I de aller fleste tilfeller vil det være klart om en person skal anses som lønnstaker eller næringsdrivende. Det finnes imidlertid grensetilfeller der en rekke ulike momenter er relevante ved vurderingen av om man står overfor en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende. Ved avgrensning mot ansettelsesforhold vil blant annet følgende momenter trekke i retning av næringsvirksomhet:
- Vedkommende eier/leaser driftsmidler i den grad som er vanlig innen vedkommende bransje.
- Utøveren har full rådighet over driftsmidlene, og har fullt ansvar og økonomisk risiko for dem.
- Vedkommende bærer risikoen for manglende oppdrag, og har ikke krav på minstegodtgjørelse e.l.
- Det økonomiske oppgjøret er ikke basert på timelønn, men fastsatt etter resultat – f.eks. fast pris, provisjon eller overskudd av salg.
- Oppdraget er særskilt spesifisert, og ikke bare avgrenset til tidsperioder.
- Det foreligger ansvar for arbeidsresultatet, f.eks. ansvar for forsinkelser, feil og forsømmelser.
- Utøver har egne ansatte eller det er anledning til å benytte en stedfortreder/vikar.
- Vedkommende har faktisk flere oppdragsgivere samtidig eller etter hverandre eller det foreligger adgang til dette.
- Høy grad av selvstendighet ved utførelsen, hvilket innebærer at jo mindre faglig og administrativ instruksjonsmyndighet oppdragsgiver har, jo mer taler for at det er næringsvirksomhet.
- Utøveren har eget driftssted hvor dette er naturlig.
- Utøver holder materialer.
Momentene må ses i sammenheng, og avgjørelsen beror på en totalvurdering. Hvordan partene selv karakteriserer forholdet er ikke bindende for skatte- og avgiftsmyndighetene. Det er det faktiske forholdet mellom partene som er avgjørende.