Important information

This page is not available in English.

Bindende forhåndsuttalelse

Mva på tjenester i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter

  • Published:
  • Avgitt 08 August 2007

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet BFU 42/07. Avgitt 08.08.2007

(Merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 e)

Et selskap utarbeider investeringsstrategier for investorer som pensjonskasser, organisasjoner, store selskaper etc., i hovedsak knyttet til andeler i verdipapirfond, og legger inn relevante kjøps- eller salgsordre til fondenes forvaltningsselskaper på vegne av investor iht. fullmakt som gis for hver enkelt handel. Kredittilsynet anser i dag virksomheten som konsesjonsfri.  Selskapet skal i fremtiden foreta oppgjør overfor investorene. Dette betinger at selskapet får konsesjon.  Spørsmålet var om dette innebærer at selskapet anses å drive ”meglingstjenester” i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter i relasjon til unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 e.

Skattedirektoratet la, i samsvar med tidligere avgjørelse i Klagenemnda for merverdiavgift, til grunn at utfylling og levering av kjøps- eller salgsordre til respektive verdipapirfonds forvaltningsselskaper etter særskilt fullmakt for hver handel, ikke kan anses som avgiftsunntatte ”meglingstjenester”. At selskapet skal foreta oppgjør som betinger konsesjon, kunne ikke føre til noe annet resultat. Innlevering av kjøps- og salgsordre med oppgjør fremstår uansett som underordnet det selskapets kunder, investorene, må anses å etterspørre, nemlig de finansielle rådgivningstjenestene. Finansiell rådgivning er ikke omfattet av unntaket for finansielle tjenester, og selskapet ble således ansett avgiftspliktig for sine tjenester.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

Selskapet omsetter ordreformidling av finansielle instrumenter uten konsesjon. Selskapet planlegger å endre virksomhetens karakter. Endringene medfører blant annet at selskapet vil måtte søke konsesjon etter verdipapirhandelloven.

Avgiftsmyndighetene har tidligere lagt til grunn at alle tjenestene selskapet utfører er avgiftspliktige, herunder de konsesjonsfrie ordreformidlingstjenestene.

Virksomheten vurderes delt mellom to selskaper. Etter dette skal Selskapet utelukkende omsette såkalte FSA-tjenester, hvilket er ordreformidlingstjenester. I tillegg skal det som nevnt, søkes om konsesjon for disse tjenestene slik at man ikke lenger er omfattet av de begrensninger som ligger i unntaket fra konsesjonsplikten for ordreformidling som i dag er bakgrunnen for at selskapet ikke har konsesjon.

I den anledning ønsker selskapet en avklaring av sin avgiftsmessige status for fremtiden, når selskapet utelukkende driver konsesjonspliktig ordreformidling.

Konsesjonsmessige forhold
Da selskapet startet sin virksomhet var det planlagt at det skulle drive både med ordreformidling og markedsføring av finansielle instrumenter. De finansielle instrumenter Selskapet skulle formidle var fondsandeler og andre verdipapirer. Selskapet fikk etter søknad konsesjon fra Kredittilsynet for markedsføring og ordreformidling. Imidlertid begynte selskapet aldri med konsesjonspliktig markedsføring av fondsandeler. Selskapet drev kun med ordreformidling.

Ordreformidlingen refererer seg i første rekke til fondsandeler. Imidlertid ble det også formidlet enkeltaksjer i noen tilfeller. Både fondsandeler og aksjer er finansielle instrumenter. Innsender vil derfor i det følgende benytte begrepet finansielle instrumenter om de verdipapirene som Selskapet formidlet.

Et stedlig tilsyn fra Kredittilsynet ledet til en vurdering av omfanget av konsesjonsplikten for selskapets tjenesteytelser. Som følge av at selskapet ikke drev med konsesjonspliktig markedsføring opphørte konsesjonen for å yte markedsføringstjenester. Når det gjaldt konsesjonen for ordreformidlingen var det spørsmål om selskapet var omfattet av fritaket for konsesjonsplikt for investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 7-1. Kredittilsynet fant at selskapet ikke trengte konsesjon, selv om de yter investeringstjenester i form av ordreformidling.

Unntaket fra konsesjonsplikten etter § 7-1 nr. 3 stiller i hovedsak tre vilkår for fritak:

  • virksomheten kan ikke ha oppgjørsfunksjon og
  • virksomheten kan ikke formidle alle typer finansielle instrumenter – kun omsettelige verdipapirer og fondsandeler. Omsettelige verdipapirer er definert i verdipapirhandelloven § 1-2 annet led nr. 1 jf tredje ledd.
  • I tillegg er det begrensninger i forhold til hvem det kan formidles til. Formidling kan skje til verdipapirforetak som har rett til å yte investeringstjenester i Norge. Orde kan også formidles til forvaltningsselskap for fond.

Selskapet ønsker ikke lenger å være omfattet av de begrensninger som ligger i dette unntaket fra konsesjonsplikt, hvilket er bakgrunnen for at selskapet nå ønsker å søke om konsesjon.

Kort om de angjeldende tjenestene
Selskapet skal nå omsette kun en type tjenester. Denne tjenesten kalles av selskapet for ”FSA-tjenester”, som står for Forvaltnings Service Avtale. Ved oppdragets start inngås det en kontrakt om ytelse av slike tjenester, hvor blant annet årlig vederlag for tjenesten avtales. Dette er ikke en avtale om forvaltning (aktiv forvaltning) av investorenes porteføljer. Selv om det oppkreves et årlig vederlag, er dette en ordreformidlingstjeneste, hvor investorene gir Selskapet fullmakt for hver enkelt transaksjon som skal gjennomføres.

Når kontrakt inngås med en kunde (investor) utarbeides det først en investeringsstrategi. Investeringsstrategien danner senere grunnlag for Selskapets forslag til kjøp og salg av finansielle instrumenter overfor den aktuelle investor. På bakgrunn av den utarbeidede strategien, foretas det kjøp og salg av instrumenter, slik at anbefalt portefølje oppnås.

Kjøp eller salg av finansielle instrumenter initieres av investor, både når kontraktsforholdet med Selskapet inngås og ved senere endringer i porteføljen. Når investor tar kontakt i forbindelse med senere endringer i porteføljen vil Selskapet som regel bistå investor om hvilke kjøp eller salg investor bør foreta. På bakgrunn av denne bistanden gir investor Selskapet fullmakt til å gjennomføre den aktuelle kjøps- eller salgsordren. Selskapet plasserer således ordren og vil forestå oppgjør.

Selskapets kunder er institusjonelle investorer. Det betyr store investorer som pensjonskasser, organisasjoner, store selskaper osv. Kundene, dvs. investorene, er de som vil bli eier av de finansielle instrumentene som er kjøpt gjennom Selskapet.

Disse kundene er stabile. Det foregår få utskiftninger av kunder. Selskapet kjenner derfor sine kunder godt. Utarbeidelse av strategiplan ved innledning av nye kundeforhold er derfor ikke det sentrale arbeidet. Det fremgår av avtalen som inngås at strategiplanen skal vurderes årlig eller halvårlig. Dette skjer normalt ved at det avholdes et møte hvor man diskuterer om det foreligger forhold som tilsier at det bør foretas endringer i investors portefølje.

Fullmakt fra investor
Ingen kan gjennomføre kjøp og salg av finansielle instrumenter for andre uten en fullmakt. Det gjelder strenge regler for dette i Norge. Når det foreligger en generell fullmakt fra investor anses tjenesten som aktiv forvaltning. Der det gis fullmakt i det enkelte tilfellet anses tjenesten som ordreformidling.

Selskapet har fullmakt for det enkelte kjøps- og salgstilfelle når det utfører sine FSA-tjenester. Det er nettopp dette som kjennetegner ordreformidling, og som blant annet gjør at Selskapet yter ordreformidling etter verdipapirhandelloven § 1-2 nr. 1.

Selskapets ansvar i forhold til ytelsen av tjenesten
Selskapet har ansvaret for at kjøpet eller salget gjennomføres. Dersom kjøpet eller salget ikke gjennomføres iht. ordren, som følge av en feil som skyldes Selskapet, kan Selskapet komme i ansvar. Selskapet har derfor ansvarsforsikring for å være forsikret mot slike tilfeller.

Det har vært tilfeller der Selskapet har måttet godskrive kunden et erstatningsbeløp, som følge av ikke korrekt gjennomføring av transaksjoner, på bakgrunn av ordre for kunde. Ansvaret for gjennomføringen av kjøpet eller salget er således høyst reelt.

Dette viser at Selskapet er ansvarlig for at bindende avtale om kjøp eller salg av finansielle tjenester finner sted.

Honorarmodell
Honorarer beregnes normalt som en prosentandel av et gjennomsnitt av markedsverdien ved begynnelse og utgang av hver måned. Valg av vederlagsmodell for FSA-tjenestene er dessuten direkte knyttet til investors plasseringer og viser at selve plasseringene er det sentrale element av tjenesten.

Nærmere om plassering av ordren og oppgjørsfunksjon
Når investor ønsker å gjøre en endring i sin finansportefølje, sender vedkommende detaljer om endringen til oppgjørsansvarlig hos Selskapet. Oppgjørsansvarlig lager blanketter og fyller inn fondets navn, investeringsvaluta og investeringsbeløp. Ved innløsninger påføres kundens betalingsinstruksjoner. Oppgjørsansvarlig hos Selskapet sender blankettene tilbake til prokura hos investor for signatur. Signerte blanketter returneres til Selskapet pr. fax. Selskapet overfører da tegningsbeløpet til fondets konto. Overføringen må godkjennes av to autoriserte personer hos Selskapet.

Selskapet lager en faksforside for tegning/innløsning. Selskapet fakser forside, tegning/innløsningsblankett, ID-dokumentasjon på investor (ved førstegangsinvestering) og kvittering på overførsel av midler til forvalter.

Selskapet mottar endringsmelding fra Verdipapirsentralen (VPS) eller en transaksjonskvittering fra forvalter. Transaksjonskvitteringen fra forvalter inneholder fondsnavn, kursdato, antall andeler kjøpt/solgt, kurs på kjøps/salgstidspunktet og kundens navn. Selskapet tar kopi av endringsmelding eller transaksjonskvittering og bruker originalen til å registrere transaksjonen i Selskapets porteføljesystem.

Når transaksjonen er registrert, oversendes original endringsmelding eller transaksjonskvittering, samt utskrift fra porteføljesystemet til kunden pr post.

De aktuelle rettskilder
Etter merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e er omsetning av finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning unntatt fra avgiftsplikt.

I forarbeidene til unntaket for finansielle tjenester, ble det som for andre unntak i samme bestemmelse, benyttet begreper fra regulatorisk lovgivning for å avgrense unntaket. Bakgrunnen var ønsket om å skape forutsigbare regler. For meglertjenester omfattet av merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e, ble det vist til begrepet investeringstjenester i verdipapirhandelloven. Bakgrunnen for dette var at Storvikutvalget i sitt forslag hadde tatt utgangspunkt i den dagjeldende verdipapirhandelloven med hensyn til vurderingen av hvorvidt aksjemegling skulle omfattes av avgiftsområdet eller om slike tjenester skulle unntas. Utvalget delte seg, men flertallet landet på at fondsmeglerforetakenes formidling av verdipapiromsetning ble foreslått unntatt.

Storvikutvalget uttaler i NOU 1990:11 følgende (innsenders utheving):
”Fondsmeglerforetakenes stilling i markedet synes ikke i like sterk grad som for finans-, forsikrings-, og valutameglernes vedkommende å kunne begrunne et avgiftsfritak på tjenester som gjelder formidling av verdipapiromsetning…..

Det er likevel en realitet at det oppstår en forskjell mellom verdipapiromsetning som inngår i fondsmeglerforetakenes rammer for egenhandel og deres øvrige formidling av verdipapiromsetning….

Utvalget har delt seg i synet på aksje- og fondsmeglernes virksomhet. Flertallet finner å kunne anbefale at også formidling av verdipapiromsetning fritas.”

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) følges flertallet i Storvikutvalgets forslag. Det bemerkes at enkelte av begrepene og en del av lovgivningen som regulerer bank og finans har endret seg siden Storvikutvalgets utredning. Det vises blant annet til proposisjonens side 123 siste avsnitt i høyre spalte hvor det heter at (innsenders utheving): 
”Megling ved salg av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven § 1-2 benevnt som investeringstjenester, er blant annet mottak og formidling av ordre på vegne av investor…

Videre omfattes såkalt aktiv forvaltning, hvor megler har fullmakt til å foreta handler på vegne av investor uten dennes fullmakt i det enkelte tilfellet. Også garantistillelse ved fulltegning av emisjoner og markedsføring av finansielle instrumenter anses som investeringstjeneste.”

Forholdet mellom ny og gammel verdipapirhandellov for så vidt gjelder ordreformidlingstjenester, beskrives svært godt i boken ”Børs og verdipapirrett” av Knut Bergo. Under kapittelet ”Megling av ordre om finansielle instrumenter” (1. utgave 1998 side 235) skriver han følgende: ”Kjernen i spekteret av investeringstjenester er den klassiske meglingen av handel med finansielle instrumenter, jf. definisjonen av ”fondsmegling” i vphl § 2 (senere § 1-2) bokstav b. Denne tjenesten dekkes nå av § 1-2 annet ledd nr. 1, som gjelder …. Mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre.”

Kjernen i begrepet investeringstjenester er således klassisk megling av finansielle instrumenter. Denne klassiske meglingen er det som beskrives i bestemmelsen om ordreformidling.

At ordreformidling er omfattet av unntaket for finansielle instrumenter fremgår også klart av lovkommentaren i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) til merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e (side 194, innsenders utheving):
”Bestemmelsen omfatter også megling knyttet til denne type omsetning [omsetning av finansielle instrumenter mv. Innsenders merknad] Det siktes her blant annet til investeringstjenester som definert i verdipapirhandelloven § 1-2 og til meglingstjenester ved omsetning av andre selskapsandeler, det vil si såkalt prosjektmegling.”

Både Storvikutvalget i NOU 1990:11 og i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) fremgår det klart at det er tatt utgangspunkt i regulatoriske begreper ved avgrensingen av det aktuelle unntaket i merverdiavgiftsloven.

Argumenter for og i mot å innføre avgiftsplikt på det som i dag omtales som investeringstjenester ble gjennomdiskutert i både Storvikutvalgets utredning og i Ot.prp. nr. 2. Lovgiver var derfor innforstått med disse aspektene, men fant likevel å unnta disse tjenestene i tråd med forslaget fra både utvalget og fra Finansdepartementet.

Skattedirektoratets retningslinjer
Det er flere versjoner av myndighetenes retningslinjer når det gjelder unntaket for finansielle tjenester. På dette punktet har det imidlertid ikke vært endringer, etter det innsender kan se. Av retningslinjene fremgår følgende: ”Megling ved omsetning av finansielle tjenester omfatter tjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2, der kalt investeringstjenester.

Verdipapirhandelloven § 1-2 lyder: ”Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis: 1.  mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre 2.  ….””

Retningslinjene på dette punkt er etter innsenders oppfatning helt klare.

Oppsummering
På bakgrunn av ovennevnte må det anses klart at konsesjonspliktig ordreformidling er unntatt fra avgiftsområdet etter merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e.

Den rettslige vurderingen
De aktuelle FSA-tjenestene som er beskrevet ovenfor, er konsesjonspliktige ordreformidling etter verdipapirhandelloven § 1-2 og derved investeringstjenester etter verdipapirhandelloven. Når det, på bakgrunn av de publiserte rettskilder som finnes på området, må anses som klart at ordreformidling er unntatt avgiftsplikt, er innsender av den oppfatning at de angjeldende tjenestene er omfattet av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e.

Den rådgivningen som ytes må etter innsenders oppfatning anses som en sedvanlig del av ordreformidlingen. Også ved ordreformidling av aksjer på børs vil megleren gi råd om hvilke aksjer som investor bør kjøpe eller selge i det enkelte tilfellet forut for ordreplasseringen, uten at det medfører at kurtasjen skal anses som vederlag for to tjenester. Innsender kan ikke se at den rådgivningen som Selskapet utfører skiller seg i nevneverdig grad fra slik rådgivning.

Honorarmodellen Selskapet har valgt er videre knyttet opp mot verdien av de finansielle instrumentene i porteføljen, og ikke omfanget av rådgivningen. Dette kan minne litt om formidling av varer, for eksempel kunst, hvor formidleren tar en prosent av salgsvederlaget for det aktuelle kunstverket, og ikke den ”rådgivning” de utfører i forbindelse med kjøpet eller salget av kunstverket. Det er lite tvilsomt at galleriet eller auksjonarius formidler varer, og utelukkende dette.

Investorene har heller ikke valgfrihet med hensyn til om de vil ha rådene eller ikke. Imidlertid har de valgfrihet med hensyn til om de vil følge rådene eller ikke. Også dette taler i retning av at det her kun omsettes én tjeneste.

Innsender er derfor av den oppfatning at det omsettes én ordreformidlingstjeneste, og ordreformidling er omfattet av unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven.

Det bes om Skattedirektoratets vurdering.

Med henvisning til den omtalte klagesak for Klagenemnda for merverdiavgift, hvor klagenemnda stadfestet fylkeskattekontorets etterberegning av avgift for tjenester som også ble betegnet som Forvaltning Service Avtale (FSA-tjenester), fant Skattedirektoratet grunn til å reise spørsmål om hva som nærmere skiller tjenestene etter den nye Forvaltning Service Avtale fra de tidligere.

Innsender har derfor gitt følgende tilleggsopplysninger:

Innledning
Verdipapirhandelloven § 1-2 definerer hva som er omfattet av begrepet investeringstjenester. Etter bestemmelsens nr. 1 omfattes såkalt ordreformidling, som i bestemmelsens er beskrevet som mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter.

De FSA-tjenester som Selskapet yter er omfattet av denne definisjonen, og er således ordreformidling etter regulatoriske regler. I fremtiden skal selskapet utelukkende yte disse såkalte FSA-tjenester, og de ønsker i den anledning å søke om konsesjon, slik at de ikke lenger er omfattet av de begrensningene som de nå er omfattet av i unntaket fra konsesjonsplikt i vphl § 7-1. Utgangspunktet er at FSA-tjenestene etter sin art er konsesjonspliktige. Imidlertid er det et unntak fra konsesjonsplikt i annet ledd i samme bestemmelse. Selskapet har vært omfattet av unntaket i § 7-1 annet ledd nr. 3. Det vises her til anmodningen om bindende forhåndsuttalelse, hvor det redegjøres for hvilke tre kumulative vilkår som må være oppfylt for å være omfattet av nevnte unntak fra konsesjon.

For sammenhengens del gjentas disse vilkårene, og de er som følger:

  • Virksomheten kan ikke ha oppgjørsfunksjon
  • Virksomheten kan ikke formidle alle tyer finansielle instrumenter – kun omsettelige verdipapirer og fondsandeler- Omsettelige verdipapirer er definert i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd nr. 1 jf. tredje ledd.
  • I tillegg er det begrensninger i forhold til hvem det kan formidles til. Formidling kan skje til verdipapirforetak som har rett til å yte investeringstjenester i Norge. Ordre kan også formidles til forvaltningsselskap for fond.

Bakgrunnen for nevnte unntaksbestemmelse i verdipapirhandelloven er at lovgiver ikke har funnet grunn til å ha overvåkingsmuligheten som ligger i konsesjonsreglene når ordreformidleren eksempelvis ikke forestår oppgjør, eller når ordreformidleren ikke formidler eksempelvis derivater.

Nærmere om faktiske endringer av tjenesteleveransen som følge av konsesjonen
Selskapet ønsker som nevnt ikke lenger å være omfattet av de begrensninger som ligger i det ovennevnte unntaket fra konsesjonsplikt, hvilket er bakgrunnen for at selskapet nå ønsker å søke om konsesjon.

De faktiske endringene i tjenestene som vil bli ytt, vil derfor være knyttet til vilkårene for konsesjonsfritaket. Den videre fremstillingen tar derfor for seg de tre vilkårene og opplyser hvor endringene vil finne sted.

Utover de endringene som skisseres nedenfor vil tjenesteleveransen være like som de FSA-tjenestene som nå omsettes uten konsesjon.

Oppgjørsfunksjonen
Det er primært for å kunne foreta oppgjør Selskapet nå søker konsesjon. Oppgjørsfunksjonen er beskrevet i anmodningen om bindende forhåndsuttalelse. Etter at selskapet får innvilget konsesjon, vil de forestå oppgjør ved alle ordrene av finansielle instrumenter som de formidler.

Formidling av flere typer finansielle instrumenter
Unntaket for konsesjon har som vilkår at det kun formidles ordre knyttet til visse oppramsede finansielle instrumenter. Selskapet ønsker for fremtiden å ha muligheten til å kunne formidle også andre finansielle instrumenter det av den grunn kan bli aktuelt å formidle i fremtiden nevnes som derivater. Om slik formidling vil skje og i så fall i hvilket omfang er pt usikkert.

Kjøpere av ordreformidlingstjenestene
Investorene som kjøper ordreformidlingstjenester fra Selskapet vil være samme type investorer som selskapet har som kunder i dag.

Oppsummering
Selskapets virksomhet for så vidt gjelder ytelse av FSA-tjenestene vil som et utgangspunkt bli lik som i dag, med unntak at selskapet i tillegg til funksjoner som omfattes av tjenesteytelsen i dag også vil forestå oppgjøret i forbindelse med ordreformidlingen.

Som følge av at Selskapet også forestår oppgjøret, vil virksomheten og tjenestene da bli lik som de tjenestene som utføres av det som tradisjonelt omtales som aksjemeglere, når de formidler samme type finansielle tjenester til samme type investorer.

Det presiseres at selskapet ikke lenger vil omsette rene rådgivningstjenester, som også selskapet selv har ansett avgiftspliktig.

Skattedirektoratet var usikker på hva som mentes med at Selskapets tjenester vil bli lik de tjenestene som utføres av det som tradisjonelt omtales som aksjemeglere. Innsender ga etter dette en nærmere redegjørelse for hva som lå i denne anførselen.

Det presiseres innledningsvis at den korrekte juridiske terminologien både på den tjenesten som Selskapet yter i dag og tjenesten selskapet vil yte etter at det mottar konsesjon er en ordreformidlingstjeneste og ikke en forvaltningstjeneste.

På hverdagsspråket assosieres begrepet aksjemegler med en som formidler ordre om kjøp og salg av børsnoterte aksjer. Investor ringer sin megler eller megler ringer sin kunde. De diskuterer litt frem og tilbake hvilke aksjer som bør kjøpes eller selges samt til hvilke priser, gjerne på bakgrunn av hva investor sitter inne med fra før. Når investor tar sin beslutning om enten kjøp eller salg av en børsnotert aksje, plasserer megleren ordren på Oslo Børs og forestår etterfølgende oppgjør.

Imidlertid kan samtalen mellom megler og investor munne ut i en beslutning om at det i stedet ser det mer hensiktsmessig å kjøpe eller selge en unotert aksje, eller et derivat eller andeler i et fond. For ordens skyld presiseres det at også fondsandeler er finansielle instrumenter på samme måte som aksjer og derivater.

Faller beslutningen ned på at det skal kjøpes eller selges fondsandel, så forestår megleren normalt gjennomføringen av dette. Imidlertid er da selvsagt ikke fremgangsmåten å legge ordren inn i børssystemet, med mindre det unntaksvis skulle dreie seg om en notert fondsandel. Ordren legges inn hos forvaltningsselskapet for det aktuelle fondet, som er fondets representant. Oppgjøret skjer normalt gjennom megler, ved at megler overfører betaling for fondsandelen til fondsforvalteren med midler fra den aktuelle investors klientkonto hos meglerhuset, alternativt at kunden betaler tegningsbeløpet til meglers klientkonto for videreføring til fondets konto. Megler vil imidlertid også kunne velge å stå utenfor oppgjøret, og instruere kunden om å betale direkte til fondets konto.

Når Selskapet får konsesjon for ordreformidling, kan selskapet formidle ordre om kjøp og salg av børsnoterte aksjer med tilhørende oppgjør. Imidlertid vil ikke selskapet satse på formidling av ordre av slike finansielle instrumenter, da det i første rekke ønsker å formidle ordre om finansielle instrumenter i form av fondsandeler.

Nærmere om oppgjørsfunksjonen
I dag mottar Selskapet penger fra investorene. Når investorene har gitt Selskapet fullmakt til å plassere en ordre om eksempelvis kjøp av finansielle instrumenter, gir de samtidig Selskapet fullmakt til å overføre penger fra investors ordinære bankkonto til fondet. Betaling skjer således fra investors egen bankkonto og direkte til fondet, og ikke ved bruk av klientkonto opprettet av Selskapet.

Tradisjonelt oppgjør innebærer at meglerhuset har klientkonti, med kundens (investors) midler. Meglerhuset har full disposisjonsrett til klientmidlene på kontiene, men gjennom klientkontiene holdes investors midler separat fra meglerhusets egne midler. Selskapets rolle skiller seg således fra ordinære verdipapiroppgjør ved at kundens midler aldri går via selskapets konti. Selskapet er dermed av den oppfatning at den service kunden i dag tilbys ikke representerer oppgjør i verdipapirhandellovens forstand.

Når Selskapet uttaler at de vil drive med ”oppgjør”, innebærer det således å kunne ta i bruk klientkonto i forbindelse med oppgjøret, slik selskapet også gjorde sist det hadde konsesjon. I forbindelse med konsesjonssøknaden må det utarbeides en rutinebeskrivelse for hvordan oppgjørsfunksjonen og derved klientkontiene skal håndteres internt hos Selskapet.

Innsender har vedlagt en rutinebeskrivelse av hvordan klientmidlene vil bli behandlet og nye avtaler tilpasset en fremtidig konsesjonspliktig virksomhet.

Skattedirektoratets vurderinger

Saken gjelder spørsmål om Selskapets såkalte FSA-tjenester (Forvaltnings Service Avtale) omfattes av unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven, nærmere bestemt § 5 b første ledd nr. 4 bokstav b som omfatter omsetning av ”finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning”.

Selskapet driver i dag FSA-tjenester som av Kredittilsynet er ansett som konsesjonsfrie etter verdipapirhandelloven § 7-1 annet ledd nr. 3. Denne bestemmelsen gjelder investeringstjenester som ”bare består i å formidle ordre om verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak med adgang til å yte investeringstjenester i Norge eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, forutsatt at det ikke foretas oppgjør.” Disse tjenestene ble av selskapet vurdert som unntatt merverdiavgiftsplikt etter unntaket for meglingstjenester ved omsetning av finansielle instrumenter. Fylkesskattekontoret fant etter kontroll hos selskapet at tjenestene ikke var omfattet av unntaket og foretok en etterberegning av merverdiavgift. Etterberegningen ble påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift som i enstemmig vedtak stadfestet etterberegningen. Saken er per dato ikke brakt inn for domstolene.

I innstillingen til klagenemnda hadde Skattedirektoratet følgende tilføyelse til fylkesskattekontorets redegjørelse:

”Skattedirektoratet slutter seg idet vesentlige til fylkesskattekontorets begrunnelse og vil foreslå at det påklagede vedtak stadfestes. Vi har følgende bemerkninger:

Spørsmålet i saken er om klagers FSA-tjenester er omfattet av unntaket for meglingstjenester i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter og lignende i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e.

I Storvikutvalgets innstilling NOU: 1990:11 og Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) (Merverdiavgiftsreformen 2001) er det en gjennomgående forutsetning om at unntaket for formidlere av finansielle instrumenter og lignende, i hovedsak må begrenses til de tradisjonelle aksje- eller fondsmegleres konsesjonspliktige tjenester. Det vises til Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Kap. 7.2.5.3 hvor det fremkommer at flertallet i Storvikutvalget under noe tvil kom til at unntaket for finansielle tjenester også måtte omfatte ”fondsmeglernes mellommannstjenester ved verdipapirhandel”. I Kap. 7.2.5.5. peker departementet på at enkelte begreper og lovgivningen som regulerer bank og finans er endret siden utvalgets utredning ble avgitt. Om mellommannstjenester ved verdipapirhandel uttales det at ”Megling ved salg av finansielle instrumenter, i verdipapirhandelloven § 1-2 benevnt som investeringstjenester, er blant annet mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med for eksempel aksjer, opsjoner og terminer. Videre omfattes såkalt aktiv forvaltning, hvor megler har fullmakt til å foreta handler på vegne av investor uten dennes fullmakt i det enkelte tilfellet.” Som en følge av at aktiv forvaltning omfattes ble også forvaltning av verdipapirfond unntatt, jf. unntaksbestemmelsens bokstav f. 

Andre former for forvaltning av finansielle instrumenter er ikke omfattet av unntaket. Slike former for forvaltning er tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art som i seg selv er avgiftspliktige. Dersom tjenestene er av en art som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste, har departementet likevel lagt til grunn at de avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten. Dette vil gjelde hvor den tilknyttede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle hovedtjenesten og mindre vesentlig enn denne. Det vises til Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester Kap. 4 Tilknyttede tjenester og tjenester levert fra underleverandører.

I nærværende sak innebærer dette at det først må vurderes om klagers oppgaver ved investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter omfattes av begrepet ”meglertjenester” i unntaket i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e. Dersom dette er tilfellet, må det vurderes om de administrative, økonomiske og juridiske tjenester som FSA-tjenestene omfatter, kan anses som tilknyttede tjenester som skal avgiftsmessig behandles som meglertjenestene.

Klagers oppgave i forbindelse med investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter består i å bistå investorene med å legge inn kjøps- eller salgsordre til verdipapirforetak med konsesjon til å ”foreta mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter samt utførelse av slike ordre”, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 eller til forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Selve transaksjonen formidles, megles, således av vedkommende verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Begrepet ”meglertjenester” ved omsetning av finansielle instrumenter omfatter også andre investeringstjenester i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd, men klager utfører ingen slike tjenester. Spørsmålet er således begrenset til om den ordreformidling som utføres er en unntatt meglertjeneste.

Unntaket er begrenset til tjenester av en art som er omfattet av verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1. I realiteten innebærer dette bare tjenester som kan utføres av verdipapirforetak som kan benytte betegnelsen ”fondsmeglerforetak”, jf. verdipapirhandelloven § 7-11. Avgiftsmessig er det imidlertid ikke avgjørende om foretaket har konsesjon etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1, men klager har ikke anført at det drives virksomhet av en art som krever slik konsesjon.

Skattedirektoratet vil også vise til Tor Bechmann m.fl. ”Verdipapirhandelloven Kommentarutgave” Oslo 2002 side 36 hvor det i omtalen av begrepet aktiv forvaltning bl.a. uttales: ”Aktiv og spesifikk rådgivning kombinert med ordreformidling skiller seg i praksis ikke nødvendigvis særlig fra aktiv forvaltning, idet rådgivers anbefalinger i all hovedsak vil bli fulgt av investor dersom han stoler på sin rådgivers vurderingsevne. Rettslig sett er slik virksomhet likevel ikke aktiv forvaltning dersom de anbefalte transaksjoner godkjennes av investor før de gjennomføres, jf. note 1.11 til § 8-1. Slik virksomhet vil dermed falle utenfor konsesjonsplikten dersom formidlingen skjer til et verdipapirforetak, idet rådgivning ikke er en investeringstjeneste og formidling av ordre til verdipapirforetak er unntatt fra konsesjonsplikt i henhold til § 7-1 tredje ledd nr. 3.”          Etter innsenders vurdering gir dette et dekkende bilde av klagers oppgaver knyttet til investorenes kjøp og salg av finansielle instrumenter. Sammenholdt med lovens forarbeider og departementets fortolkingsuttalelse fremstår det som lite tvilsomt at klagers oppgaver i forbindelse med kjøp og salg av finansielle instrumenter faller utenfor unntaket for meglertjenester i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e. Da bortfaller også problematikken knyttet til om deler av FSA-tjenestene omfattes av unntaket som såkalte tilknyttede tjenester.

Skattedirektoratet vil også vise til en bindende forhåndsuttalelse avgitt 2. februar 2007 som gjelder en forvaltingsvirksomhet av lignende art som det klager driver. Uttalelsen vil bli publisert som BFU 06/07. Vi vedlegger en utskrift av saken i anonymisert form. (Dok. 10)

Vi finner også grunn til å vise til de omtalte sakene fra Sverige som synes å være helt i tråd med avgiftsmyndighetenes syn på ordreformidling av denne art.”

Et medlem i klagenemnda, som fikk tilslutning fra alle de øvrige, begrunnet sitt votum slik: ”Jeg anser dette som rådgivningstjenester som er et vesentlig element i FSA-tjenesten. Hadde dette vært en ren formidlingstjeneste av kundeordres til finansforetak, ville sannsynligvis hele FSA-tjenesten vært et unødvendig mellomledd. Så lenge selskapet ikke driver aktiv forvaltning og derved kommer inn under unntaket, må virksomheten være avgiftspliktig rådgivningstjeneste.”

Fylkesskattekontorets etterberegning ble således enstemmig stadfestet, dog slik at tilleggsavgiften ble opphevet.

Vi oppfatter innsender dit hen at det vesentligste skillet mellom Selskapets nåværende FSA-tjenester og de fremtidige FSA-tjenester, som er gjenstand for denne sak, er at selskapet nå skal endre sine rutiner i forbindelse med kjøp og salg av finansielle instrumenter for sine kunder, investorene, slik at selskapet også skal foreta oppgjør. Oppgjørsfunksjonen betinger at selskapet får konsesjon, idet unntaket i verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 forutsetter at det ikke foretas oppgjør. Slik vi forstår innsender vil det også kunne bli aktuelt å formidle andre finansielle instrumenter enn andeler i verdipapirfond. For ordens skyld vil vi presisere at dette ikke omfattes av saken.

Innsender har argumentert sterkt for at konsesjonsplikten som følger av at Selskapet i fremtiden også skal foreta oppgjør, innebærer at selskapets FSA-tjenester må anses som ”meglingstjenester” ved omsetning av finansielle instrumenter, og således unntatt avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e.  

FSA står for Forvaltnings Service Avtale. Til tross for navnet anfører innsender at det ikke er tale om noen forvaltningstjenester i egentlig forstand. Tjenestene er, uten hensyn til om det foretas oppgjør som betinger konsesjon, eller ikke, å anse som ordreformidlingstjenester etter verdipapirhandelloven.

Innsender viser til så vel forarbeider som gjeldende retningslinjer, og konkluderer med at det må anses avklart at konsesjonspliktig ordreformidling er en tjeneste unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e.

Når Selskapet formidler andeler i verdipapirfond og forestår oppgjør utfører det etter innsenders vurdering nettopp en konsesjonspliktig investeringstjeneste, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 som omfatter mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med omsetning av finansielle instrumenter samt utførelse av slike ordre. Innsender mener at den rådgivning som selskapet utfører, må ses som en sedvanlig del av ordreformidlingen, på linje med råd en fondsmegler vil gi om aktuelle aksjer i forbindelse med mottak og plassering av ordre. Slik rådgivning innebærer ikke at meglerens kurtasje anses som vederlag for to tjenester.

Innsender peker på at Selskapets honorar er knyttet opp mot verdien av de finansielle instrumentene i porteføljen og ikke omfanget av rådgivningen. I så måte minner forholdet om formidling av varer, for eksempel kunst, hvor det ikke er tvil om at galleriet eller auksjonarius avgiftsmessig utelukkende yter en formidlingstjeneste selv om det gis noen råd i forbindelse med salget eller kjøpet.

På samme måte innebærere FSA-avtalen etter innsenders vurdering at det bare ytes en enkelt tjeneste, nærmere bestemt en ordreformidlingstjeneste som er unntatt avgiftsplikt.

Skattedirektoratet har fått fremlagt den nye avtaleteksten som skal regulere Selskapets FSA-tjenester i fremtiden. I motsetning til den tidligere avtalen hvor rådgivning var den gjennomgående betegnelsen på Selskapets ytelser, fremhever den nye avtalen ordreformidling av fondsandeler som det vesentlige element. Selskapet skal heller ikke lenger betegnes som rådgiver, men kun som oppdragstaker.

Det sentrale punkt i avtalen er punkt 2 Oppdragstakers ansvar hvor det blant annet heter: ”2.1 Oppdragstaker skal formidle ordrer fra oppdragsgiver om kjøp og salg av finansielle instrumenter, herunder bistå med utarbeidelse av investeringsstrategi og valg og oppfølging av kapitalforvalter.

2.2 Oppdragstaker skal søke å utføre ordreformidlingen mest mulig effektivt og uten at oppdragsgiver er for mange dager ute av markedet ved kjøp og salg av fondsandeler. Oppdragstaker kan likevel ikke holdes ansvarlig for tapt avkastning i forbindelse med kjøp/salg og reallokering av porteføljen.

2.3 Bistand ved utarbeidelse av investeringsstrategi omfatter blant annet fordeling av verdipapirporteføljen mellom aksjer, obligasjoner, pengemarked samt eventuell internasjonal diversifisering samt andre instrumenter/aktiva klasser. Oppdragstaker skal også gi råd ved revurdering av valgte investeringsstrategi.

2.4 Bistand ved valg og oppfølging av kapitalforvaltere skal skje i henhold til de rammer og retningslinjer som følger av oppdragsgivers investeringsstrategi.

2.5 Oppdragstaker skal føre avkastings- og allokeringskontroll av oppdragsgivers verdipapirportefølje og rapportere denne på månedlig basis.

2.6 Oppdragstaker skal opptre etter beste skjønn for å ivareta oppdragsgivers interesser og i samsvar med god forretningsskikk.”

I tillegg inneholder punkt 2 tre underpunkter om begrensning i oppdragstakers ansvar.

Avtalens punkt 3 Oppdragsgivers ansvar er begrenset til å fastslå at denne skal bistå med å fremskaffe de opplysninger oppdragstaker trenger for å oppfylle sine forpliktelser.

Avtalens punkt 4 Honorar og kostnader fastsetter at oppdragstakers brutto honorar skal beregnes som en prosentsats av gjennomsnitts markedsverdi ved begynnelse og slutt av hver måned. Brutto honorar skal reduseres med den andel av årlig forvaltningshonorar som oppdragstaker eventuelt mottar fra forvalterne. I tillegg vil oppdragsgiver bli belastet for ordinære kostnader som påløper fra de valgte forvaltere (fond) som kostnader ved kjøp, innløsning og forvaltningshonorarer.

Avtalen løper inntil den blir sagt opp eller reforhandlet, med 3 måneders gjensidig oppsigelse.

Siden innsender synes å legge avgjørende vekt på at Selskapet skal endre rutinene ved sin ordreformidling slik at disse tjenestene medfører konsesjonsplikt, finner vi grunn til å presisere at det er de samlede tjenester etter den nye FSA-avtalen som også her skal vurderes.

Finansielle tjenester er et omfattende spekter av tjenester. Avgiftsunntaket for finansielle tjenester er først og fremst begrunnet i praktiske vansker knyttet til avgiftsberegning av det såkalte renteelement i disse tjenestene. Den nærmere avgrensing av unntaket er i hovedsak begrunnet i finansnæringens internasjonale stilling og den mulige direkte og indirekte konkurransevridning som kan følge av ulike nasjonale regler. Unntakene er således søkt harmonisert med tilsvarende regler i utlandet, med særlig vekt på EU-retten. Dette tilsier at det ved tolkningen og praktiseringen av reglene ses hen til EUs avgiftsdirektiv 2006/112/EØF artikkel 135 nr. 1 (a) - (g)  (tidligere sjette avgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (a) og (d) (1) – (6)) og praktiseringen av dett innen EU, med spesiell vekt på hvordan unntaket praktiseres i Danmark og Sverige. Det vises til Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester punkt 1.

Finansdepartementet presiserer innledningsvis i tolkingsuttalelsen også at unntaket for finansielle tjenester er et unntak fra det alminnelige prinsipp om generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester. Begrepene som benyttes for å beskrive de enkelte tjenestene må derfor tolkes strengt etter sin ordlyd. Departementet peker på at dette prinsipp også er lagt til grunn i rettspraksis innen EU.

En grunnleggende avgrensing av unntaket må skje mot tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art. Dette omfatter all annen forvaltning enn aktiv forvaltning herunder økonomisk rådgivning som for eksempel rådgivning som nevnt i verdipapirhandelloven § 8-1 første ledd nr. 2 om kapitalstruktur, industriell strategi og lignende spørsmål. Forvaltingstjenester hvor for eksempel tjenesteleverandøren forestår generell administrasjon av formuesposter for andre ved for eksempel å besørge oppgjør for aksjeutbytte, innløsning av obligasjoner og lignende omfattes således ikke av unntaket for finansielle tjenester. Det vises til Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 124. Som en oppsummering anfører departementet her at denne avgrensing i stor utstrekning vil innebære at verdipapirforetak vil bli avgiftspliktige for omsetning av såkalte tilknyttede tjenester som omtalt i verdipapirhandelloven § 8-1, mens tjenestene definert som investeringstjenester i samme lov § 1-2 blir omfattet av unntaket.

Lignende henvisninger er, som innsender viser til, benyttet i Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 i kapittelet om formidling av finansielle tjenester, herunder meglingstjenester ved omsetning av finansielle instrumenter. Her uttales at begrepet omfatter tjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1-5, der kalt investeringstjenester. Nr. 1 gjelder altså mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre. Det er ikke gitt noen ytterligere henvisninger til bestemmelser i verdipapirhandelloven. Siden dette  er virksomhet som i utgangspunktet krever konsesjon etter verdipapirhandelloven kap. 7, er det likevel naturlig å se hen til om tjenestene er av en slik art at konsesjon kreves eller ikke, ved den nærmere avgrensing. Skattedirektoratet har således lagt til grunn at ordreformidling som omtalt i unntaksbestemmelsen i § 7-1 tredje ledd nr. 3 ikke omfattes av avgiftsunntaket for finansielle tjenester. Hvorvidt man kan trekke den konklusjon at en konsesjon som er hjemlet i et særskilt unntak fra denne unntaksregelen innebærer at tjenesten likevel omfattes av avgiftsunntaket, slik innsender synes å mene, er imidlertid ikke avklart. 

Begrepene formidling, megling og meglertjenester benyttes til en viss grad synonymt i omtalen av unntaket for finansielle tjenester i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) og Finansdepartementets fortolkingsuttalelse. Når man har valgt formuleringen ”meglingstjenester ved slik omsetning” (av finansielle instrumenter) i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e, antar vi likevel at dette er ment som en presisering av at ikke alle typer mellommannstjenester omfattes av unntaket. Vi er således enig med innsender i at unntaket i utgangspunktet er ment å begrenses til det som tradisjonelt har vært karakterisert som aksjemegling eller fondsmegling. Det kan således ikke legges til grunn at begrepet omfatter en hver som bidrar til at finansielle instrumenter omsettes.

I svensk rett er det lagt til grunn at begrepet formidling av verdipapir stiller krav om at tjenesteyter deltar aktivt i selve verdipapirtransaksjonen. Vi viser til to saker fra svensk avgiftsrett, Regjeringsrättens dommer av 18. november 2003 i sak nr. 6056-2001 og nr. 7900-1999. Se Skatteverkets ”Handledning för mervärdeskatt 2007” Del II side 1050. I sak nr. 6056-2001 uttaler Regjeringsrätten, som er Sveriges høyeste forvaltningsdomstol, bl.a.: ”Frågan är då om bolagets verksamhet kan anses utgöra förmedling av värdepapper. Bolaget tar visserligen emot och viderebefordrar kundernas order att kjøpa eller sälja värdepapper til de samverkande fondskommissionärsbolagen. Transaktionerna och förhandlingarna genomförs emellertid därefter utan medverkan av bolaget. Eftersom bolaget inte deltar i transaktionerna eller förhandlingarna är bolagets verksamhet, även om bolaget bär en viss kreditrisk, inte att betrakta som förmedling av värdepapper.. De tjänster som bolaget tillhandehållar utgör därmed inte sådan värdepappershandel eller därmed jämförlig verksamhet som avses i 3 kap. 9 § ML eller motsvarande bestämmelse i direktivet. Omsättningen er således inte undantagen från skattplikt.”      At det her er tale om et selskap som etter det vi forstår, får sine inntekter fra fondsmeglerforetakene, kan i denne forbindelse ikke være av betydning. Med henvisning til den fremlagte FSA-kontrakten pkt 4.2 er det dessuten også her tatt høyde for at Selskapet vil kunne oppnå forvaltningshonorar fra forvalterne (verdipapirfondenes forvaltningsselskaper). Honoraret fra investorene skal i så fall reduseres tilsvarende. Det avgjørende er likevel at det i begge tilfeller er tale om ”formidling” i leddet mellom investor på den ene side og verdipapirforetaket eller verdipapirfondets forvaltningsselskap på den annen side, hvor det er de sistnevnte som utfører selve meglertjenestene i den forstand at fondsandeler skifter eier.

De svenske avgjørelsene er for øvrig i samsvar med EF-domstolens dom av 13. desember 2001i sak C-235/00 (CSC-saken). Dommen stiller krav om at en formidler må ha en selvstendig mellommannsstilling uten sammenfallende interesser med kjøper eller selger i handel med verdipapirer. Formidleren må ikke opptre som kjøper eller selgers representant.

I praksis er Selskapets befatning med kjøp og salg av fondsandeler også etter den nye FSA-avtalen begrenset til å fylle ut bestillinger av andeler eller salgsordre på vegne av investorene, besørge at investor undertegner og godkjenner handelen, sende papirene for kjøp eller salg til de respektive verdipapirfondenes forvaltningsselskaper. Det nye er at Selskapet også foretar betaling eller mottar salgssummen på vegne av investorene via Selskapets klientkonto. Selve meglertjenesten, slik dette er avgrenset EU-retten,  er det forvaltningsselskapene som utfører.

At forvaltningsselskapene avgiftsmessig kan sidestilles med verdipapirforetakene, fondsmeglerforetakene fremgår klart av forarbeidene. Det vises her til Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 124 hvor departementet etter å ha foreslått at unntaket for finansielle tjenester også skal omfatte meglertjenester knyttet til de hovedytelsene som foreslås unntatt, det vil si meglertjenester knyttet til forsikring, finansiering, omsetning av betalingsmidler og omsetning av finansielle instrumenter mv. tilføyer: ”Et slikt midlertidig unntak bør etter departementets også omfatte forvaltning av verdipapirfond. Departementet antar at det vil være uheldig å behandle dette annerledes enn aktiv forvaltning. I et verdipapirfond vil det være flere investorers midler som forvaltes og investorene eier andeler i fondet. Disse forskjellene er etter departementets syn ikke tilstrekkelig til å begrunne en ulik avgiftsmesig behandling. Det vises til ny § 5 b første ledd nr. 4 bokstav f.”

Forvaltningsselskapenes avgiftsmessige stilling er således begrunnet i likhetshensyn, ved at deres rolle i handel med verdipapirfondsandeler kan sammenlignes med verdipapirforetakenes handel med finansielle instrumenter.   Selv om forarbeider og avgiftsmyndighetenes retningslinjer for tolking av unntakene for finansielle tjenester har klare henvisninger til definisjoner og begreper i spesiallovgivningen, her verdipapirhandelloven, må det utvises en viss forsiktighet med å slutte direkte fra spesiallovgivningen i avgrensningen av unntakene for finansielle tjenester. Dette gjelder særlig når løsningen begrunnes i spesiallovgivningens særbestemmelser som ikke spesifikt er omtalt i forarbeider eller tolkingsuttalelser etc. slik innsender legger til grunn. Verdipapirhandelloven er vedtatt endret på flere punkter som får betydning for hva som anses som konsesjonspliktige investeringstjenester. Det vil etter det vi forstår, bl.a. bli stilt krav om konsesjon for rådgivere som etter dagens regler driver konsesjonsfritt. At dette ikke får betydning for disse rådgivernes avgiftsmessige stilling er åpenbart.

Innsender har lagt vekt på at begrepet ”meglingstjenester” i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e gjelder såkalt ”klassisk ordreformidling” også betegnet som aksjemegling eller fondsmegling. Skattedirektoratet er langt på vei enig i denne karakteristikken. Spørsmålet er imidlertid om tjenestene etter Selskapets FSA-avtaler er sammenfallende med denne type virksomhet.

Etter Skattedirektoratets vurdering er dette ikke tilfellet. Som nevnt er Selskapets befatning med kjøp og salg av verdipapirfondsandelene i praksis fortsatt begrenset til å fylle ut bestillinger av andeler eller salgsordre på vegne av investorene, besørge at investor undertegner og godkjenner handelen og sende dokumentene per faks til de respektive verdipapirfondenes forvaltningsselskaper. Dette er noe enhver investor kan besørge selv. Denne del av avtalen fremstår i like stor grad som i de tidligere FSA-avtalene, som et i seg selv unødvendig mellomledd, for å benytte den karakteristikk som ble benyttet i klagenemndas vedtak i klagesaken. At investorene nå i tillegg skal betale via Selskapet, slik at Selskapet blir konsesjonspliktig, endrer ikke på dette. Det fremstår tvert imot som enda mer åpenbart at det investorene i realiteten etterspør og betaler for, må være Selskapets rådgivning i forbindelse med utarbeidelse av investeringsstrategier og valg og oppfølging av kapitalforvalter. Uten rådgivningstjenestene fremstår Selskapet som et nærmest ”unødvendig mellomledd”. Dette skiller seg klart fra stillingen til en virksomhet som utfører såkalt ”klassisk ordreformidling”.

Innsender mener honorarberegningen viser at rådgivningen er underordnet ordreformidlingen i avtalen. Slik vi oppfatter avtalens punkt 4 vil Selskapets honorar avhenge av den løpende verdi av investors portefølje som omfattes av avtalen. Honorarets størrelse vil jo da nettopp bero på den strategi som er lagt for investeringene og hvilke kapitalforvaltere som er valgt. Honoraret har, så vidt vi forstår, således ingen direkte sammenheng med antall eller omfang av de salgs- eller kjøpsordre som formidles av Selskapet. Dette understreker at det ikke er tale om noen ordreformidlingsavtale i egentlig forstand. Også honorarfastsettelsen trekker i retning av at dette er en avtale som gjelder løpende forvaltning av en portefølje. Så lenge det ikke er tale om aktiv forvaltning er dette en type virksomhet som helt fra Storvikutvalgets innstilling har vært forutsatt å falle utenfor unntaket for finansielle tjenester.

Avgiftsunntaket for finansielle tjenester vil også kunne omfatte elementer av tilleggstjenester som i seg selv er avgiftspliktige. I slike tilfeller skal det vurderes konkret om det foreligger to eller flere selvstendige ytelser, eller om tilleggstjenesten er av en slik karakter at den må ses som en del av en avgiftsunntatt hovedytelse og som sådan omfattet av avgiftsunntaket. Departementet har i sin tolkingsuttalelse lagt til grunn at tjenester som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste, avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten. Dette vil gjelde hvor den tilknyttede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle hovedtjenesten og mindre vesentlig enn denne. Det vises til tolkingsuttalelsen punkt 4.

Som eksempel på tjenester hvor det ikke foreligger slik direkte tilknytning nevner departementet tjenester som beskrevet i verdipapirhandelloven § 8-1, som lyder: ”Som tilknyttede tjenester regnes:

  1. oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter,
  2. rådgivning med hensyn til foretaks kapitalstruktur, industriell strategi og lignende spørsmål,
  3. tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av selskaper,
  4. tjenester tilknyttet fulltegningsgaranti,
  5. investeringsrådgivning i forbindelse med finansielle instrumenter,
  6. tjenester i tilknytning til valutavirksomhet når dette skjer i forbindelse med ytelse av investeringstjenester,
  7. boksutleie…”

Etter Skattedirektoratets vurdering følger det av dette at FSA-tjenestene under en hver omstendighet ikke kan anses helt ut som en unntatt finansiell tjeneste.

Spørsmålet blir da om ordreformidlingen kan skilles ut som en særskilt tjeneste atskilt fra de avgiftspliktige rådgivningstjenestene og faktureres avgiftsfritt.

På samme måte som avgiftspliktige ytelser kan ses som en del av en avgiftsunntatt ytelse, vil en avgiftsunntatt ytelse også kunne anses som en del av en avgiftspliktig hovedtjeneste. Det avgjørende må i begge tilfeller være hva tjenesteyterens kunde i realiteten etterspør.

Prinsippet om hva som skal til for at en ytelse skal anses som integrert i en hovedytelse, er bl.a. behandlet i den såkalte CPP-saken, EF-domstolens dom av 25. februar 1999 i sak C-349/96. I følge dommen skal en ytelse anses sekundær og således som en del av en hovedytelse, når den for kunden, oppdragsgiver, ikke utgjør et mål i seg selv, men et middel til å utnytte tjenesteyterens hovedytelse på best mulig måte.

Etter Skattedirektoratets vurdering er dette en dekkende karakteristikk av Selskapets ordreformidling i FSA-tjenestene. Det vises igjen til klagenemndas begrunnelse i klagenemndssaken, hvor det ble lagt til grunn at selve ordreformidlingen, i seg selv, fremstod som ”et unødvendig mellomledd”. At Selskapet nå også foretar oppgjør endrer ikke dette forhold. Det investorene etterspør må med henvisning til CPP-saken fortsatt anses å være Selskapets rådgivning i forbindelse med utarbeidelse av investeringsstrategi og valg og oppfølging av kapitalforvalter.

Konklusjon

Selskapets FSA-tjenester omfattes ikke av unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav e.