Taushetsplikten etter§ 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt, er ikke til hinder for å gi ut opplysninger til ulike offentlige myndigheter. Skattemyndighetene kan gi ut opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter § 3‑1 til offentlige myndigheter når visse vilkår er oppfylt.

Hovedregelen er nå at taushetsbelagte opplysninger kan gis både på skattemyndighetenes eget initiativ og på forespørsel fra mottakerorganet, se Prop. 1 LS (2018-2019) side 284. Det forutsettes at vilkårene for utlevering som følger av skatteforvaltningsloven § 3‑3 med forskrift er oppfylt. Mottakerorganet kan normalt ikke kreve å få opplysninger utlevert. Et unntak er der dette følger av eget regelverk, se for eksempel arbeidsmiljøloven § 18‑5 annet ledd.

Bestemmelsen gir ikke anledning til å gi opplysninger som offentlige myndigheter har bruk for når de selv skal kjøpe varer og tjenester, for eksempel fordi de ønsker å unngå leverandører som har brutt skattereglene.

Bestemmelsen suppleres av skatteforvaltningsforskriften § 3‑3-1 hvor det blant annet er inntatt en oppregning av enkelte praktisk viktige tilfeller der vilkårene for utlevering alltid skal anses oppfylt. I det vesentlige er dette tilfeller som tidligere fremgikk av lovbestemmelsen. Disse omtales nærmere nedenfor under tredje ledd.

Det er viktig med rutiner som sikrer at utleveringen skjer i samsvar med lovens unntaksregler og at det er sikret dokumentasjon for at utleveringen har skjedd i samsvar med loven. Slike rutiner er viktige av hensyn til den opplysningene gjelder, men også av hensyn til å skjerme saksbehandlere mot påstand om brudd på taushetsplikten. Er det tvil om opplysninger kan utleveres og til hvem, skal Skattedirektoratet kontaktes for avklaring. Avgjørelsen kan også overlates til Skattedirektoratet dersom temaets omfang eller andre spesielle hensyn tilsier det.

Skattemyndighetenes taushetspliktsregler er strenge og innebærer en plikt for Skatteetaten til å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til bestemte opplysninger. Dette innebærer blant annet at alle i etaten som ikke har et aktuelt behov for opplysningene i forbindelse med saksbehandling normalt vil anses som uvedkommende. Den enkelte ansatte i etaten skal ikke gjøre seg kjent med flere taushetsbelagte opplysninger enn det er behov for av hensyn til oppgaveløsningen.

Av hensyn til likebehandling vil det imidlertid være nødvendig at en ansatt har tilgang til andre saker enn dem han eller henne selv er involvert i. Se til sammenlikning forvaltningsloven § 13b nr. 3 som sier at «Taushetsplikt etter [forvaltningsloven] § 13 er ikke til hinder for … at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker.» Se også avgjørelsen fra Sivilombudet i SOM 2010/2411. Bestemmelsen er relevant også ved tolking av skatteforvaltningsloven, jf. Ot.prp. 29 (1978-1979) side 10: «Også i noen bestemmelser med direkte betydning for allmenheten har departementet foreslått kortfattede hovedregler som forutsetter at detaljspørsmål blir løst i praksis ved fortolkning. Klarest kommer dette fram i § 3‑13 nr. 1 om taushetsplikten, hvor ordet «uvedkommende» trer istedenfor store deler av oppregningene i forvaltningslovens §§ 13 a og 13 b. Departementet foreslår bare de presiseringer av begrepet «uvedkommende» som kan volde tvil i praktisk betydningsfulle tilfelle. Formålet er dels å begrense omfanget av lovteksten, dels å unngå lovendringer som ikke er uttrykk for et endret realitetsstandpunkt.»

Se mer om hvem som ansees som uvedkommende under Hvem taushetsplikten gjelder overfor i § 3‑1, første ledd.

Skatteetaten overtok tilsynsrolle for OTP ordningen fra 1. juni 2021. Skatteetaten som tilsynsmyndighet for OTP har for eksempel adgang til nødvendige opplysninger for utførelsen av denne oppgaven etter OTP-loven.

Skatteetaten har til en viss utstrekning anledning til å sammenstille opplysninger fra forskjellige opplysningskilder internt i etaten, i den grad det er nødvendig for utførelse av samfunnsoppdraget og i henhold til gjeldende hjemler på de forskjellige områdene Skatteetaten har ansvaret for. Det bør gjøres konkrete vurderinger av behovet i de tilfellene man ser det er nødvendig. Dette vil også gjelde i noen tilfelle av analysearbeid.