Begrepet «flermannsbolig» har en annen betydning enn «flerboligbygg». Sistnevnte brukes i FSSD § 4‑10‑1 om ikke-seksjonert bygning som inneholder minst fem boenheter, og denne avgrensingen har bare betydning for verdsettingsmåten ved formuesfastsettingen.

En boligeiendom med tre eller flere familieleiligheter er en flermannsbolig. Det samme gjelder boligeiendom med to familieleiligheter og en selvstendig hybelleilighet. Se Ot.prp. 42 (1974–75) side 24, 2. spalte. Også lokale brukt til næringsformål skal i visse tilfeller telle med ved vurderingen av om en boligeiendom skattemessig skal behandles på lik linje med en flermannsbolig, se LRD 2. november 2012 (Frostating) i Utv. 2012/1727. (Retten kom til at eiendommen tilhørte en boligkategori som inneholdt «tre selvstendige enheter» og at vilkårene for fritaksbehandling derfor ikke var oppfylt). Se også LRD 4. mars 2015 (Gulating) i Utv. 2015/962. (Saken gjaldt en bygård med egen utleid boenhet i 1. etasje, fire hybler i 2. etasje og hvor eieren benyttet 3. og 4. etasje selv. Eieren måtte gå gjennom fellesarealer i 2. etasje for å komme til sin leilighet og hadde rett til å disponere badet i andre etasje. Eiendommen ble ikke ansett som flermannsbolig.)

Om en boenhet har karakter av å være familieleilighet, har betydning for om boligeiendommen skal omfattes av reglene for enebolig og tomannsbolig, jf. sktl. § 7‑2 første ledd bokstav a, eller om den faller inn under reglene for flermannsbolig, jf. sktl. § 7‑2 tredje ledd.

For at en boenhet skal kunne karakteriseres som en familieleilighet, kreves det at boenheten er av en slik karakter at den i det minste er egnet som permanent bolig for en familie med to voksne og ett barn. En boenhet med areal av primærrom under 40 kvm. kan normalt ikke anses som en familieleilighet. For å kunne anses som en familieleilighet er det også et vilkår at dører mot eventuelle øvrige arealer/boenheter kan låses slik at boenheten kan gjøres utilgjengelig for andre. Innvendige dører som ikke er i daglig bruk og som er blokkert på andre måter enn med lås, f.eks. ved at det er satt opp plassbygde skap foran døra, likestilles med at de er låsbare. For øvrig må det foretas en konkret vurdering, hvor det bl.a. legges vekt på om boenheten har de bekvemmeligheter som en familieleilighet vanligvis har, som eget bad og toalett, egen kjøkkenløsning og minst ett soverom.

Om vurderingen av grensen mellom familieleilighet og hybel/hybelleilighet, se URD 12. oktober 1994 (Ofoten herredsrett) i Utv. 1994/1243 og LRD 1. oktober 1997 (Frostating) i Utv. 1997/1151.

Hvorvidt en boenhet har karakter av å være selvstendig hybelleilighet kan ha betydning for om den boligeiendommen hvor hybelleiligheten inngår, skal anses som enebolig/tomannsbolig eller som en flermannsbolig, se pkt. 14.2.

En selvstendig hybelleilighet er en boenhet som har egen inngang og eget toalett, se Ot.prp. nr. 42 (1974–75) s. 24. Det kreves imidlertid ikke at boenheten har egen inngang til selve bygningen. Har den felles trappeoppgang eller lignende med de andre boenhetene, er den likevel en selvstendig boenhet dersom det er egen låsbar dør til boenheten. Det er ikke noe krav at hybelleiligheten har eget kjøkken, soverom eller dusjmuligheter. For den utleide delen er det avgjørende hvordan den enkelte boenheten fremtrer etter en objektiv vurdering, se pkt. 14.2.2. Om et tilfelle hvor to boenheter, hver på 35 kvm, med hver sin inngang og hvert sitt bad ble ansett som uselvstendige hybelleiligheter da de hadde felles toalett, se BFU 33/2010.