av juridisk direktør i Skatteetaten, Jan Munthe Magnus.

Det første eksempelet er en rettssak der spørsmålet var om et smøremiddel av annen opprinnelse enn fossil olje, var avgiftspliktig. Begrepet "smøreolje mv." omfatter også andre smøremidler enn de som har oljekonsistens/-opphav. Hverken regelverk eller avgiftsmyndighetenes rettsoppfatning har endret seg ved overføringen til Skatteetaten, men rettsoppfatningen har ikke vært underlagt domstolsprøving før nå.

Det andre eksempelet gjelder en bestemmelse om delvis fritak fra el-avgiften for virksomheter med særskilt næringskode. Regelverket og praktiseringen av det verken oppsto eller endret seg i forbindelse med overføringen av forvaltningsansvaret for særavgifter til Skatteetaten. Informasjonen er lett tilgjengelig på nettet, og vi mener virksomhetene er tilstrekkelig orientert om konsekvensene av egen næringskode. Det er flere ganger vurdert å fjerne kravet til næringskode, også da forvaltningsansvaret for særavgifter lå i Tolletaten. Anvendelsen av fritaket ville i så fall være avhengig av at avgiftsmyndighetene gjør en skjønnsmessig vurdering av virksomheten, noe som skaper mindre forutberegnelighet, og dermed lavere rettssikkerhet.

Det siste eksempelet gjelder en forvaltningsregel som gjør at nettselskapets kunder ikke kan kreve at skattemyndighetene endrer fastsettingen av el-avgiften. I innlegget betegner Pind og Kaarbø strømkundene som avgiftspliktige. Dette er feil. Det vil riktignok være strømkundene som får avgiftsbelastningen i form av høyere eller lavere pris på strømmen fra nettselskapet, men det er sistnevnte som har plikt til å gjøre opp avgiften med avgiftsmyndighetene, og som dermed er den avgiftspliktige. Dette innebærer at det er nettselskapet som skal egenfastsette avgiften terminvis, og det er nettselskapet som kan endre denne fastsettingen. Dette følger direkte av skatteforvaltningsloven. Pind og Kaarbø hevder skatte­kontorene "trekker ... på skuldrene" når strømkunden mener nettselskapet har fastsatt avgiften feil. Skattekontoret kan ikke endre nettselskapets fastsetting etter strømkundens ønske. Det ville være det samme som om en flypassasjer som mener billettprisen ikke gjenspeiler et avgiftsfritak for transittreise, skulle kreve å få tilbakebetalt 83 kroner fra skattekontoret.

Kjernen i rettssikkerhetsprinsippet er borgernes krav på forutbereg­nelig­het om sin rettsstilling og deres vern mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetene. Vi kjenner oss ikke igjen når Pind og Kaarbø hevder at rettssikkerhetsnivået for særavgifter ble endret i negativ retning etter at forvaltningsansvaret ble overført til Skatteetaten. Det materielle særavgiftsregelverket er i hovedsak det samme som før overføringen. Særavgiftsregelverket er lett tilgjengelig for publikum; årlig fattes nye stortingsvedtak for den enkelte særavgiften, og særavgiftsforskriften endres for å tilpasses Stortingets vedtak. Både stortingsvedtakene og særavgiftsforskriften publiseres på nettet, og er tilgjengelig for alle. Det publiseres også løpende informasjon om Skatteetatens tolkning av regelverket på skatteetaten.no. Retten til å få overprøvet et vedtak er et av de mest sentrale elementene i rettssikkerhetsprinsippet. Antall rettssaker for prøving av vedtak om særavgift har gått drastisk ned. I de snart to og et halvt årene Skatteetaten har hatt forvaltningsansvaret for særavgiftene er det avsagt tre dommer, hvorav staten ble frifunnet i to. I tilsvarende periode før overføringen til Skatteetaten ble det avsagt 13 dommer, hvorav Staten ble frifunnet i ni.

Pind og Kaarbø mener at man ikke under noen omstendighet må ilegge tilleggsavgift i saker der det kan være tvil om tolkningen av regelverket. Tilleggsavgift er et virkemiddel for å sikre at de avgiftspliktige fastsetter særavgifter i tråd med gjeldende rett. Dette er et ris bak speilet, som Stortinget har gitt etaten mulighet til å bruke når det er gjort feil i avgiftsfastsettingen. Jo mer alvorlig feilen er, jo høyere vil tilleggsavgiften normalt være. Dersom man skulle være tilbakeholden med å ilegge tilleggsavgift fordi den avgiftspliktige kunne komme til å bestride Skatteetatens rettsoppfatning, ville tilleggsavgiftsinstituttet være helt uten realitet, og Skatteetatens samfunnsoppdrag ville bli vanskelig å gjennomføre.