Bestemmelsen angir en maksimalsats for overtredelsesgebyr på 50 ganger rettsgebyret der skattepliktige eller tredjeparter ikke gir adgang til kontrollundersøkelse.

Overtredelsesgebyret fastsettes i disse tilfellene individuelt. Ved den konkrete vurderingen av overtredelsesgebyrets størrelse, tas det hensyn til de samme momentene som skattemyndighetene skal legge vekt på ved vurderingen av om gebyr skal ilegges, se momentene nevnt under§ 14‑7 første ledd.

Den individuelle vurderingen vil kunne føre til at maksimalsatsen anvendes fullt ut, eller at gebyret settes vesentlig lavere. Å ikke medvirke til kontrollundersøkelse er i seg selv et alvorlig brudd på reglene i § 10‑4. Eksempler på dette er når skattemyndighetene nektes tilgang til lokaler, den opplysningspliktige gjør seg utilgjengelig over tid eller der kontroll er varslet og den opplysningspliktige ikke møter opp som avtalt.

Når skattemyndighetene har besluttet å avholde kontroll, vil effekten av kontrollen reduseres betraktelig dersom det går en viss tid fra den som skal kontrolleres blir kjent med kontrollen, til skattemyndighetene får tilgang til å avholde kontrollen. Overtredelsens omfang og virkning kan ha den konsekvens at kontrollundersøkelsen ikke er mulig å gjennomføre. Slik overtredelse kan også være straffbar, jf. § 14‑13, men behovet for en mer effektiv og fleksibel sanksjon gir skattemyndighetene adgang til å ilegge overtredelsesgebyr. Ved utmåling av gebyret i slike tilfeller vil det derfor være naturlig å sette gebyret høyt og opp mot maksimalsatsen på 50 ganger rettsgebyret.

Ved mer begrensede kontroller, for eksempel der det ikke medvirkes til en personallistekontroll, vil det være naturlig at lavere overtredelsesgebyr ilegges. Et utgangspunkt kan være satsene som følger av § 14‑7 tredje ledd. Den individuelle vurderingen vil på den annen side kunne føre til at gebyret bør settes høyere eller lavere, avhengig av de faktiske omstendighetene.