Skattebetalingshåndboken

Publisert: 23.03.2017

  • Skriv ut

Skattebetalingsloven kapittel 16. Ansvarsregler

Ansvar for forskuddstrekk, utleggstrekk og skattetrekk


16-20 § 16-20. Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

(1) Dersom forskuddstrekk ikke blir foretatt i samsvar med reglene i kapittel 5 eller trukket beløp ikke blir betalt i samsvar med § 10-10, er de som har plikt til å foreta forskuddstrekk ansvarlig for beløpet. Det samme gjelder dersom et utleggstrekk etter § 14-4 ikke blir foretatt og oppgjør ikke blir gitt i samsvar med §§ 10-50 og 14-5. Unnlatelse av å foreta trekk medfører likevel ikke ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra arbeidsgiver eller noen i hans tjeneste.

(2) Arbeidsgiver som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse, eller som gir uriktig eller ufullstendige opplysninger i melding eller på annen måte, er ansvarlig for de beløp som kunne være trukket etter § 14-4 dersom melding eller opplysning var gitt på riktig måte. Bestemmelsen i første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende. Ved fastsetting av ansvar skal det legges til grunn at trekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse, med 10 prosent av trekkgrunnlaget.

(3) Felles ansvarskrav fra flere kommuner kan ved motregning, jf. § 16-1 annet ledd, motregnes i krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene.

(4) Foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet.

16-20.1 Forarbeider

16-20.2 Generelt om § 16-20

Bestemmelsen skiller seg fra øvrige bestemmelser i kap. 16 ved at den gjelder ansvar for egne forsømmelser.

KlageadgangI henhold til skattebetalingsloven § 3-3 tredje ledd gjelder ikke forvaltningslovens kapittel IV til VI om enkeltvedtak for vedtak etter § 16-20, se pkt. 3-3.5. Dette innebærer for eksempel at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, begrunnelse og klage i utgangspunktet ikke gjelder for denne type vedtak. Det har imidlertid alltid vært et krav at skatteoppkrever skal utøve sin myndighet i henhold til god forvaltningsskikk og § 16-20 bør derfor, på tross av bestemmelsen i § 3-3 tredje ledd, praktiseres i tråd med disse kravene til forsvarlig saksbehandling.

Det bør etter Skattedirektoratets mening skilles mellom de ulike grunnlagene for trekkansvar. Der trekkansvaret er basert på egendeklarerte a-meldinger, men unnlatt eller forsinket betaling, er det god grunn til at det ikke gis forhåndsvarsel, begrunnelse eller klageadgang. Selv om meldingene er egendeklarerte vil det riktig nok kunne tenkes at en arbeidsgriver vil klage på grunnlaget for trekket. Det vil vedkommende imidlertid få anledning til dersom han sender en endringsmelding som synliggjør hva som ønskes overprøvd mh.t deklarasjonen i opprinnelig a-melding. Dersom trekkansvaret ikke baserer seg på egendeklarerte meldinger vil arbeidsgiver ha en større interesse i å vurdere grunnlaget for vedtaket. God forvaltningsskikk og hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at trekkansvaret i slike tilfeller forhåndsvarsles. Skattedirektoratet er videre av den oppfatning at skatteoppkrever må ta stilling til de innsigelser som kommer inn, og i nødvendig utstrekning ta saken opp med skattekontoret. Dersom arbeidsgiver har innsigelser mot ansvaret, vil dette uansett være noe skatteoppkrever må ta stilling til ved en senere tvangsinnfordring. Hensynet til å få et mest mulig riktig grunnlag gjør da at skatteoppkrever må ta stilling til innsigelsene før man går videre med tvangsinnfordring av kravet. At skatteoppkrever skal ta stilling til eventuelle innsigelser innebærer imidlertid ikke at det foreligger noen formell klagerett med skattekontoret som klageinstans.

16-20.3 § 16-20 første ledd – Ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk

Ansvar for forskuddstrekkFørste ledd første punktum hjemler ansvar for trekkpliktiges manglende etterlevelse av pliktene som gjelder forskuddstrekk. Kap. 5 inneholder bestemmelser om forskuddstrekkordningen. Paragraf 5-4 etablerer selve trekkplikten og definerer hvem som er trekkpliktige. Kapitelet for øvrig regulerer bl.a. en rekke forhold vedrørende trekkplikten; selve gjennomføringen av trekket (§ 5-10), hvilke ytelser det skal foretas trekk i (§ 5-6) samt plikten til å separere foretatt trekk fra den trekkpliktiges øvrige midler (§ 5-12).

Hoveddefinisjonen av trekkpliktig er det loven benevner som «arbeidsgiver», jf. § 5-4 første ledd. Begrepet arbeidsgiver defineres i lovens § 4-1 første ledd bokstav c): «Den som selv eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som det skal foretas forskuddstrekk eller utleggstrekk i.»

Som det fremgår av ordlyden avviker lovens arbeidsgiverbegrep vesentlig fra begrepets betydning i ordinær språklig forstand. Begrunnelsen er at skattebetalingslovens arbeidsgiverbegrep knytter posisjonen opp mot en faktisk utbetalingssituasjon.

Også andre enn «arbeidsgiver» kan være pliktige til å foreta forskuddstrekk. Dette gjelder f.eks. forsikringsselskaper for skattepliktig årsavkastning av sparedelen av en livsforsikring, jf. § 5-4 annet ledd.

Forskuddstrekket gjennomføres ved at den trekkpliktige «beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake i oppgjøret med skattyter», jf. § 5-10.

Beløp som er trukket, det vil si holdt tilbake ved utbetaling til skattyter, pliktes innbetalt til skatteoppkreveren, jf. § 2-1 annet ledd, innen frist som fastsatt i § 10-10.

Dersom ovennevnte plikter – trekkplikt og innbetalingsplikt – ikke etterleves, blir den forskuddstrekkpliktige økonomisk ansvarlig for beløpet. Det vil si at skatteoppkreveren kan kreve inn beløpet hos den trekkpliktige. Ansvarskravet er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. skattebetalingsloven § 16-1 annet ledd, jf. § 14-1.

Ansvar for manglende etterlevelse av plikten til å foreta forskuddstrekk vil regelmessig være forankret i at den trekkpliktige rent faktisk ikke har gjennomført selve trekket. I dette ligger at den trekkpliktige helt eller delvis har unnlatt å holde tilbake riktig beregnet trekkbeløp i oppgjøret med skattyter.

Vilkåret for å gjøre ansvar gjeldende på grunnlag av manglende trekketterlevelse er imidlertid videre enn at trekket rent faktisk er unnlatt. Dette følger av bestemmelsens formulering om at forskuddstrekk ikke blir foretatt «i samsvar med reglene i kapittel 5». Den trekkpliktige plikter etter loven § 5-12 første ledd å separere trukket beløp fra sine egne midler. Dette skjer primært ved at beløpet, senest første virkedag etter utbetalingen, settes inn på en skattetrekkskonto (særskilt bankkonto). Dersom saldoen på skattetrekkskontoen holdes så høyt at den til enhver tid dekker trekkansvar, kan løpende overføringer til kontoen unnlates. I stedet for skattetrekkskonto kan det stilles garanti for beløpet av foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-4. Dersom trekket rent faktisk er gjennomført, men separeringen av trekkbeløpet ikke er sikret ved korrekt skattetrekkskonto eller ved garanti, antas det at ansvar vil kunne gjøres gjeldende. Dette standpunktet forankres i at ansvarskravet må anses forfalt til tross for at forfallstidspunktet for innbetaling av trekket etter § 10-10 ikke har inntruffet. Kravet er da tvangskraftig jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4. Å fremme et ansvarskrav vil ofte føre til at den trekkpliktige innfrir sine forpliktelser. Årsaken til dette er som regel at unnlatelse av å etterleve pliktene er straffbart, jf. skattebetalingsloven § 18-1 første ledd. Etter straffebestemmelsens annet ledd kommer ikke straff «til anvendelse dersom det beløp som er trukket eller skulle ha vært trukket innbetales til rett tid». «Rett tid» her er å forstå som innen de alminnelige forfallstidspunkter etter loven § 10-10. Straffebestemmelsen vil derfor være utilstrekkelig til å fremtvinge betaling i tilfeller hvor den trekkpliktige er økonomisk i stand til å betale. Dette fordi den trekkpliktige uten strafferisiko kan avvente de ordinære forfallstidspunktene. Å fremme et ansvarskrav vil derfor kunne ha positiv innvirkning på etterlevelsen i de tilfeller hvor betalingsevnen er til stede. I tilfeller hvor den trekkpliktige mangler evne til å etterleve sine forpliktelser, er det å fremme et ansvarskrav så tidlig som mulig av vital betydning.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum etablerer Ansvar for utleggstrekkansvar for den som pålegges å foreta utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 14-4.

Etter direktoratets oppfatning får ansvarsregelen anvendelse for skatte- og avgiftskrav i vid forstand, dvs. alle krav som loven gjelder for, jf. skattebetalingsloven kap. 1. I forarbeidene angir departementet at bestemmelsene «innebærer at skatteoppkreverne og skattefogdene kan rette et økonomisk krav mot arbeidsgiver dersom denne ikke foretar forskuddstrekk eller utleggstrekk eller unnlater å betale inn de trukne midlene». At skattefogdene (nå skattekontorene) er nevnt som innkrevingsmyndighet gjør det tydelig at ansvarsregelen for forsømmelse mot plikten til å foreta utleggstrekk gjelder alle skatte- og avgiftskrav.

Utleggstrekk er et tvangsinnfordringstiltak. Hjemmelen for utleggstrekk er skattebetalingsloven § 14-4. Denne bestemmelsen regulerer dessuten hva det kan tas utlegg i. I utgangspunktet følger utleggsadgangen dekningsloven § 2-7 jf. skattebetalingsloven § 14-4 annet ledd bokstav a. Adgangen til å nedlegge utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav er imidlertid noe videre jf. § 14-4 annet ledd bokstav b.

Plikten til å foreta utleggstrekk følger av at det nedlegges et pålegg om trekk. Kretsen av de som kan bli gjenstand for pålegg om utleggstrekk avgrenses av at de må avgi en ytelse som det er adgang til å nedlegge utleggstrekk i etter skattebetalingsloven § 14-4. Ytterligere avgrensning kan følge av lovens § 14-6.

Begrensning av ansvaretFørste ledd tredje punktum innfører en begrensning av ansvaret etter første og annet punktum. Det fremgår av tredje punktum at unnlatelse av å foreta pliktig trekk ikke medfører ansvar når «det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet…». Ansvarsgrunnlaget er således et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er den trekkpliktige som må godtgjøre at han har handlet forsvarlig. Med «godtgjøre» må legges til grunn at det kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Skyldansvar innebærer at den trekkpliktige må være noe å bebreide. Lovteksten gir anvisning på to skjønnstemaer for å rette eventuelle bebreidelser mot den trekkpliktige; at vedkommende har forsømt seg eller at det er utvist uaktsomhet. Dersom det foreligger unnlatt etterlevelse av en plikt er det nærliggende å anta at det foreligger en forsømmelse. Skattedirektoratet er av den oppfatning at ansvarsbegrensningen i tredje ledd må antas å være en snever unntaksbestemmelse. Et eksempel på et tilfelle hvor ansvarsbegrensningen kan komme til anvendelse fremgår av Lossius/Harbek/Grønnerud: Skattebetalingsloven med kommentarer (2003) side 455: Dersom arbeidsgiver på forhånd har fått uttalelse fra skatteoppkreveren i sin kontorkommune om at det ikke skal gjennomføres skattetrekk i vedkommende ytelse, vil det neppe kunne gjøres ansvar gjeldende mot ham, selv om det senere skulle vise seg at uttalelsen ikke var riktig på det tidspunktet den ble avgitt.

Ansvarsfrihetsregelen i tredje punktum gjelder bare brudd på trekkplikten. Når trekket faktisk er foretatt foreligger det en ubetinget plikt med hensyn til betalingsoppgjøret, dvs. overføring av trekkbeløpet til skattetrekkskonto eller innbetaling av beløpet.

Kildeskatt på utbytteFra og med inntektsåret 2017 ble bestemmelsen i skattebetalingsloven § 5-4 annet ledd, om forskuddstrekk ved utbetaling av utbytte til utenlandske aksjonærer og forskuddstrekk i utbyttekompensasjon etter skatteloven § 10-11 tredje ledd, opphevet. Det skal ikke lenger foretas forskuddstrekk i slike utbetalinger. Fra samme tidspunkt gjelder ny § 5-4a som innfører en plikt for aksjeselskaper mv. til å foreta skattetrekk i aksjeutbytte til utenlandske aksjonærer, og en plikt for innlånere til å foreta skattetrekk i utbyttekompensasjon til kontraktsmotpart i utlandet etter avtale om verdipapirlån. Plikten til å foreta skattetrekk har klare likhetstrekk med det tidligere forskuddstrekket, men innebærer i motsetning til tidligere at skatten blir fastsatt idet trekket er gjennomført. Den skatt det trekkpliktige selskapet trekker, vil representere endelig fastsatt skatt. Bakgrunnen for endringene er ny fastsettingsmodell i skatteforvaltningsloven. For en nærmere redegjørelse for skattetrekksplikten og gjennomføring av denne, se pkt. 5-4a og pkt. 5-10a.

Ansvar for skatt på aksjeutbytte til utenlandsk aksjonær er som følge av dette ikke lenger omfattet av skattebetalingsloven § 16-20, men følger av ny § 16-21. For en nærmere redegjørelse, se pkt. 16-21.

16-20.4 § 16-20 annet ledd – Ansvar for arbeidsgiver ved unnlatt registrering av ansatte mv.

Første punktum hjemler ansvar for arbeidsgiver for utleggstrekk etter lovens § 14-4 som kunne vært foretatt, men som ikke blir gjennomført, på grunn av at arbeidsgiver ikke etterlever pålagt meldings- og opplysningsplikt.

Arbeidsgiver plikter, i henhold til folketrygdloven § 25-1 annet ledd, å sende melding til arbeidstakerregisteret om inntak av arbeidstaker i arbeidsforhold som er ment å skulle vare minst sju dager. Unnlatt melding kan føre til ansvar. Nevnte bestemmelse i folketrygdloven pålegger også arbeidsgiver å gi melding til arbeidstakerregisteret om opphør av arbeidsforhold. Skattebetalingsloven § 16-20 annet ledd pålegger imidlertid ikke økonomisk ansvar for brudd på denne plikten.

Økonomisk ansvar for at et mulig utleggstrekk ikke blir realisert kan også følge av at arbeidsgiver gir uriktige eller ufullstendige opplysninger. Enhver uriktig eller ufullstendig opplysning kan medføre slikt ansvar. Det er uten betydning på hvilken måte opplysningen er gitt.

Det har tidligere vært Skattedirektoratets oppfatning at arbeidsgivers ansvar for uteblitt utleggstrekk på grunn av unnlatt melding til arbeidstakerregisteret, eller feil eller ufullstendige opplysninger ellers, kun har omfattet inndekning av den ansattes skyldige skatt. Denne begrensningen fremgikk tidligere direkte av ordlyden i bestemmelsen. Selv om dagens bestemmelse ikke indikerer en slik begrensning, ga forarbeidene ingen holdepunkter for å anta at en utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde var tilsiktet.

Spørsmålet ble imidlertid tatt opp i forbindelse med revidert budsjett 2015, jf. Prop. 120 LS (2014-2015) s 91. Departementet uttaler her «(n)år det gjeld § 16-20 andre ledd vil departementet påpeike, slik som Skattedirektoratet har gjort greie for i høyringa, at ordlyden i føresegna ikkje gir grunnlag for ei innskrenkande fortolking. Departementet legg til grunn at ein framover må forstå føresegna slik at ho generelt kan nyttast i tilfelle der arbeidsgivar har unnlate å sende inn pliktig melding om tilsetjing.»

Det fremstår etter dette som klart at arbeidsgivers ansvar etter § 16-20 annet ledd også kan anvendes i tilfeller hvor utleggstrekk kunne vært nedlagt til dekning av skyldig merverdiavgift og andre skatte- og avgiftskrav etter skattebetalingsloven,

Annet ledd tredje punktum oppstiller en teknisk beregningsregel for fastsetting av ansvarsbeløp. Trekket som kunne ha vært gjort gjeldende stipuleres til 10 prosent av trekkgrunnlaget. Det legges til grunn at trekk skal anses iverksatt 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse. Iverksettelse er synonymt med selve trekket, det vil si tilbakeholdelsen av trekkbeløpet ved utbetalingen til den berettigede.

16-20.5 § 16-20 tredje ledd – Motregning ved felles ansvarskrav fra flere kommuner

Bestemmelsen viderefører eldre rett og har sammenheng med at innkrevingsansvaret for forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift tilligger skatteoppkreveren for den kommune arbeidsgiveren er hjemmehørende eller har sitt hovedkontor, jf. § 2-1 annet ledd, jf. første ledd. Det følger av skattebetalingsloven § 16-1 annet ledd at ansvarskrav kan dekkes inn ved motregning. Arbeidsgiverens ansatte vil, som skattytere, ha tilknytning til forskjellige kommuner, og deres skatteoppgjør finner sted ved deres hjemkommune som skattyter for det enkelte inntektsår. Bestemmelsen om felles ansvarskrav fra flere kommuner ble opprinnelig vedtatt ved lov 19. desember 1986 nr. 66 i forbindelse med at FLT-ordningen (forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør) ble utvidet til å gjelde alle arbeidsgivere fra 1. januar 1987, jf. Skattedirektoratets melding nr. 19/1986. Formålet med bestemmelsen var å hjemle fravik fra gjensidighetsvilkåret ved motregning av trekkansvar som refererte seg til skattytere fra flere forskjellige kommuner.

16-20.6 § 16-20 fjerde ledd – Foreldelse av ansvarskrav

Det følger av fjerde ledd at foreldelsesloven § 9 om krav på skadeserstatning og § 11 om krav i forbindelse med straffesak, gjelder tilsvarende for ansvarskrav etter lovens § 16-20.

Fristens lengde er tre år i henhold til hovedregelen i foreldelsesloven § 2. Lovens hovedregel er videre at fristen regnes fra den dag da fordringshaver tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1

Foreldelsesloven § 9 nr. 1 gir en særregel for når fristen begynner å løpe for krav på skadeserstatning eller oppreisning. Fristen regnes fra den dag da skadelidte (skatteoppkreveren eller skattekontoret) fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kunnskapen som skatteoppkreveren eller skattekontoret har fått eller burde ha skaffet seg, og som får foreldelsesfristen til løpe, må gjelde både eksistensen av ansvarsbeløpet og hvem som er ansvarlig. Bare når begge disse kunnskapselementene er oppfylt, begynner treårsfristen å løpe.

Hva slags kunnskap om de nevnte elementene må så til for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe? Etter rettspraksis og juridisk teori kan det utledes at dersom det foreligger kunnskap av en slik art at skatteoppkreveren eller skattekontoret har fått en oppfordring til å iverksette innkrevingstiltak, vil unnlatelsen av å iverksette slike tiltak innen treårsfristen medføre at ansvarskravet foreldes. I dette ligger det at det ikke kan stilles for strenge krav til hva som skal regnes som tilstrekkelig kunnskap. Lovgiver antas å ha ment at skadelidt som har fått en oppfordring til å handle i hvert fall må forventes å avbryte foreldelsesfristen før foreldelse inntrer.

Rt. 2011 s. 1029Når det gjelder tolkningen av hva som ligger i kunnskap om skaden, gir Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2011 s. 1029 veiledning. Spørsmålet i saken var om erstatningskrav mot daglig leder i et aksjeselskap for manglende forskuddstrekk var foreldet, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1. Daglig leder gjorde gjeldende at skaden inntraff allerede da lønnen ble utbetalt uten at skattetrekksbeløpene ble satt inn på skattetrekkskontoen, og at kemneren allerede på dette tidspunkt hadde tilstrekkelig kunnskap om tapet. Høyesterett var ikke enig, og uttalte at foreldelsesfristens utgangspunkt ikke nødvendigvis faller sammen med tidspunktet for unnlatelsen. Det kreves at det erstatningsbetingede forholdet har fått økonomiske konsekvenser. Skattetrekk gjøres ofte opp etter forfall, også etter at konkurs er begjært. Kunnskap om manglende betaling ved forfall innebærer etter Høyesteretts oppfatning derfor ikke at man automatisk har kunnskap om noen skade i foreldelseslovens forstand. I dette konkrete tilfellet forelå ikke slike konsekvenser før etter konkursåpning, det var først på dette tidspunktet det ble klart at selskapet ikke kom til å betale kravet. Saken gjaldt erstatning på culpagrunnlag, men siden § 16-20 fjerde ledd viser til den samme foreldelsesbestemmelsen må dommen tillegges vekt også når det gjelder foreldelse av ansvarskrav etter § 16-20.

LF-2015-121759 Frostating lagmannsretts dom av 7. april 2015 (LF-2015-121759) gjelder et selskap som ikke hadde sørget for separering og innbetaling av skattetrekk. Selskapet ble slått konkurs etter begjæring fra kemneren. Skyldig skattetrekk ble innbetalt av selskapet to dager før konkursåpning, men ble deretter omstøtt. Daglig leder gjorde gjeldende at konkursåpningsdagen måtte være det seneste tidspunktet foreldelsesfristen begynte å løpe. Lagmannsretten var ikke enig i dette, og fremholdt at kemneren først etter mottak av varsel om omstøtelse hadde tilstrekkelig kunnskap til å gå til søksmål mot daglig leder.

LE-2013-77301I Eidsivating lagmannsretts dom av 2. desember 2013 (LE-2013-77301) var retten uenig med skatteoppkrever i anførselen om at foreldelsesfristen først kan begynne å løpe etter at det er fastsatt formelt trekkansvar mot selskapet.

Dersom foreldelsesfrist etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 ikke begynner å løpe fordi det ikke foreligger noen kunnskap om skade eller burde foreligget noen sådan, foreldes ansvarskravet ifølge bestemmelsen i § 9 nr. 2 senest 20 år etter at ansvarsgrunnlaget opphørte. Ansvarsgrunnlagets opphør anses som synonymt med (erstatnings-)ansvarets stiftelse. For ansvaret for forskuddstrekk vil dette være tidspunktet for pliktforsømmelsen. Treårsfristen etter loven § 9 nr. 1 og 20-årsfristen etter § 9 nr. 2 er alternative, det vil si at foreldelse inntrer når en av dem løper ut.

Foreldelsesloven § 11oppstiller en spesialbestemmelse om foreldelse av krav når skyldneren i straffesak blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret. Bestemmelsen medfører at krav på erstatning som springer ut av en straffbar handling, kan settes fram under en straffesak der skyldnerne blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvar. Dette gjelder selv om foreldelsesfristen allerede er ute. Alternativt kan erstatningskravet settes frem ved særskilt søksmål, dersom dette reises innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig. Adgangen til å fremsette erstatningskravet i særskilt søksmål innen ett år gjelder tilsvarende der straffesaken avgjøres ved at der skyldneren vedtar et forelegg for forholdet. For mer om foreldelse, se kap. 12.

16-21 § 16-21. Ansvar for skatt på aksjeutbytte til utenlandske aksjonærer

(1) Dersom skattetrekk i aksjeutbytte ikke blir foretatt i samsvar med reglene i § 5-4a eller trukket beløp ikke blir betalt i samsvar med § 10-13, er det selskapet som har plikt til å foreta skattetrekk, ansvarlig for beløpet. Unnlatelse av å foreta trekk medfører likevel ikke ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra selskapet eller noen i dets tjeneste.

(2) Forvalter som opptrer på vegne av aksjonær, er ansvarlig for beløp som ikke har kommet til beskatning såfremt forvalteren har opptrådt på en slik måte at den trekkpliktige ikke har foretatt korrekt skattetrekk etter § 5-4a.

(3) Foreldelsesloven §§ 9 og 11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet.

16-21.1 Forarbeider

16-21.2 Generelt om § 16-21

Skattebetalingsloven § 16-21 ble tilføyd ved lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven). Paragrafen innfører regler om at selskapet kan holdes ansvarlig dersom skattetrekk ikke blir foretatt i samsvar med § 5-4a eller trukket beløp ikke blir betalt i samsvar med § 10-13. Videre kan forvalter som opptrer på vegne av aksjonær bli ansvarlig for beløp som ikke har kommet til beskatning såfremt forvalteren har opptrådt på en slik måte at den trekkpliktige ikke har foretatt korrekt skattetrekk etter § 5-4a. Se mer om dette i pkt. 5-4a.

16-21.3 § 16-21 første ledd – Ansvar for selskap

Det følger av bestemmelsens første ledd at selskapet kan holdes ansvarlig dersom skattetrekket ikke blir foretatt i samsvar med § 5-4a eller trukket beløp ikke blir betalt i samsvar med § 10-13. Det er trekkreglene, herunder reglene om når det er adgang til å foreta skattetrekk med lavere sats enn det som følger av skattevedtaket, som er avgjørende ved vurderingen av om skattetrekket er korrekt gjennomført. Det fremgår av annet punktum at ansvar ved unnlatt skattetrekk kan bortfalle dersom den trekkpliktige kan godtgjøre at forholdet ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet. Ansvarsgrunnlaget er således et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er den trekkpliktige som må godtgjøre at han har handlet forsvarlig. Det må legges til grunn at det med godtgjøre kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Denne begrensningen i ansvar er tilsvarende den som gjelder for trekkansvar for arbeidsgivere etter § 16-20, se dens første ledd tredje punktum og omtalen av denne ovenfor. Vi antar at begrensning av ansvar på nevnte grunnlag bare unntaksvis kommer til anvendelse.

16-21.4 § 16-21 annet ledd – Ansvar for forvalter

Det følger av annet ledd at forvalter som opptrer på vegne av aksjonær, er ansvarlig for beløp som ikke har kommet til beskatning såfremt forvalteren har opptrådt på en slik måte at den trekkpliktige ikke har foretatt korrekt skattetrekk etter § 5-4a. I de tilfeller utbyttemottaker lar seg bistå av en forvalter, vil forvalteren ha en sentral rolle ved fastsettingen av kildeskatt etter de nye reglene. Forvalter vil blant annet kunne stå oppført som formell eier av aksjene i VPS, uten å være den reelle eieren av aksjene. Forvalteren opptrer dermed på vegne av aksjonæren og kan søke om at det registreres at selskapet trekker lavere skattesats enn det som følger av skattevedtaket. På denne bakgrunn har man vurdert det slik at forvalteren skal kunne holdes ansvarlig for skatten, dersom vedkommende har handlet på en måte som medfører at utdelende selskap har holdt tilbake uriktig beløp ved utdelingen av utbytte. Dersom selskapet ved trekk med en lavere sats eller med 0-sats har bygget på opplysninger fra forvalter, kan blant annet bestemmelsen komme til anvendelse dersom forvalteren ikke kan framlegge dokumentasjon på at den enkelte aksjonær har krav på lav sats eller 0-sats.

16-21.5 § 16-21 tredje ledd – Foreldelse av ansvarskrav

Det følger av tredje ledd at foreldelsesloven § 9 om krav på skadeserstatning og § 11 om krav i forbindelse med straffesak, gjelder tilsvarende for ansvarskrav etter lovens § 16-21. Det vises til omtalen av foreldelse for ansvarskrav ovenfor i pkt. 16-20.6.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.