Skatte-ABC 2017

Publisert: 13.09.2017

  • Skriv ut


Innhold: U

Utland – EØS-retten og forholdet til norsk skatterett


  • Lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring av norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. (EØS-loven).
  • Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen).
  • Avtale av 2. mai 1992 mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol (ODA).

1 Generelt

Avtale om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) ble undertegnet den 2. mai 1992 med virkning fra 1. januar 1994. EØS-avtalen er en folkerettslig avtale som er inngått mellom EU-statene og EFTA-statene.I EØS-avtalen er det ikke tatt inn regler om harmonisering av skatteretten. Likevel har avtalens generelle bestemmelser betydning for praktiseringen av de enkelte statenes interne skatterett. Det er særlig de såkalte fire frihetene som har vist seg å få betydning for nasjonal lovgivning vedrørende skattlegging av personer og selskap innenfor EØS-området. De fire frihetene fremgår av EØS-avtalen og vedrører fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital. Bestemmelsene har forbud mot diskriminering og forbud mot begrensninger av grenseoverskridende aktiviteter. Av EØS-avtalen art. 4 fremgår at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er forbudt innenfor avtalens virkeområde.Hovedgrunnen for norsk tiltredelse av EØS-avtalen er å sikre at det norske næringslivet får delta i det indre markedet som omfattes av EØS-avtalen på lik linje med næringslivet i de øvrige EØS-statene. Det indre markedet har som målsetting å fungere så effektivt som mulig og at nasjonale grenser ikke skal hindre fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital, med mindre dette er særskilt unntatt i EØS-avtalen.

2 EØS-avtalens virkeområde

2.1 EØS-avtalens geografiske avgrensning

EØS-avtalen omfatter i dag følgende 31 stater:
  • Kongeriket Norge, Republikken Island og Fyrstedømmet Liechtenstein. Disse statene er også medlemmer av Det Europeiske Frihandelsforbundet (EFTA).
  • Medlemslandene i Den Europeiske Union (EU) som består av følgende 28 stater: Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike.
De to mest sentrale traktatene som regulerer samarbeidet i EU er Treaty on the Functioning of the European Union (TEUF) og Treaty on European Union (TEU).EU-traktatene gjelder i utgangspunktet bare for det territoriet medlemsstatene anser som sitt eget, jf. TEU art. 52, jf. TEUF art. 355. Traktatene får imidlertid også anvendelse på andre europeiske områder såfremt områdets utenriksanliggender ivaretas av en medlemsstat. Hvorvidt et område er omfattet beror på en konkret vurdering av EU-traktatene. Som et eksempel nevnes Gibraltar som er et britisk oversjøisk område som omfattes av EU-traktatene. Etter norsk skatterett anses Gibraltar for å være innenfor EØS. Reglene i EU-traktatene om landbrukspolitikk, samt omsetningsavgifter, gjelder likevel ikke på Gibraltar, som heller ikke omfattes av tollområdet som er felles i EU. Færøyene og Grønland er ikke en del av EU.Svalbard er ikke del av EØS-avtalen. Det samme gjelder EFTA-staten Sveits som har inngått egne avtaler med EU på deler av det indre marked. EØS-avtalen benytter EFTA-statene som part i avtalen, men i EØS-avtalens forstand gjelder dette kun Norge, Liechtenstein og Island, jf. EØS-avtalen art. 2 bokstav b.

2.2 EØS-avtalens personkrets

For at reglene om fri bevegelighet av arbeidskraft skal komme til anvendelse, kreves det at arbeidstakeren er statsborger i en av EØS-statene.Når det gjelder fri bevegelighet av tjenester kreves det der tjenesteyteren er selvstendig næringsdrivende, at tjenesteyteren er statsborger i en av EØS-statene. Der tjenesteyteren er en juridisk person, f.eks. et selskap, må dette være hjemmehørende i EØS. I tillegg må selskapet være opprettet i samsvar med lovgivningen i EØS.For at reglene om fri bevegelighet av varer skal kunne påberopes, må varene ha sin opprinnelse i et land innen EØS. Når det gjelder reglene om fri bevegelighet av kapital, kreves det for fysiske personer ikke statsborgerskap. Det er tilstrekkelig at personen er bosatt i EØS.Av reglene om de fire frihetene følger også enkelte avledede rettigheter til andre enn de direkte rettighetssubjektene. Når det gjelder fri bevegelighet av arbeidskraft, vil for eksempel enkelte av arbeidstakerens familiemedlemmer kunne ha rett til opphold i en medlemsstat, som følge av arbeidstakerens statsborgerskap, uten selv å være statsborger i en av medlemsstatene.

3 ESA og EFTA-domstolen

I medhold av EØS-avtalen art. 108 er det opprettet et eget overvåkningsorgan EFTA Surveillance Authority (ESA) og en egen domstol (EFTA-domstolen). Opprettelsen er hjemlet i ODA-avtalen (Avtale mellom EFTA-statene om opprettelsen av et Overvåkningsorgan og en Domstol) art. 27 til art. 41.Hovedoppgaven til ESA er å kontrollere og sørge for at de regler og plikter som følger av EØS-avtalen overholdes av EFTA-statene. Dette inkluderer både gjennomføring og implementering av EU-retten i EFTA-statenes nasjonale rett og en løpende kontroll med hvordan EØS-retten faktisk etterleves. Dersom ESA finner at en medlemsstat ikke etterlever sine forpliktelser etter EØS-avtalen, kan ESA gripe inn, og eventuelt bringe saken inn til behandling i EFTA-domstolen. Kontrollen kan være på eget initiativ eller etter klage fra personer eller selskap som mener seg skadelidt som følge av manglende implementering av EØS-retten. Saksbehandlingen hos ESA foregår i flere trinn. Først tilskriver ESA uformelt de nasjonale myndigheter for ytterligere informasjon, slik at saken kan vurderes. Dersom saken ikke løser seg på bakgrunn av de nasjonale myndigheters redegjørelse, starter ESA en mer formell prosedyre med et åpningsbrev ("letter of formal notice"), for deretter å avgi en uttalelse ("reasoned opinion"). Dersom nasjonale myndigheter etter dette ikke retter seg etter de pålegg ESA kommer med, vil neste steg være søksmål for traktatbrudd ved EFTA-domstolen, jf. ODA art 31. EFTA-domstolen har ansvaret for å avgjøre anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av de rettslige forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister mellom medlemsstatene, samt ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Prosessen er hovedsakelig skriftlig, men med en dag for muntlig presentasjon av saken. EFTA-domstolen kan i tillegg gi rådgivende uttalelser til nasjonale domstoler når det gjelder fortolkning av EØS-avtalen.

4 Norsk skatterett og EØS-avtalen

EØS-avtalens hoveddel ble inkorporert i norsk rett ved ikrafttredelsen av lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) den 1. januar 1994. Det fremgår av EØS-loven § 1 at EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov. Av § 2 fremgår det at i tilfelle konflikt skal EØS-avtalen gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Norges forpliktelser etter EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett gjennom EØS-loven. Skatteområdet er ikke omfattet av EØS-avtalen, men skattleggingen må respektere de fire friheter og statsstøttereglene. Dersom det er motstrid mellom EØS-retten og det som følger av skattelovgivningen, må skattelovgivningen stå tilbake for den EØS-rettslige forpliktelsen så langt den rekker.

5 Skattleggingen der forholdet til EØS-retten er avklart

I de tilfeller hvor det er avklart at en skatteregel er i strid med EØS-retten, enten ved rettskraftig dom eller ved uttalelse fra Finansdepartementet eller Skattedirektoratet, skal skattleggingen basere seg på at den norske skatteregelen skal stå tilbake for den EØS-rettslige forpliktelsen, så langt denne rekker. Se FIN 30. mars 2006 i Utv. 2006/754.

6 Skattleggingen der forholdet til EØS-retten ikke er avklart

Påberoper skattyter seg at en norsk skatteregel er i strid med EØS-retten og motstridsspørsmålet ikke er avklart gjennom rettskraftig dom eller uttalelse fra Finansdepartementet eller Skattedirektoratet, skal den norske skatteregelen legges til grunn. Med mindre EØS-anførslene er åpenbart ubegrunnede, skal saken forelegges Skattedirektoratet, som avgjør spørsmålet i samråd med Finansdepartementet. Se FIN 30. mars 2006 i Utv. 2006/754.

7 Endring av skattefastsetting for tidligere år

7.1 Generelt

Når det er avklart at en skatteregel er i strid med EØS-avtalen, vil den nye rettsoppfatningen kunne innebære at skattytere for flere år tilbake har blitt uriktig skattlagt. Hvor slike saker er påklaget eller allerede tatt opp av skattemyndighetene, må den nye rettsoppfatningen legges til grunn ved den nye behandlingen. Er saken ikke allerede tatt opp til behandling, må skattyter selv endre egenfastsettingen etter sktfvl. § 9-4, klage på fastsettingen etter sktfvl. kap. 13 eller /anmode om endring av fastsettingen etter sktfvl. kap. 12.EØS-retten gir ikke skattyter krav på endring av fastsetting bakover i tid utover det som følger av skatteforvaltningslovens regler, se FIN 30. mars 2006 i Utv. 2006/746 (vedrørende ligningslovens fristbestemmelser og EØS-retten).

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.