Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum og ligningsloven § 9‑8 nr. 1 annet punktum, og fastsetter at underinstansen kan endre vedtaket sitt dersom den finner klagen begrunnet. Vilkåret om at underinstansen må finne klagen «begrunnet», innebærer at underinstansens endringskompetanse etter denne bestemmelsen er begrenset til tilfeller hvor endringen er til klagerens fordel. Endringen kan medføre at klageren gis helt eller delvis medhold i klagen. En ren opphevelse av et vedtak kan også være til klagerens fordel. Dersom underinstansens vedtak bare gir klageren delvis medhold i klagens påstand, kan vedtaket påklages etter § 13‑1 Hvilke avgjørelser som kan påklages og hvem som har klagerett. Begrunnelsens omfang og innhold må gi den skattepliktige tilstrekkelige muligheter for å ivareta sine rettigheter og vurdere og eventuelt utforme klagen.

Finner underinstansen klagen helt eller delvis begrunnet skal skattekontoret omgjøre vedtaket helt eller delvis. Er det klaget over flere forhold omgjøres de forholdene som skattekontoret mener skattepliktige skal få medhold i, mens de resterende forholdene sendes til klageinstansen for behandling. Der klagen gjelder ett forhold, for eksempel nedsettelse av skattekontorets vedtak om skjønnsfastsettelse, og skattekontoret finner grunn til å gi den skattepliktige delvis medhold i dette, bør skattekontoret som hovedregel fatte vedtak i samsvar med dette. Det gjelder også når forholdet omfatter flere skattarter. Unntaksvis kan en slik sak oversendes klageinstansen. Dette kan for eksempel være hvis skattekontoret ønsker å gi klager medhold i så liten grad at reduksjon av omtvistet beløp blir uvesentlig sett i forhold til det påklagede forholdet, slik at det må påregnes at klager vil klage på et eventuelt omgjøringsvedtak.