Fradragsføring av inngående merverdiavgift og spørsmål om det foreligger selvstendig næringsvirksomhet eller et ansettelsesforhold

Skatteklagenemda Publisert: 22.02.2017

  • Skriv ut
Saken gjelder gyldigheten av vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift og beregning og innbetaling av arbeidsgiveravgift, jf. lov av 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 18-1 (1) bokstav b og lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 9-1, jf. lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 24-3. Skattepliktige har fradragsført inngående merverdiavgift tilknyttet fakturaer hvor leverandør ikke har vært registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Det er ikke beregnet arbeidsgiveravgift for sjåførtjenester som skattekontoret har ansett å være utført i et ansettelsesforhold.

Saksforholdet:

Virksomheten, A AS, org.nr. xxx xxx xxx, er registrert i Enhetsregisteret med blant annet næringskode 49.320 - drosjebilvirksomhet. Virksomheten ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret 25. februar 2013 med 6. termin 2012 som første termin. Selskapets formål er "drosjebiltransport – investeringsselskap". Daglig leder er B og han er løyveinnehaver i selskapet. Selskapet er hjemmehørende i X kommune.

B tok kontakt med skattekontoret den 20. november 2015 på eget initiativ da han oppdaget at Cs firmaer ikke var registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Det var disse firmaene som utstedte fakturaer inklusiv merverdiavgift.

På bakgrunn av ovennevnte henvendelse ble det avholdt bokettersyn i virksomheten A AS for perioden 2013 - 2015. Under ettersynet ble det avdekket at inngående merverdiavgift på noen av de ovennevnte fakturaer var fradragsført. Dette forholdet er i tillegg ansett for å være utbetalinger for utførte sjåførtjenester i ansettelsesforhold.

Skattekontoret fattet vedtak i saken 24. februar 2016. Inngående merverdiavgift ble etterberegnet med kr 47 044 og grunnlag for arbeidsgiveravgift ble økt med kr 303 836.

Vedtaket er påklaget av B på vegne av A AS i brev av 8. april 2016.

I forbindelse med avholdt ettersyn har skattekontoret foretatt nærmere undersøkelser av utbetalinger fra virksomheten på totalt kr 303 836 til enkeltpersonforetaket C1 og til C2 AS. C er eneeier og innehaver i de sistnevnte to selskap. I epost av 20. november 2015 fra virksomheten fremgår det at grunnlaget for utbetalingene er fakturaer utstedt fra selskapene "C1" (ENK) og "C2". Utbetalingene er vederlag for utførte sjåførtjenester.

I perioden mars 2015 til september 2015 har A AS mottatt syv fakturaer fra enkeltpersonforetaket C1 hvorav fem fakturaer er fakturert med merverdiavgift på til sammen kr 47 044. To av fakturaene (bilag 1000 og 1002) er ikke fakturert med merverdiavgift noe som på fakturaen ble forklart med "ikke MVA pliktig firma". Den inngående avgiften på kr 47 044 har A AS fradragsført i sin omsetningsoppgave. Fra virksomheten C2 AS har A AS mottatt to fakturaer av 9. november 2015 hvor merverdiavgift er fakturert. A AS har ikke fradragsført denne avgiften.

Følgende oversikt viser fakturaer mottatt fra enkeltpersonforetaket C1:

 Fakturanr.Fakturadato Anskaffelse Vederlag Herav mva 
 1000 03.02.2015Kjøring januarkr  14 090  kr      0
 1001 01.03.2015Kjøring februarkr  32 122 kr      0
 1006 31.03.2015Kjøring marskr  41 225  kr  8 245
 1010 01.05.2015 Kjøring aprilkr  37 524  kr  7 505
 1014 01.07.2015Kjøring junikr  64 491  kr 12 898
 1015 01.08.2015Kjøring julikr  32 931  kr  6 586
 1016 10.09.2015Kjøring august kr  59 050  kr 11 810
 SUM  kr 281 433  kr 47 044

 

Følgende oversikt viser fakturaer mottatt fra C2 AS:

Fakturanr. Fakturadato Anskaffelse Vederlag Herav mva 
 1000 09.11.2015 Kjøring september kr 45 191 kr 9 030
 1001 09.11.2015 Kjøring oktober kr 41 730 kr 8 346
 SUM   kr 86 921 kr 17 376

 

Verken enkeltpersonforetaket C1 eller C2 AS er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. C er daglig leder og 100 % eier i C2 AS.

I brev av 25. november 2015 tilskrev skattekontoret A AS da det ble vurdert at de ovennevnte utbetalinger var å anse som ordinær lønn til ansatt. Virksomheten ble bedt om å kontakte C og be om at det ble utstedt kreditnotaer for de ni mottatte fakturaer. Virksomheten ble videre bedt om å beregne arbeidsgiveravgift av utbetalingene og innrapportere dette som lønn.

Skattekontoret mottok 18. januar 2016 en forklaring fra virksomheten ved daglig leder D hvor det fremgår at A AS var blitt kontaktet av kjøresjef E ved XXX Taxi SA (sentralen) i forbindelse med at virksomhetens (A AS) første ansatte sluttet 28. januar 2015. C kunne erstatte vedkommende da han hadde vært i opplæring hos en annen løyvehaver.

C startet med drosjekjøring for A AS i januar 2015. C informerte D om at han hadde søkt om løyve selv siden han hadde planer om å etablere seg med fem biler. C startet derfor med å fakturere sine sjåførtjenester gjennom enkeltpersonforetaket C1, noe A AS ved daglig leder D godtok.

Sekretariatets innstilling har vært på innsyn hos skattepliktige. Merknader til innstillingen ble mottatt 26. september 2016. Merknadene er innarbeidet og hensyntatt i det følgende.

Saken har vært til behandling i alminnelig avdeling hvor det er dissens.

Skattepliktiges anførsler:

Fradragsrett for inngående merverdiavgift

Klager anfører at det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift på fakturaer fra Cs virksomheter. Skattepliktige har vært i god tro, da det helt fra starten av Cs engasjement i 2015 var meningen at han skulle overta virksomhetens (A AS) løyve. Intensjonen var aldri, verken for C eller A AS, at han skulle ha sin fremtid som "sjåfør", hos A AS.

Drosjevirksomheten i A AS skulle avvikles. Dette underbygges av den sluttattest den tidligere ansatte mottok ved endt arbeidsforhold. Det fremgår av sluttattesten at arbeidsforholdet ble avsluttet med bakgrunn i avvikling av drosjevirksomheten i selskapet. Allerede i mars 2014 var intensjonen at A AS skulle si opp løyvet ved XXX Taxi SA. Oppsigelsen ble av ulike årsaker imidlertid trukket tilbake.

Det var uansett helt fra starten av meningen at C skulle overta hele drosjevirksomheten. Planen var at C skulle kjøre til han fikk eget løyve. Det ble derfor aldri skrevet noen arbeidsavtale. C ønsket selv å drive drosjevirksomheten som egen næringsvirksomhet. Det vises til bekreftelse fra Samferdselsavdelingen i XXX fylkeskommune, om at C forberedte en søknad om å overta løyve, med leveringsfrist 15. mars 2015. Etter to måneders kjøring for virksomheten, ble C valgt inn som styremedlem i XXX Taxi SA fra mars 2015. Dette ble ansett som et ledd i at han snarest skulle overta løyvet. I påvente av at C fikk på plass alle formaliteter til å få løyve, samt kapital til å overta virksomheten fortsatte han å kjøre innleid som næringsvirksomhet.

A AS leverte inn sitt løyve i juli 2015. Årsaken til at C aldri ble innehaver av dette løyvet skyldes etter klagers oppfatning utelukkende forhold han selv må stå innefor.

Da C startet kjøringen opplyser skattepliktige at han ga uttrykk for at han i en årrekke hadde drevet omfattende næringsvirksomhet (bl.a. hatt toppstilling i XXX). Klager hevder at dette ikke var tilfelle og det blir vist til ulike artikler fra Dagens Næringsliv, Hegnar Online og E24 som klager hevder bekrefter at C ikke er pålitelig. C var heller ikke villig til å utstede kreditnotaer og utstede nye fakturaer uten merverdiavgift, eller på annen måte tilpasse seg anførslene fra skattekontoret eller andre. Klager hevder at virksomheten er blitt lurt av C og hans påståtte næringsvirksomheter.

Klager sier at det var C som ba om å få fakturere sine tjenester. Han kjørte også raskt inn det beløp som var nødvendig for å bli registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Da virksomheten mottok fakturaer (bilag 1000 og 1002) uten merverdiavgift, samt at det var hopp i fakturanummer, ble det tolket dit hen at virksomheten ikke var Cs eneste kunde. Sett hen til at det fra og med faktura 1006 var blitt fakturert med merverdiavgift forstod klager det slik at C hadde innrettet seg som selvstendig næringsdrivende. Det ble ikke tenkt på muligheten for at virksomheten ikke var registrert i Merverdiavgiftsregisteret.

Endelig vises det til at klager ikke har benyttet seg av muligheten for bortvalg av revisor, slik terskelverdien gir mulighet for. Manglende tilbakeføring av merverdiavgift ville derfor blitt korrigert før overlevering av regnskapet til revisjon. Det har aldri vært selskapets hensikt å utelate korrigering av avgiften i sitt endelige avgiftsregnskap. Oppkrevd avgift er også betalt av klager.

Beregning av arbeidsgiveravgift

Dersom ytelsene fra klager til C og C2 AS omklassifiseres til lønn medfører dette betydelig avgiftsbelastning for virksomheten. C har bevisst brutt merverdiavgiftslovgivningen. Det bes om at virksomheten ikke påføres ansvar for eventuell manglende forskuddstrekk.

Virksomheten har vært i god tro mht. at C er næringsdrivende, da det er han som har kjørt bilen til service, dekkskifte, taksameterbytte, og leverer inn skiftlappene til XXX Taxi SA. Det vises også til at C ellers har gitt inntrykk av at han er selvstendig næringsdrivende.

Det anføres at intensjonen aldri var at C kun skulle være sjåfør for A AS. C skulle overta løyvet og det gjenstod kun en formell overføring av dette. Virksomheten mottok også fakturaer fra C og regnet derfor med at det var greit å utbetale til næringsdrivende i forhold til dette.

Merknader til innstilling

I merknader til innstilling stilles det spørsmål til hvor opplysningen om at løyvet ble oppsagt i juli 2015 kommer fra. Videre anføres det at C har gjort alt han kunne for å overta løyvet, herunder at han søkte om løyve fra C2 AS, tok kontakt med skattepliktiges revisor, opprettet både ENK og AS, og engasjerte regnskapsfører. Det vises for øvrig til tidligere dokumentasjon som skattepliktige mener dokumenterer Cs innsats for å få overtatt løyvet.

 

Skattekontorets redegjørelse:

Skattekontoret finner ikke grunnlag for å ta klagen til følge.

Fradragsrett for inngående merverdiavgift

Skattekontoret anser at klager var klar over at det aktuelle enkeltpersonforetaket ikke var registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Fradragsrett for kjøper er derfor avskåret.

Skattekontoret viser til at klager både eide og disponerte bilen og løyvet som C benyttet til sin sjåførvirksomhet. Både regning og risiko for drosjevirksomheten som utføres anses å ligge hos klager. Følgelig burde virksomheten ha reagert og gjort nærmere undersøkelser da de mottok fakturaer fra ENK C1 med merverdiavgift. Det bemerkes at faktureringen fra C er basert på beregnet prosentandel av innkjørt omsetning i en periode på en måned. Innkjørt beløp fra kr 0 til kr 59 999 gir en utbetaling på 46,28 % av innkjørt omsetning, og innkjørt beløp utover dette gir en utbetaling på 60 % av innkjørt omsetning. Resterende del av omsetningen tilfaller drosjeeier og løyvehaver (klager).

Den viktigste forskjellen mellom en drosjeeier/løyvehaver (selvstendig næringsdrivende) og en ansatt sjåfør, er at sjåføren avlønnes iht. arbeidsavtale, der lønnen vanligvis beregnes med en prosentandel av innkjørt omsetning. Dette i motsetning til en løyvehaver/drosjeeier som i utgangspunktet disponerer hele omsetningen, men også må dekke alle sine løpende kostnader knyttet til drosjevirksomheten som sentralavgift, bilhold, forsikring, lønnskostnader m.m.

I dette tilfellet mottar C en fast avtalt prosentandel av innkjørt omsetning. Utover dette er det klager som disponerer omsetningen og må dekke alle kostnader til bilhold, løyve m.m. C har kun kjørt bilen til service, skiftet dekk osv., men har ikke dekket disse kostnadene selv. Dette anses også for å være oppgaver som en ansatt sjåfør, normalt sett, utfører for sin arbeidsgiver.

Skattepliktige har i klagen opplyst at klager var løyveinnehaver frem til juli 2015 da drosjeløyvet ble levert inn. Skattekontoret har imidlertid kopi av et brev fra A AS til XXX Fylkeskommune av xx.xx.2015, som viser at det aktuelle løyvet ble innlevert da. Dette samsvarer med at C både har kjørt og fakturert klager for sjåførtjenester, også etter juli måned og ut oktober måned 2015.

Beregning av arbeidsgiveravgift

Skattepliktige eier og har alle kostnader knyttet til drosjebilen. Skattepliktige er også løyveinnehaver av løyve XXX.. Det har aldri blitt fremlagt noen bekreftelse på at C har vært innehaver av eget løyve i den tid han har kjørt for klager. Ved kjøringen har C både kjørt med klager sitt løyve XXX og benyttet deres drosjebil. Løyve XXX ble innlevert den xx.xx.2015. C beregner sin andel av innkjørt omsetning etter fast avtalt prosentsats. Skattepliktige beholder øvrig del av omsetning.

Skattepliktige hadde regning og risiko for drosjevirksomheten. Det er utført sjåførtjenester som må anses utført i et ansettelsesforhold. Selskapet skulle således ha beregnet arbeidsgiveravgift av utbetalte beløp eks merverdiavgift. Grunnlag arbeidsgiveravgift må for 2015 fastsettes til kr 303 836.

 

Sekretariatets vurdering:

Skattepliktige har påklaget skattekontorets vedtak innenfor klagefristen. Etter ligningsloven § 9-2 og forvaltningsloven § 29 tas klagen derfor opp til behandling.

Sekretariatet innstiller på at klagen ikke tas til følge.

Saken reiser spørsmål om det foreligger grunnlag for å nekte fradrag for inngående merverdiavgift med bakgrunn i aktsomhetskravet, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1, samt om sjåfør (C) er å anse som ansatt og ikke selvstendig næringsdrivende med den følge at beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift blir å øke, jf. folketrygdloven § 23‑2 og skatteloven § 5-10.

Sekretariatet vil i det følgende først vurdere om sjåfør C blir å betrakte som en ansatt hos A AS. Subsidiært vil sekretariatet vurdere om skattepliktige kan sies å ikke ha utvist aktsomhet i forhold til regelverket som regulerer adgangen til å fradragsføre inngående merverdiavgift.

Beregningsgrunnlag for arbeidsgiveravgift

Det følger av ligningsloven § 9-1 at ligningen kan endres når skattepliktige, uansett av hvilken grunn, er uriktig lignet. Videre er det skattekontoret som er rett instans vedrørende endringsspørsmål som gjelder avgjørelse under den ordinære ligning, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 1 bokstav a.

Dersom skattepliktiges oppgaver er uriktige eller ufullstendige kan ligningsmyndighetene endre, utelate eller tilføye poster. Dette følger av ligningsloven § 8-1 (1). Sekretariatet bemerker at skattekontoret skal finne frem til det mest sannsynlige beregningsgrunnlaget etter en prøving av de opplysninger som foreligger.

Det følger videre av skatteloven § 5-10 bokstav a at fordel vunnet ved arbeid omfatter lønn, honorar, feriepenger og annen godtgjørelse vunnet ved arbeid i og utenfor tjenesteforhold, men ikke i virksomhet. Med annen godtgjørelse regnes blant annet provisjon samt andre ytelser som omfattes av skatteloven §§ 5-11 til 5-14.

I henhold til folketrygdloven § 23-2 (1) skal arbeidsgiver beregne og betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innberette. Dersom arbeid eller oppdrag er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet skal det følgelig ikke betales arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 (2).

Lønn skal innberettes på lønns- og trekkoppgave, jf. ligningsloven § 5-2, og det skal gjennomføres forskuddstrekk, jf. skattebetalingsloven § 5-6. I følge "Stortingsvedtak av 15.12.2014 nr 1720 om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2015" § 1 og § 3 (1) skal arbeidsgiveravgift i dette tilfellet beregnes med 10,6 % av grunnlaget. Dette følger av at skattepliktige i denne saken faller inn under området "sone II".

Verken skatteloven eller merverdiavgiftsloven har en egen definisjon av næringsdrivende. Av folketrygdloven § 1-10 (1) følger det derimot at med selvstendig næringsdrivende menes "enhver som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt." Ved avgjørelsen om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende er det i folketrygdloven § 1-10 (2) opplistet ulike moment som vil ha betydning for vurderingen, herunder;

  • om vedkommende har ansvar for resultatet av virksomheten
  • om vedkommende har den økonomiske risikoen for virksomheten
  • om vedkommende bruker egne driftsmidler

Når det gjelder sjåfører vil det i henhold til Merverdiavgiftshåndboken 12. utgave 2016, kap. 2, punkt 2-1.4.1, særlig være aktuelt å vektlegge om sjåføren eier eller leaser kjøretøyet selv og om sjåføren bærer all risiko knyttet til dette. Det sistnevnte innebærer blant annet at sjåføren må ha det endelige ansvaret og risikoen for at utestående fordring ikke blir betalt.

Det fremgår av faktum i saken at det er skattepliktige som eier bilen som C benytter i utførelse av sine sjåførtjenester. C betaler verken leie eller annet vederlag for bruk av drosjebilen. Videre er det klart at det er skattepliktige som står for drift- og vedlikeholdskostnader av bilen, herunder bilhold og løyveavgift. C har riktignok kjørt bilen til service, utført skifte av dekk, anskaffet nytt taksameter m.m., men det er skattepliktige som har dekket disse kostnadene. Videre er det slik at C mottar en fast avtalt prosentandel av innkjørt omsetning for en månedsperiode, innenfor bestemte intervaller. All omsetning utover dette tilfaller skattepliktige. Skattepliktige er også løyveinnehaver av løyve XXX frem til dette ble innlevert i X 2015. Løyvet ble aldri overført til C. Det foreligger heller ingen dokumentasjon på at C har vært innehaver av eget løyve i den tid han har kjørt for A AS.

Når det gjelder skattepliktiges merknader til innstilling der det stilles spørsmål ved hvor opplysningen om at løyve skal være oppsagt i juli kommer fra, vil sekretariatet kort bemerke at det er skattepliktige selv, i klagen av 8. april 2016 som har opplyst om at løyvet ble innlevert i juli 2015.

Etter sekretariatets oppfatning fremstår det som klart at C ikke er den som har ansvar for resultatet i virksomheten. Han bærer ikke den økonomiske risikoen for drosjekjøringen, og benytter heller ikke egne driftsmidler i sin utførelse av sjåførtjenester. Det bemerkes også at det er lite sannsynlig at en slik inntektsfordeling som foreligger i denne saken ville vært avtalt dersom C var selvstendig næringsdrivende. Det fremgår av dette at C verken har regning eller risiko for drosjebilen, løyvet eller øvrige kostnader som normalt påløper når selvstendig drosjevirksomhet utøves. Sekretariatet vil i denne forbindelse vise til Borgarting lagmannsretts dom av 8. mai 1996 hvor retten kom til at en budbilsjåfør ble ansett som selvstendig næringsdrivende. Sjåføren hadde i dette tilfellet risikoen overfor kunde ved skade, forsinkelser og lignende, samt at sjåføren var forpliktet til å holde bil for egen regning og risiko. Bilen ble også ansett i skattemessig forstand å være et betydelig driftsmiddel som sjåføren hadde anskaffet.

Skattepliktige har videre anført at det hele tiden var meningen at C skulle overta drosjevirksomheten og at det av den grunn aldri ble utarbeidet en arbeidsavtale. Det var etter skattepliktiges oppfatning aldri intensjonen at C kun skulle være sjåfør siden han skulle overta løyve og at det kun gjenstod en formell overføring av dette. Skattepliktige har i supplement til klagen og i merknader til innstilling underbygget Cs intensjon ved å vise til avtrykk av SMS, etablering av virksomheter mv.

Sekretariatet finner ikke grunn til å tvile på at det var meningen/intensjonen at C skulle overta drosjevirksomheten til skattepliktige. Dette underbygges av den dokumentasjonen som er fremlagt både i klage og i merknader til innstilling, herunder korrespondansen med XXXX fylkeskommune, løyvesøknad, korrespondanse mellom skattepliktige og C, og kontakten C skal ha hatt med skattepliktiges revisor. Sekretariatet kan imidlertid ikke se at dette endrer det faktum at skattepliktige har innrettet seg slik i 2015 at C må sies å utføre arbeid på vegne av A AS. All den tid C faktisk ikke har overtatt driften, eller virksomheten er lagt ned, vil drosjeaktiviteten fortsette i A AS. Det fremgår også av opplysningene i saken at planen var at C skulle kjøre for A AS frem til han fikk sitt eget løyve.

Det ovennevnte må anses å være tilstrekkelige holdepunkter for at C må bli å anse som ansatt hos skattepliktige, A AS, og ikke som selvstendig næringsdrivende. Sekretariatet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som kan gi en annen vurdering. Tvert om viser e-postkorrespondansen med F i XXX fylkeskommune at C hadde startet som sjåfør hos skattepliktige.

Fra epost av 20. januar 2015, fra daglig leder D, til F siteres:

"Og hvis han "ryker" pga ansiennitet på første forsøk, så vil han trenge å ha en bil å kjøre – derfor også en grunn for meg til å vente på med å si opp til han står først i køen? – for han har begynt som sjåfør hos meg nå og er veldig ivrig på å kjøre."

Sekretariatet finner det lite sannsynlig at en virksomhet vil uttale til fylkeskommunen at en person har startet som sjåfør hos seg, dersom dette ikke er tilfelle. Etter sekretariatets oppfatning er dette opplysninger som klart underbygger og gir indikasjoner på at C var ansatt i A AS. Skattepliktige har i foreliggende sak også drevet med drosjevirksomhet siden 6. termin 2012 og det må forutsettes at skattepliktige er godt kjent med regler og forhold hva gjelder det å drive drosjevirksomhet og hva dette innebærer.

I fravær av annen informasjon som kan dokumentere at C var selvstendig næringsdrivende, må det legges til grunn at C var ansatt hos A AS og utførte sjåførtjenester for skattepliktige. Av denne grunn kan ikke utbetalingene fra A AS til C, uavhengig av virksomhetene han har fakturert fra, hevdes å være utbetalinger til selvstendig næringsdrivende.

Sekretariatet er med dette enig i skattekontorets skjønnsfastsettelse av beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift som tilsvarer utfakturert beløp fra C – kr 303 836 - og gir sin tilslutning til denne.

Fradragsrett for inngående merverdiavgift

Sekretariatet har kommet frem til at sjåfør C må bli å betrakte som ansatt hos skattepliktige. Dette medfører at det heller ikke skulle vært fakturert sjåførtjenester fra C. Spørsmålet om det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift vil derfor falle bort.

Sekretariatet vil imidlertid på subsidiært grunnlag vurdere om det foreligger grunnlag for å nekte skattepliktige fradrag for inngående merverdiavgift der selger ikke innberetter og betaler korresponderende utgående merverdiavgift.

Merverdiavgiftsloven § 8-1 angir hovedregelen ved fradrag for inngående merverdiavgift og lyder slik:

Et registrert avgiftssubjekt har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester som er til bruk i den registrerte virksomheten.

Det er en forutsetning for fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1 at den inngående merverdiavgiften kan dokumenteres med bilag, jf. merverdiavgiftsloven § 15-10 (1). Bilagene, dvs. salgsdokumentasjonen, må være i tråd med kravene gitt i bokføringsloven § 10 og bokføringsforskriften § 5-1 flg.

I foreliggende sak har skattepliktige mottatt syv fakturaer fra enkeltpersonforetaket C1, hvorav det på fem av fakturaene er beregnet og oppkrevd merverdiavgift med til sammen kr 47 044. Skattepliktige har fradragsført inngående merverdiavgift med kr 47 044. På faktureringstidspunktet var selger ikke registrert i Merverdiavgiftsregisteret og merverdiavgift skulle således ikke vært oppgitt i salgsdokumentasjonen, jf. merverdiavgiftsloven §§ 15-11 (1) og 2-1 (1).

Når det gjelder salgsdokumentasjon bemerker sekretariatet at faktura 1000 og 1002 fra virksomheten C1 ikke er påført bokstavene MVA bak organisasjonsnummeret. På fakturaen er det påført "ikke MVA pliktig firma". Fra fakturanummer 1006 (den neste mottatte faktura) er bokstavene MVA påført bak organisasjonsnummeret. Utover dette synes fakturaene i det alt vesentlige å være i tråd med bokføringsforskriftens krav til hva et salgsdokument må inneholde.

Sekretariatet viser til at det etter praksis kan legges til grunn at fradrag for inngående avgift er avskåret når kjøper og selger har felles forståelse om at selger ikke vil eller kan innbetale den utgående avgiften. Sekretariatet viser i denne forbindelse til Borgarting lagmannsretts dom av 6. september 2010, jf. Høyesteretts dom av 16. februar 2011 (Invex-dommen) der saken gjaldt om et selskap som kjøpte et varelager som var beheftet med pant kunne få fradrag for inngående merverdiavgift når det var klart at utgående merverdiavgift ikke ville bli betalt fordi selger var konkurs. I denne saken ble det slått fast at det må innfortolkes et aktsomhetskrav i merverdiavgiftsloven § 8-1 om inngående merverdiavgift, dvs. en utvidet undersøkelsesplikt hos kjøper. Fradrag for kjøper ble avskåret.

Det vises videre til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. juni 1994 (Rt. 1994 s. 889) hvor det ble lagt til grunn at det ikke er grunnlag for fradrag for inngående merverdiavgift der kjøper vet at selger ikke er et registrert avgiftssubjekt, og at det samme må gjelde der kjøper har utvist kvalifisert uaktsomhet om selgers registreringsstatus.

Når det gjelder kjøpers fradragsrett i forhold til formreglene i bokføringsforskriften § 5-1 flg. er det kjøpers aktsomhet med hensyn til om selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, og derved berettiget til å oppkreve avgift som er vurderingstemaet. Skattedirektoratet har i brev av 8. april 2008 til et skattekontor lagt til grunn at i de tilfeller fakturaen inneholder organisasjonsnummer og bokstavene MVA vil fradragsretten i utgangspunktet være i behold, da det har formodningen for seg at selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Forutsetningen for fradragsrett er imidlertid at det ikke foreligger andre forhold som burde ha påkalt skattepliktiges aktsomhet, dvs. at kjøperen må ha vært i god tro.

Sekretariatet legger til grunn at skattepliktige i dette tilfellet isolert sett har legitimasjon for inngående merverdiavgift da bilagene må bli å anse som formriktige, jf. bokføringsforskriften § 5-1 flg.

Spørsmålet videre blir således om og i tilfelle hvilken betydning det vil ha for skattepliktiges fradragsrett at selger ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, men der det må legges til grunn at salgsdokumentasjonen ikke fremstår som mangelfull.  

Etter sekretariatets vurdering blir det rettslige kriteriet for å nekte fradrag for inngående merverdiavgift etter dette om skattepliktige i denne saken har sikker kunnskap om at C ikke var et registrert avgiftssubjekt og at han ikke vil eller kan innbetale oppkrevd merverdiavgift.

Ut fra faktum i saken kan sekretariatet ikke se at det foreligger noe interessefellesskap mellom skattepliktige og C utover det forholdet at C har vært involvert i sjåførvirksomheten til skattepliktige. Dette må også ses i sammenheng med at salgsdokumentasjonen må anses å være i orden. Basert på dette vil det etter sekretariatets oppfatning i utgangspunktet være vanskelig å slå fast at skattepliktige har sikker kunnskap om at C ikke var et registrert avgiftssubjekt eller at han ikke ville innberette utgående merverdiavgift.

Når dette er nevnt, kan forholdet etter sekretariatets oppfatning ikke vurderes uten å se hen til det faktum at det må legges til grunn at C må bli å anse som ansatt hos skattepliktige. Det vises til sekretariatets vurdering over. Det følger av dette at det i denne saken foreligger klare momenter som burde ha påkalt skattepliktiges aktsomhet.

Med bakgrunn i det ovennevnte legger sekretariatet til grunn at skattepliktige ikke har vært aktsom nok i sin vurdering av fradragsretten for inngående merverdiavgift. Forutsetningen for fradragsrett er således ikke oppfylt.

Sekretariatet foreslår etter dette at det fattes slikt:

 

                                                    v e d t a k:

Klagen tas ikke til følge.

 

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 - 16.11.2016

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemndas medlemmer Andvord, B. Folkvord, Ludvigsen, Tveit og B. E. Folkvord traff deretter følgende enstemmige

 

                                                 vedtak:

 

Klagen tas ikke til følge.

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.