Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 8-1 er utformet som en generell fradragsbestemmelse som gir fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser som avgiftssubjekter gjør til bruk i den avgiftspliktige virksomheten.

Det sentrale vilkåret er at anskaffelsen må være «til bruk» i avgiftspliktig virksomhet. Forståelsen og avgrensning av «til bruk» er gjenstand for omfattende retts- og forvaltningspraksis, og vilkåret benevnes blant annet som «relevanskriteriet» og «tilknytningskravet».

Praksis viser at avgrensning av tilknytningskravet er nært forbundet med bestemmelsens formål, og at formålsbetraktninger er en viktig faktor ved bestemmelse av omfanget av fradragsretten.

Fradragsrettens formål er omtalt en rekke steder i forarbeidene til mval. (1969) § 21, som er videreført i mval. § 8-1, se Ot.prp. nr. 17 (1968-1969) s. 45: «Merverdiavgiftens konkurransemessige nøytralitet oppnås gjennom den fradragsrett som de avgiftspliktige på de enkelte omsetningsledd forutsettes å ha for avgift på innkjøp til sin produksjons- og omsetningsvirksomhet (inngående avgift). Det hører med til systemet at virksomheter som omsetter varer eller tjenester som er unntatt fra avgiftsplikt, ikke skal ha denne fradragsrett. Avgift på innkjøp til slik virksomhet må således innkalkuleres i vedkommende virksomhets omkostninger». Se også s. 55: «Retten til fradrag har som forutsetning at den inngående avgift knytter seg til anskaffelser som er relevante for den virksomhet som består i omsetning som nevnt i kap. IV. I så fall har det ikke noen betydning for fradragsretten at den næringsdrivende helt eller delvis er fritatt for å betale utgående avgift etter §§ 16 og 17. Hovedregelen vil gjelde for alle varer og tjenester til virksomheten med de begrensninger som følger av bestemmelsene i kapitlet (kap VI).

Samtidig som fradragsretten må ha et omfang som innebærer at avgiftskumulasjon unngås, er det også et hensyn at den ikke må bli for vidtgående, dvs. at den ikke skal subsidiere aktivitet som ikke beregner utgående merverdiavgift. En slik utilsiktet statlig subsidiering vil bidra til konkurransevridning, se blant annet Rt. 2008 s. 932 (Bowling1) avsnitt 41 og Rt. 2012 s. 432 (Elkjøp) avsnitt 48.

Det nærmere innhold i tilknytningskravet – «til bruk i» den avgiftspliktige virksomhet – er behandlet i en rekke dommer, klagesaker og uttalelser.

Sentrale høyesterettsdommer er Sira-Kvina (Rt. 1985 s. 93), Norwegian Contractors (Rt. 2001 s. 1497), Hunsbedt (Rt. 2003 s. 1821), Porthuset (Rt. 2005 s. 951), Bowling (Rt. 2008 s. 932), Tønsberg Bolig (Rt. 2008 s. 939), Kragerø (Rt. 2010 s. 1184), Halliburton (Rt. 2011 s. 1260), Elkjøp (Rt. 2012 s. 432), Telenor (Rt. 2015 s. 652) og Skårer Syd Holding (SSH) (HR-2017-1851-A).

Høyesteretts sammenfatning av tilknytningskravet kommer til uttrykk i Elkjøpdommen avsnitt 43, som er utgangspunktet for senere praksis:

«Denne bestemmelse [merverdiavgiftsloven § 21, nå § 8-1] har flere funksjoner. Den fungerer for det første som en generell avgrensning av fradragsretten for næringsdrivende som bare driver avgiftspliktig virksomhet. For det andre angir den hvor nær tilknytning en anskaffelse eller oppofrelse må ha til den avgiftspliktige virksomhet dersom den avgiftspliktige også driver avgiftsfri omsetning. For det tredje fungerer den som et tilordningskriterium i forholdet mellom ulike næringsdrivende. Det er for alle disse relasjonene blitt fremholdt i rettspraksis at det ikke er tilstrekkelig for fradragsrett at anskaffelsen eller oppofrelsen fremstår som bedriftsøkonomisk fornuftig eller forsvarlig. For at det skal foreligge fradragsrett, må anskaffelsen eller oppofrelsen være relevant for virksomheten og ha en tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til denne. De grunnleggende avgjørelsene er Rt-1985-93 (Sira-Kvina) og Rt-2001-1497 (Norwegian Contractors). I enkelte senere avgjørelser har det til dels vært benyttet noen andre formuleringer, men disse avgjørelsene kan ikke oppfattes slik at de tilknytningskriterier som ble oppstilt i Rt-1985-93 og Rt-2001-1497, er blitt endret.»

Det avgjørende kriterium - både for tilknytning og tilordning - er etter dette om den enkelte anskaffelse er «relevant for og har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomhet».

Det er en omfattende retts- og forvaltningspraksis som gjelder spørsmål om fradragsrett for anskaffelser som helt eller delvis har tilknytning til unntatt virksomhet

Vurderingstemaet er det samme også i disse sakstypene – naturlig og nær tilknytning – men tilknytningskravet er for disse sakstypene nærmere presisert i HR-2021-2025-A («Staten II») som konkret gjelder transaksjonskostnader knyttet til avgiftsunntatte salg av fast eiendom. I dommen slås det fast at det i utgangspunktet ikke er fradragsrett for inngående avgift på kostnader knyttet til avgiftsunntatt omsetning. Spørsmålet om det likevel er rett til fradrag for inngående avgift i slike tilfeller, må avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering i tråd med Høyesteretts anvisninger i dommens avsnitt 46 og 47:

«Om den aktuelle kostnaden har tilstrekkelegtilknyting for å gjefrådrag, må vurderastheilskapleg og konkret. Føremålet med vare- eller tenestekjøpet vil veraeit sentralt moment. Vidare må dei konkrete verknadene kjøpet har for den avgiftspliktige verksemda, vurderast opp mot kor sterkt det er knytt til den avgiftsfritekneomsetnaden. Avveginga må ikkje tapa av syne føremålet med frådragsretten. På den eine sida bør ein unngå avgiftskumulasjon. På hi sida bør frådragsrettenikkjevera så vid at aktivitet som ikkje er meirverdiavgiftspliktig, blir subsidiert.

Positive økonomiske ringverknader for den avgiftspliktige verksemda av transaksjonar som ikkje er nært knytte til sjølve verksemda og fyrst og fremst er bedriftsøkonomisk motiverte, vil normalt ikkjeveratilstrekkeleg for å rekne kostnader knytte til slike transaksjonar for å vera til bruk i den avgiftspliktige verksemda. Har den avgiftspliktige verksemda derimot ei meir direkte interesse i transaksjonen, kan dette tilseia at tilknytinga er tilstrekkeleg til at kostnaden må reknast til bruk også i den avgiftspliktige verksemda. Dette vil mellom anna kunne vera tilfelle der transaksjonen og kostnaden er einføresetnad for den avgiftspliktige verksemda, slik tilfellet var i Rt-2012-432 Elkjøp.»

Dommen – som er nærmere omtalt i pkt. 8.1.4 – er sammen med Elkjøpdommen de sentrale dommer om tilknytningskravet.