Lignings-ABC 2016

Publisert: 07.09.2016

  • Skriv ut


Innhold: S



Forsiden
Samboere
Sameie – ligning etter bruttometoden
Samvirkeforetak
Selvangivelse mv. – omgjøring av selvangivelsen før utsending av skatteoppgjør
Selvangivelse mv. – selvangivelsesplikt og frister
Selvangivelse mv. – skjønnsligning ved manglende og mangelfull selvangivelse mv.
Sjøfolk
Skadeserstatning
Skattebegrensning – lav alminnelig inntekt eller liten skatteevne
Skattefradrag for pensjonsinntekt
Skattefrie institusjoner mv.
Skattefri arbeidsinntekt
Skattestedet
Skogbruk
Sluttvederlag
Sokkelarbeidere
Stipend
Stortingsrepresentanter mv.
Studiereise/kongressdeltagelse mv.
Svalbard
Særfradrag – enslig forsørger
Særfradrag – sykdom eller svakhet
1 Generelt om oppheving av bestemmelsen om særfradrag for store sykdomskostnader
2 Begrensning av fradragsformål fra og med inntektsåret 2012
3 Fradrag etter overgangsregelen for kostnader som ikke er unntatt etter § 2 i forskrift 30. mars 2012 nr. 270
4 Varig sykdom eller annen varig svakhet
5 Kostnadens størrelse som vilkår for fradrag
6 Kostnadenes art – kravet til årsakssammenheng
6.1 Generelt
6.2 Sannsynliggjøring/dokumentasjon av kostnadene
6.3 Eksempler på kostnader som gir rett til fradrag
6.3.1 Generelt
6.3.2 Forhøyet forsikringspremie
6.3.3 Hjelp i hjemmet
6.3.4 Telefonalarm
6.3.5 Økt forbruk
6.3.6 Spesialtilpasning på reise
6.4 Eksempler på kostnader som ikke gir rett til fradrag
7 Forholdet til andre særfradrag
8 Utland
9 Fastsetting av særfradragets størrelse
10 Hvem som skal ha særfradraget
11 Tidfesting av fradraget
12 Underskudd
13 Flere kommuner
14 Begrensning av fradrag ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen
15 Kostnader til opphold i alders- eller sykehjem
16 Kostnader til helsereiser
17 Diverse spørsmål (alfabetisk ordnet)
Særfradrag – uførhet og lettere nedsatt ervervsevne

Særfradrag – sykdom eller svakhet Til oversikt


  • Lov 9. desember 2011 nr. 52 om endringer i skatteloven, avsnitt V

  • Helsedirektoratets forskrift 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen (sktl.).

  • Forskrift 5. februar 1988 nr. 121 om ligningsbehandlingen ved særfradrag etter skatteloven § 6-82 og § 6-83 (lignl.).

  • Forskrift 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi ytterligere opplysninger og legitimasjoner for bestemte poster i vedlegg til selvangivelsen (lignl.).

  • Overgangsregel 9. desember 2011 nr. 52 om utfasing av særfradraget for store sykdomsutgifter

  • Forskrift 30. mars 2012 nr. 270 om utfasing av særfradraget for store sykdomsutgifter (sktl.)

1 Generelt om oppheving av bestemmelsen om særfradrag for store sykdomskostnader

Bestemmelsen i sktl. § 6-83 om særfradrag for sykdomskostnader er opphevet med virkning fra og med inntektsåret 2012. Det er ved lov 9. desember 2011 nr. 52 gitt overgangsregel om utfasing av særfradraget for store sykdomsutgifter. Etter overgangsregelen skal skattyter som har fått særfradrag for store sykdomsutgifter etter skatteloven § 6-83 både for inntektsåret 2010 og 2011, gis særfradrag på tilsvarende vilkår fra og med inntektsåret 2012. Overgangsregelen gjelder inntil den oppheves ved en senere lovendring. Finansdepartementet har i forskrift 30. mars 2012 nr. 270 gitt nærmere regler om utfasingen av særfradraget. Etter forskriften § 3 gis særfradrag med 67 % av fradragsberettigede utgifter fra og med 2013. I Prop. 1 LS (2014-2015) kap. 12 legges det til grunn at særfradraget skal videreføres på dette nivået inntil en ny ordning er ferdig utredet. Det framgår også av Prop. 1 LS (2015-2016) at særfradraget for store sykdomsutgifter videreføres med 2015-reglene for 2016.

2 Begrensning av fradragsformål fra og med inntektsåret 2012

Etter § 2 i forskrift 30. mars 2012 nr. 270 skal det ikke gis særfradrag knyttet til kostnader pådratt i 2012 eller senere dersom utgiften knytter seg til

  • tannlege- og tannpleierhjelp

  • påbygging, ombygging og tilpasning av bolig og uteområde, herunder fritidsbolig, garasje mv., og anskaffelse og montering av spesialtilpasset innredning i bolig mv.

  • transport, herunder anskaffelse av kjøretøy og spesialutstyr i kjøretøy, drift og merbruk av kjøretøy.

Dette gjelder selv om det er gitt særfradrag for slike kostnader i 2010 og 2011. Kostnader oppofret i inntektsåret 2011 eller tidligere, men som skattyter i samsvar med praksis er gitt anledning til å fordele til fradrag over flere år, kan fradragsføres i henhold til opprinnelig innvilget fradragsperiode dersom skattyter ikke fikk nyttiggjort seg resterende fradrag for inntektsåret 2014, jf. forskriften § 2 annet ledd. Slikt fradrag skal ikke begrenses etter forskriften § 3.

3 Fradrag etter overgangsregelen for kostnader som ikke er unntatt etter § 2 i forskrift 30. mars 2012 nr. 270

Etter overgangsregel gitt i lov 9. desember 2011 nr. 52 kan skattyter som har fått særfradrag for store sykdomsutgifter etter skatteloven § 6-83 for inntektsårene 2010 og 2011, fortsatt kreve særfradrag for usedvanlig store sykdomskostnader pådratt fra og med 2012. Etter § 3 i forskrift 30. mars 2012 nr. 270 skal særfradrag gis med 67 % av kostnadene. Vilkårene om særfradrag etter overgangsreglene er oppfylt selv om særfradraget tidligere har vært tilordnet forsørger og vedkommende senere blir selvforsørget. Om hvilke sykdomskostnader som er unntatt fra fradragsretten, se pkt. 2.

Følgende hovedvilkår må være oppfylt for rett til særfradrag etter overgangsregelen

  • det må foreligge varig sykdom eller svakhet

  • sykdommen eller svakheten må foreligge hos skattyter selv eller noen han eller hun forsørger

  • skattyter må ha blitt påført usedvanlig store kostnader, og

  • det må foreligge årsakssammenheng mellom sykdommen/svakheten og kostnadene.

Når skattyteren har krav på særfradrag, skal beregningsgrunnlaget for særfradraget settes til de faktiske merkostnadene på grunn av sykdommen/svakheten. Om minimumsbeløp, se pkt. 5.1.

Det er ingen begrensning oppad i beregningsgrunnlaget for særfradraget.

Særfradrag kan ikke kreves i tillegg til 10 % standardfradrag for utenlandske arbeidstakere, se emnet «Utland – lønnsinntekter og pensjonsinntekter mv.», pkt. 13.

Fradragsretten omfatter alle typer kostnader med unntak av de som er nevnt i pkt. 2, jf. § 2 første ledd i forskrift 30. mars 2012, nr. 270. For kostnader ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, gjelder særlige tilleggsvilkår, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 annet ledd. Nærmere om disse vilkårene, se pkt. 14.

4 Varig sykdom eller annen varig svakhet

4.1 Betegnelsen varig sykdom eller svakhet

Varig sykdom er en medisinsk betegnelse som refererer til alt som vårt helsevesen skal ta seg av. Varig svakhet er et juridisk begrep som omfatter både fysiske og psykiske tilstander. Ved avgjørelsen av om varig svakhet foreligger, må det foretas en konkret vurdering hvor en bl.a. legger vekt på hvor stort avvik det foreligger fra det «normale». Varig svakhet vil f.eks. foreligge ved dysleksi, høygradig synshemming og høygradig hørselshemming.

Det er normalt en forutsetning at sykdommen og/eller svakheten varig hemmer skattyteren direkte i den daglige livsutfoldelsen, se FIN 19. februar 1998 i Utv. 1998/459, eller at det trengs løpende varig behandling for å holde tilstanden i sjakk. Høy alder i seg selv gir ikke grunnlag for særfradrag etter disse reglene.

4.2 Nærmere om kravet til varighet

Sykdom eller annen svakhet anses normalt som varig dersom tilstanden har vart i minst to år eller må antas å vare i minst to år. Dette gjelder selv om skattyter ble eller ville blitt frisk tidligere dersom han hadde fått behandling, eller om han dør før to år er gått.

For å oppfylle varighetskravet er det ikke tilstrekkelig at skattyter har en latent svakhet, dersom denne ikke gir seg utslag i konkrete plager. Har f.eks. skattyter en latent svakhet i ryggen, men er symptomfri i lengre perioder, kan kravet til varighet i utgangspunktet ikke anses oppfylt. Dette til tross for at problemene kommer tilbake med jevne mellomrom. Imidlertid må det tas med i totalvurderingen hvor alvorlige de akutte problemene er og hvor lang tid det går mellom hver gang de oppstår.

4.3 Legeattest

Skattyter må, dersom han krever særfradrag for store sykdomskostnader, kunne fremlegge legeattest som konkluderer med varig sykdom eller svakhet.

4.4 Hvem sykdomskostnadene må knytte seg til

4.4.1 Generelt

Pådratte kostnader må knytte seg til egen sykdom/svakhet eller sykdom/svakhet hos noen som skattyter forsørger, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd.

4.4.2 Forsørgerbegrepet

For at det skal anses å foreligge forsørgelse etter reglene om særfradrag, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83, må skattyter ha dekket en ikke ubetydelig del av personens ordinære levekostnader. Sykdomskostnader skal ikke regnes med ved vurderingen av om det foreligger forsørgelse.

5 Kostnadens størrelse som vilkår for fradrag

5.1 Generelt

Et vilkår for særfradrag er at sykdomskostnadene i løpet av inntektsåret utgjør minst kr 9 180, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd. Det gis ikke særfradrag i år hvor samlede kostnader er under beløpsgrensen. Dette gjelder selv om skattyteren f.eks. bare har vært syk en del av året, vedkommende dør i løpet av året, eller vedkommende har slike lavere kostnader i flere år etter hverandre. Minimumsgrensen gjelder også i året hvor sykdommen oppstår og kostnadene begynner å påløpe, eventuelt opphører.

Det er summen av sykdomskostnadene knyttet til skattyter selv, eventuelt forsørget ektefelle og/eller andre han forsørger som minst må utgjøre kr 9 180.

Om fastsetting av kostnadens størrelse, se pkt. 9.

5.2 Unntak fra nedre beløpsgrense; Tilsynskostnader pga. forsørget barn

Kravet til minste kostnads- og fradragsnivå gjelder ikke tilsynskostnader på grunn av forsørget barns sykdom eller annen varig svakhet, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd siste punktum.

Ovennevnte innebærer at skattyter har rett til fradrag beregnet på grunnlag av andre sykdomskostnader under minstegrensen dersom disse sammen med merkostnader til tilsyn overstiger minstebeløpet for sykdomskostnader. Dersom kostnadene ikke overstiger minstebeløpet, vil den som forsørger likevel få særfradrag for merkostnadene til tilsyn. Begrepet tilsynskostnader omfatter de samme utgiftstyper som foreldrefradraget omfatter, men særfradrag skal bare gis for de ekstra tilsynskostnadene som skyldes barnets helsetilstand. Dokumentasjonskravet omfatter både tilsynsbehovet og kostnadsstørrelsen, se Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) pkt. 11.4 side 115.

6 Kostnadenes art – kravet til årsakssammenheng

6.1 Generelt

For at særfradrag skal kunne gis, må det være en årsakssammenheng mellom sykdommen/svakheten og kostnadene.

Ved vurderingen skal en i utgangspunktet ta hensyn til alle kostnader som er påført skattyteren på grunn av sykdommen eller svakheten. I kravet til årsakssammenheng ligger imidlertid også et krav om tilstrekkelig nærhet mellom sykdommen/svakheten og kostnaden. Fradragsretten er avgrenset mot kostnader som også andre skattytere normalt pådrar seg uten å ha tilsvarende sykdom eller svakhet. Kostnader av en art som det må antas at skattyter ville hatt om han hadde vært frisk, inngår bare i grunnlaget for særfradrag i den utstrekning sykdommen mv. fører til at kostnaden blir større enn den ellers ville ha vært. Det tas således bare hensyn til merkostnader som skyldes sykdommen mv.

6.2 Sannsynliggjøring/dokumentasjon av kostnadene

Det er ikke gitt særskilte regler om krav til sannsynliggjøring av kostnadene i forhold til reglene om særfradrag. De alminnelige prinsippene om dokumentasjon/sannsynliggjøring som gjelder generelt under ligningsbehandlingen legges til grunn, jf. lignl. § 8-1. Se f.eks. LRD 9. september 1998 (Gulating) i Utv. 1998/1299.

Fradrag skal gis hvis det er overveiende sannsynlig at skattyter har hatt den aktuelle merkostnaden. Dette gjelder selv om kostnaden ikke kan dokumenteres med kvittering. Kravet til sannsynliggjøring må vurderes blant annet ut fra hva kostnaden gjelder, størrelsen av kostnadene, hvor lett kostnadene lar seg dokumentere, hvilken forutsetning skattyter har hatt for å ta vare på dokumentasjon og hvilke oppfordringer skattyter har hatt til dette. Se URD 27. juni 2000 (Bergen byrett) i Utv. 2000/1226.

Utfylt skjema som er utarbeidet av interesseorganisasjon, er ikke uten videre tilstrekkelig som dokumentasjon/sannsynliggjøring av merkostnadene ved sykdom. Slikt skjema kan imidlertid gi en viss veiledning i forhold til kostnad som direkte eller indirekte kan knyttes til sykdommen.

For tilbakevendende merkostnader ved sykdommen som vanskelig lar seg dokumentere, kan sannsynliggjøring av merkostnadene for en sammenhengende, representativ periode i løpet av inntektsåret (minst en måned) være tilstrekkelig sannsynliggjøring av sykdomsutgiftene for hele inntektsåret.

6.3 Eksempler på kostnader som gir rett til fradrag

6.3.1 Generelt

Sykdomskostnader omfatter blant annet kostnader til egenandeler i det offentlige helsevesenet (hos leger som har avtale med det offentlige), kostnader til medisin og kostnader til egnede medisinske hjelpemidler. Videre omfatter sykdomskostnader andre typer merkostnader på grunn av sykdommen, f.eks. egenandeler og eventuelle merkostnader ved å holde en bestemt diett.

6.3.2 Forhøyet forsikringspremie

Forhøyet forsikringspremie pga. varig sykdom eller svakhet kan være fradragsberettiget dersom de øvrige vilkårene for rett til særfradrag etter tidligere sktl. § 6-83 er oppfylt, jf. lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel).

6.3.3 Hjelp i hjemmet

Som sykdomskostnader anses kostnader til nødvendig hjelp i hjemmet med tilsyn og omsorg av den syke når hjelpen ikke omfatter helsefaglige oppgaver utført av privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helsevesen.

6.3.4 Telefonalarm

Kjøp og drift av telefonalarmsystem, kan være sykdomskostnad mv. for personer som bor hjemme. Fradrag gis også til personer over 70 år forutsatt at kostnadene til alarmsystem skyldes sykdom og/eller svakhet.

6.3.5 Økt forbruk

Kostnader til å skifte ut sengetøy mv. på grunn av allergiske reaksjoner kan etter omstendighetene helt eller delvis være en merkostnad på grunn av sykdommen. Det samme gjelder merkostnader ved særlig høyt forbruk av klær, f.eks. på grunn av særlig stor slitasje, når dette er en følge av sykdommen. Økte kostnader til oppvarming som følge av sykdommen kan gi rett til fradrag dersom vilkårene er oppfylt. Det kan legges til grunn at normaltemperatur i en bolig ligger på 22 grader. Det kan som et utgangspunkt legges til grunn at oppvarmingskostnadene øker med 5 % for hver grad innetemperaturen økes.

6.3.6 Spesialtilpasning på reise

Økte kostnader til feriereiser/helsereiser som følge av sykdommen, kan etter omstendighetene anses som merkostnader i denne sammenheng. Dette kan for eksempel gjelde prisdifferanse mellom hotellrom med og uten toalett for funksjonshemmede. Det kan også være aktuelt med ekstrakostnader til ledsager. Se pkt. 16.1. Ekstra kostnader til befordring av ledsager anses ikke som transportkostnader etter forskrift 30. mars 2012 nr. 270 § 2 første ledd bokstav c, jf. pkt. 2.

6.4 Eksempler på kostnader som ikke gir rett til fradrag

6.4.1 Kostnader dekket av andre fradrag

Det tas ikke hensyn til kostnader som skattyteren med annen hjemmel har krav på fradrag for i inntekten, f.eks. kostnader som det gis fradrag for gjennom foreldrefradraget. Dersom slike kostnader overstiger grensen for det som kan gis som foreldrefradrag, og vilkårene for øvrig er oppfylt, skal de regnes med ved beregning av særfradraget.

Det skal ikke tas hensyn til yrkeskostnader som skattyter får fradrag for direkte eller gjennom minstefradraget.

6.4.2 Forebygging

Kostnader til å avverge en mulig fremtidig sykdom, f.eks. kostnader til kosttilskudd og trening, gir ikke rett til særfradrag.

6.4.3 Årsavgift

Årsavgift til privat medisinsk senter skal normalt ikke regnes som sykdomskostnad, se FIN 17. juni 1986 i Utv. 1986/314. Det samme gjelder årsavgift til luftambulanse.

6.4.4 Tapt arbeidsfortjeneste

Tapt arbeidsfortjeneste er ikke en kostnad som gir rett til fradrag.

6.4.5 Tannbehandling

Kostnader til tannlege- og tannpleierhjelp gir fra og med inntektsåret 2012 ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader, jf. forskrift 30. mars 2012 nr. 270 § 2 første ledd bokstav a.

6.4.6 Tilpasning av bolig

Kostnader til ombygging og tilpasning av bolig som følge av sykdom eller svakhet gir fra og med inntektsåret 2012 ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader jf. forskrift 30. mars 2012 nr. 270 § 2 første ledd bokstav b.

6.4.7 Transportkostnader – bil

Merkostnader til transport, herunder anskaffelse av kjøretøy, gir fra og med inntektsåret 2012 ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader, jf. forskrift 30. mars 2012 nr. 270 § 2 første ledd bokstav c.

7 Forholdet til andre særfradrag

Særfradrag på grunn av uvanlig store sykdomskostnader kan gis sammen med særfradrag på grunn av uførhet, jf. sktl. § 6-81 første og annet ledd. Særfradrag på grunn av uvanlig store sykdomskostnader, kan ikke gis sammen med særfradrag for lettere nedsatt ervervsevne etter sktl. § 6-82.

Særfradrag for enslig forsørger etter sktl. § 6-80 gis uavhengig av andre særfradrag.

8 Utland

Har skattyteren vært skattemessig bosatt i riket bare en del av året, gis særfradrag på grunn av store sykdomskostnader på grunnlag av kostnadene i det tidsrommet skattyteren bodde i Norge. Minimumsbeløpet for sykdomskostnader på kr 9 180 som vilkår for å få særfradrag skal ikke reduseres.

Personer som får 10 % standardfradrag for utenlandske arbeidstakere kan ikke samtidig gis særfradrag.

9 Fastsetting av særfradragets størrelse

9.1 Generelt

Særfradraget utgjør 67 % av de totale fradragsberettigede kostnadene, se forskrift 30. mars 2012 nr. 270 § 2. Det er bare merkostnader som følge av sykdommen eller svakheten som kan inngå i særfradragsgrunnlaget. Det er ingen begrensning oppad for beregningsgrunnlaget for særfradraget. Det gis imidlertid ikke særfradrag dersom samlede kostnader i året er lavere enn minimumsbeløpet på kr 9 180. Er summen av sykdomskostnader kr 9 180, vil særfradraget utgjøre 67 % av dette, dvs. kr 6 150.

9.2 Anskaffelser som har bruksverdi utover inntektsåret

Om fordeling over flere år av fradrag for kostnader oppofret i inntektsåret 2011 eller tidligere, se pkt. 2. Fordeling av fradrag over flere år av kostnader som i sin helhet er oppofret i inntektsåret, har i hovedsak vært aktuelt for kostnader til ombygging/tilpasning av bolig mv. Da det ikke er fradragsrett for slike kostnader pådratt i 2012 eller senere, vil tidligere praksis med fordeling over flere år derfor ikke være aktuelt for sykdomskostnader pådratt i 2012 eller senere.

Kostnader til anskaffelser som kan påregnes å ha markedsverdi ved omsetning etter utgangen av anskaffelsesåret, anses ikke oppofret i anskaffelsesåret. Hvis det anskaffede f.eks. er løsøre som verdiforringes, kan inngangsverdien bare fradras som sykdomskostnad i takt med verdiforringelsen på det aktuelle objektet. Bestemmelsen om reduksjon av fradraget til 67 % av kostnadene, gjelder også for den årlige verdiforringelsen.

9.3 Dekning av kostnadene

9.3.1 Generelt

Kostnadene må være dekket av skattyteren selv ved egne midler, f.eks. skattepliktige inntekter, lån eller gaver, se også emnet «Kostnader – allment om fradrag».

9.3.2 Offentlige tilskudd – skattepliktige

Skattepliktige ytelser fra det offentlige skal ikke redusere kostnadene som gir rett til særfradrag. Det vil for eksempel gjelde arbeidsavklaringspenger etter ftrl. kap. 11. Om hvilke trygdeytelser som er skattepliktige, se emnet «Trygdeytelser mv.».

9.3.3 Offentlige tilskudd – skattefrie

Offentlige skattefrie tilskudd/stønader som går til dekning av sykdomskostnadene, skal som hovedregel redusere beløpet som gir rett til særfradrag. Om hvilke trygdeytelser som er skattefrie, se emnet «Trygdeytelser mv.». Unntak gjelder ytelser etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. Disse er skattefrie, men skal likevel ikke redusere grunnlaget for særfradrag selv om ytelsen også dekker sykdomskostnader.

Skattefrie tilskudd eller stønader skal ikke redusere andre kostnader enn de kostnadene de er ment å skulle dekke, jf. FIN 16. oktober 1998 i Utv. 1998/1400. For eksempel er grunnstønad eller hjelpestønad etter ftrl. kap. 6 skattefri og skal redusere kostnadene av den art stønadene skal dekke vedrørende den aktuelle sykdommen eller svakheten. Rett til grunnstønad vil normalt foreligge når skattyter har gjennomgått hensiktsmessig behandling, men fortsatt har varig sykdom, skade eller svakhet som medfører ekstrakostnader av betydning. Rett til hjelpestønad vil normalt foreligge hvis vedkommende på grunn av sykdom, skade eller svakhet må ha særskilt tilsyn og pleie. Grunnstønad og hjelpestønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget og kan gis samtidig eller hver for seg.

Stønad til bedring av funksjonsevnen etter ftrl. § 10-5 og § 10-6, jf. § 10-7, og tilleggsstønader etter ftrl. § 11-12, er skattefri og skal også redusere kostnadene som gir rett til særfradrag. Slik stønad gis trygdede som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Ytelser gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at den trygdede skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, eller når trygdede har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Stønaden ytes da i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre den trygdedes funksjonsevne i dagliglivet eller for at vedkommende skal kunne bli pleid i hjemmet.

Stønad til bedring av funksjonsevnen kan blant annet ytes i form av hjelpemidler, høreapparat, ombygging av maskiner eller annet teknisk utstyr på arbeidsplassen, tilskott til opplæringstiltak, stønad til førerhund, lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte under utdanning eller i arbeid, tolkehjelp for hørselshemmede, tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske hjelpemidler mv. Tilleggsstønader etter ftrl. § 11-12 kan blant annet ytes i form av tilskudd til bøker, undervisningsmateriell, daglige reiser, hjemreiser under opphold utenfor hjemmet, flytting, kostnader til barnetilsyn og til merkostnader ved å bo utenfor hjemmet.

Eksempel:

Skattyter har hatt diverse sykdomskostnader som gir rett til særfradrag på kr 21 000, inkludert kr 12 000 i pleiekostnader. Han har mottatt ordinær hjelpestønad på kr 11 460, til dekning av kostnader til tilsyn og pleie. Hjelpestønaden skal da redusere kostnadene som grunnlag for særfradraget. Netto sykdomskostnader utgjør kr 9 540 som gir rett til et særfradrag på 67 % av dette beløpet, dvs. kr 6 391.

9.3.4 Arbeidsgivers tilskudd

Arbeidsgivers tilskudd til dekning av kostnader vedrørende sykdom eller svakhet er i utgangspunktet skattepliktig inntekt. I slike tilfeller skal skattyters kostnader ikke reduseres med tilskuddet.

9.3.5 Erstatning fra forsikringsselskap, skadevolder mv.

Personskader som f.eks. innebærer varig invaliditet, vil ofte føre til betydelige erstatningsutbetalinger fra forsikringsselskap, skadevolder mv. Erstatningsutbetalinger vil ofte innebære dekning av fremtidige kostnader til pleie mv. som ikke kan påregnes dekket av ordinære trygdeordninger. I den utstrekning slike kostnader er dekket av erstatningsutbetaling, skal de ikke komme i betraktning ved fastsetting av kostnad som gir rett til særfradrag.

10 Hvem som skal ha særfradraget

10.1 Generelt

Det er skattyteren selv som skal ha fradraget, dersom det er han som har dekket kostnadene. Har forsørgeren dekket kostnadene, skal fradraget tilordnes forsørgeren.

Når en forsørget syk eller svekket person lignes selvstendig eller særskilt for egen inntekt og selv har dekket sykdomskostnadene, skal den forsørgede selv ha særfradraget. Det påvirker ikke retten til særfradrag etter overgangsreglene om tilordningen endres som følge av at den som er syk eller svekket f.eks. blir selvforsørget, se pkt. 3.

10.2 Fordeling mellom ektefeller/meldepliktige samboere

Ektefeller/meldepliktige samboere kan velge hvem av dem som krever fradraget. Hvis den ektefellen som krever særfradrag ikke har stor nok inntekt til å dekke fradraget, blir det overskytende beløpet overført maskinelt til den andre ektefellen.

11 Tidfesting av fradraget

Særfradrag gis i det året sykdomskostnadene er påløpt. Det er ikke noe krav om at kostnadene er betalt i løpet av året, så lenge skattyteren er forpliktet til å betale dem.

Om fordeling av særfradrag over flere år, se pkt. 9.2.

12 Underskudd

Særfradraget gis etter alle andre fradrag, herunder fremførbart underskudd. Underskudd som følge av særfradrag kan ikke fremføres.

13 Flere kommuner

Ved skatteplikt til flere kommuner fordeles særfradraget forholdsmessig etter inntektene i hver kommune etter de samme reglene som for fordelingsfradrag, se emnet «Fordelingsfradrag».

14 Begrensning av fradrag ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen

14.1 Generelt

Kostnader til behandling, pleie og/eller opphold mv.

  • i institusjon utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, og/eller

  • hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, se pkt. 14.4, gir bare rett til særfradrag dersom

    • det ikke foreligger tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helse- og sosialvesen, og

    • det oppsøkte helsetilbudet anses faglig forsvarlig.

Om hvilke kostnader dette gjelder, se pkt. 14.3.

14.2 Avgjørelsesmyndighet

14.2.1 Generelt

Krav om særfradrag fremsettes normalt i selvangivelsen. I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som tar standpunkt til om betingelsene for å gi særfradrag foreligger. Under visse forutsetninger kan skattyter kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet, se pkt. 14.2.2. Ligningsmyndighetene kan også forelegge disse spørsmålene for fylkesmannen av eget tiltak. Se forskrift 5. februar 1988 nr. 121 om ligningsbehandlingen ved særfradrag etter sktl. § 6-82 og § 6-83.

I saker som oversendes fylkesmannen skal det redegjøres for hvordan skattekontoret har vurdert spørsmålet om særfradrag. Dette gjelder også de forholdene som ikke skal avgjøres av fylkesmannen. I saker som f.eks. også gjelder avgrensningen mellom helsereise og behandlingsreise, skal det for eksempel fremgå hvordan skattekontoret har vurdert dette.

14.2.2 Skattyters klageadgang

Skattyter kan kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet om

  • behandlingen mv. har skjedd innenfor eller utenfor norsk offentlig helsevesen

  • norsk offentlige helsevesen har et tilsvarende tilbud, herunder at ventetiden ikke er urimelig lang, og

  • det oppsøkte tilbudet kan anses faglig forsvarlig.

Se Helsedirektoratets forskrift 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomskostnader ved behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen § 2.

Forutsetningen for at skattyter kan kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålet er at

  • ligningsmyndighetene har sendt varsel om at særfradrag ikke vil bli innrømmet eller at særfradrag ikke er innrømmet ved ligningen

  • saken ikke tidligere har vært fremlagt for helsemyndighetene/fylkesmannen, og

  • ligningsmyndighetenes begrunnelse for å nekte særfradrag er at vilkårene ikke er oppfylt, se lov 9. desember 2012 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 annet ledd.

Se forskrift 5. februar 1988 nr. 121 § 2.

Klageinstans for fylkesmannens vedtak er Helsedirektoratet, se Helsedirektoratets forskrift 14. april 1988 nr. 295. Klagen sendes til fylkesmannen. Fremkommer det nye opplysninger, skal fylkesmannen ha mulighet til å endre sitt vedtak. Endrer ikke fylkesmannen sitt vedtak, videresendes klagen til Helsedirektoratet.

Helsemyndighetenes/fylkesmannens avgjørelse er bindende for ligningsmyndighetene, se Ot.prp. nr. 27 (1986-87) pkt. 1.4.4 og Riksskattenemndas vedtak delvis inntatt i Utv. 2001/210. Har helsemyndighetene/fylkesmannen uttalt at norsk offentlig helsevesen har tilsvarende tilbud, er dette bindende.

Avslår ligningsmyndighetene særfradrag uten at saken har vært forelagt for fylkesmannen, skal skattekontoret gi skattyteren opplysning om klageadgangen og retten til å kreve saken fremlagt for fylkesmannen, se forskrift 5. februar 1988 nr. 121 § 2 og § 5.

Krav om at saken skal forelegges fylkesmannen skal sendes skattekontoret som oversender saken for avgjørelse (behandling som førsteinstans og i klagesaker). Skattekontoret skal gjøre skattyter oppmerksom på at fylkesmannen har behov for følgende opplysninger:

  • dokumentasjon på diagnose og behandling (legeerklæring/journalkopi),

  • hvem som utførte behandlingen (helseprofesjon),

  • hvem som anbefalte/henviste til den aktuelle behandlingsinstansen,

  • en beskrivelse av søkerens sykdomsforløp, samt av den kontakten og det tilbudet vedkommende har mottatt fra det offentlige helsevesenet i forbindelse med sykdommen,

  • eventuelle andre opplysninger som antas å kunne ha betydning for saken.

Dersom ligningsmyndighetene har avslått særfradrag og skattyter fremsetter krav om fremleggelse for fylkesmannen, skal dette regnes som klage etter lignl. § 9-2. De vanlige reglene om klage gjelder for ligningsmyndighetenes avgjørelse, se emnet «Endringssak – klage». Er ligningen allerede påklaget uten krav om fremleggelse for fylkesmannen, må krav om at fylkesmannen skal avgjøre spørsmålet senest fremsettes før det er fattet vedtak i klagesaken.

Har skattekontoret av eget tiltak oversendt saken til fylkesmannen, og fylkesmannens avgjørelse medfører et annet resultat enn det som er lagt til grunn ved ligningen, skal skattekontoret ta ligningen opp som endringssak etter lignl. § 9-5 dersom fylkesmannens avgjørelse først foreligger etter at ligningen er avsluttet.

14.3 Hvilke kostnader som omfattes av begrensningsregelen

Begrensningsregelen i tidligere sktl. § 6-83 annet ledd for kostnader utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, gjaldt bare kostnader ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell. Det er kun spørsmål vedrørende slike helserelaterte kostnader som eventuelt oversendes fylkesmannen. Fradragsretten for kostnader som er pådratt på annen måte enn ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, avgjøres på grunnlag av vilkårene i tidligere sktl. § 6-83 første ledd, jf. lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel). Kostnader til privat hushjelp som hjelper en syk person med mat og vask, kan etter omstendighetene gi rett til særfradrag etter lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd, se LRD 26. mai 1995 (Frostating) i Utv. 1995/952.

Hvis kostnader til behandling, pleie og/eller opphold utenfor offentlig norsk helsevesen ikke gir rett til særfradrag etter reglene ovenfor, vil heller ikke andre kostnader som pådras i tilknytning til selve behandlingen og/eller oppholdet gi rett til særfradrag. Dette kan f.eks. være kostnader til

  • reise til og fra behandlingsstedet mv. for pasienten og/eller dennes ektefelle

  • opphold under behandling mv.

  • pass av mindreårige barn, og

  • medisin, spesialdietter i tilknytning til behandling, pleie og/eller opphold mv.

Inntreffer behandlingsbehovet ved opphold i utlandet, og det er uforsvarlig å returnere til Norge, vil begrensning tilsvarende tidligere sktl. § 6-83 annet ledd ikke få anvendelse, ettersom skattyter ikke har mulighet til å velge behandling innenfor norsk helsevesen. I slike tilfeller kan det være aktuelt med særfradrag på tilsvarende vilkår som nevnt i den generelle bestemmelsen i tidligere sktl. § 6-83 første ledd dersom vilkårene er oppfylt.

14.4 Hva er offentlig norsk helsevesen

14.4.1 Behandling i Norge

Hva som er innenfor norsk offentlig helsevesen, er regulert i Helsedirektoratets forskrift 14. april 1988 nr. 295 § 3. Institusjoner i Norge er innenfor offentlig norsk helsevesen dersom de er eid og/eller drevet av norske offentlige myndigheter og/eller er finansiert av regionalt helseforetak eller av kommunene. Utenfor faller privatdrevne institusjoner, f.eks. private medisinske laboratorier og private røntgenavdelinger eller røntgeninstitutter som ikke har avtale med regionalt helseforetak, jf. lov om helseforetak m.m. 15. juni 2001 nr. 93 § 2a.

Privatpraktiserende helsepersonell i Norge, herunder lege, fysioterapeut og psykolog, er innenfor norsk offentlig helsevesen bare dersom vedkommende har

  • fastlegeavtale med kommune i Norge, jf. forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene kap. 5 (lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 3-2 tredje ledd og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv.)

  • avtale om driftstilskudd med kommune i Norge, jf. lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 3-1 femte ledd

  • avtale om driftstilskudd med regionalt helseforetak, jf. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-1 a tredje ledd

Kostnader til behandling hos fysioterapeut som er innenfor offentlig norsk helsevesen gir rett til særfradrag selv om behandlingen er forordnet av en lege utenfor offentlig norsk helsevesen. Kostnader til behandling hos fysioterapeut som er utenfor offentlig norsk helsevesen, gir ikke rett til særfradrag selv om behandlingen er forordnet av lege som er innenfor offentlig norsk helsevesen.

Helsepersonell som bare får refusjon etter fastsatte takster fra NAV regnes ikke å være innenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder f.eks. kiropraktor, logoped, audiopedagog, osteopat og lignende. Behandling på rekonvalesenthjem og lignende helseinstitusjoner som ikke står i offentlig helseplan, faller utenfor offentlig norsk helsevesen med mindre det er ytet bidrag til oppholdet etter ftrl. § 5-22 eller direkte fra kommune eller stat.

14.4.2 Behandling i utlandet

Behandling gitt i utlandet på institusjon eller av privatpraktiserende helsepersonell er i utgangspunktet utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen.

Behandling er definert som innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen dersom det offentlige har gitt bidrag etter folketrygdloven § 5-22, jf. forskrift 14. april 1988 nr. 295 § 3 og Ot.prp. nr. 27 (1986-87). Se også rundskriv R05-P05-22 (nav.no). Slik behandling forutsetter forhåndsgodkjenning hos NAV.

14.4.3 Behandling i utlandet i regi av offentlig norsk helse- og sosialvesen

Alle helseregioner har kontor for godkjenning av utenlandsbehandling i de tilfellene der det er kompetansemangel i Norge, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Behandling i utlandet pga. kompetansemangel skal fortrinnsvis godkjennes på forhånd. Alle utgifter i forbindelse med slik behandling, inkludert opphold, dekkes av det offentlige. For mer informasjon, se rikshospitalet.no/helsepersonell/utenlandsbehandling.

14.4.4 Behandlingsreiser i utlandet i regi av offentlig norsk helse- og sosialvesen

Staten har etablert behandlingstilbud i utlandet for gitte diagnoser. Disse benevnes som Statens behandlingsreiser. Slike behandlingsreiser krever forhåndsgodkjenning av Statens behandlingsreiser. Utover egenandel dekker Statens behandlingsreiser kostnader til reise (fra Oslo), opphold og behandling. Reise til Oslo dekkes av helseforetak. I den utstrekning kostnadene er dekket gjennom Statens behandlingsreiser/helseforetak, gis det ikke særfradrag. Se Ot.prp. nr. 27 (1986- 87) pkt. 1.4.6, annet avsnitt. Transportkostnader gir uansett ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader, se pkt. 2. For mer informasjon, se rikshospitalet.no.

Det er ingen andre former for behandlingsreiser utover det som benevnes som Statens behandlingsreiser.

14.5 Når foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen

Spørsmål om det foreligger tilbud fra offentlig norsk helsevesen, kan og skal i visse tilfeller forelegges fylkesmannen for avgjørelse, se pkt. 14.2.2.

Det anses å foreligge tilbud fra offentlig norsk helsevesen, når skattyteren kan bli behandlet av offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder selv om metoden for behandling her er forskjellig fra den metoden skattyter oppsøkte utenfor offentlig norsk helsevesen. Det anses videre å foreligge tilbud, selv om skattyteren etter en faglig vurdering ikke blir behandlet, f.eks. fordi behandling ikke vil hjelpe. Selv om det offentlige på lang sikt kunne gitt tilsvarende tilbud, kan skattyter likevel få særfradrag dersom

  • ventetiden har vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og

  • dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.

14.6 Krav til faglig forsvarlig behandling

Særfradrag for behandlingskostnader utenfor norsk offentlig helsevesen er begrenset til tilfeller hvor den aktuelle behandlingen kan anses å være fullt forsvarlig etter en helsefaglig vurdering. Skattyter kan kreve at fylkesmannen tar stilling til om det oppsøkte behandlingstilbudet likevel kan anses som faglig forsvarlig, se pkt. 14.2.2.

15 Kostnader til opphold i alders- eller sykehjem

Kostnader til opphold ved alders- eller sykehjem gir som hovedregel ikke rett til særfradrag, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 fjerde ledd. Dette gjelder også når hjemmet er organisert som et bofellesskap.

Har beboere på slike hjem andre sykdomskostnader, må det vurderes om særfradrag skal gis på grunnlag av disse kostnadene.

Egenbetaling ved avlastningsopphold på institusjon anses som sykdomskostnad når skattyter normalt bor i sitt hjem utenfor institusjonen.

16 Kostnader til helsereiser

16.1 Generelt om helsereiser

Helsereise er en reise som foretas på grunn av sykdom eller svakhet, men normalt uten at det foregår medisinsk behandling eller pleie i vanlig forstand. Eksempler kan være reiser til Syden av hensyn til sol/varme o.l., reise til helsebringende kilder, gytjebad, reise til kursteder der maten og/eller de rolige omgivelsene e.l. er helsebringende, jf. Ot.prp. nr. 27 (1986-87) pkt. 1.4.6.

Kostnader i forbindelse med helsereiser gir ikke rett til særfradrag, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 fjerde ledd.

Selv om det ikke foreligger fradragsrett for kostnader til helsereise/feriereise, kan det foreligge fradragsrett for merkostnader etter første ledd dersom ferieturer blir dyrere som følge av sykdommen, se pkt. 6.3.6.

16.2 Helsereise, hvor det i tillegg tilbys behandling dekket av folketrygden

Det kan ytes bidrag fra folketrygden etter ftrl. § 5-22 til fysikalsk behandling i utlandet for personer som deltar på organiserte helsereiser i norsk regi. Bidraget ytes bare til dekning av selve behandlingen, se pkt. 14.4.2.

Selv om skattyteren kombinerer de positive effektene av et annet klima mv. (helsereise) med et medisinsk behandlingsopplegg (for eksempel fysikalsk behandling), er det likevel en helsereise i skattelovens forstand. Det gis derfor ikke fradrag for kostnader til opphold mv. (Transportkostnader er fra og med 2012 uansett ikke fradragsberettigede.) Eventuelle egenbetalinger som skattyteren har til den medisinske behandlingen, utover det som dekkes av folketrygden etter ftrl. § 5-22, kan likevel gå inn i særfradraget, dersom de alminnelige vilkårene er oppfylt, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd. Den behandlingen som det gis bidrag til etter ftrl. § 5-22, anses å være gjort innenfor offentlig norsk helsevesen.

16.3 Avgjørelsesmyndighet

Ligningsmyndighetene tar stilling til om det fremsatte kravet gjelder en helsereise eller behandlingsreise. Dette spørsmålet skal ikke forelegges fylkesmannen, men i de sakene som av andre grunner oversendes til fylkesmannen, skal f.eks. skattekontorets vurdering av om det foreligger en helsereise eller behandlingsreise fremgå, se pkt. 14.2.1.

17 Diverse spørsmål (alfabetisk ordnet)

17.1 ADHD

Kostnader som følge av diagnostisert ADHD kan gi rett til særfradrag dersom vilkårene er oppfylt.

17.2 Akupunkturbehandling

Akupunkturbehandling er tilgjengelig innenfor offentlig norsk helsevesen som et supplement til annen behandling. Kostnader til slik behandling innenfor offentlig norsk helsevesen kan derfor medregnes dersom vilkårene for særfradrag for øvrig er oppfylt.

17.3 Barnløshet (infertilitet)

Helsemyndighetene har uttalt at ufrivillig barnløshet (infertilitet), ikke i seg selv kan regnes som en sykdom eller svakhet som gir grunnlag for særfradrag. Se for øvrig Ot.prp. nr. 1 (1998-99) pkt. 22 og FIN 19. februar 1998 i Utv. 1998/459. Se også Riksskattenemnda i Utv. 2000/260.

17.4 Bil

Merkostnader pådratt etter utgangen av inntektsåret 2011 til transport, herunder anskaffelse av kjøretøy og spesialutstyr i kjøretøy, drift og merbruk av kjøretøy som følge av sykdom eller varig svakhet, gir ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader.

17.5 Bolig

Kostnader pådratt etter utgangen av inntektsåret 2011 til ombygging og tilpasning av bolig som følge av sykdom eller svakhet, gir ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader.

17.6 Bulimi

Ekstraordinære kostnader til mat som følge av sykdommen bulimi gir ikke rett til særfradrag i medhold av lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83. Dersom skattyter har hatt usedvanlig store utlegg til behandling av sykdommen, kan særfradrag gis når vilkårene for øvrig er oppfylt.

17.7 Diabetes (sukkersyke)

Aktuelle merkostnader knyttet til diabetes, kan for eksempel være merkostnader til

  • hjelpemidler og utstyr til behandling, herunder spesialsko og -sokker

  • medisiner

  • kost, herunder utgifter til følingsmat

  • ekstra slitasje på klær og sengetøy

  • fysioterapi

  • fotbehandling

  • forhøyet forsikringspremie mv.

Kravene til dokumentasjon/sannsynliggjøring av merkostnader knyttet til diabetes, er de samme som for andre skattytere som krever særfradrag for store sykdomskostnader, se pkt. 6.2. Dette innebærer at merkostnader som lett lar seg dokumentere med kvittering, må kunne framlegges på forespørsel fra skattekontoret. Eksempel på slike kostnader er kostnader til egenandeler, hjelpemidler og utstyr.

Sosial- og helsedirektoratet har i brev 6. november 2007 uttalt at «personer som følger de offisielle kostholdsanbefalingene vil sannsynligvis ha et noe dyrere kosthold. Kostregulering av diabetikere er behandling av sykdom, men kostanbefalinger til den generelle befolkning er av forebyggende karakter som det er opp til den enkelte å følge.»

Kreves særfradrag for merutgifter til kost, må dette på forespørsel kunne dokumenteres med legeattest hvor det fremgår at sykdommen er kostholdsregulert. Ved fastsettingen av merutgiftene til kost, tas det utgangspunkt i SIFOs (Statens institutt for forbruksforskning) standardbudsjett 2015 for forbruksutgifter til matvarer og alkoholfrie drikkevarer. Dette standardbudsjettet differensierer utgiftene til mat og drikke mellom ulike aldersgrupper og mellom kjønn, og det tas hensyn til stordriftsfordeler ved at flere personer deler husholdning. Det er tilstrekkelig at skattyters kvitteringer for utgiftene knyttet til innkjøp av mat (men ikke sjokolade, chips og lignende) og alkoholfrie drikkevarer i en sammenhengende periode på minst en måned i løpet av inntektsåret, kan legges fram. Sjokolade eller lignende som benyttes som følingsmat skal likevel inngå.

Eksempel på beregningsmåte

Sum matutgifter for én måned

÷

SIFOs standardbudsjett (redusert med eventuell stordriftsfordel)

=

Sum merkostnad for en måned x 12 = Merkostnaden til kost i løpet av inntektsåret

Det er kun fradragsrett for nødvendige merutgifter til kost. I dette ligger at skattyter ikke kan få fradrag for merutgifter til urimelig dyrt kosthold. Inngår diabetikerens kost i en større husholdning, er det bare fradragsrett for den aktuelle diabetikers merutgifter.

Dersom merkostnaden etter denne beregningen blir betydelig større enn det som med rimelighet kan anses å være nødvendig merkostnad for den aktuelle diabetikeren, må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering med grunnlag i skattyters kvitteringer.

Hvis skattyter ikke kan sannsynliggjøre størrelsen på de faktiske merutgiftene til kost, kan merutgiftene sjablongmessig settes til kr 4 000 for hele inntektsåret. Beløpet omfatter også utgifter til følingsmat.

17.8 EDTA-behandling

Statens Helsetilsyn har uttalt at EDTA-behandling ikke er faglig anerkjent i Norge for behandling av pasienter med aterosklerotiske sykdommer. Kostnader til slik behandling gir derfor ikke rett til særfradrag.

17.9 Familiær hyperkolesterolemi

Hvorvidt det foreligger merutgifter til kost som følge av familiær hyperkolesterolemi må vurderes på samme måte som for diabetikere, se pkt. 17.7.

17.10 Fedme

Skattytere som lider av fedme og som får hjelp til slanking innenfor offentlig norsk helsevesen, kan få særfradrag for kostnader til slik behandling og øvrige merkostnader som følge av sykdommen, dersom vilkårene for særfradrag for øvrig er oppfylt. Det må på forespørsel kunne fremlegges legeattest. For å beregne eventuelle merkostnader til klær i forbindelse med vektreduksjon, kan det tas utgangspunkt i dokumenterte utgifter, fratrukket SIFOs standardbudsjett for kleshold, se sifo.no

17.11 Fibromyalgi

Behandling av fibromyalgi med solarium og økt temperatur i bolig er ikke en behandlingsform som er anerkjent av norske helsemyndigheter, og gir ikke rett til særfradrag. Merutgifter som følge av sykdommen må dokumenteres på vanlig måte.

17.12 Hørselshemmede

Skattytere med total døvhet eller høygradig tunghørthet som ikke kan avhjelpes med høreapparat, anses å ha sykdom eller svakhet som gir rett til særfradrag for store sykdomskostnader. Skattyter må kunne dokumentere sine kostnader på vanlig måte.

17.13 Kiropraktor

Kiropraktor anses som helsepersonell utenfor offentlig norsk helsevesen. Dette gjelder selv om kiropraktoren får refusjon fra NAV etter fastsatte takster. Hvis kiropraktoren også er fysioterapeut med driftstilskudd/basistilskudd fra kommunen, vil behandling utført i egenskap av fysioterapeut være innenfor offentlig norsk helsevesen.

17.14 Matallergi

Matallergi, herunder cøliaki, er en varig sykdom som kan gi merkostnader til diett. Merkostnadene må vurderes konkret. I mange tilfeller får skattyteren grunnstønad til dekning av merkostnadene, se pkt. 9.3.3.

17.15 Naturpreparater, naturmedisin

17.15.1 Kostnader til å forebygge sykdom

Kostnader til bruk av preparater fra helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.) i den hensikt å unngå at vedkommende får en sykdom eller svakhet, vil aldri gi rett til særfradrag.

17.15.2 Kostnader til preparater ved behandling av allerede oppstått varig sykdom eller svakhet

Kostnader til kjøp av preparater fra helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.), som ikke inngår i et behandlingsopplegg, og som er pådratt på grunn av en allerede oppstått varig sykdom eller annen varig svakhet, kan i enkelte tilfeller gi rett til særfradrag etter lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. 6-83 første ledd. Er det ikke sannsynliggjort at bruken er egnet til å ha virkning på skattyters sykdom eller svakhet, er kostnaden ikke å anse som sykdomskostnad.

Blir preparater i helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.) forordnet av personale innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, og dette må anses som en del av behandlingen av den aktuelle sykdommen, kan dette gi rett til særfradrag etter lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd. Er det ikke sannsynliggjort at bruken er egnet til å ha virkning på skattyters sykdom eller svakhet, er kostnaden ikke å anse som sykdomskostnad.

Blir preparater i helsekostforretninger (naturmedisin, kosttilskudd mv.) forordnet av personale utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, og dette må anses som en del av behandlingen av den aktuelle sykdommen, bør dette forelegges fylkesmannen til avgjørelse, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 annet ledd. Før saken eventuelt oversendes, skal skattekontoret ha tatt stilling til om vilkårene i tidligere sktl. § 6-83 første ledd er oppfylt. Er det ikke sannsynliggjort/dokumentert at bruken er egnet til å ha virkning på skattyters sykdom eller svakhet, vil normalt fylkesmannen etter en medisinsk faglig vurdering komme til at det oppsøkte helsetilbudet ikke kan anses som faglig forsvarlig, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 annet ledd.

17.16 Ordblindhet (dyslektikere)

Ordblinde og forsørgere av ordblinde kan i visse tilfeller ha rett til særfradrag ved kjøp av datautstyr. Det er en forutsetning at

  • den enkelte ordblinde fremlegger attest fra lege/logoped som dokumenterer sykdommen/den varige svakheten

  • datautstyret ikke hovedsakelig er anskaffet til yrkesmessig bruk (i slike tilfeller vil det ikke være aktuelt med særfradrag), og

  • datautstyret har relevans for den enkelte ordblinde, f.eks. inneholder en ordrettingsfunksjon.

Hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret med tanke på at det gjelder en omfangsmessig/beløpsmessig begrensning.

Om fordeling av slike kostnader over flere år, se pkt. 9.2.

17.17 Psykiske lidelser

Særfradrag for kostnader knyttet til psykisk lidelse, må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret.

17.18 Rusmisbrukere

Ved behandling av rusmisbrukere bør ligningsmyndighetene som hovedregel innhente fylkesmannens vurdering av om vilkårene er oppfylt, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. 6-83 annet ledd.

Behandling etter den såkalte Minnesotamodellen for alkoholmisbrukere anses som faglig forsvarlig. Dette spørsmålet trenger derfor ikke fylkesmannens avgjørelse. Det må imidlertid likevel vurderes om de øvrige vilkårene er oppfylt, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. 6-83 annet ledd. Dette innebærer at ligningsmyndighetene fremdeles kan oversende krav om særfradrag til fylkesmannen for avgjørelse av om behandlingen mv. er foretatt utenfor det offentlige helsevesenet og om det offentlige har et tilsvarende tilbud som det oppsøkte.

17.19 Synshemming

17.19.1 Generelt

Synshemming som kan avhjelpes med kontaktlinser eller briller anses i utgangspunktet ikke som sykdom eller varig svakhet som gir rett til særfradrag for store sykdomskostnader. Kan skattyter ikke bruke kontaktlinser eller briller som følge av enten medisinske eller yrkesmessige grunner, vil vedkommende ha rett til særfradrag når skattyteren har store kostnader. Skattyter må kunne sannsynliggjøre kostnadene på vanlig måte.

(Om skattefritak på visse vilkår for briller dekket av arbeidsgiver, se emnet «Naturalytelser i arbeidsforhold», pkt. 4.13.)

17.19.2 Særlig om operasjon for synshemming

Kostnader til operasjon for synshemming som av medisinske eller yrkesmessige grunner ikke kan avhjelpes med linser eller briller, anses som sykdomskostnader som gir rett til særfradrag. Dette gjelder i den utstrekning kostnadene går utover det som er dekket av det offentlige, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. 6-83 første ledd.

Det foreligger felleskriterier for inntak av pasienter for refraktiv kirurgi -øyeoperasjon med offentlig finansiering. Det må foreligge henvisning fra spesialist i øyesykdommer som har vurdert pasienten i forhold til gjeldende kriterier. De gjeldende kriteriene for at dette skal dekkes av det offentlige er i dag følgende:

  • Hornhinnesykdommer som egner seg for excimerlaserbehandling.

  • Brytningsfeil etter skade eller kirurgiske inngrep (kataraktoperasjoner/transplantasjoner/refraktiv kirurgi) hvis briller eller linser av medisinske eller yrkesmessige grunner ikke kan benyttes.

  • Brytningsfeil som umuliggjør utøvelse av yrke, der bruk av briller eller linser ikke er mulig eller tillatt. Operasjoner for å kvalifisere seg for skoler o.l. dekkes ikke av det offentlige.

  • Brytningsfeil hos personer som av andre medisinske grunner ikke kan bære briller/linser f.eks. CP, epilepsi, ansikts- eller skjellettabnormaliteter og «brilleskrekk» i reell psykiatrisk forstand (det må her foreligge uttalelse fra psykiatrisk institusjon, psykiater).

Dersom skattyter har fått støtte til operasjon etter ovennevnte kriterier, anses dette å være innenfor offentlig norsk helsevesen.

Brytningsfeil i seg selv, uten ovennevnte tilleggskriterier, skal ikke gi grunnlag for operasjon dekket av det offentlige.

Yrkesmessige grunner forutsetter at skattyter allerede er i et yrke der synshemmingen ikke kan avhjelpes med linser eller briller.

Vilkårene i tidligere sktl. § 6-83 annet ledd vil komme inn i vurderingen dersom operasjonen er utført utenfor offentlig norsk helsevesen, jf. lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel). Dette innebærer at ligningsmyndighetene bør oversende krav om særfradrag til fylkesmannen for avgjørelse av om behandlingen mv. er foretatt utenfor det offentlige helsevesenet, om det offentlige har et tilsvarende tilbud og om det oppsøkte tilbudet kan anses som faglig forsvarlig.

17.20 Tannbehandling

Kostnader pådratt etter utgangen av inntektsåret 2011 til tannbehandling som følge av sykdom eller varig svakhet, gir ikke rett til særfradrag for sykdomskostnader. Nærmere om dette, se pkt. 2.

17.21 Treningskostnader

Kostnader til fysisk trening er i utgangspunktet ikke en sykdomskostnad. Det kan likevel gis fradrag for merkostnader begrenset til særskilt tilrettelagt treningsopplegg som følge av sykdommen eller svakheten, hvis dette foreskrives av lege, se lov 9. desember 2011 nr. 52 (overgangsregel), jf. tidligere sktl. § 6-83 første ledd.

17.22 Vergemål

Kostnader til verge vil alltid være fradragsberettiget, se emnet «Vergemål».

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.