Important information

This page is not available in English.

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 3426

  • Published:
  • Avgitt 24 January 2006
Whole serial number KMVA 3426

SAKEN GJELDER: KLAGE TIL KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 24. januar 1996 i sak nr 3426 vedrørende reg nr xxx xxx xx – A A/S.

IM-TVP-JFL/ack

Ved fylkesskattekontoetrs ekspedisjon av 3.januar 1995 fikk Skattedirektoratet oversendt til forberedende behandling klage av 14.oktober 1994 til Klagenemnda for merverdiavgift fra advokat B på vegne av klageren. Med fylkesskattekontorets ekspedisjon fulgte sakens dokumenter, herunder klagen og fylkesskattekontorets redegjørelse for saken.

Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter, har Skattedirektoratet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd første punktum, besluttet å ville avgjøre saken selv i stedet for å fremme den for klagenemnda.

Til klagen skal bemerke: Klagen gjelder fylkesskattekontorets vedtak av 23.mars 1994 om tilbakeføring av fradragsført inngående avgift for 1992 og 1993 med hhv kr 38.095 og kr 32.613 ­ vedrørende markedsføringsbidrag og serviceavgift som er betalt til Norges Xforbund.

Klageren, som er en produksjonsbedrift, betaler markesføringsbidrag og serviceavgift til Norges Xforbunds servicekontor, basert på bedriftens omsetning. Avregningen av markedsføringsbidraget og serviceavgiften med tillegg av merverdiavgift har utelukkende vært foretatt på grunnlag av månedlige gireringer fra klager til Norges Xforbunds servicekontor. Det foreligger intet annet bilag/salgsdokument som dokumentasjon for betalingene.

Etter det opplyste mottar klageren hver måned giroblanketter fra forbundets servicekontor som for markedsføringsbidragets vedkommende ser slik ut:
Eventuell serviceavgift er angitt som serviceavgift i tillegg.

Bereg­ningen av bidraget blir foretatt av klageren, som også foretar beregning av merverdiavgift. Det er opplyst at denne fremgangsmåte har vært praktisert i 15 år. Avgiftsbeløpene er utgående avgift for servicekontoret og inngående avgift hos klageren.   ­

Fylkesskattekontoret begrunner tilbakeføringen av fradragsført inngående avgift med at  bankgirokvitteringer ikke er tilfredsstillende legitimasjon for fradragsføring av inngående avgift. Bankgirokvitteringene inneholder ingen beskrivelse av varens eller tjenestens art, slik det er påkrevet etter § 2, 1.ledd i Finansdepartementets forskrift av 14.10.1969 om innhold av salgsdokumenter mv., forskrift nr. 2. Grunnlaget for beregning av merver­diavgift og dessuten selve avgiftsbeløpet er oppført i bankgiroblanketten av klageren selv. Av kontrollhensyn kan en slik praksis ikke aksepteres, og fylkesskattekontoret vil derfor ikke kunne godta fradragsføring av inngående avgift.

Klagerens advokat anfører at den praksis som er benyttet ikke kan ses å by på kontrollproblemer. Alternativet er at klageren sender de tall som selskapet selv påfører giroblanketten inn til Norges X­forbund. Norges Xforbund må så føre disse tallene over på blanketten -  for så å sende den i utfylt stand til klage­ren for betaling.

Slik praksis er i dag, er kontrollhensynet fullt ut ivaretatt. Kontrollen blir ikke bedre ivaretatt om klageren sender omsetningstallene inn til Norges Xfor­bund. Det må være tillatt å være litt praktisk og å utføre innkrevingen  av markedsføringsbidraget slik det er gjort hittil. Han viser til at en tilsvarende ordning blir praktisert innen landbruksnæringen og fiskerinæringen. Som eksempel nevner han at ved slakterier og meierier er det mottakeren av ytelsene som utsteder fakturaen og foretar oppgjør med full fradragsrett for slakteri og meieri. For øvrig hevder han at kravet til spesifikasjon i forskrift nr. 2 § 2, 1.ledd litr.c er oppfylt. På samtlige bankgiroblanketter er det oppført "MB" for markedsføringsbidrag og dessuten en prosentsats der hvor det kun gjelder det, eller "MB" for markedsføringsbidrag og serviceavgift. Dette viser klart hvilken tjeneste betalingen gjelder for, hevdes det. Spesifikasjonskravet må således anses opp­fylt.

Etter merverdiavgiftsloven § 25 er det ikke adgang til å fradragsføre inngående avgift som ikke kan legitimeres ved forskriftsmessig bilag. Bestemmelsen må ses i sammenheng med merverdiavgiftsloven § 44 som pålegger registrerte næringsdrivende å utstede salgsdokument som faktura, nota eller regning ved omsetning til andre næringsdrivende og de nærmere bestemmelser i Finansdepartementets forskrift om innhold av salgsdokumenter m.v. (nr. 2), fastsatt med hjemmel i § 45.

Ved siden av nærmere angivelse av hva som anses som salgsdokument, stiller forskriftens § 2 krav til nummerering, datering, angivelse av leverandørs og mottakers navn og adresser, en klar beskrivelse av ytelsens art, kvantum eller omfang, vederlaget og leveringssted. Fra 1. september 1995 er det videre krav om at bilaget skal påføres selgers organisasjonsnummer etter enhetsregisterloven etterfulgt av bokstavene MVA.

For å hindre urettmessig fradragsføring, er man i praksis streng med hensyn til at de formelle krav til salgsdokumenter er fulgt for at de skal godtas som legitimasjon for fradragsføring av inngående avgift.

Skattedirektoratet vil presiserer at rene betalingsbilag som bankgiroblanketter, ikke er salgsbilag etter merverdiavgiftsloven § 25, jf forskrift nr 2. Videre må det konstateres at den tekst som omhandlede blanketter er påført heller ikke medfører at de tilfredsstiller kravene til slike salgsbilag.

Det er således klart at forholdet uten ytterligere dokumentasjon, gir klart grunnlag for å tilbakeføre de fradragsførte beløp.

I nærværende tilfelle er det tale om en langvarig etablert praksis mellom et bransjeforbund og en bedrift.

I brev av 30.juni 1994 (vedlegg til klagen) har revisjonsselskapet til Norges Xforbund redegjort for forholdet og dessuten bekreftet at den avgift de enkelte leverandører trekker fra som inngående avgift blir innberettet på omsetningsoppgaven til forbundet. ­Staten er således ikke unndratt avgift. Det hevdes at det er fullt mulig å kon­trollere såvel avgiftsgrunnlag som avgiftsbeløp.            Under behandling av saken i direktoratet har vi vært i forbindelse med forbundets revisor, som opplyste at man ville endre den gjeldende praksis slik at man får et salgsdokument  tilpasset bestemmelsene i forskrift nr 2. Dette var uansett nødvendig etter endringen i § 2 som trådde i kraft 1.september 1995.

Skattedirektoratet kan ikke se noen praktiske hindringer for at partene sørger for å utstede korrekt salgsbilag og forutsetter at forholdet bringes i orden.

På bakgrunn av at klager i ettertid må anses å ha dokumentert at de fradragsførte beløp refererer seg til avgiftspliktige ytelser fra forbundet, finner vi etter en konkret vurdering at fradragsføringen til tross for de påviste bilagsmangler, bør godtas.

Skattedirektoratet har etter dette truffet slik
v e d t a k:
Den påklagede etterberegning oppheves.

Avgiftsavdelingen

Johan von der Fehr avdelingsdirektør                                        Inge Moen