KMVA 2921

Klagenemnda for merverdiavgift Publisert: 31.01.2013

  • Skriv ut

IM-TVP-TN/ack          Dato for Skattedirektoratets       innstilling:

 

  KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse den                  i sak nr 2921 vedrørende
reg nr 056 353 65 - Sparebanken Nord-Norge, avd Hamarøy.
 
Skattedirektoratet har avgitt slik

                                   i n n s t i l l i n g:

Sparebanken Nordland er registrert for salg og oppdrett av fisk og skalldyr. Fra 1. januar 1992 skiftet klageren navn til Sparebanken Nord-Norge.

På grunnlag av bokettersyn avholdt april 1991 i Jofi A/S konkursbo under avvikling v/Sparebanken Nordland, foretok Nordland fylkesskattekontor 4. oktober 1991 følgende etterberegning:

 

Termin

Utg avg

Renter

3/90

356 236

84 367

4/90

227 506

63 131

5/90

- 5 232

 

1/91

- 66 341

 

 
Renter er beregnet frem til fastsatt betalingsfrist 10. november 1991, jf merverdiavgiftsloven  37 første ledd. Tilleggsavgift er ikke ilagt. Det samlede etterberegnede beløp utgjør kr 709 667.

Klage til klagenemnda er datert 15. oktober 1991.

Fylkesskattekontorets redegjørelse for saken ble oversendt klageren ved brev av 14. februar 1992. Tilsvar til redegjørelsen er avgitt ved brev av 3. mars 1992.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet 11. mars 1992.

Klagefristen er overholdt.

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

Grunnlaget for etterberegningen:

Fra fylkesskattekontorets redegjørelse, datert 14. februar 1992 gjengis:

(Innklammet del av dok 7 s 1-3 inntas her)

Klage fra Sparebanken Nordland er datert 15. oktober 1991. Fra klagen gjengis:

(Innklammet del av dok 6 inntas her)

Fra tilsvar til redegjørelsen, datert 3. mars 1992 gjengis:

(Innklammet del av dok 8 inntas her)

Skattedirektoratet er etter en gjennomgang av saken kommet til å ville anføre en annen begrunnelse for etterberegningen enn fylkesskattekontoret. Dette ble forelagt klageren ved brev av 4. februar 1993. Fra brevet gjengis:

(Innklammet del av dok 13 inntas her)

Sparebanken Nord-Norge avga tilsvar ved brev av 8. mars 1993. Fra brevet gjengis:

(Innklammet del av dok 14 inntas her)

./. Disse dokumentene følger vedlagt innstillingen:

  • Bokettersynsrapporten, datert 29. april 1991. Dok 1.
  • Et eksemplar av en av fakturaene, datert 10. september 1990. Dok 2.
  • Avtale av 9. mai 1990 mellom Jofi A/S' konkursbo v/bostyrer Nils Aga og Sparebanken Nordland. Dok 3.
  • Kjøpekontrakt, datert 19. november 1990 mellom Sparebanken Nordland og Sisomar A/S. Dok 4.


Skattedirektoratet skal bemerke:

Klagen gjelder etterberegnet utgående avgift, kr 562 169. Etterberegningen er begrunnet med at klageren har solgt fisk i kommisjon og oppkrevd avgift uten å være registrert.

Frem til konkursåpning 7. mai 1990 drev Jofi A/S et settefiskanlegg og produserte smolt. Boets eiendeler var i hovedsak pantsatt til Sparebanken Nordland. Etter konkursåpningen ble det i avtale, inngått 9. mai 1990 mellom boet og Sparebanken Nordland, avtalt at boets eiendeler som var pantsatt til fordel for banken skulle abandoneres. Dette innebar bl a at banken skulle overta settefiskanlegget og forestå de fremtidige driftsutgifter, som f eks strøm, forsikringer, telefon og lønn til ansatte. Banken skulle videre ha ansvaret for debitors øvrige eiendeler som ikke omfattet av bankens pant, uten ansvar for konkursboet.

Klageren stod for driften av anlegget fra det ble overtatt 9. mai 1990 til det og 1-årssmolten ble solgt til Sisomar A/S i november 1990, jf vedlagte avtale inngått 11. november 1990. 2-årssmolten er i samme tidsperiode solgt til diverse oppdrettsanlegg. Det er salget av 2-årssmolten som danner grunnlaget for etterberegningen. I fakturaene er selgeren angitt som "Jofi A/S - konkursbo, v/Sparebanken Nordland". Vederlaget for smolten er satt inn på konto "Jofi A/S konkursbo under avvikling" i Sparebanken Nordland. All omsetning av 2-årssmolt er fakturert med avgift.

Klageren hevder at det er Jofi A/S som er selgeren av 2-årssmolten og at det derfor er Jofi A/S som har ansvaret for å innbetale avgiften. Klageren har ansett den foretatte abandonering som en tilbakeføring av eiendelene fra boet til debitor og at bankens engasjement kun var å realisere  pantet. Det hevdes at eiendomsretten til det pantsatte aldri ble overført til banken. Det hevdes i den forbindelse, uten nærmere dokumentasjon, at et mulig overskudd av salget, skulle godskrives boet, eventuelt debitor.

Det er videre pekt på at siden debitor var et aksjeselskap hvor styret og ledelsen var satt ute av spill, måtte banken tre aktivt inn for å sikre sitt tilgodehavende. Klageren er imidlertid av den oppfatning at salget har foregått i debitors navn og for dennes regning og at banken har forestått salget som Jofi A/S' eller boets fullmektig. Noe avgiftsansvar for salget kan derfor ikke pålegges banken. Dersom banken likevel skulle anses som selger av egne varer, hevdes det at klageren må innrømmes fradrag for inngående avgift. Etter klagerens oppfatning er det sannsynlig at banken ville hatt netto avgift tilgode.

Det er videre hevdet at settefiskanlegget kun ble drevet som ledd i realiseringen av pantet og det ikke var ordinær drift i vanlig forstand. Angående salget av settefiskanlegget til Sisomar A/S, jf vedlagt kjøpsavtale, hevder klageren at det var salg av debitors eiendeler som fullmektig og ikke salg av eget anlegg eller egne varer.  Det er vist til avtalen av 9. mai 1990 mellom boet og banken.

Skattedirektoratet finner på grunnlag av avtalen av 9. mai 1990 at konkursboets opphevelse av beslaget i debitors eiendeler (abandonering), innebar at eiendelene ble overført til Sparebanken Nordland og ikke tilbakeført til debitor. En slik overdragelse fra boet til panthaver betegnes gjerne som uegentlig abandonering. Slike transaksjoner antas å måtte ses på som et ledd i realiseringen av boets eiendeler, jf konkursloven  85 nr 3 som pålegger bostyrer å realisere boets eiendeler så fordelaktig som mulig. Ved vurderingen av om det foreligger en overføring fra boet til klageren, har vi bl a lagt vekt på at avtalen om å oppheve beslaget er inngått mellom boet og banken og at banken skulle overta ansvaret for eiendelene med videre drift osv. Vederlaget for å overta eiendelene godtgjøres boet ved å nedskrive kravet i boet tilsvarende det beløp banken realiserer pantet for.

Vi anser avtalen av 9. mai 1990 å omfatte en overdragelse av hele debitors virksomhet, idet avtalen medførte at banken skulle ha ansvaret for driften av fiskeoppdrettsanlegget, lønnsutgifter og ta hånd om øvrige eiendeler som ikke var pantsatt. Vi anser banken for å ha fortsatt debitors virksomhet, ved at anlegget ble drevet for bankens regning. Hvorvidt panthaver blir avgiftspliktig for realisering av pant er antatt å måtte avgjøres konkret  etter en vurdering av om realiseringen selv eller panthavers virksomhet for øvrig medfører registrerings- og avgiftsplikt. Det vises til "Uttalelser om merverdiavgift" Nr 5/73 nr 2 og Skattedirektoratets meldinger AV nr 27/78 nr 1. Etter Skattedirektoratets vurdering var driften og omsetningen av et slikt omfang at forholdet må anses som utøvelse av næring. Overføringen fra boet til banken anses som en overdragelse av virksomhet, og omsetningen er fritatt for beregning av avgift iht merverdiavgiftsloven  16 første ledd nr 5. Noe avgiftskrav fra statens side overfor boet foreligger således ikke. Det er derfor ikke aktuelt å innrømme fradrag for inngående avgift i dette tilfellet, slik klageren hevder. Derimot vil klageren måtte innrømmes fradrag for inngående avgift på anskaffelser til virksomhetens drift på vanlig måte.

Iht vedlagte kjøpekontrakt er klageren angitt som selger i forhold til kjøperen, Sisomar A/S. Vi anser dette som en klar presumsjon for at klageren oppfattet seg som eier og selger av anlegget og smolten.
Vi antar etter dette at salget av fiskeoppdrettsanlegget og smolten bør anses som klagerens eget salg. Videresalget av anlegget med 1 års smolten anses som overdragelse av virksomhet og omsetningen er således avgiftsfri etter merverdiavgiftsloven  16 nr 5. Salget av 2 års smolten er imidlertid avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven  13, første ledd.
 
Under henvisning til ovenstående legger vi til grunn at klageren skulle latt seg registrere i merverdiavgiftsmanntallet og at salget var avgiftspliktig på klagerens hånd.

Som en følge av registrerings- og avgiftsplikten vil klageren som nevnt, måtte innrømmes fradrag for inngående avgift på anskaffelser til driften etter vanlige regler, jf merverdi-avgiftsloven kap VI. Det er på bakgrunn av opplysningene i saken ikke mulig å beregne hvilken reduksjon denne fradrags-retten innebærer for etterberegningen. Skattedirektoratet legger til grunn at dette må vurderes av fylkesskattekontoret.

Hjemmelen for etterberegningen er merverdiavgiftsloven  55 nr 1. Vi foreslår at etterberegningen fastholdes av klagenemnda.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

 v e d t a k:

Den påklagede etterberegningen stadfestes, dog slik at klageren gis rett til fradrag for inngående avgift på anskaffelser til driften av oppdrettsanlegget.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:
Langballe har votert slik:

  • "Jeg stemmer mot Skattedirektoratets innstilling.
     Direktoratet innstiller på etterberegning fordi de anser abandoneringen som en uekte abandonering hvor eiendomsretten går over til pantekreditor, videre at bankens drift av anlegget frem til salget i november 1990 er å anse som registreringspliktig næringsvirksomhet, samt at banken ikke har fradrag for inngående merverdiavgift fordi banken overtok hele virksomheten.

    Det siste punktet er jeg enig i.

    Spørsmålet om merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon er og har vært uklart. Av denne grunn nedsatte Finansdepartementet den 25. januar 1992 en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålene og komme med forslag til endringer. Gruppen fremla sin rapport 30. juni 1992.

    Gjeldende rett vedrørende merverdiavgiftens stilling ved konkurs - herunder ved abandonering er beskrevet i kapittel 7 i rapporten, side 34 til 43. Kopi av sidene vedlegges.

    Hovedspørsmålet er om konkursboets oppgivelse av eiendomsretten var en ekte abandonering hvor konkursdebitor overtok eiendomsretten.

    Banken hevder at abandoneringen var ekte og at bankens aktive engasjement skyldes at konkursdebitor ikke hadde noe apparat til å ivareta og beskytte eiendelene slik at banken måtte beskytte sitt pant. Realisasjonen av eiendelene skjedde derfor på vegne av konkursdebitor.

    Ut i fra praksis er jeg enig med banken i at det var en ekte abandonering, slik at realisasjonen av pantet skjedde på vegne av pantegjelden. Det er da konkursdebitor som er ansvarlig for merverdiavgiften og ikke pantekreditor.

    Jeg er heller ikke enig i at bankens drift av anlegget fra mai 1990 frem til salg i november 1990 kan karakteriseres som registreringspliktig næringsvirksomhet. At det går et halvt år fra en konkurs til et anlegg blir solgt anser jeg ikke for unormalt og bankens engasjement i denne perioden anser jeg som nødvendig for å sikre pantets verdi."

Nemndas medlemmer (Wilberg, Sevaldson,Sandvik og Hansen) har alle sagt seg enig i innstillingen.

I samsvar med flertallets votering ble det fattet slik

                                 v e d t a k:

Som innstilt.

         __________          Inge Moen   
         underdirektør

 


Rett avskrift

Fant du det du lette etter?

Maks 255 tegn. Kun tall og bokstaver.