2-1.8 § 2-1 tredje ledd – Tilbydere av varer med lav verdi og elektroniske tjenester
Ved lov 20. desember 2019 nr. 98 ble det vedtatt å oppheve fritaket for merverdiavgift ved innførsel av varer med lav verdi (350-kronersgrensen) som innføres fra utlandet til norske privatpersoner med virkning fra 1. april 2020. Avviklingen innebærer at det skal betales merverdiavgift fra første krone, og for å gjøre oppkrevingen av merverdiavgift så effektiv som mulig legges ansvaret for å beregne og betale merverdiavgift på den utenlandske selgeren eller formidleren (markedsplassen, plattformen mv.) selv om varen omsettes utenfor merverdiavgiftsområdet før den innføres til forbrukeren. Som følge av dette er det innført en registreringsplikt for slike tilbydere av varer med lav verdi som er omfattet av § 3-1 annet ledd, se nærmere regulering av hvem som anses som tilbyder av varer i merverdiavgiftsforskriften § 2-1-1 og omtale i kap. 3-1.3. Videre gis det anledning for slike tilbydere til å velge forenklet registreringsordning for innbetaling av merverdiavgift fra utenlandske plattformer etter § 14-4, se omtale i kap. 14-4.
Bestemmelsen i § 2-1 tredje ledd etablerer også registreringsplikt for tilbydere som leverer elektroniske tjenester til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Registreringsplikten inntrer når samlede leveranser til mottakere i merverdiavgiftsområdet overstiger 50 000 kroner. Henvisningen til beløpsgrensen i første ledd må forstås slik at alle tilbyderens leveranser til næringsdrivende, offentlig virksomhet, privatpersoner og andre mottakere hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet skal regnes med. Det samme gjelder eventuell innenlands omsetning av tjenester og varer.
De aktuelle tilbyderne vil ofte ikke ha hjemsted eller forretningssted i merverdiavgiftsområdet og skal, med mindre tilbyderen velger forenklet registreringsordning – se kap. 14-4 – registreres ved representant, jf. § 2-1 sjette ledd.
I annet punktum presiseres at dersom en tilbyder av elektroniske tjenester leverer tjenestene ved bruk av formidler, er det formidleren som skal anses som tilbyder og den som er registreringspliktig etter bestemmelsen. Se mer om begrepene «tilbyder» og «formidler» i kap. 3-1.3.
Før lovendring av 1. juli 2011 omhandlet bestemmelsen i § 2-1 tredje ledd kun registreringsplikt for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Elektroniske kommunikasjonstjenester er med virkning fra 1. juli 2011 definert som elektroniske tjenester – se kap. 1-3.11 – og følger nå samme regime som elektroniske tjenester.
Skatteklagenemndas avgjørelse 16. desember 2019
Saken gjaldt en selskapsgruppe hjemmehørende i Irland, med hovedkontor i Kypros. Virksomheten består i fjernleverbare elektroniske tjenester fra nettsteder der det er etablert en plattform for salg av programvare (underholdningsindustrien) tjenesteleveranser – i form av nedlastning og avspilling – til kunder i en rekke land, herunder Norge. Selskapet har ikke hatt kontor/filial i Norge, og var heller ikke registrert i Merverdiavgifts- eller VOES-registeret på tidspunktet for oppstart av kontrollen. Det forelå følgelig ingen innberetning av avgiftspliktig omsetning fra selskapet.
Skattekontoret varslet kontroll, og i påfølgende korrespondanse ble det opplyst hvilket selskap i konsernet som sto for omsetningen i Norge og det ble bedt om registrering av dette selskapet i Merverdiavgiftsregisteret. Videre ble det opplyst om en omsetning på totalt 71 mill. kroner i kontrollperioden som gjaldt årene 2014-2017. Beløpene stemte med tredjepartsinformasjon innhentet fra NETS som forestår betalingsformidlingen mellom selskapet og kjøperne, og skattekontoret etterberegnet utgående merverdiavgift med 17,8 mill. kroner (71 mill. x 25 %).
Skattekontoret la til grunn for vedtaket at salg av elektroniske tjenester fra utlandet til norske privatpersoner er avgiftspliktig etter § 3-30 fjerde ledd, og at utenlandske næringsdrivende med slik omsetning har plikt til å registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret, alternativt VOES-registeret, jf. § 2-1 tredje ledd, jf. 14-4.
Videre ila skattekontoret tilleggsskatt med 20 %, og dette utgjorde 3,6 mill. kroner. Vedtaket om tilleggsskatt ble påklaget til skatteklagenemnda som ikke tok klagen til følge.