Hopp til hovedinnholdet på siden

Om utgifter til finansiering av veglysanlegg skal inngå i avgiftsgrunnlaget ved omsetning av tjenester som gjelder opplysing av veg (mval. § 18 annet ledd nr. 1)

Bindende forhåndsuttalelse, 17. desember 2002, oppdatert 7. januar 2003 Del/tips Utskriftversjon Lytt til tekstenLytt til teksten

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet, avgitt desember 2002 (BFU 91/02)

I henhold til de opplysningene som er gitt i anmodningen, legger Skattedirektoratet til grunn at Selskapet har tilbudt flere kommuner å sørge for opplysning av kommunenes vegnett. Tilbudet gjelder i første rekke kommunale og fylkeskommunale veger, men omfatter også deler av riksvegnettet samt privat veg og grunn som kommunene har påtatt seg et særskilt ansvar for.

Selskapet eier veglysanleggene i de omtalte kommunene.

Selskapets tilbud er nærmere konkretisert i to avtaleutkast som fulgte anmodningen som vedlegg. Den ene avtalen gjelder drift og vedlikehold av veglysanleggene, herunder lampe- og armaturutskifting. Strøm og nettleie omfattes ikke. For drift og vedlikehold skal kommunene betale et fast årlig beløp, som imidlertid kan indeksreguleres dersom noen av partene krever det. Selskapet legger til grunn at dette beløpet skal merverdiavgiftsberegnes.

Den andre avtalen omhandler dekning av kapitalkostnader/finansiering av bundet kapital til veglysanleggene. Iht. avtalen skal selskapet motta et fast årlig beløp til dekning av disse utgiftene. Beløpet skal ikke endres i avtalens løpetid.

Begge avtalene skal ha lik varighet. Dersom den ene opphører, opphører også den andre umiddelbart.

Anmodningen om bindende forhåndsuttalelse gjelder avgiftsberegningen av beløpet som representerer vederlag for finansiering av veglysanleggene. Selskapet ønsker å få bekreftet at dette beløpet ikke skal merverdiavgiftsberegnes.

Selskapet anfører flere grunnlag til støtte for sin oppfatning om at omtalte beløp ikke skal merverdiavgiftsberegnes. Selskapet hevder for det første at kommunene ikke mottar noen gjenytelse for det beløpet som betales for å dekke selskapets kapitalkostnader knyttet til anleggene. Det foreligger dermed ingen omsetning, jf. merverdiavgiftsloven § 3, jf. § 1.

Videre hevder selskapet at omtalte beløp kan anses som offentlig støtte. Offentlig støtte som ikke knyttes til noen konkret gjenytelse, skal ikke merverdiavgiftsberegnes.

Det omtalte beløpet kan etter selskapets oppfatning dessuten likestilles med et grunninnskudd som ytes til en leverandør, og som kan skilles fra senere periodiske betalinger. I denne forbindelse anføres det at et grunninnskudd under slike forutsetninger ikke anses som vederlag for levering.

Etter selskapets oppfatning, kan ikke beløpet som knytter seg til finansieringen av veglysanleggene anses som betaling for leie av anleggene. I denne forbindelse vises det til at avtalen ikke gir kommunene noen disposisjonsrett over anleggene.

Dersom Skattedirektoratet skulle komme til at omtalte beløp representerer vederlag for en ytelse fra selskapet, anføres det at ytelsen i så fall må anses som en finansiell tjeneste, og følgelig unntatt fra merverdiavgiftsplikten, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b, første ledd nr. 4. Selskapet begrunner dette standpunktet med at selskapet må anses å finansiere anleggene på vegne av kommunen.

Selskapet anfører for øvrig at avtalen om dekning av finansieringskostnader må ses som en egen avtale, atskilt fra avtalen om drift, vedlikehold og reinvestering. Det vises til at det vil bli inngått to separate avtaler og at den prisen som vil bli lagt til grunn i avtalen vedrørende drift, vedlikehold og reinvestering er markedsmessig og bedriftsøkonomisk begrunnet. Det påpekes at avtalen om drift, vedlikehold og reinvestering også vil gjelde for eventuelt nye veglysanlegg som kommunene selv finansierer.

Avslutningsvis anfører selskapet at avgiftsmyndighetene bør godta den måten partene ønsker å innrette seg på, når denne er bedriftsøkonomisk begrunnet. Det vises i denne forbindelse til Borgarting lagmannsretts dom av 6. februar 2001. Saken gjaldt spørsmålet om en næringsdrivende hvis primærvirksomhet er salg av dagligvarer til detaljister, har fradragsrett for inngående avgift på felleskostnader som påløper ved leie av butikklokaler som fremleies til detaljistene. Lagmannsretten la til grunn at det å knytte fremleie av lokaler til salg av varer i dette tilfellet var en forretningsmessig vurdering knyttet til engrosvirksomheten. Retten fant at utgiftene til felleskostnader vedrørende de leide lokalene hadde en naturlig og nær tilknytning til grossistens primærvirksomhet. Retten uttalte for øvrig at avgiftsmyndighetene bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve bedriftsøkonomiske vurderinger knyttet til en konkret virksomhet, med mindre det dreier seg om mer eller mindre bevisste avgiftsunndragelser eller forsøk på slike.

Skattedirektoratets vurderinger

Under henvisning til opplysningene i anmodningen, er Skattedirektoratet enig i at veglysanleggene ikke vil bli leiet ut til kommunene. Etter vår oppfatning er det mest treffende å omtale selskapets ytelse som en tjeneste som består i å sørge for at vegene er opplyst i tråd med det som er avtalt mellom partene. Det vederlaget selskapet mottar for denne tjenesten skal avgiftsberegnes, jf. merverdiavgiftsloven § 13, jf. § 2.

Merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr. 1, skal alle omkostninger selskapet har ved oppfyllelsen av avtalen inngå i merverdiavgiftsgrunnlaget. Omkostningsbegrepet i merverdiavgiftsloven § 18 favner vidt. Både direkte og indirekte kostnader, så vel som finansieringskostnader omfattes, jf. Gjems-Onstad/Kildal: MVA kommentaren (Oslo 2002), side 286. I Agder lagmannsretts dom av 31. mars 1998 ble det i tråd med statens anførsler lagt til grunn at en beregnet rentekostnad som knyttet seg til kompensasjon for binding av egenkapital skulle inngå i avgiftsgrunnlaget. Dommen ble anket, men anken ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1.

I nevnte dom anførte saksøkeren forgjeves at det var inngått to separate avtaler uten innbyrdes sammenheng, samt at finansieringstjenester falt utenfor merverdiavgiftsloven. I tråd med lagmannsrettens rettsoppfatning, legger vi til grunn at vederlaget selskapet betinger seg til dekning av utgiftene til finansiering av veglysanleggene, innebærer betaling for en omkostning selskapet har ifm. ytelse av en avgiftspliktig tjeneste, jf. merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr. 1.

Konklusjon

Beløpet som er omhandlet i avtalen om dekning av kapitalkostnader skal merverdiavgiftsberegnes, jf. merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr. 1.