Merverdiavgiftshåndboken

Publisert: 31.08.2016

  • Skriv ut

Merverdiavgiftsloven kapittel 20.Søksmål

20‑1 § 20-1. Søksmål mot staten


(1) Søksmål mot staten anlegges etter vernetingsreglene i tvisteloven. Når skattekontoret er avgiftsmyndighet, utøves statens partsstilling av det skattekontoret som har truffet vedtak i første instans. Departementet kan gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling generelt og i enkeltsaker. Departementet kan i enkeltsak eller i grupper av saker overta utøvelsen av partsstillingen eller overføre den til annen avgiftsmyndighet.

(2) Når domstolen i søksmål mot staten som gjelder rettigheter og plikter etter denne lov kommer til at noen bare skal betale en del av et omtvistet avgiftsbeløp eller bare skal ha tilbake en del av et tilbakebetalingskrav, og det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå det riktige beløpet, skal det i domsslutningen angis hvordan ny fastsetting skal utføres. Kommer domstolen til at et vedtak om grunnlaget for et merverdiavgiftskrav ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler, skal den henvise vedtaket til ny behandling av vedkommende avgiftsmyndighet.

(3) Søksmål mot staten til prøving av avgiftsoppgjør må reises innen seks måneder etter utløpet av terminen avgiftsoppgjøret gjelder eller etter at melding om vedtak ble sendt. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16‑12 til 16‑14. Etter utløpet av søksmålsfristen gjelder likevel fristen i skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring.

20‑1.1 Forarbeider og forskrifter

20‑1.1.1 Forarbeider

  • Lov 19.06.2009 nr. 58: Ot.prp. nr. 76 (2008–2009) Om lov om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) og Innst. O. nr. 120 (2008–2009)

  • Lov 10.12.2010 nr. 71: Prop. 1 LS (2010–2011) Skatter og avgifter 2011 og Innst. 4 L (2010–2011). Søksmålsfrister i tredje ledd

  • Lov 24.06.2011 nr. 27: Prop. 117 L (2010–2011) Endringer i merverdiavgiftsloven mv. (ny og enkel registrerings- og rapporteringsordning for tilbydere som leverer elektroniske tjenester fra utlandet) og Innst. 431 L (2010–2011)

  • Ot.prp. nr. 17 (1968–69) Om lov om alminnelig omsetningsavgift og særskilt avgift på visse varer og tjenester (merverdiavgiftsloven) og Innst. O. XVII (1968–69)

  • Ot.prp. nr. 65 (2001–2002) og Innst. O. nr. 61 (2001–2002). Redaksjonell endring (uttrykket «namsretten» endret til «tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring»)

  • Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) og Innst. O. nr. 1 (2006–2007) Om skatte- og avgiftsopplegget 2007

  • Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) og Innst. O. nr. 1 (2007–2008) Om skatte- og avgiftsopplegget 2008

20‑1.1.2 Forskrifter

  • FMVA § 20‑1

20‑1.2 Generelt om § 20-1

Merverdiavgiftsloven § 20‑1 tilsvarer, liksom tidligere lov § 61, skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 6. I Ot.prp. nr. 17 (1968–69) side 61 sies det at bestemmelsene i den tidligere lov kapittel XV (Inndrivelse og søksmål) svarer til

Bestemmelser i skattebetalingsloven
bestemmelser i skattebetalingsloven av 21. november 1952. Utover dette er bestemmelsene ikke kommentert.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 6 ble tilføyd ved endringslov av 9. juni 1961 nr. 3, i forbindelse med at det ble vedtatt flere nye regler om prosessordningen i skattesaker.

Kommentarene som er gitt her til § 20‑1, er i stor grad basert på forarbeider, rettspraksis og kommentarer til skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 6.

Bestemmelsens annet og tredje ledd er endret ved lov av 24. juni 2011 nr. 27, og begrepet «avgiftssubjekt» er fjernet. Endringen innebærer at bestemmelsen også skal gjelde for tilbydere i forenklet registreringsordning.

20‑1.3 § 20-1 første ledd – Verneting og partsstilling mv.

Verneting
§ 20‑1 første ledd første punktum viser til at de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 kap. 4 også gjelder når søksmål anlegges mot staten i saker etter merverdiavgiftsloven. Det følger av tvisteloven § 4‑4 første ledd at søksmål mot staten kan reises ved saksøktes alminnelige verneting. Staten har alminnelig verneting i Oslo. Saksøker har imidlertid valgfri adgang til å reise søksmål mot staten ved saksøkers alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4‑5 åttende ledd.

Partsstilling
Da saksøker har valgfrihet med hensyn til verneting, ble det ansett formålstjenlig at reglene om partsstilling ikke ble knyttet opp til vernetinget. I følge § 20‑1 første ledd annet punktum utøves partsstillingen av det skattekontor som har truffet vedtaket i første instans dersom skattekontoret er avgiftsmyndighet. Dette gjelder uavhengig av om det vedtaket som angripes er fattet av skattekontoret selv, Skattedirektoratet eller Klagenemnda for merverdiavgift. Sett hen til at det er skattekontoret som har truffet vedtak i første instans og forbereder saker både til Klagenemnda for merverdiavgift og til Skattedirektoratet, anses det hensiktsmessig at det er skattekontoret som utøver partsstillingen.

Partsstillingen til skattekontoret gjelder kun der skattekontoret er avgiftsmyndighet. Der tollregionen er avgiftsmyndighet, utøves partsstillingen av staten ved Finansdepartementet.

Departementet kan gi instruks om utøvelsen av partsstilling generelt og i enkeltsaker, overta partsstillingen eller overføre partsstillingen. Nærmere regler følger av

Instruks for utøvelse av partsstilling
instruks for utøvelsen av statens partsstilling på skatte- og avgiftsområdet (rettssaksinstruksen), fastsatt av Skattedirektoratet 1. desember 2011 i henhold til FMVA § 20‑1, Finansdepartementets delegasjonsvedtak av 19. desember 2008, 2. september 2009 og 30. april 2010, samt skattebetalingsforskriften § 17‑1.

20‑1.4 § 20-1 første ledd – Rettslig søksmålsinteresse

For å kunne anlegge søksmål mot staten i saker etter merverdiavgiftsloven, må kravet til sakstilknytning i tvisteloven § 1‑3 annet ledd være oppfylt. Det følger av bestemmelsen at «[d]en som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det».

Når det gjelder offentligrettslige forhold, er det i forarbeidene til tvisteloven, Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 366, uttalt følgende om kravet til aktiv sakstilknytning: «Generelt vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning i sak om rettmessigheten av myndighetsutøvelse dersom saksøkeren er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelse, se utredningen del II kap. 5.2 (s. 188). Også ellers hvor saksøkeren blir klart berørt av vedtaket, kan det foreligge en tilstrekkelig tilknytning. I dette ligger det en viss utvidelse av søksmålsadgangen sammenlignet med gjeldende rett, for eksempel sammenlignet med Rt 1982.908. Hvorvidt saksøkeren ville hatt rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28, vil også kunne vektlegges, se Rt 1986 s. 1164 og Rt 1993 s. 445.»

På skatteområdet er det sikker rett at ligningsloven § 11‑1 nr. 1 skal forstås slik at det bare er skattyter som kan reise søksmål om ligningens gyldighet, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt 2012 s.159 avsnitt 36 med videre henvisninger.

Det fremgår videre av forarbeidene til tidligere lov § 61 (mval. § 20‑1) om søksmål mot staten at bestemmelsen «svarer til bestemmelser i skattebetalingsloven av 21. november 1952», jf. Ot.prp. nr. 17 (1968–1969) side 61.

Se også kap. 19‑1.2 vedrørende rettslig klageinteresse.

Fellesregistrerte virksomheter
Særlige spørsmål oppstår i tilknytning til søksmål fra selskaper som inngår i fellesregistreringer, jf. kap. 2‑2.4. Selskapsrettslig er selskapene i fellesregistreringen å anse som selvstendige rettssubjekter, men selskapene blir gjennom fellesregistreringen å anse som ett avgiftssubjekt og blir solidarisk ansvarlig for betaling av avgiften. Formålet med fellesregistreringen er å realisere avgiftsmessige fordeler som selskapene ikke kan oppnå hver for seg.

I Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30. oktober 2012 (Telenor Eiendom Holding AS) ble det lagt til grunn at Telenor Eiendom Holding AS, som inngikk i en fellesregistrering med morselskapet Telenor ASA (fellesregistrerte avgiftssubjekter), alene kunne anlegge søksmål vedrørende fellesregistreringens avgiftsoppgjør. Spørsmålet i saken var om søksmålet fra Telenor Eiendom Holding AS skulle avvises på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1‑3 annet ledd. Lagmannsretten konkluderte med at Telenor Eiendom Holding AS hadde en beskyttelsesverdig interesse i utfallet av saken, og det fremstod som naturlig at selskapet kunne gjøre sin interesse gjeldende i form av søksmål. Lagmannsretten la vesentlig vekt på at vedtaket i sin helhet hadde sitt grunnlag i bokettersynsrapport hos Telenor Eiendom Holding AS. Et eventuelt avgiftskrav ville i sin helhet ende opp hos Telenor Eiendom Holding AS. Dersom Telenor ASA, som var det fellesregistrerte avgiftssubjektet, skulle utøve partsstilling i alle rettssaker som gjaldt avgiftsforholdene i de andre selskapene (70 fellesregistrerte selskaper), ville det innebære en uheldig praktisk situasjon.

Saken ble anket, men forkastet av Høyesterett i kjennelse av 13. juni 2013. For Høyesterett anførte staten blant annet at lagmannsretten i for stor grad bygget avgjørelsen på tvisteloven § 1‑3 om rettslig interesse. Spørsmålet burde i stedet løses etter en tolkning av søksmålsbestemmelsene i merverdiavgiftsloven sett i sammenheng med reglene om fellesregistrering. Staten fikk ikke medhold i dette synet, idet Høyesterett uttalte at utgangspunktet for om Telenor Eiendom Holding AS hadde søksmålskompetanse måtte tas i tvisteloven § 1‑3 annet ledd. Som lagmannsretten, kom Høyesterett til at Telenor Eiendom Holding AS måtte anses å ha et reelt behov for å kunne reise søksmål om vedtaket som gjaldt selskapets egen omsetning. Høyesterett uttalte at det verken av lovens ordlyd eller forarbeider til reglene om fellesregistrering eller søksmål på merverdiavgiftsområdet kunne utledes hvem som hadde søksmålskompetanse ved fellesregistrering. Selv om Høyesterett var enig med staten i at rettskraftsreglene hadde en viss interesse for tolkningen, kunne dette likevel ikke tillegges stor vekt.

I Stavanger tingretts kjennelse av 7. august 2012 (Varabergmyra Eiendom AS) ble det lagt til grunn at et selskap som inngikk i en fellesregistrering ikke alene kunne anlegge søksmål vedrørende fellesregistreringens avgiftsoppgjør. Tingretten tok ikke stilling til sakens materielle side da søksmålet ble avvist på grunn av at Varabergmyra Eiendom AS ikke hadde rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1‑3 annet ledd. Det ble vist til at søksmålsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven tilsvarte den i skatteretten, slik at det kun var avgiftssubjektet som sådan som hadde søksmålskompetanse. Retten mente videre at Varabergmyra Eiendom AS ikke hadde noe reelt behov for å gå til søksmål, da selskapets interesser ble ivaretatt gjennom fellesregistreringen. Det ble heller ikke tillatt retting av saksøker til SSB Næringseiendom AS (fellesregistrerte avgiftssubjekter). Kjennelsen ble anket, men ankebehandlingen i Gulating lagmannsrett ble stanset i påvente av Høyesteretts behandling av Telenor Eiendom Holding AS. I kjennelse av 27. august 2013 ble saken igangsatt og tingrettens kjennelse opphevet. Saken ble realitetsbehandlet i Stavanger tingrett 19. februar 2014.

Konkurs
Om en part går konkurs, taper han verken sin partsevne eller prosessdyktighet. Men konkursbehandling medfører begrensninger for konkursdebitors prosessuelle stilling begrunnet ut fra en rasjonell gjennomføring av konkursbehandlingen. For verserende saker hvor tvistegjenstanden inngår i bomassen, følger det av tvisteloven § 16‑16 første ledd at saken skal stanses. Konkursboet vil kunne bringe saken i gang igjen og tre inn som ny part ved siden av konkursskyldner. Konkursskyldner vil ikke med virkning for boet kunne utøve partsrettigheter i strid med boets ønsker og interesser, se kjennelse i Høyesterett 8. april 2010. Etter at det er åpnet konkurs er konkursskyldner avskåret fra å gå til søksmål om rettigheter og plikter som tilkommer boet, se kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 26. juni 1981 (Rt 1981 s. 1195). Hvor konkursdebitor er saksøkt fortsetter saken, men boet eller enkeltkreditorer kan tre inn i saken til fordel for boet. Dommen blir bare bindende for boet hvor det har trådt inn i saken.

Er bobehandlingen avsluttet, er det i kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. februar 1979 (Rt 1979 s. 375) lagt til grunn at konkursboet har opphørt å eksistere. Det samme gjelder når et aksjeselskap har gått konkurs, selv om man ikke uten videre kan regne med at selskapets eksistens som selvstendig rettssubjekt har opphørt i absolutt alle relasjoner, se også kjennelser i Høyesteretts kjæremålsutvalg 17. desember 1992 (Rt 1992 s. 1697) og Borgarting lagmannsrett av 5. april 2006.

Der konkursskyldner er et enkeltpersonforetak, hvor innehaver vil hefte personlig for et resterende krav også etter at bobehandlingen er avsluttet, ble det i Høyesteretts kjæremålsutvalg 19. april 1991 (Rt 1991 s. 501) godtatt at konkursdebitor anla søkmål om krav mot ham selv etter det var åpnet konkurs i boet. Det ble uttalt at hensynet til bobehandlingen og den enkelte kreditor ikke talte avgjørende mot søksmålsadgangen. Boet ville ikke være bundet av avgjørelsen og spørsmålet om dekning av kreditors krav ville avgjøres etter konkurslovens regler.

Aksjonærer
I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. oktober 1975 (Rt 1975 s. 1166) ble tidligere daglig leder, styremedlem og hovedaksjonær i et aksjeselskap under konkursbehandling ikke ansett å ha søksmålskompetanse i forhold til en etterberegning som var foretatt og innbetalt før konkursåpningen. Etterberegningen var foretatt overfor et selvstendig selskap, selv om tidligere daglig leder eide det alt vesentlige av selskapets aktiva. Det ble ikke ansett tilstrekkelig til å konstatere søksmålsinteresse at et heldig utfall av prosessen kunne føre til at konkursboet kunne vise seg å være solvent, og dermed kunne få betydning for den strafferettslige vurdering av den tidligere daglige lederen. I denne sammenhengen viste retten til at i tilfelle straffesak ville aksjonæren kunne få prøvd forholdet prejudisielt.

I Høyesteretts kjennelse 17. desember 2008 (Rt 2008 s. 1741) var forholdet at en eneaksjonær, styreleder og daglig leder i et aksjeselskap ville anlegge søksmål knyttet til et krav som kunne tilføre boet verdier. Høyesterett kom til at det var anledning til det, med den begrunnelse at det ikke er uvanlig at et konkursbo av økonomiske grunner er ute av stand til å fremme et søksmål som noen av kreditorene mener er velbegrunnet. Det ville da være uheldig om vedkommende kreditor skulle være avskåret fra for egen regning og risiko å fremme søksmålet for på denne måten å tilføre boet verdier.

20‑1.5 § 20-1 annet ledd første punktum – Domstolsprøvelse av avgiftsvedtak

De alminnelige reglene om domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak gjelder også for saker om fastsettelse av merverdiavgift. Dette betyr at domstolene er avskåret fra å prøve selve skjønnsutøvelsen, se imidlertid kap. 21‑3.3.5 når det gjelder tilleggsavgift. Domstolene kan derimot sette et avgiftsvedtak til side dersom de finner at skjønnsutøvelsen er vilkårlig eller åpenbart urimelig. Når det gjelder de faktiske forholdene, rettsanvendelsen og saksbehandlingen har imidlertid domstolene full prøvelsesrett.

Når retten finner at det ikke er noen feil ved avgiftsvedtaket, skal staten frifinnes. Kommer retten til at avgiftsvedtaket materielt sett er uriktig, skal vedtaket oppheves. Finner retten at saksøker bare skal betale en del av avgiftsbeløpet eller bare skal ha tilbake en del av tilbakebetalingskravet, kan retten fastsette det riktige beløpet i domsslutningen. Oftest har ikke retten tilstrekkelige opplysninger til å gjøre dette. I så fall skal retten i henhold til § 20‑1 annet ledd første punktum angi hvordan ny fastsettelse skal utføres.

I Ot.prp. nr. 29 (1978–79) side 109 uttaler Finansdepartementet i forbindelse med reglene i ligningsloven kapittel 9 om endring av ligning:

«I noen tilfeller vil dommen gi klart uttrykk for hvilken endring som skal foretas, slik at ligningskontoret kan iverksette domstolens avgjørelse på samme måte som det gjennomfører et vedtak truffet av et ligningsorgan. I andre tilfelle kan dommen gå ut på at et vedtak oppheves og at det skal foretas ny ligning etter angitte retningslinjer. Departementet mener det er unødvendig å forutse de ulike former en domstolsavgjørelse kan ha og regulere den videre saksbehandling i flere alternativer.»

Nytt avgiftsvedtak
Avgiftsmyndighetene må således treffe et nytt avgiftsvedtak som er basert på domsslutningens angivelse av hvordan fastsettelsen skal utføres. Det følger av merverdiavgiftsloven § 18‑4 femte ledd at avgiftsmyndighetene skal ta opp spørsmål om endring som følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse. Endringssaken må tas opp innen ett år etter at avgjørelsen ble rettskraftig. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i ligningsloven § 9‑5 nr. 2 bokstav a jf. § 9‑6 nr. 5 bokstav c.

Det nye avgiftsvedtaket kan påklages på vanlig måte og eventuelt bringes inn for domstolene.

Høyesteretts dom av 22. februar 2000 (Rt 2000 s.244)

Rettskraftsvirkning
Skattyter fikk medhold i at utleieinntekt feilaktig var regnet som næringsinntekt for inntektsårene 1990 og 1991. Domsslutningen gikk ut på at ligningen for de aktuelle år ble opphevet. Ligningskontoret traff deretter vedtak om endring i medhold av ligningsloven § 9‑5 nr. 2 bokstav a.
Skattyter reiste sak mot fylkesskattekontoret med påstand om at vedtaket om endring for 1990 og 1991 var ugyldig. Skattyter anførte at endringsvedtaket var truffet etter utløpet av endringsfristen på ett år i ligningsloven § 9‑6 nr. 5 bokstav c. Ifølge skattyter medførte dette at ligningen var opphevet i sin helhet, og at all skatt for årene 1990 og 1991 skulle tilbakebetales.
Høyesterett fant at spørsmålet om endring av ligningen for 1990 og 1991 ikke var tatt opp til behandling innen ettårsfristen og at endringsvedtaket dermed var ugyldig. Når det gjaldt spørsmålet om ligningen dermed var opphevet i sin helhet, uttalte Høyesterett følgende:
«Skattyter nedlegger i mange tilfeller – etter langvarig og fast praksis – påstand om opphevelse av ligningen, og får skattyter medhold, utformes domskonklusjonen som hovedregel i samsvar hermed. I et slikt tilfelle må rettskraften av dommen fastlegges nærmere.
Utgangspunktet for fastleggingen av en doms rettskraftsvirkninger er domsslutningen. Denne må imidlertid sammenholdes med domsgrunnene og påstandene. Som fortolkningsmomenter kan også, men mer sekundært, trekkes inn argumentasjon i dommer i saken i lavere instanser og partenes argumentasjon i prosesskrifter, jf. Rt. 1996 side 1480, Rt. 1995 side 1068, Rt. 1995 side 681 og Rt. 1995 side 624.»
Høyesterett la etter dette til grunn at bare det spørsmål som utgjorde sakens tvistegjenstand, var rettskraftig avgjort, og at ligningen således ikke var opphevet i sin helhet.

20‑1.6 § 20-1 annet ledd annet punktum – Saksbehandlingsfeil

20‑1.6.1 Generelt

Et avgiftsvedtak kan bli opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. Eksempler på saksbehandlingsfeil er inhabilitet, unnlatt forhåndsvarsling, manglende kontradiksjon og mangelfull begrunnelse. Men ikke enhver slik feil fører til opphevelse. Forvaltningsloven

Forvaltningsloven §\x11 41
§ 41 gjelder for vedtak truffet etter merverdiavgiftsloven og bestemmer at et vedtak likevel er gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Høyesteretts dom av 26.august 1961 (Rt 1961 s.878)

Høyesterett opphevet en kjennelse av landsklagenemnda for skog om ligningen av formue i og inntekt av skog som følge av mangelfull begrunnelse. Det fremgikk ikke av kjennelsen at nemnda hadde vært oppmerksom på og hadde tatt standpunkt til anførsler og påstander fra skattyteren av vesentlig betydning for ligningen. Fra dommen siteres:

«Som tidligere nevnt bestemmer landsskatteloven § 106, siste ledd at landsklagenemnda skal avgjøre klager ved begrunnet kjennelse. Dette er et direktiv til landsklagenemnda, et direktiv som også er gitt i skattyterens interesse for at han skal kunne se at hans anførsler og påstander er behandlet og avgjort på riktig faktisk grunnlag etter skattelovens bestemmelser».

20‑1.6.2 Saksbehandlingsfeil kan repareres av overordnet instans

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28.september 1957 (Rt1957 s.915)

Mulige feil ved ligningsrådets behandling av en klage var uten betydning fordi ligningen senere var behandlet og avgjort av overligningsnemnda etter klage fra skattyteren. Fra kjennelsen siteres:

«Jeg er enig med den ankende part i at det under enhver omstendighet er avgjørende for utfallet av saken at det ikke er ligningsrådets kjennelse, men kjennelsen i overligningsnemnda som danner det endelige grunnlag for ligningen av Hegstad. I og med at overligningsnemnda traff endelig realitetsavgjørelse i klagesaken, var ligningsrådets kjennelse brakt ut av verden, og dermed har heller ikke de innvendinger som i tilfelle kunne rettes mot ligningsrådets saksbehandling lenger noen betydning som innvendinger mot ligningen.»

Kjennelsen vil være relevant for avgiftssaker som påklages til Klagenemnda for merverdiavgift i tilfeller der skattekontorets vedtak lider av saksbehandlingsfeil. Klagenemnda er en selvstendig instans og adgangen til å treffe realitetsavgjørelse påvirkes ikke av om underinstansen har begått feil av formell eller reell art.

20‑1.6.3 Avgjørelsen henvises til ny behandling

Dersom domstolene finner at et avgiftskrav ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler, henvises avgjørelsen til ny behandling av «vedkommende avgiftsmyndighet». Med dette menes

Skattekontoret
skattekontoret, altså den første instansen i avgiftsbehandlingen. Dette gjelder selv om saken har vært behandlet i Klagenemnda for merverdiavgift. Det nye vedtaket kan påklages på vanlig måte og eventuelt bringes inn for domstolene, også på det grunnlag at det nye vedtaket ikke er i samsvar med dommen.

20‑1.7 Tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring av krav

20‑1.7.1 Generelt

Hensikten med skattebetalingsloven av 17. juni 2005 nr. 67 var å samle innkrevingsreglene som tidligere var gitt i ulike skatte- og avgiftslover og i over 100 forskrifter. Det følger av sktbl. § 1‑1 annet ledd bokstav f at loven gjelder på merverdiavgiftslovens område. Tidligere lov § 61 første ledd annet punktum er videreført i sktbl. § 17‑1 fjerde ledd. På denne bakgrunn er praksis og forståelse av tidligere lov § 61 første ledd annet punktum fortsatt relevant.

20‑1.7.2 Sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring

Beløpsmessig samsvar mellom innfordringstiltak og nytt avgiftsvedtak
I de tilfeller der tvisten er overført til søksmåls former, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6–6 tredje ledd, vil tingretten som en del av saken måtte ta stilling til grunnlaget for innfordringstiltaket, det vil si avgiftsvedtakets gyldighet. Når tvisten ikke er overført til søksmåls former, må retten prejudisielt ta stilling til spørsmål om avgiftsvedtakets lovlighet og eventuelt andre innsigelser. Uansett – hvis retten helt eller delvis ikke slutter seg til avgiftsmyndighetenes syn på fastsettelsen, skal innfordringstiltaket stadfestes for det beløpet som fremgår av nytt avgiftsvedtak.

Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21.juli 1994

Kommunekassereren tok i april 1992 utlegg i en skattyters eiendom for restskatt for inntektsåret 1986. Skattyteren påklaget utleggsforretningen i juni 1992. I vedtak av juni 1993 traff ligningsnemnda nytt etterligningsvedtak med den slutning at ligningsvedtaket som utleggsforretningen baserte seg på, ble satt til side som ugyldig på grunn av en saksbehandlingsfeil.

Spørsmålet var om utleggsforretningen på grunn av saksbehandlingsfeilen ved det første ligningsvedtaket måtte oppheves, eller om den kunne opprettholdes med sin prioritet for det beløpet som skattyteren skyldte i henhold til det nye ligningsvedtaket.

Bevare panterett som er stiftet ved utleggsforretningen
Spørsmålet var etter lagmannsrettens oppfatning løst i skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 6 annet punktum. Det ble blant annet vist til en artikkel i Rt 1940 s. 1 følgende. Her fremgår det at formålet med bestemmelsen er å bevare den panterett som er stiftet ved utleggsforretningen. Utleggsforretningen ble dermed opprettholdt med sin prioritet for det beløpet som det etter ny ligning viste seg at skattyteren skyldte.

20‑1.8 § 20-1 tredje ledd – Søksmålsfrister

20‑1.8.1 Generelt

Med virkning fra 1. januar 2011 er det innført søksmålsfrister i merverdiavgiftsloven. Før dette tidspunkt gjaldt ingen søksmålsfrist for å prøve gyldigheten av et merverdiavgiftsoppgjør. Innføringen av søksmålsfrister må ses i lys av ny § 18‑3 om at endring av avgiftsoppgjør etter krav fra avgiftssubjektet mv. bare kan kreves i inntil tre år fra utløpet av terminen. I SKD 9/10 er det uttalt at «[h]øyesterett har i sin praksis lagt til grunn at et avgiftssubjekt ikke har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av et avgiftsoppgjør dersom tilbakesøkingskravet er foreldet.» Det er gitt en tilsvarende bestemmelse om søksmålsfrist i tolloven § 12‑14. Ligningsloven § 11‑1 nr. 4 inneholder bestemmelser om søksmålsfrist ved ligningsavgjørelser. Ettersom bestemmelsene innebærer en harmonisering av reglene på skatte‑, avgifts- og tollområdet, finner Finansdepartementet det naturlig at tolkningsspørsmål om søksmålsfristene i merverdiavgiftsloven og tolloven i utgangspunktet løses på samme måte som i ligningsloven.

Ikrafttredelse
Søksmålsfristen i § 20‑1 tredje ledd gjelder for avgiftsoppgjør hvor terminen utløper etter ikrafttredelsen. Med begrepet «avgiftsoppgjør» menes både oppgjør som er basert på en omsetningsoppgave, og oppgjør som helt eller delvis bygger på et myndighetsvedtak.

Det oppstår ikke spørsmål om foreldelse i tilfeller der søksmålet gjelder fastsettelser som verken er betalt eller oppgjort på annen måte. Her er det staten som er fordringshaver i henhold til fastsettelsen, se F 8. september 2006.

20‑1.8.2 § 20-1 tredje ledd første punktum

Avgiftsoppgjør
Bestemmelsen går ut på at det gjelder en frist for rettslig prøving av et avgiftsoppgjør på seks måneder. Med «avgiftsoppgjør» menes her både oppgjør som er basert på en omsetningsoppgave og oppgjør som helt eller delvis bygger på et myndighetsvedtak. Begrepet «avgiftsoppgjør» omfatter også vedtak om ileggelse av tilleggsavgift. Vedtak som fattes under saksbehandlingen, eksempelvis om fremleggelse av dokumenter, og vedtak om dekning av sakskostnader regnes ikke for «avgiftsoppgjør». Bestemmelsen skal forstås på samme måte som ligningsloven § 11‑1 nr. 4, som bare gjelder for «ligningsavgjørelser». Søksmålsfristen er ikke til hinder for at et avgiftsoppgjør prøves prejudisielt i forbindelse med en begjæring om konkursåpning.

Utgangspunktet for beregning av fristen på seks måneder er forskjellig for de ulike avgiftsoppgjør.

Avgiftsoppgjør uten vedtak
Søksmålsfristen regnes fra utløpet av terminen i de tilfellene noen går til sak for å få prøvet gyldigheten av et avgiftsoppgjør som er basert på en omsetningsoppgave. Dette kan være når et avgiftssubjekt er uenig i avgiftsmyndighetenes praksis og rettsanvendelse, men velger å sende inn omsetningsoppgaven basert på myndighetenes oppfatning, f.eks. for å unngå ileggelse av tilleggsavgift. Dette er nærmere omtalt i kap. 18‑3.

Vedtak
Søksmålsfristen regnes fra tidspunktet da melding ble sendt i de tilfeller det er et vedtak fattet av avgiftsmyndighetene som angripes. Dette gjelder uavhengig av hvem det er som har tatt initiativet til endringen.

Benyttes den forvaltningsrettslige klage- eller endringsadgangen, vil det løpe en ny søksmålsfrist fra vedtaket i klage- eller endringssaken.

Ved vedtak om avvisning vil søksmålsfristen som hovedregel løpe fra det underliggende avgiftsoppgjøret. I relasjon til ligningsloven § 11‑1 nr. 4 er det likevel lagt til grunn at det vil løpe en ny søksmålsfrist fra avvisningsvedtaket, dersom avvisningsvedtaket bygger på en tolkning av lovbestemmelsene om grensene for den administrative endringskompetanse, se avgjørelse av Borgarting lagmannsrett av 15. april 2008.

Ikke absolutt søksmålsfrist
Som følge av Høyesteretts dom av 7. desember 2010 (se nedenfor), kan ikke søksmålsfristen regnes som absolutt. Avgiftsmyndighetene kan i særlige tilfeller samtykke i utsettelse av søksmålsfristen. I hvilke tilfeller slikt samtykke kan gis, fremgår av instruks for utøvelsen av statens partsstilling på skatte- og avgiftsområdet (rettssaksinstruksen) fastsatt av Skattedirektoratet 1. desember 2011.

Omstendigheter utenfor selve vedtaket
I SKD 9/10 er det uttalt at søksmålsfristen ikke gjelder «dersom de omstendigheter som påberopes som ansvarsbetingende ligger utenfor selve vedtaket.» Spørsmålet er behandlet i Høyesteretts to kjennelser av 19. oktober 2006, hvorav den ene er omtalt nedenfor.

Enkeltsaker

Høyesteretts kjennelse av 14. oktober 2011

Prøvelsesrett
Kjennelsen gjaldt anke over avvisning av søksmål på grunn av oversittelse av søksmålsfristen i ligningsloven § 11‑1 nr. 4. Ankeutvalget fant det klart at anken ikke kunne føre frem, men uttalte følgende om utvalgets prøvelsesrett:
«Ved videre anke over kjennelse kan utvalget normalt bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvisteloven § 30‑6 bokstav b og c. Høyesteretts ankeutvalg la imidlertid i Rt-2010‑897 til grunn at bestemmelsen i § 30‑6 bokstav a («avviser en sak fra tingretten fordi saken ikke hører under domstolene») kommer til anvendelse ved avvisning som følge av oversittelse av søksmålsfrist, se avgjørelsen avsnitt 16. Den tidligere rettstilstand etter den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 404 nr. 1, blant annet gjengitt i Rt-2006‑1265 og Rt-2006‑1281, burde dermed ikke lenger opprettholdes. Selv om ankeutvalget i tre senere avgjørelser – HR-2011‑1612-U, HR-2011‑1673-U og HR-2011‑1842-U – har bygget på den tidligere rettsoppfatning, finner ankeutvalget at Rt-2010‑897 heretter bør legges til grunn. Utvalget viser til at de nevnte avgjørelsene ikke tar opp forholdet til Rt-2010‑897, og det foretas ingen prinsipiell drøftelse av spørsmålet. Utvalget har dermed full kompetanse.»

Høyesteretts dom av 7. desember 2010 (Rt 2010 s.1500)

Søksmålsfrist
Høyesterett fant at søksmålsfristen i den tidligere skattebetalingsloven § 48 nr. 5 (nå ligningsloven § 11‑1 nr. 4) gjaldt for skattyternes krav om tilbakebetaling av ilignet skatt uten gyldig hjemmel. Fra dommens avsnitt 64 siteres:
«Søksmålsfristen i skattebetalingsloven kan ikke formuleres bort. Det avgjørende må være hvilken myndighetshandling som reelt sett gir grunnlag for tilbakesøkningskravet, og i denne saken er de foretatte skattebetalinger alene knyttet til den uriktige ligning.»
Høyesterett viste også til at sammenhengen mellom søksmålsfristen og ligningsmyndighetenes adgang til å endre ligningen til gunst for en skattyter etter ligningsloven § 9‑6, tilsa at skattemyndighetene burde kunne samtykke til behandling av en sak, til tross for at søksmålsfristen var utløpt. Lovgivers hensikt med å oppstille stramme frister for søksmålsadgangen, var å sikre en effektiv prøvelse for domstolene. Målsettingen om effektiv prøvelse kunne i følge Høyesterett oppnås selv om ligningsmyndighetene ble gitt en anledning til å samtykke til domstolsbehandling uavhengig av fristen.

Høyesteretts kjennelse av 19. oktober 2006 (Rt 2006 s.1265)

Høyesterett fant at søksmålsfristen i den tidligere skattebetalingsloven § 48 nr. 5 (nå ligningsloven § 11‑1 nr. 4) ikke kom til anvendelse hvor saksøker hadde krevd erstatning eller tilbakebetaling av for mye ilignet skatt som følge av at staten ikke hadde oppfylt sine forpliktelser til å harmonisere norsk lovgivning med EØS-avtalen. Fra kjennelsens avsnitt 45 siteres:

«Ordlyden knytter fristen til søksmål hvor gjenstanden for søksmålet er selve ligningsavgjørelsen. Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til ‘orden i det offentliges mellomværender med skattyterne – slik at det ikke unødig rippes opp i eldre affærer’, se side 20 i vedlegg til Ot.prp.nr. 32 (1960‑1961). Det er verken i loven eller i lovforarbeidene holdepunkter for at fristen også er ment å skulle gis anvendelse på søksmål om erstatning basert på erstatningsbetingende forhold løsrevet fra selve ligningsvedtaket. Slike forhold vil for øvrig – som i denne sak – lett kunne bli kjent for skattyteren først etter utlegging av skattelisten for det enkelte år, som er utgangspunktet ved beregningen av fristen i § 48 nr. 5. Skulle fristen også anvendes på slike erstatningskrav, ville det innebære at skattyteren ofte ikke ville ha mulighet for å få fremmet sitt krav.»

20‑1.8.3 § 20-1 tredje ledd annet punktum

Det følger direkte av § 20‑1 tredje ledd annet punktum at det skal kunne gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen etter reglene i tvisteloven §§ 16‑12 til 16‑14. Fristen for å fremme begjæring om oppfriskning er en måned, jf. tvisteloven § 16‑13. Fristen løper fra forsømmelsen, det vil si fra den dag søksmålsfristen er oversittet. Begjæring om oppfriskning behandles av den domstol som saken vil høre under dersom begjæringen tas til følge.

20‑1.8.4 § 20-1 tredje ledd tredje punktum

Etter utløpet av søksmålsfristen kan det likevel være adgang til rettslig prøving av et avgiftsoppgjør i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring, jf. § 20‑1 tredje ledd tredje punktum og skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd tredje punktum. Det foreligger en ny adgang til å prøve avgiftsoppgjøret hver gang det gjennomføres en forføyning til inndrivelse av avgiftskravet, såfremt en er innenfor fristen på tre måneder i skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd annet punktum, se Høyesteretts kjennelse av 28. januar 2009 (Rt 2009 s. 86). Søksmålsfristen løper fra utpantingen, ikke den etterfølgende begjæringen om tvangssalg, jf. Høyesterett kjennelse 13. juli 2012 (Rt 2012 s. 1188). Avgiftsoppgjøret prøves prejudisielt, med mindre saken overføres til søksmåls former etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 tredje ledd. Se for øvrig kap. 20‑1.6.

20‑1.8.5 Særlig om merverdiavgift ved innførsel

Det er tollmyndighetene som er ansvarlig for å oppkreve merverdiavgift ved innførsel. Det er da tolloven § 12‑14 som kommer til anvendelse og ikke mval. § 20‑1 tredje ledd, jf. mval. § 13‑3 første og annet ledd som er nærmere omtalt i kap. 13‑3. Fra 1. januar 2016 er Skatteetaten ansvarlig for motorvognavgifter, herunder håndhevelse av forskrift for avgiftsfri innførsel og bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge av 20. juni 1991 nr. 381 (midlertidigforskriften). Skatteetaten kan etter forskriften § 10 fatte vedtak om engangsavgift og innførselsmerverdiavgift. Mval. § 20‑1 tredje ledd kommer til anvendelse for disse vedtakene.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.