Innsenders fremstilling av faktum og jus

Iht. de opplysningene som er gitt i anmodningen, legger Skattedirektoratet til grunn at selskapet, som er hjemmehørende i utlandet, planlegger å begynne med postordresalg til norske forbrukere.

I selskapets planer inngår samarbeid med norske næringsdrivende, som skal markedsføre selskapets virksomhet overfor sine kunder. I følge det opplyste, skal den næringsdrivende som utgangspunkt ikke motta vederlag for denne tjenesten. Utover nevnte samarbeid, foreligger det i følge det opplyste ikke noe interessefellesskap mellom den norske næringsdrivende og selskapet.

Etter å ha mottatt betaling fra kunden, vil selskapet sørge for forsendelse av varene til kundens adresse i Norge. Det er i denne forbindelse opplyst at kundens betaling vil dekke frakt og andre kostnader som påløper ved forsendelsen. Vareforsendelsen vil ha en verdi på under kr. 200.

En kopi av en standardavtale på engelsk fulgte anmodningen som vedlegg.

Selskapet har også vedlagt en uttalelse fra et fylkesskattekontor som konkluderer med at en utenlandsk selger som selger varer på postordre til norske forbrukere, skal registreres i merverdiavgiftsmanntallet ved representant når omsetningen passerer kr. 30 000. Fylkesskattekontorets begrunnelse for å pålegge selgeren å la seg registrere ved representant, er at selgeren leverer varene i Norge. I denne forbindelse vises det til Skattedirektoratets melding Av. nr. 14/1997, som omhandler et tilfelle hvor selgeren har påtatt seg ansvaret for fortolling og betaling av innførselsmerverdiavgift (salg på tollfrankovilkår). I meldingen uttaler Skattedirektoratet at det avgjørende for registrerings- og avgiftsplikten er om varene iht. alminnelige kjøpsrettslige bestemmelser leveres i Norge. Selskapet mener det er tvilsomt om fylkesskattekontorets konklusjon er korrekt, og ønsker gjennom en bindende forhåndsuttalelse å få avklart om det plikter å registrere seg ved representant for sin planlagte virksomhet.

Selskapet viser til at innførsel av varer som har en verdi på under kr. 200, er fritatt for merverdiavgift, jf. Finansdepartementet forskrift av 12. desember 1975 (nr. 12) om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel av varer, § 5 første ledd nr. 2. Etter selskapets oppfatning, kan således utenlandske næringsdrivende sende varer med verdi på under kr. 200 til norske forbrukere uten at merverdiavgiftsplikt oppstår. Selskapet ønsker å få denne oppfatningen bekreftet.

Dersom Skattedirektoratet mener at selskapets salg til norske forbrukere vil utløse avgiftsplikt, ønsker selskapet å få bekreftet at det likevel ikke vil oppstå plikt til registrering dersom det avtales at kunden skal betale merverdiavgiften ved henting av varene på postkontoret. I et slikt tilfelle vil man etter selskapets oppfatning ikke stå overfor samme faktum som Skattedirektoratet tok stilling til i Av. nr. 14/1997, idet denne meldingen gjaldt salg på tollfrankovilkår.

Avslutningsvis anfører selskapet at registreringsplikt for utenlandske næringsdrivende ved denne type salg vil innebære en ikke ubetydelig konkurranseulempe i forhold til norske næringsdrivende, idet registrering i Norge vil bety en betydelig ekstra administrativ kostnad. Det antas at det heller ikke fra avgiftsmyndighetenes side kan være ønskelig å pålegge utenlandske næringsdrivende en slik generell registreringsplikt, idet dette vil innebære en nærmest umulig kontroll- og håndhevelsesoppgave for avgiftsmyndighetene.

Skattedirektoratets vurderinger

Merverdiavgiftsloven § 58 b bestemmer at ordningen med bindende forhåndsuttalelser ikke gjelder ved innførsel av varer som nevnt i lovens kapittel 16. Spørsmål som knytter seg til hvem som er vareeier og som således plikter å betale innførselsmerverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 64, faller utenfor ordningen. Hvorvidt partene i herværende sak kan overlate til kunden å deklarere merverdiavgift ved avhenting av varer på postkontoret, må følgelig tas opp med tollvesenet.

Slik vi ser det, er spørsmålet i saken om selskapet vil omsette varer i Norge, jf. merverdiavgiftsloven § 1. En utenlandsk næringsdrivende som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, skal registreres ved representant når vedkommende her i landet har hatt avgiftspliktig omsetning på over kr. 30 000 i løpet av en 12 måneders periode, jf. merverdiavgiftsloven § 10 tredje ledd, jf. § 28 første ledd. Registreringsplikten er nærmere regulert i Finansdepartementets forskrift av 31. mars 1977 om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant mv. (nr. 71).

Merverdiavgiftsloven § 3 knytter for varer begrepet omsetning til "levering". Leveringsbegrepet er ikke nærmere presisert i merverdiavgiftsloven. I praksis blir det følgelig lagt til grunn at det kjøpsrettslige leveringsbegrepet er avgjørende ved avgiftsberegningen. Ved den nærmere vurderingen av hvor levering skjer, må en ta utgangspunkt i partenes avtale. I forbrukerkjøp er det ikke anledning til å avtale vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av forbrukerkjøpsloven, jf. forbrkjl. § 3 første ledd. Vi viser i denne forbindelse til den vedlagte standardavtalens pkt. 9.6, hvor det heter at "The rights and responsibilities of the parties to the Contract are entirely covered by Norwegian jurisdiction"

Iht. forbrkjl. § 7, skjer levering når varen "overtas av forbrukeren" dvs. når forbrukeren har fått varen i sin besittelse. I standardavtalens pkt. 2.4 heter det at "The delivery will be made to [kundens adresse]".

Forbrukerkjøpsloven knytter risikoens overgang til overtakelsen, jf. forbrkjl § 14. I standardavtalens pkt. 2.6 er det bestemt at kjøperen "take ownership of the Products at the point when [selskapet] initiates the dispatch of the package containing the Products…" Vi forstår dette dit hen at kjøperen inter partes blir eier av varene når selskapet overleverer disse til fraktfører, i dette tilfellet det utenlandske postvesenet. Selskapet skal i følge standardavtalens pkt. 2.5, likevel beholde risikoen for varene inntil de ankommer kundens adresse.

Når det gjelder selskapets anførsel om at registreringsplikt i et tilfelle som dette vil påføre utenlandske næringsdrivende en konkurranseulempe i forhold til norske næringsdrivende, viser vi til at bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 10 tredje ledd om utenlandske selskapers plikt til å la seg registrere ved representant ble innført for å motvirke konkurransevridning i disfavør av norske næringsdrivende, jf. Ot. prp. nr. 18 (76-77) side 3, første spalte.

Konklusjon

Selskapet plikter å la seg registrere i merverdiavgiftsmanntallet ved representant når omsetningen passerer kr. 30 000 i løpet av en 12 måneders periode, jf. merverdiavgiftsloven § 10 tredje ledd og forskrift nr. 71, jf. § 28 første ledd.