Tredje ledd viderefører unntaket for guidetjenester i tidligere lov § 5 b første ledd nr. 11.

Begrunnelsen for unntaket for omvisningstjenester (guidetjenester) og formidling av slike tjenester var de omfattende unntakene innenfor reiselivsnæringen som allerede var vedtatt i forbindelse med merverdiavgiftsreformen 2001. For å oppnå mest mulig nøytralitet var det ønskelig at de ulike aktørene står overfor samme regelverk. Unntaket er gitt en nærmere omtale i Ot.prp. nr. 94 (2000–2001) kapittel 6.4 og Innst.  O. nr. 130 (2000–2001).

Departementet nevner at unntaket omfatter ulike fører-, omvisnings- og informasjonstjenester. Eksempler på slike tjenester kan være omvisning i historiske bygg, i museer eller på utstillinger og såkalte byvandringer eller førertjenester i naturen hvor det samtidig gis informasjon om de ulike attraksjonene. Det nevnes at unntaket vil gjelde for tjenester som elgsafari, rafting, brevandring, grotteturer og fjellvandring. Finansdepartementet har i brev av 20. januar 2020 uttalt at hundekjøring også omfattes av unntaket for omvisningstjenester. Departementet presiserer at det i forbindelse med omsetning av unntatte omvisningstjenester også kan omsettes andre elementer som er merverdiavgiftspliktige. Det kan f.eks. være servering eller personbefordring. Omvisningsunntaket rokker ikke ved at det skal beregnes merverdiavgift for slike ytelser. Rene informasjonstjenester som ikke har tilknytning til guiding vil derimot bli avgiftspliktig. Et selskap som drev teambuilding basert på turer i naturen og på historiske steder, hevdet forgjeves at det var omfattet av unntaket. Innlagte konkurranser og oppgaveløsninger ble ansett å være de vesentligste elementer i arrangementene, se KMVA 7274.

Ved innføring av avgiftsplikt for persontransport, presiserte departementet at omvisningstjenester som ytes i forbindelse med persontransport, for eksempel sightseeing med buss, vil måtte skilles ut som en egen (unntatt) tjeneste, dersom det betales særskilt vederlag for denne tjenesten. Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2003–2004) kapittel 19.1.5.2.

I forbindelse med utvidelsen av avgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet 1. juli 2010 ble det vurdert å innføre avgiftsplikt for omsetning og formidling av omvisningstjenester. Departementet fant imidlertid at spørsmålet burde utredes nærmere og varslet at man ville komme tilbake til spørsmålet ved fremleggelse av statsbudsjettet for 2011, se Prop. 119 LS (2009–2010) avsnitt 6.4.3. I Prop 1 LS (2010–2011) Skatter og avgifter 2011 uttalte departementet at det etter en nærmere vurdering var kommet fram til at det ikke bør innføres merverdiavgiftsplikt på omvisningstjenester. Dette ble begrunnet med at bransjen i stor grad er sesongpreget og bestående av mange små aktører. Registrering i Merverdiavgiftsregisteret vil medføre økte administrative omkostninger som vil ha relativt stor betydning for slike små virksomheter. En avgiftsplikt for omvisningstjenester på den gang 8 % ble heller ikke antatt å gi vesentlig proveny til staten. Se Prop 1 LS (2010–2011) avsnitt 4.2.2.

Dom av 7. desember 2020 fra Oslo Tingrett gjelder spørsmålet om en virksomhet skulle anses for å drive en unntatt formidlingstjeneste eller en avgiftspliktig markedsføringstjeneste. Tingretten la vekt på at selskapet sin rolle var å tilrettelegge for avtaleinngåelse mellom guide og turist. Dette ble gjort ved å tilby en søkemotor der booking og betaling skjedde gjennom en plattform hvor kundene kom i kontakt med sertifiserte guider. Selskapet fikk provisjon av honoraret som ble avtalt mellom guiden og turisten. Dette var etter tingretten sitt syn nettopp i kjernen av hva som faller inn under formidling. Ved markedsføring er det markedsføringseffekten det betales for, uavhengig av hva annonseringen fører til av avtaler. Retten fant at selskapets virksomhet hadde et tilstrekkelig aktivitetsnivå, utgjorde formidling av omvisningstjenester og var unntatt fra avgiftsplikt.