Important information

This page is not available in English.

Skatteklagenemnda

Dekning av sakskostnader

  • Published:
  • Avgitt: 22 August 2018
Whole serial number Stor avdeling 01 NS 121/2018

Saken gjelder krav på dekning av sakskostnader. Skattepliktige krevde dekket sakskostnader med kr 169 332,5. Skattekontoret tilkjente sakskostnader med kr 69 280. Spørsmålet i saken er om sakskostnader pådratt før førsteinstansens vedtak kan tilkjennes.

 

Klagen tas delvis til følge.

Lovhenvisninger:

skatteforvaltningsloven § 5-9

 

Skattekontorets redegjørelse

Skatt x har gitt følgende redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd:

«Saksforholdet:

I skattekontorets vedtak av 4. mai 2015 ble A nektet fradrag for tap på gjeldsporteføljer for inntektsårene 2010-2012. Skattekontoret mente at A fradragsførte tapene for tidlig da fordringene i realiteten ikke kunne anses endelig konstatert tapt.

Saken ble først tatt opp av skattekontoret i desember 2011. Frem til vedtak ble fattet i mai 2015 var det mye og omfattende korrespondanse, samt et møte mellom den skattepliktige og skattekontoret vedrørende spørsmålet om når tap på gjeldsporteføljer skulle anses endelig lidt jf. sktl § 6-2.

Ved likningen for inntektsårene 2010-2012 hadde A lagt til grunn at tap på gjeldsporteføljene skulle fradragsføres skattemessig etter en analogisk anvendelse av de samme kriterier som for tap på kundefordringer, jf. FSFIN § 6-2-1 bokstav b. Dette var basert på et vedtak fattet av skattekontoret for et annet selskap innen konsernet.

Skattekontoret mente at fordringene måtte følge FSFIN § 6-2-1 bokstav a, siden skattepliktige drev med oppkjøpsinkasso.

Skattekontoret mente videre at kostprisen skulle fastsettes til en forholdsmessig del av den samlede omsetningsverdi, og ikke av pålydende, da pålydende ikke reflekterte omsetningsverdien på den enkelte fordring. Ved fordeling etter pålydende ville fordringer uten markedsverdi fått tildelt kostpris. Det fremgikk av faktum at skattepliktige forventet innbetalinger på gjeldsporteføljene i mer enn 10 år. Til tross for dette ble de skattemessig avskrevet etter 6 måneder. Det var derfor ofte innbetalt betydelige beløp på fordringer som var skattemessig nedskrevet, noe som medførte store sprik i regnskapsmessig og skattemessig inntekt. Skattekontoret mente at skattepliktige fradragsførte kostpris for tidlig og at fordringene i realiteten ikke var endelig konstatert tapt. Beløpene som var ansett som skattemessig realiserte tap for inntektsårene 2010-2012 var derfor for høye.

Selv om det ikke var noe rettslig grunnlag for å legge den regnskapsmessige tidfestingen til grunn skattemessig, konkluderte skattekontoret med at skattepliktig inntekt for inntektsårene 2010-2012 skjønnsmessig skulle fastsettes lik regnskapsmessig resultat for de samme inntektsårene, da dette ga et riktigere uttrykk for skattemessig fradrag for kostpris knyttet til løpende innbetalinger på enkeltkrav. Lignl. § 8-1 ble brukt som hjemmel for at regnskapet skulle legges til grunn ved fastsettelsen av faktum.

Skattekontoret mente at As gjennomførte fradragsføring av tap på fordringer i hovedsak måtte karakteriseres som skattemessig nedskrivning og ikke ett utrykk for endelig konstaterte tap på fordringer.

Skattekontoret mente at fradragsføringen som skattepliktige hadde gjort gjennom RF 1217 var feil og inntekten til skattyter ble økt tilsvarende fradragsføringen i RF 1217, med kr [...], for inntektsårene 2010-2012.

Skattepliktige klagde til skatteklagenemnda over skattekontorets vedtak den 8. juni 2015. Skattepliktige hevdet primært at vedtaket til skattekontoret ga uttrykk for gjeldende rett og at skattekontoret var bundet av denne praksisen. Videre hevdet skattepliktige at det ikke var hjemmel for å bygge skatteregnskapet på årsregnskapet.

I vedtak av 22. desember 2016 omgjorde skattekontoret sitt eget vedtak og ga skattepliktige fullt medhold. Begrunnelsen for denne avgjørelsen var at skattepliktige hadde innrettet seg etter tidligere klagebehandling ved skattekontoret. Det ble ved vurderingen lagt vekt på hensynet til innrettelse og forutberegnelighet. Skattepliktige ble i vedtaket gjort oppmerksom på at skatteetaten for fremtiden ville legge til grunn en ny metode for fradragsføring av tap på gjeldsporteføljer, og ikke metoden A hadde lagt til grunn.

I brev av 3. februar 2017 fremmet A, ved fullmektig B fra C, krav om dekning av sakskostnader. Det ble vist til at A i forbindelse med klageprosessen har hatt utgifter til nødvendig sakkyndig bistand på kr 169 332,50. Det ble videre vist til at utgiftene var vesentlige og var dokumentert ved vedlegg.

Skattekontoret fant i vedtak å gi skattepliktige delvis medhold i kravet om dekning av sakskostnader. Sakskostnadene som ble dekket var de som var pådratt etter skattekontorets vedtak av 4. mai 2015 og var på kr 69 260. Kostnader pådratt før dette tidspunkt ble ansett for å være pådratt i forbindelse med sakens opplysning.

I brev av 31. august 2017 klager A over vedtaket. Det vises til at A har hatt utgifter til sakkyndig bistand fra C på totalt kr 169 332,50, og skattepliktige krever at sakskostnadene dekkes fullt ut.

Skattepliktig anfører:

Skattepliktige, ved fullmektig, anfører at utgangspunktet i skatteforvaltningsloven § 5-9 er at sakskostnader skal tilkjennes fullt ut såfremt lovens vilkår er oppfylt.

A mener det kun er i spesielle tilfeller at kostnadene kan avkortes og at en naturlig forståelse av lovens ordlyd og forarbeider tilsier at avkortning av sakskostnader er unntaket, ikke hovedregelen.

Skattepliktige mener det er feil når skattekontoret tilsynelatende legger til grunn at kostnadene er pådratt i forbindelse med skattyters lovpålagte opplysningsplikt, og derfor ikke kan dekkes i henhold til skfvl. § 5-9. Avskjæringsregelen om at sakskostnader pådratt før førsteinstansens vedtak ble fattet er begrunnet i legislative hensyn, at skattyter har en lovpålagt opplysningsplikt og at kostnader pådratt i forbindelse med oppfyllelse av opplysningsplikten ikke skal kunne kreves dekket.

Fullmektig viser til at det i denne saken i svært begrenset grad har vært knyttet kostnader til bistand i forbindelse med oppfyllelse av den lovpålagte opplysningsplikten. Det vises til at det i denne saken allerede forelå et kontorvedtak fra skattekontoret vedrørende et av konsernselskapene i A konsernet. Der ble det lagt til grunn at skattemessig fradrag for tap på fordringer kan gjøres ved anvendelse av de samme kriterier som for tap på kundefordringer. Konsernet har innrettet seg lojalt etter den lovforståelsen og da A senere mottok varsel om endring av ligningen innebar dette en endring i skattemyndighetenes lovforståelse. Det viser at denne saken har vært av utpreget juridisk karakter, og fullmektig viser til at kostnadene i all hovedsak har vært pådratt i forbindelse med lovforståelsesspørsmålet.

Det vises videre til at det i større skattesaker er vanlig at de juridiske aspektene i saken belyses fra skattepliktiges side, og at det gjelder denne saken især da den knyttet seg til endring i skattekontorets lovforståelse.

A anfører at faktiske opplysninger uansett ikke vil være tema for merknadsbrev til utkast til vedtak, da saken på dette tidspunktet fra skattemyndighetenes side ble ansett tilstrekkelig opplyst til å treffe et vedtak. Skattepliktige mener derfor at andelen av sakskostnadene som er pådratt i forbindelse med merknader til utkast til vedtak utvilsomt må anses å være kostnader som kan kreves dekket etter skfvl. § 5-9.

Skattepliktige viser til at skfvl. § 5-9 bygger på forvaltningsloven § 36, og mener praksis etter denne bestemmelsen ikke er entydig i forhold til skattekontorets standpunkt i vedtaket av 26. juni 2017. Det vises i den sammenheng til SOM – 2014-1963, der det fremgår at rimelighetshensyn tilsier at parten står noe annerledes der forvaltningen etter å ha mottatt innsigelser fatter vedtak i partens disfavør, som senere blir endret til skattepliktiges gunst. Skattepliktige mener at når skattekontoret endrer vedtaket på bakgrunn av endret lovforståelse vil det klart stride mot rimelighetshensyn og skatteforvaltningslovens formål dersom man i slike tilfeller ikke skal få dekket det vesentlige av sine sakskostnader.

Avslutningsvis viser A til at dersom det utelukkende kun gis dekning for sakskostnader pådratt etter vedtak er fattet, vil det gi skattyter et sterkt incentiv til ikke å innhente juridisk bistand før etter førsteinstansens vedtak foreligger. Det er uheldig og skattepliktige mener det er nærliggende å tro at dette vil føre til at flere uriktige vedtak vil bli truffet, noe som igjen kan medføre at flere vedtak påklages til Skatteklagenemnda og tilsvarende klageorganer.

På denne bakgrunn krever A at sakskostnader på kr 169 332,50 skal dekkes i sin helhet.

Skattekontorets vurdering av klagen:

Krav om dekning av sakskostnader skal vurderes etter skatteforvaltningsloven § 5-9.

Bestemmelsen lyder:     

"§5-9. Sakskostnader

  1. Når skattemyndighetenes enkeltvedtak blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes vedkommendes eget forhold eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det
  2. Spørsmålet om dekning for sakskostnader avgjøres av den myndigheten som endrer vedtaket. Spørsmålet avgjøres likevel av

    a) skattekontoret når endringsvedtaket er truffet av Skatteklagenemnda

    b) Oljeskattekontoret når endringsvedtaket er truffet av Klagenemnda for petroleumsskatt.

  3. Fristen for å sette fram krav om dekning av sakskostnader er seks uker etter at melding om endringsavgjørelsen er kommet fram.
  4. Avgjørelse om sakskostnader kan påklages i samsvar med reglene om klage over enkeltvedtak om skattefestsetting i kapittel 13."

Klagefristen er seks uker, jf. sktfvl § 13-4. Skattekontoret har gitt skattepliktige utsettelse med klagefristen i tre uker til 31. august 2017. Klage over avgjørelse om dekning av sakskostnader er således rettidig.

Vilkårene for å få tilkjent sakskostnader er at et vedtak er endret til gunst for vedkommende, at de aktuelle kostandene har vært vesentlige og nødvendige for å få endret vedtaket og at endringen ikke skyldes eget forhold hos den vedtaket retter seg mot eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll.

Vilkåret om at skattemyndighetene har endret enkeltvedtak til gunst for skattepliktige er innfridd.

Skattekontoret må videre ta stilling til om sakskostnadene som er fremmet er vesentlige. I forarbeidene Prop. 37 L er følgende uttalt om forvaltningslovens vesentlighetskrav:

"I kravet om at kostnadene må være "vesentlige" ligger blant annet at bagatellmessige kostnader slik som for eksempel porto ikke dekkes, I utgangspunktet dekkes heller ikke partenes tap ved tidsspillet, slik som tapt arbeidsfortjeneste. Dette utgangspunktet kan imidlertid fravikes der det foreligger et åpenbart tap på grunn av nødvendig fravær som lønnsmottaker. Utgifter til advokat og annen sakkyndig bistand vil som hovedregel regnes som en "vesentlig" kostnad."

Hva som regnes som vesentlige sakskostnader må vurderes ut fra skattepliktiges økonomiske forhold. Det er fremmet et krav om dekning av sakskostnader på kr 169 332,50 påløpt i forbindelse med juridisk bistand, og det er klart at vilkåret om at sakskostnadene er vesentlig er oppfylt.

Videre er det bare kostnader som er nødvendige for å få endret vedtaket som kan kreves dekket. Det betyr at det må være sammenheng mellom de kostnadene som kreves dekket og endringen av vedtaket.

Skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd bygger på forvaltningsloven § 36 første ledd. Vilkårene i bestemmelsen er i utgangspunktet ment å ha samme innhold som tilsvarende formuleringer i forvaltningsloven, men bestemmelsen må også tolkes i lys av at de skattepliktige selv er gitt en større del av ansvaret for sakens opplysning.

Det vises til forarbeider til bestemmelsen, Ot.prp 38 L (2015-2016) pkt. 11.10.3:

"Lovforslaget § 5-9 første ledd bygger på forvaltningsloven § 36 første ledd. Det foreslås at vilkårene for å tilkjenne sakskostnader skal være at de aktuelle kostnadene har vært vesentlige, nødvendige for å få endret vedtaket og at endringen ikke skyldes eget forhold hos den vedtaket retter seg mot eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll, eller at andre særlige forhold taler mot det. Vilkårene er i utgangspunktet ment å ha samme innhold som tilsvarende formuleringer i forvaltningsloven, men bestemmelsen må også tolkes i lys av at de skattepliktige selv er gitt en stor del av ansvaret for sakens opplysning på skatteforvaltningsområdet. Det vil for eksempel ikke kunne tilkjennes sakskostnader for kostnader som den skattepliktige har pådratt seg før førsteinstansens vedtak ble fattet. Selv om det i noen tilfeller vil kunne være tilfeldig hvorvidt arbeidet for å få endret et vedtak skjer på et tidlig tidspunkt (før førte vedtak) eller senere (under behandling av klagesaken), vil slike kostnader på dette stadium i saken normalt måtte anses som pådratt i forbindelse med oppfyllelse av opplysningsplikten, og derfor ikke som nødvendige for å få endret vedtaket."

Det må altså tas hensyn til at skattepliktige har en omfattende opplysningsplikt og at det på skattefastsettingens område er skattepliktige som har hovedansvar for sakens opplysning. Skattemyndighetenes utredningsplikt er derfor ikke like omfattende som den kan være på andre forvaltningsområder.

Som det fremgår av forarbeidene vil det som utgangspunkt ikke kunne tilkjennes sakskostnader for kostnader som den skattepliktige har pådratt seg før førsteinstansens vedtak ble fattet. Forarbeidene sier videre at selv om det er tilfeller hvor det er tilfeldig hvorvidt arbeidet med å få endret vedtaket på et tidlig tidspunkt eller senere, vil kostnader på det stadium i saken normalt måtte anses som pådratt i forbindelse med opplysningsplikten, og dermed ikke nødvendige.

A mener det er feil at skattekontoret legger til grunn at kostnadene er pådratt i forbindelse med skattyters lovpålagte opplysningsplikt. Det hevdes at det i denne saken i svært begrenset grad har vært knyttet kostnader til bistand i forbindelse med oppfyllelse av den lovpålagte opplysningsplikten. Skattepliktige mener saken har vært av utpreget juridisk karakter, og fullmektig viser til at kostnadene i all hovedsak har vært pådratt i forbindelse med lovforståelsesspørsmålet. Det vises videre til en uttalelse fra Sivilombudsmannen 2014-1963 om at rimelighetshensyn tilsier at parten står noe annerledes der forvaltningen etter å ha mottatt innsigelser fatter vedtak i partens disfavør, men senere endrer til skattepliktiges gunst.

Skattekontoret er enig i at dette har vært en kompleks sak og at det derfor har vært nødvendig for skattepliktige å søke sakkyndig bistand i denne saken. Det har vært omfattende korrespondanse i saken, både med brev og e-post, samt møte mellom skattepliktige og skattekontoret. Skattekontoret er imidlertid ikke enig i at saken i all hovedsak har vært knyttet til lovforståelsesspørsmålet. Det vises til at skattekontoret hele tiden har bedt skattepliktige om ytterligere opplysninger og tilleggsopplysninger i saken. Det er blant annet bedt om informasjon knyttet til gjeldsporteføljer for årene, bedt om en sammenstilling og klargjøring av tidligere opplysninger og det er anmodet om historikk over porteføljer hva gjelder regnskapsmessig og skattemessig behandling. Det vises i denne forbindelse til dokumenter vedlagt denne redegjørelsen.

I uttalelsen fra Sivilombudsmannen som skattepliktige viser til, fremgår det også at det fleste er innforstått med at kostnader påløpt før vedtak ikke dekkes dersom varselet frafalles eller vedtaket blir fattet i partens favør. Skattepliktige hevder at det vil stride mot rimelighetshensyn og skatteforvaltningslovens formål dersom man ikke skal få dekket det vesentlige av sine sakskostnader når vedtaket endres på bakgrunn av endret lovforståelse. Skattekontoret bemerker at det ikke er helt korrekt at endret lovforståelse er bakgrunnen for at vedtaket ble endret til skattepliktiges gunst. A hadde innrettet seg etter en tidligere klagebehandling ved skattekontoret for et annet selskap i konsernet. Skattekontoret var ikke enig i metoden som ble lagt til grunn der, men fant av hensyn til innrettelse og forutberegnelighet å omgjøre vedtaket av 4. mai 2015 til gunst for skattepliktige. Det ble samtidig gjort oppmerksom skattekontoret mente at metoden A hadde lagt til grunn ikke var riktig, og at skatteetaten for fremtiden ville legge til grunn en ny metode for fradragsføring av tap på gjeldsporteføljer. Det ble også opplyst at skattepliktige ville bli informert når det ble aktuelt å bruke den nye metoden.

A anfører at andelen av kostnadene som er påløpt i forbindelse med merknadsbrev til utkast til vedtak uansett ikke kan anses for å være faktiske opplysninger. Sakskostnader som er pådratt i den forbindelse må etter skattepliktiges syn utvilsomt anses for kostnader som kan kreves dekket av sktfvl. § 5-9. Skattekontoret er enig med skattepliktiges anførsel på dette punktet. Når skattekontoret sender ut et utkast til vedtak, må man anta at det foreligger tilstrekkelige opplysninger til at skattemyndighetene kan fatte et vedtak. Skattekontoret kan ikke se at det er innkommet nye opplysninger etter at utkast til vedtak er sendt til skattepliktige. Kostnader knyttet til merknadsbrev til utkast til vedtak med kr 39 150 kan ikke anses som pådratt i forbindelse med opplysningsplikten, og bør derfor dekkes i tillegg til kostnader på kr 69 260 som er pådratt i forbindelse med utarbeidelse av klagen.

Skattekontoret fastholder at A ikke skal få dekket sakskostnadene på kr 169 332,50 fullt ut. Det er ved vurderingen lagt vekt på at store deler av kostnadene er påløpt før skattekontorets vedtak, og må anses som kostnader pådratt i forbindelse med sakens opplysning. Skattekontoret finner likevel å kunne tilkjenne kostnader pådratt i forbindelse med merknader til utkast til vedtak på kr 39 150, samt kostnader på kr 69 260 i forbindelse med klage over vedtaket.

Skattekontoret mener skattepliktige har krav på å få dekket sakskostnader med tilsammen kr 108 410.»


Etterfølgende korrespondanse

Sekretariatet sendte 30. april 2018 utkast til innstilling på innsyn til den skattepliktige for eventuelle merknader. Den skattepliktige har ikke kommet med merknader.

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Den skattepliktige klaget innen utsatt klagefrist. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge.

Den skattepliktige har klaget på vedtak datert 29. juni 2017 hvor den skattepliktige ble gitt delvis medhold i krav om dekning av sakskostnader fremmet 3. februar 2017. Den skattepliktige hadde fremmet krav om dekning av sakskostnader med kr 169 332,50. Skattekontorets vedtak innebar at kostnader pådratt etter skattekontorets vedtak datert 4. mai 2015 på kr 69 260 ble dekket. De øvrige kostnadene var pådratt før skattekontorets vedtak i første instans og ble ikke dekket.

Kravet om dekning av sakskostnader knytter seg til skattekontorets vedtak 4. mai 2015 hvor den skattepliktige ble nektet fradrag for tap på gjeldsporteføljer for inntektsårene 2010-2012. Saken ble først tatt opp av skattekontoret i desember 2011. Frem til vedtak ble fattet i mai 2015, var det mye og omfattende korrespondanse, samt et møte mellom den skattepliktige og skattekontoret om spørsmålet om når tap på gjeldsporteføljer skulle anses endelig lidt jf. skatteloven § 6-2. Skattepliktige klagde 8. juni 2015 til skatteklagenemnda over skattekontorets vedtak datert 5. mai 2015. Skattepliktige hevdet primært at et vedtak truffet av skattekontoret ga uttrykk for gjeldende rett og at skattekontoret var bundet av denne praksisen. I vedtak datert 22. desember 2016 omgjorde skattekontoret sitt eget vedtak og ga skattepliktige fullt medhold. Begrunnelsen for denne avgjørelsen var at skattepliktige hadde innrettet seg etter tidligere klagebehandling ved skattekontoret.

Utgangspunktet i skatteforvaltningsloven § 5-9 er at det skal tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret et vedtak til gunst for den skattepliktige. Spørsmålet i saken er om skatteforvaltningsloven § 5-9 gir grunnlag for å tilkjenne dekning av kostnader som er pådratt før skattekontorets vedtak ble truffet 4. mai 2015.

Sekretariatet oppfatter det slik at den skattepliktige mener at sakskostnader som er oppstått før førsteinstansens vedtak bare kan avskjæres i den utstrekning kostnadene knytter seg til oppfyllelse av den skattepliktiges opplysningsplikt. Skattepliktige har anført at saken har vært av utpreget juridisk karakter, og viser til at kostnadene i all hovedsak har vært pådratt i forbindelse med lovforståelsesspørsmålet. Dette er skattekontoret ikke enig i og har framholdt at det er bedt om ytterligere opplysninger og tilleggsopplysninger i saken.

Skattekontoret har likevel kommet til at det bør gis dekning for sakskostnader oppstått i forbindelse med den skattepliktiges merknader til utkast til vedtak i førsteinstans. Skattekontoret mener at det på dette tidspunktet forelå tilstrekkelige opplysninger til at skattekontoret kunne treffe vedtak og at kostnader til merknadsbrevet dermed ikke kan anses som pådratt i forbindelse med opplysningsplikten.

I Skatteforvaltningshåndboken er det lagt til grunn at kostnader pådratt før førsteinstansens vedtak ikke kan kreves dekket:

"Fordi det bare kan kreves dekket kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, kan ikke kostnader som er pådratt før førsteinstansens vedtak dekkes. Slike kostnader er pådratt i sammenheng den skattepliktiges opplysningsplikt, og vil derfor ikke være nødvendige for å få endret vedtaket."

Forarbeidene til skatteforvaltningsloven § 5-9 er også rimelig klare mht. at det ikke skal tilkjennes sakskostnader oppstått før førsteinstansens vedtak:

"Det vil for eksempel ikke kunne tilkjennes sakskostnader for kostnader som den skattepliktige har pådratt seg før førsteinstansens vedtak ble fattet."

I begrunnelsen for hvorfor førsteinstansens vedtak er et skjæringspunkt, viser forarbeidene til den skattepliktiges opplysningsplikt og at kostnader pådratt før førsteinstansens vedtak "normalt [vil] måtte anses som pådratt i forbindelse med oppfyllelse av opplysningsplikten, og derfor ikke som nødvendige for å få endret vedtaket". Forarbeidene kan dermed oppfattes å åpne for at det unntaksvis kan tilstås dekning av sakskostnader oppstått før førsteinstansens vedtak.

Sekretariatet legger til grunn at den skattepliktiges sakskostnader pådratt før førsteinstansens vedtak, kan knytte seg til annet enn den skattepliktiges opplysningsplikt som i første rekke gjelder faktiske forhold. Det vil typisk være tilfelle dersom saken gjelder uenighet om rettsspørsmål.

At sakskostnadene ikke knytter seg til den skattepliktiges opplysningsplikt, innebærer slik sekretariatet ser det likevel ikke at det skal tilkjennes dekning av kostnadene etter skatteforvaltningsloven § 5-9.

Ifølge Lignings-ABC 2016 s. 442 var det etter ligningsloven ikke adgang til å få dekket sakskostnader pådratt i forbindelse med ordinær ligning eller ved klage til skattekontoret, selv om disse kostnadene hadde hatt betydning for klagen til nemnda. Det framgår av forarbeidene at skatteforvaltningslovens § 5-9 bygger forvaltningslovens sakskostnadsregler, men likevel slik at bestemmelsen må tolkes i lys av at de skattepliktige selv er gitt en stor del av ansvaret for sakens opplysning på skatteforvaltningslovområdet. Sekretariatet legger til grunn at § 5-9 må forstås på bakgrunn av praksis etter forvaltningsloven § 36 sammenholdt med praksis etter ligningslovens sakskostnadsregler. Forarbeidene er etter sekretariatets vurdering tydelige på at bestemmelsen i skatteforvaltningsloven om dekning av sakskostnader ikke er ment å forstås lempeligere enn forvaltningslovens bestemmelse om dekning av sakskostnader.

Den skattepliktige har vist til en sivilombudsmannsuttalelse (SOM – 2014-1963) om at rimelighetshensyn tilsier at parten står noe annerledes der forvaltningen etter å ha mottatt innsigelser fatter vedtak i partens disfavør, men senere endrer til skattepliktiges gunst. Uttalelsen gjaldt en sak om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 hvor det var avslått å dekke kostnader som hadde påløpt før første vedtak i saken. Rimelighetshensyn er et av flere hensyn Sivilombudsmannen har framholdt at kunne tale for at det ble gitt dekning for sakskostnader pådratt før førsteinstansens vedtak. Et annet hensyn både Sivilombudsmannen og den skattepliktige har framholdt er at dersom det utelukkende tilstås dekning av sakskostnader pådratt etter at førsteinstansens vedtak ble fattet, kan det være et incentiv til at den skattepliktige ikke henter inn bistand før i klageomgangen. Det er framholdt at det kan føre til flere uriktige vedtaket og flere klager. Sekretariatet peker på at Sivilombudsmannen i uttalelsen fant det vanskelig å kritisere fylkesmannens generelle forståelse av loven. Sivilombudsmannen vurderte en rekke momenter, og la bl.a. vekt på at forarbeider og forvaltningspraksis ga relativt klare holdepunkter for at det må trekkes en tidsgrense for når kostnaden måtte være pådratt.

Sekretariatet legger til grunn at forvaltningsloven § 36 ikke gir adgang til dekning av sakskostnader oppstått før førsteinstansens vedtak. I forarbeidene til skatteforvaltningsloven er det slik sekretariatet oppfatter det argumentert for at skatteforvaltningsloven i visse tilfeller skal praktiseres strengere enn forvaltningslovens bestemmelse på grunn av den opplysningsplikten den skattepliktige har på skatteområdet. Ifølge forarbeidene skal det mye til for at sakskostnader skal tilkjennes i saker om endring av skjønnsfastsettelse fordi skjønnsfastsetting først skjer når den skattepliktige ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Dette innebærer etter sekretariatets syn at manglende oppfyllelse av den skattepliktiges opplysningsplikt, kan gi grunn for å ikke dekke kostnader til å få endret vedtaket selv om kostandene har oppstått etter førsteinstansvedtaket. Etter sekretariatets kan det ikke motsetningsvis sluttes at kostnader som ikke knytter seg til oppfyllelse av opplysningsplikten skal dekkes.

Sekretariatet mener at førsteinstansens vedtak som skjæringspunkt gjør sakskostandsregelen enklere å praktisere og at dette er et vektig hensyn i seg selv.

I særlige tilfeller kan dessuten den skattepliktige kreve erstatning etter skadeserstatningsloven.

Erstatning etter skadeserstatningsloven er eneste grunnlaget en skattepliktig har til å få dekket kostnader pådratt for å imøtegå et varsel om endringer dersom imøtegåelsen ender med at skattekontoret ikke treffer noe endringsvedtak. Å legge til grunn førsteinstansvedtaket som et skjæringspunkt i saker om dekning av sakskostnader etter skatteforvaltningsloven § 5-9 innebærer en likebehandling av skattepliktige. Både den skattepliktige som vinner fram før endringsvedtak blir truffet og skattepliktige som først vinner fram i klageomgangen, vil kunne få dekket kostnader pådratt på stadiet før vedtak etter den samme regelen.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 22.08.2018

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Ernest Tell, medlem

                        Lars Fallan, medlem

                        Mari Cecilie Gjølstad, medlem

 

                       

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda viste til skattekontorets redegjørelse og fant at sakskostnader ved utarbeidelse av merknadsbrev til skattekontorets utkast til vedtak i dette tilfellet må anses som nødvendige kostnader som kan kreves dekket etter skatteforvaltningsloven § 9-5 (1). Det er opplyst at disse kostnadene utgjør kr 39 150,-, og dekkes i tillegg til kostnader som er pådratt i forbindelse med utarbeidelse av klagen, kr 69 260,-.

Det blir deretter truffet slikt enstemmig

v e d t a k:


Klagen tas delvis til følge. Sakskostnader dekkes med kr 108 410,-. I tillegg kommer forsinkelsesrenter etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 (Forsinkelsesrenteloven) fra 29. juni 2017 til betaling skjer.