Det har vært flere klagesaker knyttet til reise- og oppholdsutgifter, og kjøp som er lagt ut av en ansatt. Skattedirektoratet fastholdt skattekontorets vedtak i en klagesak 17. november 2022. En ansatt hadde lagt ut for reise- og oppholdsutgifter. Det følger av bokføringsforskriften § 5-5-1 fjerde ledd at det i slike tilfeller kreves en datert oppstilling, utarbeidet og signert av den ansatte, som viser hvilke kjøp som er foretatt. Formålet eller bruksområdet for varene og tjenestene skal fremgå av dokumentasjonen. Videre skal det fremgå av dokumentasjon av reise- og oppholdsutgifter hvem utgiftene omfatter, hva formålet med reisen har vært og hvilke arrangementer den reisende har deltatt på, jf. § 5-9. Det skal være gjensidig henvisning mellom reisedokumentene, dersom opplysningene ikke fremgår av hvert enkelt dokument. Skattedirektoratet sluttet seg til skattekontorets vurdering og konklusjon, og viste til at dokumentasjonen av reiseutgifter verken angir hva formålet med reisen har vært eller hvilke arrangementer den reisende har deltatt på, samt at klagers navn ikke fremgår av utgiftsoppstillingen.

Et svensk varetransportfirma søkte om refusjon av merverdiavgift for anskaffelser som var gjort i Norge, hovedsakelig diesel. Anskaffelsene av diesel var ikke betalt på leveringstidspunktet da klageren benyttet ulike typer bensinkort, hvor anskaffelsen ble registrert hos kortselskapet og derfra fakturert klager. I tillegg til fakturaer var søknaden vedlagt bl.a. en oppstilling over den påløpte merverdiavgift i forhold til hvert bilag, tidspunkt og sted for anskaffelse, samt kvittering fra dieselpumpen. Fakturaene som gjaldt diesel var utstedt av svenske selskaper som ikke var registrert i det norske merverdiavgiftsmanntallet. Det var ikke gitt opplysninger til fylkesskattekontoret om hvordan omsetningen mellom dieselleverandøren i Norge (bensinstasjonen) og fakturautsteder (kortselskapet) hadde skjedd. Skattedirektoratet fant i brev av 4. desember 2000 å kunne akseptere refusjon i de tilfellene der klageren både hadde fremlagt kvittering med spesifisert merverdiavgift fra bensinforhandleren i Norge, med dennes navn, adresse og organisasjonsnummer etterfulgt av MVA, og faktura fra kortselskapet i Sverige, med blant annet mottakers navn og adresse, samt opplysninger som klart knyttet fakturaen til kvitteringen. Skattedirektoratet viste til at disse dokumentene hver for seg ikke tilfredsstiller kravene iht. tidligere forskrift nr. 2 § 2 (nå bokføringsforskriften § 5-1-1), men at disse til sammen likevel i tilstrekkelig grad måtte anses å tilfredsstille kravene til dokumentasjon.

Et engelsk selskap som drev med salg av nettverkskort fra England opprettet et eget reservedelslager i Norge for hurtig utskifting av defekte deler i forbindelse med garantireparasjoner. Kunden betalte ikke ekstra vederlag for reservedelene som ble byttet ut ved garantireparasjonene. Oslo og Akershus Tolldistrikt avslo søknadene om avgiftsfritak ved innførsel, da det ikke fremgikk av fortollingene at delene skulle leveres gratis i henhold til garantiavtaler, eller at delene kunne knyttes opp mot de enkelte salg. Skattedirektoratet kom i brev av 29. juni 1999 til at det var tilstrekkelig dokumentert at selskapet ikke hadde omsetning av varer i Norge. Det ble vist til selskapets standardbetingelser ved levering av varer, samt en bekreftelse på at omsetning i Norge ikke hadde funnet sted. Skattedirektoratet antok således at vilkårene for å innrømme refusjon var til stede.

Søknaden gjaldt merverdiavgift påløpt for et svensk selskap ved kjøp av reklametid hos en norsk tv-stasjon. Klager som var fakturert for kjøp av reklametiden sto for koordinering av markedsføringen av et svensk tv-selskap. Skattedirektoratet antok i brev av 1. mars 1999 at det var det svenske tv-selskapet som i realiteten hadde kjøpt reklametiden. Kjøp av reklametid kunne således ikke anses tilknyttet klagers virksomhet. Heller ikke tv-selskapet, som drev virksomhet med betalings-tv, kunne få refundert avgift. Det ble vist til at betalings-tv ikke var avgiftspliktig iht. merverdiavgiftsloven.

Et svensk selskap hadde benyttet en norsk underleverandør til å utføre et oppdrag som bl.a. besto i montering av manualer. Skattedirektoratet avslo i brev av 14. september 1999 klagen over fylkesskattekontorets vedtak om å nekte refusjon av merverdiavgift. Det ble vist til at det er et krav om at den inngående avgiften som søkes refundert, gjelder anskaffelser av varer eller tjenester i Norge som er til bruk i den næringsdrivendes virksomhet i utlandet. Når en utenlandsk næringsdrivende leverer tjenester, enten ved å utføre arbeidet selv, eller som i dette tilfellet, ved å benytte underleverandører, vurderes den utenlandske næringsdrivende for å drive virksomhet i Norge. Skattedirektoratet antok at det svenske selskapet hadde omsetning i Norge, og således skulle vært registrert.

Et dansk selskap søkte om refusjon av merverdiavgift for anskaffelser som var gjort i forbindelse med et oppdrag i Norge. Oppdraget gjaldt assistanse ved oppstilling av siloanlegg og garantireparasjoner av disse. Anskaffelsene ble angitt å være kranhjelp, sandblåsing og sprøytemaling. Fylkesskattekontoret avslo søknaden med den begrunnelse at selskapet hadde hatt registreringspliktig virksomhet i Norge. I klagen ble det anført at selskapet ikke hadde permanent løpende virksomhet i Norge. Ettersom prosjektene som selskapet hadde hatt varierte meget i størrelse, ville en registrering i Norge innebære uforholdsmessig store omkostninger. Skattedirektoratet fastholdt i brev av 16. juni 1998 fylkesskattekontorets vedtak. Det ble vist til at når en utenlandsk næringsdrivende leverer tjenester, enten ved å utføre arbeidet selv, eller ved å benytte underleverandører, vurderes den utenlandske næringsdrivende for å drive omsetning i Norge. Selskapet skulle således vært registrert i Norge.

Et utenlandsk transportselskap hadde påtatt seg oppdrag med å levere brilleinnfatninger til diverse mottakere i Norge. Innfatningene lå i konvolutter og ble ved ankomst Norge pakket ut av esker og etter avtale med Posten Norge AS sendt som A-post til den enkelte kunde. Posten Norge krevde merverdiavgift for frakten av konvoluttene i Norge. Det utenlandske selskapet krevde refusjon av merverdiavgiften, men søknaden ble avslått med den begrunnelse at selskapet skulle vært registrert i Norge ved representant. Forholdet ble for øvrig ikke ansett som en sammenhengende avgiftsfri transport, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 4 (nåværende lov § 6-28). Skattedirektoratet fastholdt registrerings- og avgiftsplikten i et brev av 9. februar 2007 til klagers advokat. Direktoratet uttalte at fritaket for avgiftsfri transport kun gjelder i de tilfeller transporten av post utføres av utenlandske eller norske senderpostselskaper. Slike selskaper har konsesjon for å utføre posttjenester i hjemlandet, i motsetning til det aktuelle utenlandske transportselskapet.

Et utenlandsk selskap tilbød sine kunder en forenklet håndtering av bilreparasjoner i utlandet. Ordningen fungerte slik at kunder som måtte ha behov for reparasjon av bil under opphold i Norge, ikke trengte å gjøre opp direkte med det norske verkstedet. Verkstedet fakturerte i stedet det utenlandske selskapet, og kunden forholdt seg kun til dette. Skattedirektoratet la i brev av 19. mars 2001 til grunn at selskapet utførte avgiftspliktige tjenester i Norge. Når en utenlandsk næringsdrivende leverer tjenester i Norge enten selv eller ved underleverandør, vurderes den utenlandske næringsdrivende å ha omsetning i Norge. Selskapet skulle således ha vært registrert i avgiftsmanntallet. Påberopt praksis i forbindelse med «roaming traffic» kunne etter Skattedirektoratets oppfatning ikke endre dette da «roaming traffic» gjelder tjenester som anses utført i utlandet.

KMVA 6488 av 27. august 2009

Det utenlandske selskapet (klager – selskap A) selger nettverksutstyr til norske kunder som selv importerer varene til Norge. I denne forbindelse importerer selskapet reservedeler og kjøper underleverandørtjenester for utføring av garantireparasjoner på nettverksutstyret solgt fra utlandet. Selskapet er også registrert i Merverdiavgiftsregisteret ved representant (A-Norge) for utleie av pc-er til et norsk selskap i samme konsern (selskap B). B selger også nettverksutstyr til norske kunder. Klager krevde fradrag for innførselsmerverdiavgiften på reservedeler og merverdiavgift betalt for garantireparasjoner i omsetningsoppgaven til A-Norge. Skattekontoret tilbakeførte fradragsført inngående merverdiavgift med den begrunnelse at anskaffelsene var til bruk for As virksomhet i utlandet og ikke til bruk for A-Norge. Klagenemnda opprettholdt etterberegningen. Klager ville i stedet hatt krav på refusjon av merverdiavgift for kostnadene knyttet til aktiviteten i utlandet.

Refusjonsordningen er ikke ment å avhjelpe avgiftsmessige korrigeringer som følge av rabattordninger som avtales mellom norsk næringsdrivende og utlending. Den aktuelle sak gjaldt et tilfelle hvor kjøperen (en butikkjede i Norge) selv beregnet rabatt på de kjøpte varene, såkalt «forsterkningsrabatt», og sendte månedlige avregninger iht. rabattordningen inklusive merverdiavgift til utlendingen. Utlendingen ønsket refundert avgiften beregnet på avregningene. Skattedirektoratet fastholdt i brev av 8. juni 2000 fylkesskattekontorets vedtak om å nekte refusjon av merverdiavgift. Det ble vist til at avgiften som ble søkt refundert ikke knyttet seg til kjøp av varer eller tjenester i Norge, men til en etterfølgende rabatt på tidligere solgte varer. Skattedirektoratet antok at de avgiftsmessige endringene ved «forsterkningsrabatten» ikke kunne avhjelpes ved refusjonsordningen. Det utenlandske selskapet måtte derimot innhente opplysninger fra butikkjeden i Norge og utstede kreditnotaer på bakgrunn av disse, for å få korrekt avgiftsbehandling.

Et utenlandsk firma skulle samle inn data som grunnlag for å lage analyser, og leide inn arbeidskraft av norske rekrutteringsbyråer. Utleie av arbeidskraft er en tjeneste som kan fjernleveres, og det ble uriktig fakturert med norsk merverdiavgift fra norsk utleier. Søknad om refusjon av merverdiavgift ble avslått. Skattedirektoratet viste i brev av 13. september 2005 til at det er en forutsetning for å få refusjon at det er fakturert med norsk merverdiavgift i tråd med regelverket. Refusjonsordningen er ikke ment å rette opp denne feilaktige faktureringen. Korrekt fremgangsmåte i slike tilfeller vil være at selger utsteder kreditnota, og fakturerer kjøper på nytt uten merverdiavgift.

Et norsk selskap utstedte kort i navnet til utenlandske kunder som kunne benyttes ved bruk av fergetransport og bompengepasseringer i Norge. Kundene fikk tilgang på tjenestene ved bruk av kortet og utsteder av kortet fakturerte senere kundene for utgiftene som var belastet det enkelte kort. Faktureringen skjedde med norsk merverdiavgift som ble søkt refundert av kunden. Skattedirektoratet kom i brev av 9. mars 2020 til at den utenlandske kunden ikke hadde rett på refusjon av merverdiavgift. Utsteder av kortet ble ikke ansett for å ha omsatt fergetransport og for å ha oppkrevd bompenger. Det var fergeselskapene og bompengeselskapene som i realiteten hadde omsatt disse tjenestene. Ettersom det norske selskapet ikke kunne anses for å ha omsatt disse tjenestene, måtte de fakturerte kostnadene anses som utlegg på vegne av søker. Viderefakturering av utlegg kan ikke anses som omsetning, siden det ikke har funnet sted noen levering av varer eller tjenester mot vederlag. Det skulle dermed ikke vært beregnet merverdiavgift ved faktureringen.

Søknadsfristen er absolutt. Det innebærer at også forhold som ikke kan legges den utenlandske næringsdrivende til last, vil medføre at søknaden avslås, se direktoratets brev av 6. februar 2009.

Oslo tingretts dom 18. desember 2014

Den utenlandske næringsdrivende mente på grunnlag av de bevis som var ført for retten at det var sannsynlighetsovervekt for at søknad om refusjon for kalenderåret 2011 ble sendt innen fristen. Retten kom til at det ikke var ført bevis for nødvendig sannsynlighetsovervekt. Det ble vist til skattekontorets rutiner for behandling av søknader. I årene 2003-2013 ble det behandlet 40 263 søknader om refusjon. I samme periode ble det registrert 20 tilfeller hvor det ble påstått at søknad som ikke var registrert innkommet, faktisk var sendt. Av disse var 18 sendt fra utlandet og de resterende to var påstått sendt fra saksøkers fullmektig i Norge. Retten peker videre på at sannsynligheten for at et uregistrert postlagt brev ikke kommer frem til adressat er meget liten.

I brev 23. september 2015 og  14. januar 2016 fastholdt Skattedirektoratet skattekontorets vedtak om å nekte refusjon av en søknad fra mai 2015 som gjaldt en faktura for «Leie av fiberkabel, indeksregulert» for leveranser i 2013. Etter direktoratets oppfatning var søknaden kommet for sent selv om fakturaen ikke kunne utstedes før etter februar 2014 på grunn av at fastsettelsen var indeksregulert. Leveransen skjedde i 2013 og det er leveringsåret som bestemmer søknadsfristen, ikke fakturadato. Indeksreguleringer påvirker ikke leveringstidspunktet.