Alle skatte- og avgiftsarter er regulert gjennom tre regelsett: materielle regler, forvaltningsregler og innkrevingsregler. Forvaltningsreglene gir de formelle rammene for fastsettingen av skatter og avgifter. Området er omfattende og handler om organisering, saksbehandling, habilitet, taushetsplikt, vedtaksprosedyrer, klage og endring, opplysnings- og oppgaveplikter, kontrollhjemler, administrative sanksjoner, saksanlegg mv.

Før skatteforvaltningsloven trådte i kraft var forvaltningsreglene i stor grad regulert særskilt for de enkelte skatte- og avgiftsartene. Forvaltningsreglene for formues- og inntektsskatt var uttømmende regulert i ligningsloven. Merverdiavgiftsloven hadde tidligere en rekke særskilte forvaltningsregler, supplert av reglene i forvaltningsloven. For særavgiftene var enkelte forvaltningsregler gitt i særavgiftsloven, mens sentrale forvaltningsbestemmelser var inntatt i særavgiftsforskriften. Tilsvarende var det gitt forvaltningsregler i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven og tilhørende forskrifter. I tillegg gjaldt forvaltningsloven tidligere også på særavgifts- og motorkjøretøyavgiftsområdet. Også for andre skatter og avgifter har forvaltningsreglene vært spredt.

Skatteforvaltningsloven harmoniserte og samlet forvaltningsreglene for skatt og avgift. Ved valg av systematikk stod hensynet til brukerne sentralt. Sentrale brukergrupper for loven er skatte- og avgiftspliktige og deres rådgivere (advokater, regnskapsførere, revisorer mv.), skattemyndighetene og domstolene.