Første ledd svarer til ligningsloven § 6‑2 nr. 1 og tidligere § 16‑2 første ledd i merverdiavgiftsloven.

Bestemmelsen pålegger tredjeparter, for eksempel banker og forretningsforbindelser, plikt til å gi opplysninger som kan ha betydning for noens skatteplikt dersom skattemyndighetene ber om det. I begrepet tredjepart ligger det en begrensning ved at det må være en tilknytning mellom den det ønskes opplysninger om og den det bes om opplysninger fra. Tilknytningen kan blant annet være et eksisterende eller tidligere kontraktsforhold, for eksempel at tredjepart har kjøpt varer eller tjenester fra, eller har inngått andre avtaler med, den som myndighetene krever opplysninger om. Det er uten betydning hva slags tredjepartsforhold som foreligger mellom den som skal gi opplysningene og den opplysningene gjelder. Også ved bruk av nettbaserte tjenester vil det kunne foreligge et tilknytningsforhold. Det kan ikke kreves kontrollopplysninger fra noen som bare er i en sammenlignbar situasjon som den som opplysningene gjelder, når det for øvrig ikke eksisterer en relevant forbindelse mellom partene. I den utstrekning opplysningene ikke knytter seg til tredjeparters næringsvirksomhet, plikter fysiske personer likevel bare å gi opplysninger om nærmere bestemte tredjemannsforhold, se§ 10‑2 fjerde ledd.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for at skattemyndighetene kan pålegge banken til en arbeidstaker å gi opplysninger knyttet til arbeidstakers konto, ved kontroll hos arbeidsgiver.

Ved kontroll av fastsettingen for fellesregistrerte selskaper etter mval. § 2‑2 tredje ledd, Hvem har plikt til å levere skattemelding, vil alle selskapene som inngår i fellesregistreringen ha opplysningsplikt overfor skattemyndighetene. Grunnlaget for fastsettingen er i disse tilfellene basert på en sammenstilling av opplysninger fra selskapene i fellesregistreringen. Disse opplysningene finnes blant annet i de fellesregistrerte selskapenes mva-regnskap, inn- og utgående fakturaer og oversikt over leieforhold i frivillig registrering. Alle selskapene har dermed opplysninger som kan ha betydning for skatteplikten til fellesregistreringen.

I likhet med kontrollopplysninger fra skattepliktig etter§ 10‑1 første ledd, er plikten til å gi kontrollopplysninger for tredjepart knyttet til opplysningenes innhold og ikke konkrete dokumenter. Det er dermed irrelevant om opplysningene befinner seg i et papirdokument, i et elektronisk arkiv eller andre steder. Opplysningene kan bare kreves dersom de generelt kan være egnet til å bidra til avklaring av noens skatteplikt, men det er ikke noe krav om at opplysningene faktisk vil få betydning for skatteplikten, jf. Prop. 141 L (2011-2012) punkt 2.5.1.6 og Prop. 38 L (2015-2016) punkt 16.3.3. Dette omtales som et relevanskrav. For eksempel vil en opplysning om gevinst ved salg av en eiendom være relevant for vurderingen av noens skatteplikt, selv om man etter en nærmere vurdering kommer til at vilkåret om brukshindring er oppfylt, slik at salget er skattefritt. Hensikten er at skattemyndighetene skal settes i stand til å kontrollere om en disposisjon utløser skatteplikt. Det er de materielle skattereglene som setter skrankene for hvilke opplysninger som kan kreves utlevert. Reglene om tilleggsskatt anses å være materielle skatteregler og det er dermed opplysningsplikt om faktum knyttet til vurderingen av om vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er til stede.

Opplysningsplikten gjelder bare faktiske opplysninger. Opplysninger om skattepliktiges eller tredjeparters rettslige posisjon etter andre rettsregler (utenfor skatteretten) er «faktiske opplysninger» i denne sammenheng. Dette kan for eksempel være opplysninger om skattepliktig eller tredjepart eier eller leier en leilighet, hvem som er parter i et kontraktsforhold eller lignende. Juridiske vurderinger foretatt av den skattepliktige selv eller tredjepart er ikke å anse som faktiske opplysninger som skattemyndighetene kan kreve innsyn i, se Prop. 38 L (2015–2016) punkt 16.2.3.

Plikten til å gi opplysninger omfatter alle opplysninger som tredjepart faktisk har, uavhengig av om vedkommende plikter å oppbevare dem.

Dersom tredjeparten i lov er pålagt taushetsplikt, går taushetsplikten som hovedregel foran plikten til å gi kontrollopplysninger, og taushetsbelagte opplysninger kan dermed i utgangspunktet ikke kreves utlevert etter første ledd. Det er gjort unntak for visse taushetsbelagte opplysninger i§ 10‑2 annet ledd. Tredjeparten plikter likevel å utlevere opplysninger dersom bestemmelsen om opplysningsplikt opphever taushetsplikten eller taushetspliktbestemmelsen gir uttrykk for at den står tilbake for opplysningsplikt i lov. Et eksempel er banker som har taushetsplikt etter finansforetaksloven §§ 96, 9-7 og 16-2. Taushetsplikten etter disse bestemmelsene gjelder bare så fremt det ikke er plikt eller adgang til å gi opplysninger etter lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov, herunder skatteforvaltningsloven § 102. Dette gjelder ikke for Norges Bank. Se Prop. 1 LS (2016-2017) punkt 15.2. Hvis det foreligger taushetsplikt, må det gjøres en konkret vurdering av om de opplysningene skattemyndighetene etterspør omfattes av den aktuelle taushetsplikten. Se som eksempel Finanstilsynets rundskriv 6/2014 «Forholdet mellom taushetsplikt etter eiendomsmeglingsloven og opplysningsplikt etter ligningsloven», som fortsatt er relevant.

Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering av hvilken verdi de innhentede opplysningene antas å kunne ha for myndighetene, sammenholdt med den byrde som pålegges den opplysningspliktige.

Skattemyndighetene kan be om opplysninger når de finner grunn til det. Det er ikke noe krav at det foreligger mistanke om skatteunndragelse. Valg av kontrollobjekt er underlagt det frie forvaltningsskjønnet og de ytre rettslige rammene følger da av det ulovfestede kravet om forsvarlig saksbehandling i forvaltningsretten. Skattemyndighetene har ingen plikt til å begrunne en iverksatt kontrollundersøkelse, selv om den opplysningspliktige ber om slik begrunnelse. Skattekontoret avgjør omfanget av kontrollundersøkelser, herunder for eksempel hvilke inntektsår som skal omfattes av kontrollen.

Systematikken i skatteforvaltningsloven og en naturlig forståelse av begrepet kontroll tilsier at kontroll etter kapittel 10 først kan gjennomføres etter at en fastsetting er foretatt. Dette kan innebære at kontrollopplysninger ikke kan kreves før etter leveringsfristen for skattemelding.

Skattemyndighetenes adgang til å pålegge å gi kontollopplysninger som gjelder skattepliktiges forhold i forkant av innlevering av skattemeldingen.

Pålegget om å gi opplysninger bør som hovedregel være skriftlig. Skattemyndighetene bør spesifisere pålegget på en slik måte at det ikke byr på vanskeligheter for den opplysningspliktige å forstå hvilke opplysninger som omfattes av pålegget. Skattemyndighetene skal opplyse om klageadgangen i pålegget, jf.§ 10‑13 Klage.