Som ledd i forvaltningen av et investeringsselskap, vurderer forvaltningsselskapet å kjøpe inn tjenester knyttet til driften av investeringsselskapet. Tjenestene omfatter blant annet ”due diligence” gjennomgang av aktuelle investeringsobjekter, markedsundersøkelser samt juridisk og revisjonsmessig bistand. En aktuell tilbyder av nevnte tjenester anførte at tjenestene måtte anses som finansielle forvaltningstjenester. Skattedirektoratet var ikke enig, og la til grunn at angjeldende tjenester ikke gjaldt kapitalforvaltningen som sådan, men i stedet måtte betegnes som ”støttetjenester” i relasjon til forvaltningen av investeringsselskapet.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

På bakgrunn av de opplysningene som er gitt i anmodningen, legger Skattedirektoratet til grunn at A er et investeringsselskap som har som formål å maksimere aksjonærenes verdier gjennom investeringer i eierandeler i selskaper innenfor energisektoren. A har ingen annen administrasjon enn daglig leder, og har derfor inngått en drifts- og administrasjonsavtale med forvaltningsselskapet B. I følge det opplyste, er C en aktuell underleverandør av tjenester til B.

Saken gjelder spørsmålet om leveranser av tjenester fra C omfattes av merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester, jf. merverdiavgiftslovens § 5 b første ledd nr. 4.

Når det gjelder Bs virksomhet, viser innsender til Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester, punkt 5.2, hvor det fremgår at tjenester knyttet til reell kapitalforvaltning, hvor vesentlige deler av oppfølgingsarbeidet foregår i forvaltningsselskapet, vil omfattes av unntaket for finansielle tjenester. Tjenester som har karakter av ren rådgivningsvirksomhet eller annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen, vil være avgiftspliktig.

I uttalelsen peker Finansdepartementet på tre hovedvarianter når det gjelder organisering av investeringsselskaper. I følge innsender, passer departementets tredje alternativ på forvaltningsavtalen mellom A og B:

”Avtalen kan også innebære at forvaltningsselskapet mot vederlag påtar seg å identifisere investeringsobjekter til investeringsselskapenes portefølje og gi råd om investeringer og portefølje, men at forvaltningsselskapet ikke har fullmakt til på vegne av investeringsselskapet til å  treffe beslutninger om investeringer. Kjøp og salg  besluttes således av investeringsselskapet selv. Departementet anser at tjenester knyttet til reell kapitalforvaltning hvor vesentlige deler av oppfølgingsarbeidet foregår i forvaltningsselskapet vil falle innunder unntaket for finansielle tjenester. I den grad et forvaltningsselskap også omsetter tjenester som har karakter av ren rådgivningsvirksomhet eller annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen vil dette være tjenester som faller utenfor unntaket for finansielle tjenester og være avgiftspliktig.”

Innsenders anfører at avtalen som er inngått mellom A og B, dels gjelder tjenester som gjelder forvaltning av investeringsselskap og dels tjenester som gjelder administrative ytelser. Innsender presiserer at hovedoppgaven/utfordringen for B er å identifisere gode objekter som A kan plassere midlene sine i. For å lykkes i denne sammenheng er B helt avhengig av et bredt tverrfaglig team. Tjenesten som B yter kan ifølge innsender deles i tre faser:

Identifikasjon av muligheter:
Mulighetene for kjøp eller salg kan oppstå ved målrettede søk, innkommende henvendelser og det å være godt plassert i ulike nettverk/miljø for å fange opp den deal-flow som er i markedet.

Evaluering av mulighetene:
For å kunne gjennomføre en kjøpstransaksjon må kjøpsobjektet sømfares nøye. Objektet må evalueres i forhold til de produkter og teknologier det eier, de markeder det adresserer, konkurransesituasjonen og lønnsomhetspotensialet. Dette betegnes som en kommersiell due diligence. I tillegg må det gjennomføres due diligence av alle finansielle, juridiske, og organisatoriske forhold. Gjennomføringen av disse oppgavene er helt avgjørende for å kunne vurdere om kanditaten er egnet til å kjøpe opp eierandeler i.

Regulering av transaksjonen:
Transaksjonene som B gjør, reguleres nesten utelukkende gjennom omfattende avtaleverk. I avtalene reguleres vederlagsmekanismene, styringsmekanismene for objektet, bruddmekanismene og exit-reglene. Avtaleverket er stort sett et resultat av krevende forhandlinger, med mange forhandlingsparametre og rom for kreativitet.

Drift- og administrasjonsavtalen, punkt 2, regulerer Bs oppgaver:

”2.1.1 Managementselskapet (B)  skal på vegne av Selskapet (A) finne frem til aktuelle investeringsmuligheter i henhold til strategi og retningslinjer fastsatt av styret, og deretter presentere disse for Selskapets styre.

2.1.2 Managementselskapet skal gjennomføre de investeringsbeslutninger som selskapets styre fatter. Managementselskapet skal ikke selv treffe investeringsbeslutninger på vegne av selskapet.

2.1.3 Managementselskapet skal kontinuerlig overvåke selskapets investeringsportefølje, holde selskapets styre løpende informert om status og utvikling i den enkelte porteføljebedrift samt anbefale tidspunkt for avhendelse av den enkelte investering. Realisasjon av investeringene besluttes av selskapet.

2.1.4 Managementselskapet skal delta aktivt som eierrepresentant fortrinnsvis gjennom styrerepresentasjon og for øvrig utøve eierrollen med sikte på størst mulig avkastning og i henhold til den strategi som er fastlagt av styret i Selskapet.

2.1.5 Managementselskapet skal utarbeide og fremlegge for Selskapets aksjonærer og styret kvartalsvise rapporter som estimerer verdimessig status for Selskapets portefølje og for de enkelte investeringer samt avholde årlige møter der status for Selskapet og porteføljebedriftene blir gjennomgått.”

Av pkt 2.2 fremgår det at Managementselskapet skal forestå driften av Selskapet. I den forbindelse skal Managementselskapet blant annet sørge for at Selskapets regnskap blir ført i samsvar med norsk lov samt utarbeide selvangivelse for Selskapet.

Av forvaltningsavtalens punkt 4.6, fremgår det at B skal ha mulighet til å kjøpe tjenester fra underleverandører, og at kostnadene i denne forbindelse skal bæres av A:

4.6  Selskapet skal dekke de kostnader som er nevnt nedenfor, samt andre tilsvarende kostnader:

• Revisjonshonorar for Selskapet.
• Eventuelt styrehonorar til Selskapets styre.
• Honorar til utenforstående tredjemenn i forbindelse med due diligence gjennomgang av aktuelle investeringsobjekter, herunder eksternt gjennomførte nødvendige markedsundersøkelser og nødvendig konsulentbistand, etter forutgående godkjennelse av Selskapets styre.
• Eventuell kurtasje, omsetningsavgifter, juridisk assistanse og revisjonsmessig bistand og liknende i forbindelse med erverv eller salg av aksjer eller andeler Selskapet eier.
• Utgifter knyttet til trykking og distribusjon  av årsberetning for Selskapet.
• Alle utgifter knyttet til Selskapets registrering i Brønnøysundregisteret, Verdipapirsentralen eller andre offentlige registre.
• Eventuell forsikringspremie for Selskapet og Selskapets eiendeler.
• Eventuelle utgifter knyttet til uavhengig verdivurdering av Selskapet.
• Alle utgifter som oppstår som direkte følge av lovpålagte krav til Selskapet.

Innsender opplyser at det er flere grunner til at partene ønsker å kjøpe inn tjenester fra underleverandører. Arbeidsmengden knyttet til forvaltningstjenestene er ikke konstant, og det kan til dels være store svingninger i aktivitetsnivået, avhengig av hvilke transaksjoner det til en hver tid jobbes med. I tillegg varierer kravet til kompetanse fortløpende, avhengig av hvor i investeringsfasen de ulike mulighetene befinner seg, samt hvordan karakteristikken av de ulike muligheter er.

Hvis avgiftsmyndighetene ikke kan akseptere at slike innkjøp kan gjøre avgiftsfritt, vil dette resultere i at B må ansatte flere. Dette vil igjen føre til at B i store perioder vil sitte på en unødig overkapasitet, noe som igjen vil medføre et betydelig høyere forvaltningshonorar.

Underleverandøren har resultatansvar for utføring av sine tjenester. Underleverandørens vederlag vil derfor i størst mulig grad bli forsøkt knyttet opp mot at den transaksjonen som leverandøren har vært involvert i blir en suksess for A.

Innsenders vurdering

Innsender anfører at i den grad en tredjepart utfører tjenester som ligger i kjernen av de finansielle forvaltningstjenestene som fremgår av avtalens punkt 2.1.1, jf. beskrivelsen av fasene ”identifikasjon av mulighet”, ”evaluering av muligheter” og ”regulering av transaksjonen”, må underleverandøren i samme grad som B være unntatt fra å beregne merverdiavgift.  Etter innsenders oppfatning, må underleverandørens ytelse i denne forbindelse betraktes som en unntatt finansiell tjeneste (forvaltning av investeringsselskapet). Dette fordi tjenesten ligger helt i kjernen av hovedmannens egen finansielle tjeneste. Underleverandørens tjeneste er ikke bare en nødvendig hjelpetjeneste, jf. sakene i EU- domstolen. Dette forsterkes ytterligere gjennom at det ofte er B selv som utfører arbeidet som underleverandøren benyttes til.

Dette resonnementet bygger innsender på det som fremkommer gjennom EU-domstolens dom av 5. juni 1997, den såkalte SDC saken.

I avsnitt 66, uttaler EU-domstolen at det er en betingelse for å anse en ytelse som unntatt at ytelsene sett under ett utgjør en særskilt helhet som oppfyller de spesifikke og vesentlige funksjoner for en unntatt transaksjon. EU-domstolens avgjørelse slår dermed fast at tjenester fra underleverandører vil kunne være omfattet av unntaket for finansielle tjenester dersom de er særskilte, spesifikke og vesentlige for den finansielle tjenesten. Av dommens avsnitt nr. 66 fremgår følgende:

”Der må sondres mellom den fritagne tjenesteydelse i direktivets forstand og den blotte levering af en faktisk eller teknisk tjenesteydelse, som for eksempel at et databehandlingssystem stilles til pengeinstituttets rådighet. I denne forbindelse må den nationale ret navnlig undersøge omfanget af datacentralens ansvar overfor pengeinstitutterne, herunder spørgsmålet om,  hvorvidt dette ansvar kun omfatter tekniske aspekter, eller om det også omfatter trasaktionernes specifikke og væsentlige elementer.”

Etter innsenders oppfatning, vil underleverandørens tjenester, i relasjon til B, være særskilte, spesifikke og vesentlige funksjoner for den unntatte finansielle tjeneste.

Innsender henviser til sitater hentet fra Merverdiavgiftshåndboken, kapittel 5B.3.4.9, som, etter innsenders oppfatning, underbygger at underleverandøren av forespurte tjenester yter en avgiftsfri finansiell tjeneste:

”Det er ikke tilstrekkelig at tjenesten som sådan er vesentlig og nødvendig for tjenestemottakeren gjennomføring av den unnlatte finansielle tjenesten. Tilfeller hvor tjenesten som omsettes kun er en støtte til den finansielle virksomhetens egen fremstilling av en unntatt finansiell tjeneste vil derfor ikke omfattes av unntaket. Et eksempel på dette er levering av systemløsninger som retter seg mot bankenes virksomhet med kunde og kontoinformasjon, oversikt og administrasjon av innlån og utlån mv.”

Innsender anfører at underleverandørens tjeneste, i relasjon til B, ikke bare er en støtte. Underleverandøren utfører samme tjeneste som B selv normalt utfører. Underleverandøren opererer altså i det som kan kalles kjernen av en finansiell forvaltningstjeneste.

”Tjenesten fra underleverandøren må altså inngå som et ledd  i selve den finansielle transaksjonen for å omfattes av unntaket. Dette innebærer at den som omsetter tjenesten må ha ansvaret for å gjennomføre hele eller deler av den finansielle tjenesten som er omfattet av unntaket.”

Underleverandøren har etter innsenders oppfatning, ansvaret for å gjennomføre hele eller deler av den finansielle tjenesten som er omfattet av unntaket.

”Når den unntatte tjenesten har karakter av å være en transaksjon, kan den bli utført av ulike aktører som til sammen utgjør den unntatte finansielle transaksjonen.”

”Av domspremissene fremgår det at unntaket fra avgiftsplikt ikke er avhengig av at tjenesten utføres av en viss type foretak. Det er heller ikke betinget av at tjenesten utføres av en tjenesteyter som har et rettsforhold med for eksempel en banks sluttkunde. Videre fremkom det at en finansiell tjeneste som har karakter av en transaksjon kan bli utført av ulike aktører som til sammen utgjør den unntatte finansielle transaksjon.”

Innsender anfører at det i dette tilfellet nettopp er slik at transaksjonen som skjer består i at A kjøper opp eierandeler i selskap. Når underleverandør brukes vil dette innebære det at flere aktører involveres i transaksjonen, noe som altså til sammen utgjør den finansielle tjeneste, dvs. oppkjøp av eierandeler. Når underleverandør brukes, kan det også skje at vedkommende gjennomfører alle tre fasene beskrevet ovenfor, inkludert også selve transaksjonen (kjøpet av eierandelen).

Når B kjøper tjenester som ligger innenfor kjerneområdet for sine egne finansielle tjenester, jf. avtalens punkt 2.1.1, skal underleverandøren, etter innsenders oppfatning, fakturere tjenestene uten merverdiavgift. For det første, fordi underleverandørens tjeneste vil være en selvstendig finansiell tjeneste i denne sammenheng. For det andre, fordi tjenesten fra B og underleverandør på denne måten til sammen vil utgjøre en samlet finansiell forvaltningstjeneste.

Hvis Skattedirektoratet skulle være av den oppfatning at underleverandøren overfor B skal fakturere tjenester som omfattes av avtalens punkt 2.1.1 med merverdiavgift, vil partene vurdere å innrette seg slik at A inngår slike avtaler direkte med tredjeparter. Innsender anfører at det i et slikt tilfelle, ikke kan være riktig å anse tredjemann som en avgiftspliktig underleverandør til B. En slik avtale må da anses som en del av den eksterne forvaltning av investeringsselskapet som A kjøper inn. B og andre kontraktsparter må da anses å utfylle hverandre slik at de sammen forvalter investeringsselskapet A, jf. Merverdiavgiftshåndboken, hvor det fremgår at ulike aktørers leveranser til sammen kan utgjøre den unntatte finansielle tjenesten.

Etter innsenders oppfatning, vil imidlertid tjenester fra tredjeparter være like mye omfattet av unntaket for finansielle tjenester dersom avtalen inngås med B, som om det skjer direkte med A.

Skattedirektoratets vurdering

Merverdiavgiftsloven § 13 slår fast at det som hovedregel skal betales avgift av omsetning av alle tjenester. Merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 unntar finansielle tjenester, herunder  forvaltning av verdipapirfond, jf. bestemmelsen bokstav f). Av Innst. S. nr. 325 (2000-2001) kap. 7, fremgår det at Finanskomiteens flertall ba Regjeringen om å påse at likeartede finansielle tjenester som utøves ved forvaltning av verdipapirfond og investeringsselskap, avgiftsmessig blir behandlet på samme måte.

I Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester, har departementet fulgt opp Finanskomiteens oppfordring. Det fremgår av fortolkningsuttalelsen, punkt 5.2, at tjenester knyttet til reell forvaltning av investeringsselskapets kapital, hvor vesentlige deler av oppfølgingsarbeidet foregår i forvaltningsselskapet, omfattes av unntaket for finansielle tjenester. Tjenester som forvaltningsselskapet yter og som har karakter av ren rådgivningsvirksomhet eller annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen, vil være avgiftspliktig.

Vi legger til grunn at innsenders beskrivelse av de av Bs ytelser som er omtalt i forvaltningsavtalens punkt 2.1, som direkte regulerer forvaltningen av As investeringer, omfattes av ovennevnte uttalelse. Så vidt vi kan se, åpner imidlertid ikke avtalen for at B kan overlate ansvaret for disse ytelsene til andre. Spørsmålet i saken er derfor begrenset til om underleveranser til B også omfattes av departementets uttalelse, mao. om underleverandører av tjenester som omhandles i punkt 4.6 kan sies å drive reell kapitalforvaltning.

Det synes å fremgå av Finansdepartementets fortolkningsuttalelse at departementet ikke har ment å utvide unntaket til også å omfatte underleveranser til et forvaltningsselskap. Vi viser til at departementet forutsetter at kapitalforvaltningen skal foregå i forvaltningsselskapet.

Ved å avgrense unntaket mot ren rådgivningsvirksomhet og annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen, presiserer departmentet at det er selve kapitalforvaltningen, som sådan, som omfattes av unntaket. Vi tolker dette dithen at tjenesteleverandører som ikke har resultatansvar for hele eller deler av kapitalforvaltningen, ikke omfattes av departementets uttalelse. Etter vår oppfatning, er det mest nærliggende å anse underleveranser av markedsundersøkelser, konsulentbistand, juridisk assistanse og revisjonsmessig bistand, se drifts- og administrasjonavtalen, punkt 4.6, som ”støttetjenester” i relasjon til Bs kapitalforvaltning.

Konklusjon

C plikter å beregne avgift ved omsetning av tjenester som er omhandlet i punkt 4.6 i drift- og administrasjonsavtalen, jf. merverdiavgiftsloven § 13.