Begrepet fjernleverbare tjenester går igjen flere steder i loven, bl.a. i § 3-30 (innførsel av tjenester) og i § 6-22 (utførsel av tjenester). Lovgiver har derfor funnet det hensiktsmessig å definere dette innledningsvis. Fjernleverbare tjenester har samme innhold enten det dreier seg om innførsel eller utførsel av tjenester.

Ved siden av definisjonen vil forståelsen av begrepet særlig måtte bygge på andre rettskildefaktorer, som forarbeider, rettsavgjørelser og administrativ praksis. Da det ikke var meningen å gi begrepet et endret meningsinnhold ved den tekniske revisjonen av merverdiavgiftslovgivningen, vil også rettskilder fra loven av 1969 være relevant.

I departementets merknader til tidligere forskrift nr. 121 heter det blant annet at et alternativ til å benytte uttrykket «tjenester som kan fjernleveres» (nå «fjernleverbare tjenester») kunne vært å benytte uttrykket «immaterielle tjenester» for å angi hvilke tjenester som skal omfattes av avgiftsplikten etter forskriften. Selv om dette uttrykket ikke ble valgt, vil det kunne kaste noe lys over forståelsen av det uttrykket som faktisk ble valgt. Uttrykket «tjenester som kan fjernleveres» stammer for øvrig fra det engelske uttrykket «services capable of delivery from a remote location», som OECD har benyttet for å angi anvendelsesområdet for en del prinsipper («guidelines») for e-handel og merverdiavgift.

Tjenester som «kan» fjernleveres  Videre er det verdt å legge merke til at avgiftsplikten gjelder «fjernleverbare» tjenester, dvs. tjenester som kan fjernleveres. Hvorvidt tjenesten kan fjernleveres, må bedømmes ut fra tjenestens art, og ikke ut fra hva som er avtalt for den aktuelle tjeneste. Det avgjørende er med andre ord om levering eller utførelse ut fra tjenestens karakter er knyttet til et bestemt sted. Dersom en og samme tjeneste kan bli levert til mottaker både over avstand og ved direkte levering, vil den være fjernleverbar selv om den rent faktisk ikke blir fjernlevert i det konkrete tilfellet. For eksempel kan en konsulenttjeneste bli levert til mottaker i form av en skriftlig rapport, som enten overgis direkte, sendes i posten eller sendes i elektronisk form. Tjenesten vil i alle disse tilfellene være fjernleverbar. Forutsatt at leveringen ikke endrer tjenestens karakter, vil leveringsmåten være nøytral når det gjelder avgiftsreglene på dette området.

Rettsvirkningen av at en tjeneste er fjernleverbar er at kjøp av tjenesten fra utlandet på visse vilkår medfører plikt for kjøper til å beregne og betale merverdiavgift, jf. § 3-30 jf. § 11-3. Utenlandsk tjenesteyter (uten fast forretningssted i Norge) skal derfor ikke registrere seg i Norge for slik omsetning. Ikke-avgiftspliktige mottakere av avgiftspliktige fjernleverbare tjenester skal levere særskilt mva-melding, jf. skatteforvaltningsforskriften § 8-3-9. Videre er omsetning av fjernleverbare tjenester til visse mottakere hjemmehørende i utlandet fritatt for merverdiavgift, jf. § 6-22. For fjernleverbare tjenester i form av elektroniske kommunikasjonstjenester gjelder særlige regler, se § 3-30 fjerde ledd, jf. § 11-3 annet ledd, og § 6-22 tredje ledd. Fra 1. juli 2011 gjelder særlige regler for fjernleverbare tjenester i form av elektroniske tjenester.

For en nærmere gjennomgang av enkeltsaker knyttet til begrepet fjernleverbare tjenester vises til M-3-30.3 (innførsel) og M-6-22.4 (utførsel).