøring, må være vesentlig mer tungtveiende enn de som taler mot for at det skal være adgang til omgjøring. Det vil derfor i svært få tilfeller være aktuelt for et overordnet organ å omgjøre et vedtak om tilkjenning av sakskostnader. Om et tilfelle hvor slike sterke interesser ikke var til stede, se URD av 31. desember 1993 (Sunnfjord herredsrett) i Utv. 1994/694.

2.12 Utbetaling av sakskostnadene

Tilkjente sakskostnader dekkes av statskassen.

Sakskostnader for skattekontoret og Skatteklagenemnda anvises av skattekontoret.

2.13 Forsinkelsesrenter

Det skal svares forsinkelsesrenter (morarenter) av tilkjente sakskostnader uavhengig av om krav på forsinkelsesrenter er fremsatt. Forsinkelsesrenter svares fra tidspunktet for vedtak om sakskostnader i førsteinstansen og til utbetaling skjer. Forsinkelsesrenter svares ikke dersom utbetalingen skjer innen 30 dager etter at kravet er sendt fra skattyter. Se for øvrig Sk. nr. 5/1991 inntatt i Utv. 1991/309.

3 Erstatningsrettslige regler for det offentliges dekning av sakskostnader

Skattyter kan kreve sakskostnader dekket etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Staten kan bli erstatningsansvarlig for tjenestemenns handlinger på grunnlag av skadeserstatningsloven § 2-1. Sakskostnader etter alminnelige erstatningsrettslige regler kan kreves i stedet for, eller ved siden av krav etter sktl. § 9-11, se ovenfor i pkt. 2.

Krav om dekning av sakskostnader etter alminnelige erstatningsrettslige regler behandles av Skattedirektoratet etter delegasjon fra Finansdepartementet, jf. delegasjonsvedtak av 14.12.2006. I saker hvor skattyter krever sakskostnader etter lignl. § 9-11 og etter skadeserstatningsloven, deles saken opp. Kravet etter lignl. § 9-11 behandles først av skattekontoret før kravet om erstatning etter skadeserstatningsloven sendes Skattedirektoratet.

Vurderingen av tjenestemannens handlemåte ved arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1 tar utgangspunkt i den alminnelige uaktsomhetsvurderingen som er utviklet gjennom rettspraksis. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag, det vil si en erstatningsbetingende handling utøvd ved uaktsomhet eller forsett. Det må videre foreligge et økonomisk tap som er en påregnelig følge av handlingen. Forsvarlighetsvurderingen gjøres på bakgrunn av den aktuelle situasjonen og det er avviket fra den forsvarlige handlemåte som kan gi grunnlag for å konstatere uaktsomhet og dermed ansvar. Forventningsnivået må ta utgangspunkt i menneskelig standard, og ikke den teoretisk ideelle handlemåte.

Skattekontoret har et særlig ansvar for korrekt rettsanvendelse. I følge rettspraksis er det offentliges ansvar for rettsanvendelsesfeil strengt. Den uriktige rettsanvendelsen må være unnskyldelig for at ansvar ikke skal foreligge. Den uriktige rettsanvendelsen kan være unnskyldelig dersom man for eksempel er på et særlig vanskelig, uoversiktlig eller uavklart rettsområde.

Som eksempler se nærmere

  • Rt. 2010 s. 291 (Saken gjaldt et ugyldig kommunevedtak om å nekte brukshindring etter plan- og bygningsloven. Kommune ble ikke ilagt erstatningsansvar, da kommunens standpunkt ble ansett som faglig forsvarlig. Høyesterett presiserte at det offentliges ansvar for feil lovforståelse er strengt. For at det offentlige skal gå fri for ansvar, må rettsvillfarelsen være unnskyldelig.)

  • Rt. 2009 s. 354 (Saken gjaldt et ugyldig vedtak fra fylkesmannen om å stanse anleggsarbeider etter plan- og bygningsloven. Staten ble holdt ansvarlig for økonomisk tap som tiltakshaver ble påført. Høyesterett uttalte at "det har i praksis vært stilt relativt strenge krav for at offentlige myndigheters rettsvillfarelse skal anses som unnskyldelig".)

Se også Rt. 1999 s. 1273, LRD 18. desember 1995 (Frostating) i Utv. 1996/24, Sivilombudsmannen 28.8.2012 i sak 2011/3014 og Utv. 2003/1310.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.