Bestemmelsen, som kom inn i merverdiavgiftsloven av 2009, kodifiserer tidligere forvaltningspraksis.

Bakgrunnen for unntaket er at Stortinget sluttet seg til et flertall i finanskomiteen i Innst. S. nr. 325 (2000–2001) kap. 7 hvor regjeringen ble bedt om å påse at likeartede finansielle tjenester som utøves ved forvaltning av verdipapirfond og investeringsselskap, blir avgiftsmessig behandlet på samme måte. Finansdepartementet anså at dette innebar at forvaltning av investeringsselskaper skulle gis fritak i den grad virksomheten kunne sammenlignes med den forvaltningen som skjer i verdipapirfond.

«Investeringsselskap»  Begrepet investeringsselskap er beskrevet i NOU 1978:42 Verdipapirhandel punkt 5.6, hvor det heter:

«Med begrepet investeringsselskaper siktes først og fremst til selskaper som mottar sparemidler eller kapital fra allmennheten ved salg av andeler, og investerer midlene på selskapets vegne i aksjer og andre verdipapirer. Disse investeringsselskapene kan være «åpne», de har da vekslende antall andelseiere og vil til enhver tid tilby andeler til salgs og også garantere innløsning til enhver tid. «Lukkede» investeringsselskaper er selskaper som består av en eller flere grupper personer med fast innbetalt kapital. Innen den enkelte gruppe skjer det ikke noe salg av nye andeler til allmennheten, men dette kan skje ved dannelsen av nye grupper. Begrepet investeringsselskaper antas dessuten vanligvis også å omfatte såkalte aksjespareklubber, men disse vil normalt ikke henvende seg til allmennheten.»

Investeringsselskapene er også omtalt i St.meld. nr. 38 (2000–2001) Om organisering av investeringsselskaper, fremmet av den gang Nærings- og handelsdepartementet. I meldingen benyttes, i punkt 1.4, følgende begreper om ulike investeringsselskaper:

• såkornfond (tidligfinansiering av nyskapingsprosjekter)
• venturefond (finansiering av relativt nye bedrifter med et stort lønnsomhetspotensial hvor risikoen fortsatt er høy)
• investeringsfond (hovedsakelig minoritetsinvesteringer i mer modne bedrifter med et utviklingspotensial)
• private equity fond (hovedsakelig majoritetsinvesteringer i mer modne bedrifter med et utviklingspotensial).

Investeringsselskapene skilles ofte ut som egne selskaper. Utover aksjelovens krav om daglig leder, vil selskapene ofte ikke ha administrasjon eller ansatte.

«Investeringsselskaper» er ikke definert i lovverket. Nærings- og handelsdepartementet viste i meldingen imidlertid til at denne type selskaper ofte har visse likhetsstrekk med verdipapirfond. Med verdipapirfond menes etter verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1 en selvstendig formuesmasse som for det vesentlige består av finansielle instrumenter, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Investeringsselskaper er, i motsetning til verdipapirfond, ofte ikke åpne for allmennheten. Investeringsselskaper mottar da ikke innskudd fra en ubestemt krets av deltakere, men fra en lukket krets.

Verdipapirfondloven av 2011 avløste tidligere lov av 12. juni 1981 nr. 52 (som i sin tur avløste lov av 19. juni 1970 nr. 62 om visse former for fellesinvesteringer (investeringsselskaper)). Skattedirektoratet har således lagt til grunn at et investeringsselskap i utgangspunktet må fremstå som en form for «fellesinvestering», dvs. at det er tale om flere deltakere som går sammen om å investere felles midler. Dersom virksomheten er organisert i selskaps form, kan det likevel ikke stilles krav om flere deltakere. Statlige investeringsselskaper omfattes derfor uten hensyn til at all kapital består av statlige midler. Skattedirektoratet har i tråd med dette lagt til grunn at donasjoner i form av stiftelser, legater eller fond med formål å fremme forskning, undervisning og tilknyttede aktiviteter ved et universitet ikke kunne anses som investeringsselskaper. For stiftelsene fremstod dessuten investeringsaktiviteten som underordnet, i den forstand at plasseringen av midlene skulle oppfylle stiftelsenes egentlige formål, for eksempel å støtte forskning på et bestemt felt, dele ut stipendier etc.

Alternative investeringsfond   Lov om forvaltning av alternative investeringsfond av 20. juni 2014 regulerer forvaltning av kollektive investeringsstrukturer, markedsføring av slike fond, og depotmottakere for slike fond, men ikke de alternative investeringsfondene som sådan. I Prop. 77 L (2013-2014) om forvaltning av alternative investeringsfond kap. 4.1.2 er det nærmere forklart hva som ligger i begrepet investeringsfond. Departementet uttaler nevnte sted: «Definisjonen av AIF-fond vil omfatte en rekke eksisterende foretak og fond. Samtlige nasjonale verdipapirfond, herunder spesialfond, vil omfattes av definisjonen av et AIF. Tilsvarende vil en rekke eksisterende kollektive investeringsstrukturer som er organisert som aksjeselskaper og kommandittselskaper (og indre strukturer), kunne bli omfattet av direktivet. Som omtalt over er dette avhengig av rettslig struktur. Spørsmålet om hvorvidt fondet omfattes eller ikke vil avhenge av hvorvidt kapitalen investeres i samsvar med en angitt investeringsstrategi til fordel for investorene. Dette vil som nevnt måtte baseres på en konkret vurdering. Ettersom AIFMD i hovedsak regulerer forvalterens plikter legger arbeidsgruppen til grunn at nasjonale fond videreføres som en type fond som reguleres av verdipapirfondloven.»

Det foreligger ikke avgjørelser eller uttalelser i norsk rett som avklarer unntaket for forvaltning av investeringsselskap når det gjelder fond omfattet av AIF-loven.

Når det gjelder subjektavgrensningen har EU-domstolen uttalt seg om fortolkningen av tilsvarende unntak i EUs merverdiavgiftsdirektiv i flere saker. Direktivets ordlyd er som nevnt noe ulik den norske, men gir en viss veiledning i praktiseringen av unntaket.

I sak C-424/11 Wheels Common, som gjaldt spørsmålet om forvaltning av en pensjonsordning falt inn under unntaket, uttalte domstolen at «en investeringsfond, hvori en pensionsordnings aktiver er samlet, ikke er omfattet af det i disse bestemmelser omhandlede begreb »investeringsforening«, ... for så vidt som medlemmerne ikke bærer den risiko, der er knyttet til forvaltningen af nævnte fond, og for så vidt som de bidrag, arbejdsgiveren indbetaler til pensionsordningen, for ham udgør et middel til at opfylde sine retlige forpligtelser i forhold til sine ansatte.» I C-464/12 ATP, hvor forholdet var annerledes, uttalte domstolen at «når de finansieres af de personer, der skal have pensionerne utbetalt, når opsparingen investeres ud fra princippet om risikospredning, og når investeringsrisikoen bæres af pensionskunderne.» Det har i den sammenheng ikke betydning at bidragene betales av arbeidsgiver, se omtale av dommen nedenfor.

Skatteklagenemndas avgjørelse 18. april 2018 stor avdeling 01 NS-43/2018 gjelder levering og drift av spesialtilpasset programvare til bruk ved salg og administrasjon av pensjonsspareprodukter ved investeringsvalg. Skattepliktige ble hverken ansett som verdipapirfond eller investeringsselskap, slik at subjektvilkåret ikke var oppfylt, og det ble ikke ansett som omfattet av unntaket for utføring av betalingsoppdrag. Tjenestene var derfor omfattet av plikten til å foreta snudd avregning jf. merverdiavgiftsloven § 3-30 annet ledd.

Avtalen kan også innebære at forvaltningsselskapet mot vederlag påtar seg å identifisere investeringsobjekter egnet for investeringsselskapenes portefølje og gi råd om investeringer og portefølje, men at forvaltningsselskapet ikke har fullmakt på vegne av investeringsselskapet til å treffe beslutninger om investeringer. Kjøp og salg besluttes således av investeringsselskapet selv. Departementet anser at tjenester knyttet til reell kapitalforvaltning, hvor vesentlige deler av oppfølgingsarbeidet foregår i forvaltningsselskapet, vil falle innunder unntaket for finansielle tjenester. I F 16. mai 2013 presiserer Skattedirektoratet at forvaltningsselskapet i disse tilfellene må forestå arbeidet både i forkant og etterkant av de aktuelle investerings- og salgsbeslutningene for at det skal foreligge «forvaltning av investeringsselskap». Hvor det vesentlige av slike oppgaver utføres av investeringsselskapet selv, eller andre, antas det at ytelsene fra den annen part som utgangspunkt må anses som merverdiavgiftspliktig rådgivningsvirksomhet. Fellesskrivet er nærmere omtalt senere i dette kapittelet. I den grad et forvaltningsselskap også omsetter tjenester som har karakter av ren rådgivningsvirksomhet eller annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen, vil dette være tjenester som faller utenfor unntaket for finansielle tjenester og være avgiftspliktig.

EF-domstolens avgjørelse av 4. mai 2006 i sak C-169/04 (Abbey National) gjaldt spørsmålet om unntaket for fondsforvaltning bare omfattet ytelser fra forvaltningsselskapet, eller om det også omfattet tjenester som er satt ut, utkontraktert, til oppdragstakere. Retten kom til at administrative tjenesteytelser i forbindelse med forvaltning av investeringsforeninger (verdipapirfond) kan omfattes av unntaket også når tjenestene utføres av en underleverandør til et forvaltningsselskap. Vilkåret er at de tjenestene som utføres utgjør en særskilt enhet, og at de er vesentlige og spesifikke for forvaltning av «investeringsforeninger» (verdipapirfond) og investeringsselskaper. Retten bygger her på hovedprinsippene som er lagt til grunn i sak C-2/95 (SDC-saken) om at unntakene for finansielle tjenester er artsbestemte, og at det avgjørende er om de tjenestene som leveres i seg selv fremstår som unntatte finansielle tjenester.

BFU 41/04 gjaldt spørsmålet om tjenester utført for et selskap som forvalter et investeringsselskaps kapital, omfattes av unntaket. Som ledd i forvaltningen av et investeringsselskap, vurderte forvaltningsselskapet å kjøpe inn driftstjenester. Tjenestene omfattet blant annet gjennomgang av aktuelle investeringsobjekter, markedsundersøkelse, samt juridisk og revisjonsmessig bistand (due diligence). En aktuell tilbyder av nevnte tjenester anførte at tjenestene måtte anses som forvaltningstjenester som er omfattet av unntaket for finansielle tjenester. Skattedirektoratet var ikke enig, fordi tjenestene ikke gjaldt kapitalforvaltningen som sådan, men i stedet måtte betegnes som støttetjenester i relasjon til forvaltningen av investeringsselskapet.

Det vises videre til upublisert BFU av 16. november 2004. Uttalelsen gjaldt et forvaltningsselskaps kjøp av tjenester fra eksterne leverandører i forbindelse med avvikling av et investeringsselskap (investeringsfond). Tjenestene gjaldt realisasjon av investeringsselskapets investeringer. De eksterne oppdragstakerne ville selv styre den nærmere utførelsen av oppdraget, men selve salgsbeslutningen og andre relaterte beslutninger skulle tas av investeringsselskapets investeringskomité. I det praktiske arbeidet med å tilrettelegge for realisasjon av investeringene, måtte oppdragstakerne forholde seg til instrukser fra forvaltningsselskapet. Skattedirektoratet uttalte at oppdragstaker gjennom sin innsikt i selskaps- og markedsforhold skulle gjøre forvaltningsselskapet i stand til å ta riktige beslutninger med hensyn til optimalt salg. Dette er typiske økonomiske rådgivningstjenester, som ikke omfattes av unntaket.

I BFU 15/08 ble det lagt til grunn at en banks bistand til et selskap som skulle investere i et private equity-fond, var omfattet av unntaket for forvaltning av investeringsselskap.

EU-domstolen har i sak C-275/11 (GfBK) vurdert hva som ligger i begrepet «forvaltning av investeringsforeninger». Domstolen uttalte at artikkel 13 punkt B litra d nr. 6, i tidligere sjette direktiv, «skal fortolkes således, at de ydelser vedrørende rådgivning om investering i værdipapirer, som af tredjemand leveres til et kapitalinvesteringsselskab, der administrerer en investeringsforening, er omfattet af begrebet «forvaltning af investeringsforeninger» med henblik på den i denne bestemmelse fastsatte fritagelse, også selv om tredjemanden ikke har handlet i henhold til delegation som omhandlet i artikel 5g i Rådets direktiv 85/611/EØF af 20. december 1985 om investeringsinstitutter.»

C-464/12 (ATP PensionService A/S) gjelder spørsmål om omfanget av unntaket for forvaltning av «investeringsforeninger» og unntaket for transaksjoner vedrørende betalinger og overføringer i tidligere sjette direktiv artikkel 13 pkt. B litra d nr. 3 og 6. EU-domstolen uttalte at begrepet «forvaltning av investeringsforeninger» i denne bestemmelses forstand omfatter «tjenesteydelser, hvorved et institut realiserer rettighederne for pensionskunder i en pensionskasse ved at oprette konti og ved at tilskrive de indbetalte bidrag på pensionskundernes konti i pensionsordningens system. Begrebet omfatter ligeledes regnskabsmæssige ydelser og ydelser vedrørende kontooplysninger, såsom dem, der er omhandlet i bilag II til direktiv 85/611.» Videre uttalte domstolen at «den momsfritagelse for transaktioner vedrørende betalinger og overførsler, der er fastsat i bestemmelsen, finder anvendelse på tjenesteydelser, hvorved et institut realiserer rettighederne for pensionskunder i en pensionskasse ved at oprette konti til disse kunder i pensionsordningens system og ved at tilskrive disse kunders bidrag på deres konti, samt på transaktioner, der er sekundære i forhold til disse tjenesteydelser, eller som sammen med disse udgjør en enkelt økonomisk ydelse.»

EU-domstolen vurderte i sak C-595/13 (Fiscale Eenheid) om forvaltning av et eiendomsfond var omfattet av unntaket i tidligere sjette direktiv artikkel 13 punkt B litra d nr. 6. Om begrepet «investeringsforeninger» uttalte domstolen at den kompetanse som medlemslandene har til å definere begrepet «investeringsforeninger» skal utøves i samsvar med formålene med bestemmelsen og hensynet til avgiftsnøytralitet. Bestemmelsen må forstås slik at «hvori der er inskudt kapital af flere investorer, som bærer den risiko, der er forbundet med forvaltningen af aktiverne inskudt i disse selskaber med henblik på køb, besiddelse, administration og salg af fast ejendom for at opnå et afkast, der udloddes til samtlige andelshavere i form af en dividendeudbetaling, idet de sidstnævnte også drager fordel af andelens værdistigning, kan anses for ‘investeringsforeninger’ som omhandlet i denne bestemmelse, såfremt den pågjældende medlemsstat har underlagt disse selskaber et særligt statsligt tilsyn». Videre uttalte domstolen at begrepet forvaltning av «investeringsforening» ikke omfatter tjenester som gjelder den faktiske driften av en investeringsforenings faste eiendom. «Derimod er den faktiske drift af den faste ejendom ikke specifik for driften af en investeringsforening, idet den rækker ud over de forskellige aktiviteter, der er forbundet med kollektiv investering af den tilvejebragte kapital. Eftersom den faktiske drift af fast ejendom sigter mod at beskytte og øge den investerede formue, er formålet hermed ikke specifikt for aktiviteterne i en investeringsforening, men uadskilleligt forbundet med alle typer af investering.»

Skattedirektoratet har i brev av 2. oktober 2015 til NHO om forvaltning av såkorn-fond uttalt at direktoratets rettsforståelse i fellesskrivet må anses som et uttrykk for hva som har vært gjeldende rett siden 2001. Om standpunktet at utøvelse av aktivt eierskap ikke omfattes av unntaket for forvaltning, uttalte direktoratet at dette skulle legges til grunn fra og med 16. mai 2013.

BFU av 22. desember 2015 (ikke-publisert), som gjaldt administrative tjenester til verdipapirfond og investeringsselskap, er omtalt i kapittel 3.6.9.

BFU av 7. juni 2016 (ikke-publisert) gjelder spørsmål om et selskap som utførte tjenesten porteføljeforvaltning, som er utkontraktert iht. AIF-loven § 3-5, omsatte en unntatt forvaltningstjeneste. Det ble vist til AIF-loven § 1-2 bokstav c som definerer forvaltning som porteføljeforvaltning og risikostyring. Videre ble det vist til lovens krav om at risikostyring som funksjon skal være atskilt fra forvalterens operative virksomhet, jf. AIF-loven § 3-7. På bakgrunn av dette ble porteføljeforvaltning ansett for å utgjøre en særskilt helhet som oppfyller spesifikke og vesentlige funksjoner for den unntatte forvaltningen. Videre ble tjenesten i den aktuelle saken ansett for å ha en løpende tilknytning til investeringsselskapet og porteføljen. Tjenesten ble derfor ansett som omfattet av unntaket, selv om den ble ytt av en tredjepart eller en underleverandør. Det samme gjaldt for risikostyring som i den aktuelle saken også ble ytt som en utkontraktert tjeneste.

Skatteetaten har 8. desember 2016 publisert retningslinjer om forvaltning av investeringsselskap og merverdiavgift.

Skattedirektoratet har i F 14. november 2017 uttalt seg nærmere om forståelsen av unntakene i § 3-6 bokstavene f og g for forvaltning av hhv. verdipapirfond og investeringsselskap.

De forente sakene C-58/20 og C-59/20 (K og DBKAG) gjaldt hvorvidt tjenester som ble levert fra en tredjepart var omfattet av unntaket for forvaltning av investeringsforening. Tjenestene i sak C-58/20 bestod av skatterådgivning knyttet til nasjonale regler om investeringsforeninger. Sak C-59/20 gjaldt bruksrett til programvare (software). Sistnevnte ble brukt til å foreta beregninger av risikostyring og resultatmåling av investeringsforeninger. Kjøper av softwaretilgangen tilførte selv nødvendige data til bruk for beregningene. Spørsmålet var om det er et krav om at tjenesten som helhet må settes ut til tredjemann for å omfattes av unntaket for forvaltning av investeringsforeninger, eller om det er tilstrekkelig at kun visse tjenestekomponenter er utsatt til tredjepart.

Etter EU-retten er utgangspunktet at unntaket skal tolkes strengt, men nøytralitetshensynet og formålshensyn tilsier at fortolkningen ikke må være så streng at effekten av unntaket blir borte jf. avsnitt 38. EU-domstolen viste til at selv om en ytelse som utgangspunkt må være såkalt distinkt og helhetlig for å omfattes av unntaket, vil et krav om at ytelser må settes ut til tredjepart i sin helhet for å kunne omfattes, begrense den praktiske nytten i strid med formålet, jf. avsnitt 39. Det sentrale er derfor å vurdere om ytelsene skatterådgivning og bruksrett til programvare er spesifikke og essensielle for forvaltning av investeringsforening, og i avsnitt 52 kommer domstolen til at skatterådgivning som skal sikre etterlevelse av nasjonale regler om investeringsforeninger har en tett forbindelse med forvaltningen, og dermed er omfattet av unntaket. Videre kommer domstolen i avsnitt 57 til at programvare som leveres utelukkende til bruk i forvaltning av investeringsforeninger omfattes av unntaket. Til spørsmålet om det er et krav at tjenestene i sin helhet må settes ut til tredjepart for å omfattes av unntaket, kommer EU-domstolen i avsnitt 62 til at dette ikke er et krav så lenge vilkårene for unntak ellers er oppfylt.

I en (upublisert) BFU av 30. april 2021 kom skattekontoret til at tjenester betegnet som administrasjons- og rådgivningstjenester, som en underleverandør leverte til et investeringsselskap, var omfattet av merverdiavgiftsloven § 3-6 bokstav g. Underleverandøren var utpekt som forvalter med eksklusivt mandat til å utføre og ta ansvar for de oppgavene som følger av AIF-loven og forvalteravtalen. Selskapet var gitt myndighet til å treffe løpende beslutninger og delegere nødvendige fullmakter for å utføre forvaltningen. Beslutningsmyndigheten omfattet ikke beslutninger om investeringer og realisasjon, som lå til investeringsselskapet. Tjenester som gjaldt forvaltning av investeringsselskapets investeringsportefølje, herunder å forestå forvaltning og oppfølging av investeringer (aktiv eierstyring) i mikrofinansinstitusjoner (MFIer), styrearbeid utover oppfølging av eierposisjon, oppfølging av ledelsen, omstillinger og restruktureringer samt arbeid knyttet til daglig drift, var oppgaver som falt utenfor unntaket, og var derfor avgiftspliktige etter merverdiavgiftsloven § 3-1.