Lovhenvisninger:. Skatteloven § 6-41, skatteloven § 10-41

Saksforholdet

Sentralskattekontoret for Storbedrifter har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"B`s selskapsandel i A er [...] prosent. Selskapet har for inntektsåret 2014 oppført et underskudd på kr [...] (post [...] i RF-[...]) i tilknytning til A (løpenummer [...]). Dette beløpet inngår i kr 19 356 013 oppført i post [...] – "Andel av skattemessig underskudd i utenlandske deltakerlignede selskaper" i [...], hos B. I post [...] som gjelder fradragsrammen i forhold til underskudd som kan trekkes fra i RF-[..] er det oppført kr [..]. Underskuddet i A for dette året er kr 398 653 032, jf. RF-[...].

For inntektsåret 2015 er reglene for samordning av underskudd endret, jf. senere i vedtaket. Hvordan underskuddet er fastsatt og behandlet må derfor kontrolleres mot selskapets deltakeroppgave RF-[...]. Etter den selskapsinterne overdragelsen i 2014 har B fått løpenummeret [...]. I RF-[...], som er selskapets deltakeroppgave, er underskuddet for 2015 oppgitt til kr 24 106 081, og dette underskuddet er ført til fremføring i selskapets deltakeroppgave RF-[…], post [...].

Fra sentralskattekontorets varsel av 19. desember 2016 siteres:

"...Tilleggsskjema RF-[...] om "Begrensning av rentefradrag mellom nærstående" er ikke levert for B for inntektsåret 2015. RF-[...] er levert for inntektsåret 2014, men ikke hensyntatt ved utfyllelsen av RF-[...] "Selskapets oppgave over deltakers formue og inntekt i ansvarlig selskap". Om grunnen til dette opplyser selskapet følgende i vedlegg til selvangivelsen i B:

"Selskapet regnes ikke omfattet av skatteloven § 6-41. Det antas at dette også vil gjelde investering i Fondet. Det er dermed lagt til grunn at Finansdepartementets uttalelser av 10. juni, 4. juli 2014 og 8. mars 2016 vedrørende begrensning av rentefradrag i deltakerlignet selskap ikke kommer til anvendelse. Av den grunn er heller ikke RF-1315 vedlagt ligningspapirene for inntektsåret 2015..."

Det ble varslet om følgende endringer i inntekten for inntektsårene 2014 og 2015:

"Sentralskattekontoret varsler derfor om at selskapets andel av underskuddet reduseres med kr 17 291 134, fra kr 17 504 830 til kr 213 696 for 2014, og underskuddet reduseres med kr 23 861 132, fra kr 24 106 082 til kr 244 950 for 2015."

B besvarte sentralskattekontorets varsel i brev av 19. januar 2017. Utkast til kontorvedtak ble oversendt skattyter til uttalelse den 6. juni 2017. C Advokatfirma AS innga på vegne av B kommentarer til vedtaksutkastet den 27. juni 2017. Sentralskattekontoret fulgte opp varselet i kontorvedtak av 9. august 2017. Vedtaket konkluderte med at A ikke falt inn under unntaket i sktl. § 6-41 åttende ledd. Rentebegrensningsregelen i § 6-41 kom derfor til anvendelse i A. Det vises til vedtaket for nærmere begrunnelser av sentralskattekontorets standpunkt. Vedtaket hadde følgende slutning:

"2014: Underskuddet i tilknytning til B`s eierandel i A reduseres fra kr 17 505 823 til kr 202 851. Fremførte renter etter rentebegrensingsregelen settes til 17 302 972. Fremføring som følge av fradragsramme settes til kr 202 826.

2015: Underskuddet i tilknytning til B`s eierandel i A reduseres fra kr 24 106 082 til kr 244 994. Fremførte renter etter rentebegrensingsregelen settes til kr 23 548 136."

Selskapet har i brev av 24. april 2018 inngitt merknader til skattekontorets redegjørelse til sekretariatet for Skatteklagenemnda. I brevet fremsettes det generell kritikk mot skattekontorets form for redegjørelse og det fremmes presiseringer om hva som er problemstillingen. Det anføres også at nøytralitetshensyn tilsier at unntaket fra rentebegrensningsregelen også må gjelde for det deltakerlignede selskapet. Sekretariatet viser for øvrig til merknadene i sin helhet.

Selskapet fikk automatisk partsinnsyn i sekretariatets utkast til innstilling i brev av 15. februar 2019. Selskapet har inngitt merknader til innstillingen i brev av 27. mars 2019. I brevet fremsettes det på nytt kritikk mot skattekontorets redegjørelse og hvordan partenes anførsler og argumenter er fremstilt i innstillingen. Sekretariatet viser til punkt 2 i brevet som følger med innstillingen som vedlegg 6. Merknadene vedrørende det materielle skattespørsmålet gjengis nedenfor.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

"Skattyters klage av 9. oktober 2017 er mer omfattende enn de anførsler som ble fremmet i forbindelse med tilsvar av 19. januar 2017 til sentralskattekontorets varsel. I det følgende gis det en oversikt over anførsler som er fremmet i klagen av 9. oktober 2017.

Fra pkt. 2 Rettslig anførsel siteres:

"Det anføres at siden B er skattesubjektet for sin forholdsmessige andel av overskuddet i A, og B er en finansinstitusjon, kommer ikke rentebegrensningsbestemmelsen til anvendelse jf. sktl § 6-41 åttende ledd."

I klagen er det i pkt. 3 gitt en oversikt over bakgrunnen for rentebegrensningen. Videre siteres det fra pkt. 4:

"Det er finansinstitusjonen som subjekt som er unntatt rentebegrensningsregelen. Bestemmelsen skiller ikke mellom de forskjellige rentekostnader en finansinstitusjon har, hvor eller hvordan de er oppstått, eller om de er direkte eller indirekte. De rentekostnader som har oppstått i A ville kommet fullt ut til fradrag i B om ikke rentebegrensningsbestemmelsen var blitt brukt. Det er B som får en høyere skattepliktig inntekt som følge av rentebegrensingen. Når Sentralskattekontoret i vedtaket avskjærer B`s andel av rentekostnadene i A, er det utvilsomt at B dermed ikke fullt ut er unntatt rentebegrensningsbestemmelsen. Et slikt resultat er det stikk motsatte av hva åttende ledd sier. Åttende ledd er en spesialbestemmelse for en særlig type virksomheter, og vil derfor etter alminnelig motstridsprinsipper gå foran den mer alminnelige regelen i første ledd. Så selv om første ledd isolert sett gir hjemmel for rentebegrensning ved fastsettelsen av over-/underskuddet før dette fordeles på deltakerne, må en slik generell regel vike i motstrid med en spesialbestemmelse."

B legger til grunn at ordlyden i sktl. § 6-41 taler for at rentebegrensingsreglene ikke kommer til anvendelse i denne saken. Dette følger ikke direkte av forarbeider, men departementet har indirekte uttalt seg om dette spørsmålet etter B`s oppfatning. Det er vist til bruken av begrepet skattesubjekt i Prop. 1. LS (2013-2014), som etter selskapets syn taler for at det er skattesubjektet B som skal omfattes av unntaket etter åttende ledd. Det er videre vist til begrunnelser i proposisjonen for å unnta finansinstitusjoner fra rentebegrensningsreglene. Det er vist til at soliditetskrav antas å gi begrensede muligheter til å skatteplanlegge ved hjelp av tynn kapitalisering. Om ikke finansinstitusjoner unntas er det også vist til departementets kommentarer om at rentebegrensningsreglene kan få utilsiktede virkninger i forhold til en regulatorisk påkrevet omfordeling av kapital i finanskonsernet.

Det er videre i klagen gitt en oversikt over forsikringsvirksomhets- og skatteregler som gjelder B. Det er vist til skillet mellom kunde- og selskapsmidler, regler for forsikringsmessige avsetninger, fritaksmetoden og sktl. 2-38 syvende ledd. Når det gjelder sistnevnte bestemmelse omfatter denne også aksjeinntekter mv som innvinnes via et deltakerlignet selskap.

Det er videre påpekt at sentralskattekontoret gjeninnfører forskjeller mellom regnskap og skatt ved den tolkningen som er lagt til grunn. Dette er forskjeller som blant annet tidligere er forsøkt avskaffet gjennom sktl. § 2-38 syvende ledd. Det er vist til at regnskapsmessige resultatet i dette tilfellet vil avvike fra det skattemessige resultatet i A. Det er ifølge skattyter ikke anledning til å tilordne kundemidler skatten på de tilbakeførte rentekostnadene.

Sentralskattekontorets tolkning får særlig to vesentlige konsekvenser:

"1. Siden skattekontorets tolkning innebærer at selskapskapitalen må dekke skattekostnaden ved rentebegrensning, utsettes selskapskapitalen for en risiko. Denne risikoen påløper ikke bare eierne, men også kundene som får en dårligere sikkerhet.
2. I A eier B i underkant av [...] % og man er ikke komplementar. Man har derfor begrenset innflytelse over de lånedisposisjoner som selskapet eller kommandittisten beslutter.

Det betyr at dersom selskapet opptar lån, noe som kan skje etter at man ble deltaker, er det en risiko for rentebegrensning. Da vil som påvist over, skattepliktig inntekt overstige finansregnskapets resultat, og belaste selskapskapitalen. En slik risiko kan man ikke påta seg, og effekten er at svært mange SDF'er dermed er diskvalifisert som investeringsobjekt, slik som A..."

Når det gjelder transparentprinsippet er følgende anført:

"Ytterligere kan tilføyes at B`s fortolkning også vil være i harmoni med gjeldende transparensprinsipp. Dette er et prinsipp som Finansdepartementet har lagt til grunn i ulike tilfeller ved fortolkning av nettoligning sett opp mot øvrige bestemmelser i skatteloven. Et eksempel på dette er spørsmålet om hvorvidt et verdipapirfonds investeringer i aksjer gjennom et deltakerskattefastsatt selskap skal hensyntas ved beregningen av verdipapirfondets aksjeandel, jf. sktl. § 10-20, fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen skal aksjeandelen i et verdipapirfond fastsettes ut fra forholdet mellom verdien av «aksjer og andre verdipapirer». Det var ikke umiddelbart klart om investeringer i aksjer eid gjennom deltakerlignede selskaper ble omfattet av uttrykket «aksjer». Dette var heller ikke kommentert i proposisjonen."

Det anføres videre at "B finner det derfor ikke tvilsomt at ordlyd, lovforarbeider og reelle hensyn alle taler for at rentebegrensningsreglene ikke gjelder for B`s investering i A.""

Skattepliktiges merknader i brev av 27. mars 2019

Merknadene vedrørende det materielle skattespørsmålet siteres i sin helhet:

"1. Hva saken gjelder:

I klagen side 1 beskrev vi hva saken gjelder slik:

"Klagen gjelder om renteberegningsreglene i skatteloven (sktl) § 6-41 også gjelder for rentekostnader i et kommandittselskap der B er deltaker."

Dette utdypet vi slik i våre kommentarer til redegjørelsen:

"Kort fortalt er vår anførsel følgende: A er et deltakerlignet selskap (DLS eller SDF som disse selskapstyper nå omtales). Det er deltakerne som skattlegges for over-/underskudd. B er deltaker i A. B er en finansinstitusjon. Siden det er B som er skattesubjektet for overskuddet i A, innebærer derfor rentebegrensning i A at B blir gjenstand for rentebegrensning. Det mener vi er i strid med sktl § 6-47 åttende ledd, forarbeider og andre rettskilder. Det kan vises til Klagen."

Det vi anfører er med andre ord at ved den tolkning skattekontoret og som tiltres i sekretariatets innstilling, vil B bli truffet av rentebegrensningsregelen for inntekter som de skattlegges for. Og det er i strid med sktl § 6-41 (8).

Vi gjennomgår deretter kilder som underbygger denne forståelsen av regelverket.

Videre skrev vi i klagen på side 1:

"B er enige om at A ikke er en finansinstitusjon. Det er derfor ikke et tema i denne saken" (Vår utheving i dette brevet)

I skattekontorets redegjørelse, ble derimot hva saken gjelder beskrevet om hvorvidt A er en finansinstitusjon:

"Spørsmålet i saken er om A som B er deltaker i via en kommandittistandel skal klassifiseres som en finansinstitusjon på samme må som B slik at rentebegrensningsregelen ikke kommer til anvendelse, jf. sktl. § 6-41 åttende ledd." (Våre uthevinger i dette brevet)

Etter å ha tydelig skrevet i klagen at vi er enige i at B ikke er en finansinstitusjon, blir man mer enn overrasket over at skattekontoret i sin redegjørelse fremsetter at det er det saken gjelder.

Det var da naturlig for oss å tilskrive sekretariatet og gjøre oppmerksom på feilen. Vi skrev der i pkt 3:

"Dette er direkte feil beskrivelse av hva saken gjelder. Saken gjelder ikke om A skal klassifiseres som finansinstitusjon. Vi viser til vår klage (Klagen) av 9. oktober 2017 pkt 1 siste avsnitt på side 1, der vi skriver:

"B er enige om i at A ikke er en finansinstitusjon. Det er derfor ikke et tema i denne saken."

Når B både i klagen og i sine kommentarer til redegjørelsen tydelig skriver at saken ikke gjelder om A er en finansinstitusjon, ville man forventet at den feilbeskrivelsen er rettet opp i sekretariatets innstilling.

Overraskelsen ble ikke mindre når man leser at sekretariatet på side 1 i Innstillingen skriver at saken gjelder om A er en finansinstitusjon.

I Innstillingen kopieres direkte fra skattekontorets redegjørelse av hva saken gjelder. Vi stilte oss uforstående til at skattekontoret greide å ta feil. Men at sekretariatet etter at vi tydelig har påpekt at skattekontorets fremstilling er feil, greier å gjenta samme feil, er vanskelig å karakterisere.

Både sekretariatet og skattekontoret hevder mao. at spørsmålet i saken er om A kan klassifiseres som en finansinstitusjon. Vi gjentar at det ikke er riktig. Vi har IKKE anført det! Det er derfor ikke den rettslige problemstillingen i saken.

Sekretariatets drøftelse og konklusjon bygger på en slik tilnærming til saken.

For at Skatteklagenemnda skal få et fullstendig bilde av saken, må våre anførsler fremstilles på en klar og tydelig måte.

2. Solvensregelverket

Sekretariatet trekker frem solvensregelverket for å forklare hvorfor finansinstitusjoner er unntatt rentebegrensningsregelverket. Beskrivelsen er feil – eller i hvert fall i det minste upresis på dette punktet. Et finansieringsforetak var i 2014 og 2015 underlagt både kapitaldeknings- og solvensreglene. 8 % kapitaldekning er iht kapitaldekningsreglene. For solvensregelverket gjaldt – som en tommelfingerregel – et kapitalkrav på 4 % av forsikringsforpliktelsene. I tillegg måtte finansieringsforetak for disse årene rapportere – og i praksis etterleve – Solvens II-regelverket som ble vedtatt i 2009 men trådte i kraft 2016.

Det er da også viktig å påpeke at sekretariatets tolkningsresultat vil redusere finansieringsforetakets ansvarlige kapital. At en tolkning av rentebegrensningsreglene, skal lede til et slikt resultat mener vi er feil. I forsikringsforpliktelsene inngår det regnskapsmessige resultatet fra A. Dette er før rentebegrensning. Skatten som påløper som følge av rentebegrensning dekkes ikke av A eller [kundene], men må dekkes av selskapskapitalen. Den ansvarlige kapitalen reduseres, mens [kundeforpliktelsene] er uendret. Dette er i motsetning til en investering i et aksjeselskap der skatten som følge av rentebegrensning dekkes av aksjeselskapet selv, og dermed bare reduserer [kundeforpliktelsene]. Rentebegrensningen treffer i de tilfellene riktig subjekt mht. solvensregelverket.

Sekretariatet omtaler ellers rentebegrensningsregelen som en ny regel mot 'tynn kapitalisering'. Det er lite treffende. Et selskap kunne i hvert fall frem til 2019 ha mer enn 90 % i egenkapital og likevel bli truffet av rentebegrensning. Da blir betegnelsen 'tynn kapitalisering' ganske misvisende. Rentebegrensningsreglene skal treffe overskuddsflytting.

Derfor blir formålet en viktig faktor i tolkningen av lovverket. Og som vi har fremholdt, innebærer skattekontorets vedtak at B AS treffes av rentebegrensingsbestemmelsen. I den skattepliktige inntekten som B AS skal inntektsføre fra sin deltakelse i A, gis det ikke fullt rentefradrag. Dette i motsetning til alle andre rentekostnader B AS har. Derfor er resultatet stikk i strid med lovens ordlyd.

Det er også påfallende at det faktum at B AS treffes av rentebegrensningsregelen ved investering i et deltakerlignet selskap, ikke drøftes eller omtales, til tross for at det er anførselen vår.

3 Etterfølgende forhold

3.1 Skattedirektoratets høringssvar til rentebegrensningsreglene

Den problemstillingen denne saken reiser, ble for øvrig tatt opp av Skattedirektoratet i høringssvar av 6. juli 2017 til Finansdepartementets høringsnotat av 4. mai 2017 om forslag til endringer i rentebegrensningsreglene.

I Skattedirektoratets høringssvar av 6. juli 2017 pkt 1.5.1, ber direktoratet Finansdepartementet bemerke at rentebegrensningsregelen også skal gjelde for SDF'er finansinstitusjoner investerer i. Det er også verdt å merke seg at direktoratet i sin henvendelse bare argumenterer for et resultat tilsvarende det som skattekontoret har inntatt. Argumentasjonen er ikke balansert, og bransjens argumenter er utelatt.

Det er to forhold ved det høringssvaret som er relevant for denne saken.

1. I forslaget til nye rentebegrensningsbestemmelser, kommenterer ikke Finansdepartementet spørsmålet til tross for oppfordringen fra direktoratet, se Prop. 1 LS (2018-2019), pkt 9.12.1. Det betyr i hvert fall at spørsmålet ikke er så opplagt som skattekontoret og sekretariatet mener. Departementet viser bare til sine vurderinger i Prop. 1 LS (2013-2014). Vi har i klagen gått grundig inn på de vurderinger som departementet gjorde den gang, og de peker klart i retning av at det ikke skal gjennomføres rentebegrensning på forsikringsselskapers investeringer i SDF'er.
2. Skattedirektoratet ber dessuten om at spørsmålet kommenteres i forbindelse med sktl. § 6-41 åttende ledd (nå niende ledd). At tilnærmingen av problemstillingen skal skje ved en tolkning av sktl § 6-41 åttende ledd, er også det vi anfører. Både sentralskattekontorets vedtak, Redegjørelsen og og også Innstillingen baserer seg mye på en tolkning av sktl § 10-41. Det er etter vår oppfatning feil tilnærming, noe også Skattedirektoratets høringssvar bekrefter.

3.2 Nye skatteregler for finansieringsforetak

Både Innstillingen og skattekontorets redegjørelse legger avgjørende vekt på det følger av ordlyden i sktl §10-41 at deltakerlignede selskaper underlegges egen regulering mht. rentebegrensning. Det får da avgjørende betydning for at man tolker sktl § 6-41 (8) slik at A derfor ikke omfattes av den bestemmelsen. Det vi har anført – og som ikke nevnes i sekretariatets drøftelse – er at et slikt tolkningsresultat innebærer at finansieringsforetaket likevel blir truffet av rentebegrensningsbestemmelsen.

Sekretariatets tolkningsmetode er særlig interessant i lys av de nye reglene for beskatning av finansieringsforetak.

I de nye reglene for beskatning av kundemidlene i finansieringsforetak, se sktl § 8-5 (4), følger det av ordlyden at kundemidlene skal skattlegges etter regnskapsreglene. Det er ikke gjort endringer i sktl § 10-41. Heller ikke i sktl § 6-41.

Skal man følge skattekontorets og sekretariatets resonnement om at for SDF'er gjelder rentebegrensningsreglene uavhengig av om deltakeren er unntatt rentebegrensning, vil rentebegrensning, også etter innføringen av de nye reglene i sktl § 8-5 (4), fortsatt gjelde for investeringer i deltakerlignede selskaper. Det er imidlertid sikker rett etter de nye reglene at inntekter/kostnader fra investeringer i deltakerlignede selskaper, skal følge hovedregelen i sktl § 8-5 (4), dvs. at det er regnskapsreglene som fastsetter beløpet som skal inntekts-/kostnadsføres, se Prop 1 LS (2018-2019). Det gjelder mao. ikke noen rentebegrensning for kundemidlenes investering i SDF'er.

Dette understøtter vår lovforståelse ved at sktl § 6-41 (8) må tolkes på selvstendig grunnlag, og at reglene for SDF'er i §§ 10-40 flg. ikke er avgjørende.

Urimeligheten i resultatet, vises også ved at som følge av de nye skattereglene for finansieringsforetak, vil fremførbare avskårne renter bortfalle. De går derfor over til å bli permanente som må dekkes av selskapsmidlene, også på en investering som tilhører kundemidlene."

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

"Innledning

Spørsmålet i saken er om B andel av skattepliktig inntekt i A, hvor selskapet er kommandittist, er unntatt fra rentebegrensningsregelen etter sktl. § 6-41 åttende ledd. Det er enighet om at A ved en isolert vurdering ikke omfattes av unntaket i sktl. § 6-41 åttende ledd.

Sktl. § 6-41 åttende ledd unntar finansinstitusjoner som B fra rentebegrensingsregelen. Etter skattyters oppfatning taler bestemmelsen for at det er B som skattesubjekt som er unntatt fra rentebegrensningsregelen, og dette omfatter også de tilfeller hvor rentekostnadene ligger i deltakerlignede selskaper (DLS). Når renter tilbakeføres i A er det B som ikke fullt ut skjermes for rentebegrensningsregelen. Inntekter fra det utenlandske deltakerlignede selskapet (UDLS, nå utenlandsk selskaper med deltakerfastsetting – USDF) A beskattes på B`s hånd idet A ikke kvalifiserer som et eget skattesubjekt. Dette taler etter skattyters oppfatning for at også A omfattes av rentebegrensningsregelen i sktl. § 6-41 åttende ledd.

Saken dreier seg om B`s klassifisering som en finansinstitusjon skal "smitte" over på A som følge av at andel av den alminnelige inntekten i et DLS beskattes på deltakerens hånd.

Frem til inntektsåret 2015 kunne underskudd fra deltagelsen i kommandittselskaper fremføres mot deltakerens øvrige skattepliktige inntekter. Fra inntektsåret 2015 må imidlertid slike underskudd fremføres mot overskudd i kommandittselskapet eller i gevinst ved realisasjon av andeler i samme selskap, jf. sktl. § 10-43. Hvordan det skattemessige underskuddet fremkommer i selvangivelsen med vedlegg for B vil derfor være forskjellig i de to årene som saken gjelder. For inntektsåret 2015 skal et underskudd ikke overføres til selvangivelsen for B. Underskuddet skal følges opp i selskapsoppgavene mv. til A, nærmere bestemt i selskapets deltakeroppgave RF-[...].

Når det gjelder konsekvenser av rentebegrensingsregelen skal denne beregnes på det deltakerlignede selskapets hånd. Dersom regelen kommer til anvendelse vil inntekten i A øke, og dermed vil også B`s andel av nettoinntekten i fondet øke (evt. underskudd reduseres. Tilbakeførte renteutgifter kan fremføres i ti år.

Vi vil nedenfor gå gjennom betydningen av ordlyden, formålsbetraktninger og nettoprinsippet ved deltakerligningen i nevnte rekkefølge.

Vurdering av ordlyden

Det følger av sktl. 6-41 første ledd at bestemmelsen gjelder "begrensning av fradrag for netto rentekostnader på gjeld til nærstående person, selskap eller innretning..." I bokstav a og b fremgår det at bestemmelsen blant annet omfatter både "selskap og innretning som nevnt i § 2-2 første ledd" og " selskap som nevnt i § 10-40 ved fastsettelse av overskudd og underskudd etter § 10-41". Det legges derfor til grunn at rentefradraget kan begrenses både for selvstendige skattesubjekter og deltakerlignede selskaper, slik at både A og B omfattes av bestemmelsen.

Det legges som nevnt over til grunn at B er enig i at rentebegrensingsregelen omfatter A som et utgangspunkt. Dette spørsmålet blir derfor ikke belyst nærmere i vedtaket utover at sentralskattekontoret viser til omtale av dette spørsmålet i uttalelse av 8. mars 2016 fra Finansdepartementet:

"6. Nærståendebegrepet for kommandittselskap – beslutningsmyndighet etter selskapsloven § 3-9 annet ledd

I et kommandittselskap har minst en deltaker ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser. En deltaker med ubegrenset ansvar i et kommandittselskap kalles komplementar. For et kommandittselskap er det i utgangspunktet komplementaren som forestår forvaltningen av selskapet, jf. selskapsloven § 3-9 første ledd. Etter selskapsloven § 3-9 annet ledd kan det avtales at komplementaren skal ha alminnelig beslutningsmyndighet i selskapet. Beslutningsmyndighet etter selskapsloven § 3-9 annet ledd innebærer at komplementaren kontrollerer kommandittselskapet, jf. skatteloven § 6-41 fjerde ledd. Komplementaren blir dermed nærstående til kommandittselskapet, og renter på lån fra ekstern långiver til kommandittselskapet skal anses som interne renter ved anvendelse av reglene om begrensning av rentefradrag i kommandittselskap, jf. skatteloven § 6-41 sjette ledd bokstav a og departementets uttalelse av 10. juni 2014 (inntatt i Utv. 2014 på side 1441)."

B hevder i klagen at det følger av § 6-41 åttende ledd at "rentebegrensningsreglene ikke skal anvendes på rentekostnader i et SDF som inngår i finansieringsforetakets skattepliktige resultat.". Slik sentralskattekontoret oppfatter anførselen er skattesubjektet B inklusiv inntekter fra SDF omfattet av unntaket i åttende ledd.

Sentralskattekontoret bemerker i tilknytning til dette at lovgiver har ønsket å unnta en bestemt type skattyter (finansinstitusjoner). I denne saken dreier det seg om et UDLS som ikke klassifiserer som en finansinstitusjon ved en isolert vurdering. Sentralkontoret legger til grunn at en slutning om at alle DLS-er som eies av en finansinstitusjon skal likestilles med eier vil kreve klarere holdepunkter.

Sktl. § 6-41 åttende ledd har følgende ordlyd:

"Denne paragraf gjelder ikke for finansinstitusjoner etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 og § 2-1..."

Lovgiver har valgt å avgrense begrepet "finansinstitusjoner" til finansieringsvirksomhetslovens (lov-1988-06-10-40) §§ 1-3 og 2-1. Fra § 1-3 siteres:

"Som finansinstitusjon regnes selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet, unntatt
...
3. forvaltningsselskap etter lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond.
4. verdipapirforetak etter lov om verdipapirhandel
5. foretak som begrenser sin finansieringsvirksomhet til bare å gjelde foretak hvor det har en betydelig eierinteresse, og under forutsetning av at det ikke selv tar opp eller garanterer for andre lån enn ihendehaverobligasjonslån eller lån fra kredittinstitusjon, långiver i utlandet eller firma hvor foretaket har en betydelig eierinteresse"

Fra note (16) i Norsk Lovkommentar ved Jørgen Keiserud fremgår at "Finansinstitusjon er her definert ut fra den virksomhet som institusjonen driver. Foretak som driver finansieringsvirksomhet regnes som finansinstitusjon." Fra § 2-1 siteres:

"Bestemmelsene i dette kapittel gjelder finansinstitusjoner. Som finansinstitusjon regnes også selskap eller annen institusjon som er morselskap i finanskonsern eller morselskap i en del av dette."

Dette viser eksempler på både avgrensninger og utvidelser av begrepet finansinstitusjon. En tolkning av bestemmelsens ordlyd gir etter sentralskattekontorets oppfatning ingen holdepunkter for at B som skattesubjekt for andel av A faller innenfor unntaket i sktl. § 6-41 åttende ledd. Begrepet finansinstitusjon er knyttet til "selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet", og A har etter vår oppfatning ikke dette til formål. Det er B som er finansinstitusjonen, og A er for dette selskapet en investering av ledige midler mot en best mulig avkastning.

Videre viser sktl. § 6-41 første ledd at bestemmelsen også skal anvendes både på selvstendige skattesubjekter og deltakerlignede selskaper. Dersom det er slik som skattyter legger til grunn vil det også bety at rentebegrensingsregelen ikke benyttes på lik måte for alle deltakere i A. Det er derimot deltakerens virksomhet som blir avgjørende for anvendelsen av rentebegrensningsregelen.

B har videre anført at § 6-41 åttende ledd er en spesialbestemmelse for en særlig type virksomheter som etter alminnelig motstridsprinsipper går foran hovedregelen i første ledd. Første ledd angir hvilke låntakere rentebegrensningsregelen gjelder for. I utgangspunktet omfattes både B og A av disse reglene. Åttende ledd unntar finansinstitusjoner som B fra rentebegrensningsregelen. Det er ingen motstrid mellom bestemmelsene. Det er heller ikke uenighet om at åttende ledd begrenser anvendelsesområdet i første ledd. Spørsmålet i denne sak dreier seg om rekkevidden av unntaksbestemmelsen i åttende ledd.

Ordlyden trekker derfor i retning av at det ikke er B`s stilling som en finansinstitusjon som får avgjørende betydning for om finansinstitusjonsunntaket kommer til anvendelse.

Vurdering av formål

Det er videre et spørsmål om formålet med innføringen av et unntak for finansinstitusjoner i sktl. § 6-41 åttende ledd kan avklare spørsmålet i denne saken.  

Bestemmelsens forarbeider fremgår i Prop. 1 LS (2013-2014) kapitel 4.16. I proposisjonens annet avsnitt under "Vurderinger og forslag" side 131 er det lagt til grunn at med "finansieringsvirksomhet menes i loven å yte, formidle eller stille garanti for kreditt, eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet". Begrepet finansinstitusjon er ment å omfatte banker, forsikringsselskap, kredittinstitusjoner mv. I disse selskapene vil renter ha en annen stilling enn i andre virksomheter ved at rentemarginer mv ligger i kjernen av den virksomheten som drives. Årsregnskapene har som en følge av dette en annen oppbygning enn for andre virksomheter. For kredittinstitusjoner vil "resultat før skatt, renter og avskrivning være lite egnet som beregningsgrunnlag for rammen for rentefradraget."

Fra proposisjonen siteres videre fra annet avsnitt side 132:

"Hovedbegrunnelsen for å unnta finansinstitusjoner er at den foreslåtte fradragsbegrensningen ikke er tilpasset inntektsstrukturen i bank- og finansieringsvirksomhet, og ikke en vurdering av om finansieringsvirksomhet generelt bør unntas fra fradragsbegrensning. Departementet understreker at det kan bli aktuelt å innføre egne fradragsbegrensninger tilpasset finansinstitusjoner."

Oppbygningen av regelen for rentebegrensning er ikke tilpasset finansinstitusjoner. Forholdstallene som er angitt i tredje ledd gir liten mening å benytte på finansinstitusjoner på grunn av annen regnskapsoppbygging. Det er dette som er hovedbegrunnelsen for at regelen ikke kan anvendes på denne typen av selskaper. For A, som det er enighet om at ikke er en finansinstitusjon, slår ikke dette hensynet til. Hovedbegrunnelsen for å unnta en bestemt type selskaper med en annen inntektsstruktur slår derfor ikke til for A.

Når det gjelder utvidelse av unntaksbestemmelsen for finansinstitusjoner til å omfatte andre selskap i finanskonsern mv. uavhengig av hvilken virksomhet som drives i selskapet, er også dette kommentert i Prop. 1 LS (2013-2014). Et poeng her var at finansieringsforetak og pensjonsforetak kan investere i fast eiendom gjennom underliggende selskapsstrukturer. Fra proposisjonen siteres:

"Departementet viser videre til at hvert selskap (skattesubjekt) som et utgangspunkt skal vurderes separat ved beskatningen. Det innebærer blant annet at aktiviteten i eller skattleggingen av eier ikke skal påvirke den løpende skattleggingen av virksomheten i det underliggende selskapet. Etter departementets syn er det dermed uheldig om unntaket fra begrensningsregelen for finansinstitusjoner utvides til å omfatte selskap i finanskonsern mv. utelukkende på grunn av eiers (finansinstitusjonens) selskapsrettslige eller skatterettslige stilling, jf. også omtalen i punkt 4.9.3 av lån som ytes fra kommuner og skattefrie institusjoner mv."

Dette viser etter kontorets oppfatning at utvidelse på bakgrunn av eiers selskapsrettslige og skatterettslige stilling ikke er ønskelig. Hovedbegrunnelsen for unntaket, jf. over, vil ikke slå til for selskaper som ikke driver finansieringsvirksomhet. Det er ingen grunn til at kretsen av selskaper i et finanskonsern som omfattes utvides så lenge de ikke kan klassifiseres som finansinstitusjoner. De samme hensyn bør etter kontorets oppfatning legges til grunn ved DLS-er.

I klagen er det også vist til at finansinstitusjoner inngår i konsern hvor det foreligger soliditetskrav på selskapsnivå og konsolidert nivå. Dette vil kunne begrense muligheten for skatteplanlegging ved hjelp av renteutgifter. Det er derfor ikke like viktig å ha regler som motvirker tynn kapitaliseringen for denne typen av skattytere. Slik sentralskattekontoret forstår skattyter taler dette for å tolke bestemmelsen utvidende. Sentralskattekontoret kan ikke utelukke at det kan være forhold i et finanskonsern som gjør det mindre aktuelt å demme opp for tynn kapitalisering. Vi legger imidlertid til grunn at det ikke er lagt opp til at eiers klassifisering skal overføres til andre selskap i konsernet. Rentebegrensningsregelen gjelder fullt ut for disse selskapene. Det er kun finansinstitusjonene som er unntatt etter åttende ledd.

I tillegg var det et poeng for departementet at skatteregler skulle være mest mulig nøytrale slik at de ikke påvirker selskapenes investeringsbeslutninger. En situasjon der rentebegrensingsregelen skal benyttes dersom investeringen legges i aksjeselskap kontra i et deltakerlignet selskap vil nettopp påvirke den tilsiktede investeringsnøytraliteten i negativ retning.

Forarbeider til sktl. § 6-41 åttende ledd viser til at finansinstitusjoner har en oppbygning av regnskapet som avviker fra andre selskaper som følge av den betydningen kapital har for virksomheten. Regelen om beregning av maksimalt rentefradrag ved hjelp av det valgte forholdstall passer derfor ikke. Det er videre slått fast at skatteleggingen av eier ikke skal påvirke beskatningen i underliggende selskaper. Det var ikke ønskelig at unntaket ble utvidet til å omfatte andre selskaper i konsernet enn de som kvalifiserte direkte. Det er også slik at det var tilsiktet en skattemessig nøytralitet uavhengig at hvordan transaksjonen var gjennomført. Sentralskattekontoret legger til grunn at dette taler for at bestemmelsens formål ikke skal omfatte A.

Selv om forarbeider til unntaksbestemmelsen ikke direkte tar for seg deltakerlignede selskaper viser disse at unntaksbestemmelsen ikke var tenkt utvidet til andre selskaper i konsernet som ikke kvalifiserte direkte som en finansinstitusjon.

Deltakerlignet selskap

Et neste spørsmål er om det er grunner til at deltakerlignede selskaper skal behandles forskjellig fra selvstendige skattesubjekter, dvs. om skattelovens system om skattlegging på deltakers hånd også skal bety at klassifikasjonsspørsmål skal vurderes på eiers hånd. Hvordan skattlegging av deltakere i ansvarlig selskap, kommandittselskap mv. skal gjennomføres følger av sktl. §§ 10-40 flg. I sktl. § 10-41 er det regler om fastsettelse av alminnelig inntekt:

"(1) Ved fastsettelse av alminnelig inntekt settes deltakers overskudd eller underskudd på deltakelsen til en andel av selskapets overskudd eller underskudd fastsatt etter reglene i skattelovgivningen som om selskapet var skattyter." (vår uthevning)

Det følger av bestemmelsen at den skattepliktige inntekten i et DLS skal fastsettes "som om selskapet var skattyter". Dette betyr at inntekten fastsettes først på det deltakerlignede selskapets hånd og deretter fordeles ut på de ulike deltakerne.

Forarbeider til innføringen av reglene for nettoligning finnes i Ot. prp.nr. 35 (1990-1991), jf. kapittel 15. I denne proposisjonen ble det foreslått en overgang fra et bruttoprinsipp til et nettoprinsipp. I kapittel 15.2.2 er forskjellen på prinsippene beskrevet slik:

"Etter nettometoden fastsettes det et skattemessig resultat for selskapet. Deltakerne tilordnes deretter en forholdsmessig andel av dette resultatet. Etter bruttometoden tilordnes deltakerne derimot en ideell andel av hver enkelt inntekts- og fradragspost. Resultatet gjøres så opp for hver deltaker, sammen med hans inntekter og utgifter fra øvrige kilder. Gjennom retts- og ligningspraksis er det fastslått at deltakere i ansvarlige selskaper (med udelt deltakeransvar) og kommandittselskaper skal lignes etter bruttometoden."

Kjernen i nettoprinsippet er at det fastsettes en skattepliktig inntekt for selskapet uten at deltakerens forhold tas i betraktning, slik som tilfellet var for bruttometoden. Det beregnede resultatet fordeles forholdsmessig ut på deltakerne. De valgmuligheter som tidligere forelå for skattyter etter bruttometoden avvikles.

I pkt. 15.6.1 slås det fast at "den skattepliktige formue og inntekt på grunnlag av selskapsforholdet beregnes på selskapets hånd som om dette var skattyter." I pkt. 15.6.2 slås det videre fast at "spørsmålet om skatteplikt eller fradragsrett for selskapets enkelte inntekts- og fradragsposter avgjøres etter de alminnelige bestemmelser i skatteloven §§ 42-44 ut fra selskapets egne forhold." Videre er følgende opplyst:

"Samtlige deltakere vil etter dette tilskrives en andel av det samme skattemessige resultatet fra selskapsdeltakeren. Deltakernes overskudd eller underskudd på selskapsdeltakelsen settes til en andel av selskapets overskudd eller underskudd."

Det legges derfor opp til at deltakerens forhold ikke skal påvirke den inntekten som fastsettes på det deltakerlignede selskapets hånd. Det skal beregnes et skattemessig resultat for det deltakerlignede selskapet som skal fordeles forholdsmessig mellom deltakerne.

Det er i klagen vist til at deltakerligningen ut fra ligningstekniske hensyn ble omgjort fra en bruttometode til nettometoden. Dette skulle lette ligningsmyndighetenes arbeid ved at man blant annet ikke måtte følge opp de skattemessige disposisjonene for hver enkelt deltaker. Dersom beregningen av skattepliktig inntekt i et UDLS skal avgjøres ut fra hvem som er deltaker vil det etter sentralskattekontorets oppfatning ikke lette ligningsmyndighetenes arbeid, og det vil videre kunne gi en forskjellsbehandling mellom ulike deltakere, som det er vanskelig å finne en god begrunnelse for.

Dette betyr etter kontorets oppfatning at rentebegrensningsregelen og effekten av denne må vurderes på A`s hånd dersom ikke annet fremkommer direkte av den aktuelle lovbestemmelsen. Etter sentralskattekontorets oppfatning taler dette for at B`s klassifisering som finansinstitusjon ikke skal påvirke klassifiseringen av A.

Enkelte avvik fra nettoprinsippet mv

Sentralskattekontoret bemerker at det i skattelovgivningen kan være eksempler på at eiers forhold kan få betydning for skattemessig behandling av eiendeler, inntekter mv på deltakers hånd. Dette må vurderes i lys av den bestemmelsen som vurderes. B har vist til uttalelse fra Finansdepartementet når det gjelder sktl. § 10-20 fjerde ledd, som har følgende ordlyd:

"(4) Aksjeandelen beregnes ut i fra forholdet mellom verdien av aksjer og andre verdipapirer ved inntektsårets begynnelse. For fond som er etablert i inntektsåret, beregnes andelen ut i fra forholdet ved inntektsårets slutt. Aksjer i underliggende fond inngår i beregningen, med en tilsvarende forholdsmessig del.".

Dette er en bestemmelse som gjelder verdipapirfond, og forholdet mellom verdien på aksjer og andre verdipapirer. Dette har igjen betydning for klassifisering av utbetalinger fra fondet. Det er fra skattyter lagt til grunn at det ikke var klart om investeringer i aksjer eid gjennom deltakerlignede selskaper ble omfattet av uttrykket "aksjer". Dette var videre heller ikke kommentert i proposisjonen ifølge B. Fra departementet uttalelse siteres:

"Departementet legger i denne sammenheng vekt på at prinsippet om deltakerligning etter nettometoden tilsier at det deltakerlignede selskapet behandles som en transparent enhet."

Det er ikke gitt en nærmere begrunnelse for at det deltakerlignede selskapet skal anses som transparent i denne sammenheng. Sentralskattekontoret antar at departementets uttalelse kan vurderes i lys av at klassifiseringen av fondet ikke skal påvirkes av hvor vidt aksjer eies direkte eller via et deltakerlignet selskap, dvs. at det åpnes for planlegging fra skattyters side. Aksjeandelen har betydning for om blant annet utdelinger beskattes om aksjeutbytte eller renteinntekt.

Når det gjelder inntekter og tap på eierandeler og finansielle instrumenter som forvaltes i kollektivporteføljen og investeringsvalgporteføljen til finansieringsforetak faller disse utenfor fritaksmetoden, jf. sktl. § 2-38 syvende ledd. Tilsvarende skattemessig behandling oppnås dersom de samme eiendelene eies via et deltakerlignet selskap, jf. sktl. § 10-41 andre ledd. I Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) kapittel 1.8.1.3 fremkommer følgende:

"Aksjeutbytte til et deltakerlignet selskap som eier aksjer, reiser særlige spørsmål. Departementet foreslår at utbyttet skal holdes utenfor ved nettoligningen av det deltakerlignede selskapet, og ikke inngå i den løpende overskuddsbeskatningen hos deltakerne. Dette må ses i sammenheng med at utbyttet allerede er skattlagt som alminnelig inntekt hos det utdelende aksjeselskapet."

Sentralskattekontoret bemerker at denne behandlingen er særskilt hjemlet.

Det fremgår at utbyttet holdes utenfor nettoligningen som en følge av at dette allerede er beskattet en gang hos det utdelende selskapet. Bestemmelsen hindrer derfor dobbeltbeskatning.

Etter kontorets oppfatning bør det på samme måte være klare holdepunkter/begrunnelser for at unntaket i sktl. § 6-41 åttende ledd utvides før dette legges til grunn. Gjennomgangen over viser at det ikke er tilsvarende begrunnelser som taler for at eiers klassifisering skal slå igjennom i denne saken.

Det nevnes også at dersom skattyter skal få medhold i sin påstand vil det bety at norske deltakere vil kunne behandles forskjellig når det gjelder rentefradrag knyttet til investeringer i samme selskap. Deltakere som klassifiseres som finansinstitusjoner vil kunne oppnå en mer gunstig beskatning enn de som ikke faller inn under denne kategorien. Reelle hensyn taler etter sentralskattekontoret for at en slik forskjellsbehandling bør være lovfestet eller være godt begrunnet. Det foreligger etter sentralskattekontorets syn verken lovhjemmel eller slike hensyn i den foreliggende saken.

B har på side fire i klagen anført at sentralskattekontorets tolkning av rentebegrensningsregelen i dette tilfellet vil medføre at det oppstår en asymmetri mellom økninger i [...] tekniske avsetninger som er fradragsberettiget og skattemessig behandling av avkastning på plasserte kundemidler i form av investeringer i fond som A. Slike mangler på symmetri ble blant annet forsøkt korrigert gjennom endringer i fritaksmodellen i 2012. Aksjeinntekter mv i kundeporteføljene ble ved denne lovendringen unntatt fra fritaksmetoden. Det er videre opplyst at det ikke er anledning til å tilordne kundemidler skatt. Etter hva vi forstår må det være den skatten som eventuelt blir utlignet som følge av at skattepliktig inntekt tilknyttet A blir større enn det som avsettes til forsikringstekniske avsetninger. Sentralskattekontoret legger i den forbindelse til grunn at til tross for lovendringen i 2012 er neppe alle asymmetrier mellom endringer i avsetninger og beskatning av kundemidler eliminert. Historisk har slike asymmetrier vært til finansieringsforetak og pensjonskassers skattemessige gunst. Generelt har slike avsetninger skapt store fremførbare underskudd, slik at det kan være et spørsmål om det i det hele tatt vil skapes en betalbar skatt i B gitt at fremførbart underskudd er meget stort.

Det er på side fem i klagen ellers fremhevet at sentralskattekontorets tolkning vil bety at "svært mange SDF-er dermed er diskvalifisert som investeringsobjekter...". Sentralskattekontoret antar at investeringer i aksjer, andeler mv avhenger av en rekke betingelser, først og fremst netto avkastning og risiko. Risiko kan i slike sammenhenger bero på en rekke faktorer, som risikoer knyttet til makro- og mikroøkonomi. B anfører her at skatterisikoen er så tungtveiende at den kan diskvalifisere slike investeringer som A. En slik vektlegging forutsetter for det første at det investeres i "Private Equity"-fond som har låneopptak og dernest at de rammes av rentebegrensningsregelen. Sentralskattekontoret kan ikke se at dette per 2017 er typer av PE-fond som det er mange av i vårt skattemanntall. Deretter må det antagelig forutsettes at det oppstår en betalbar skattekostnad. Dette vil ha sammenheng med skatteposisjon i B og ellers i konsernet, som 31. desember 2016 viser at det foreligger et stort fremførbart underskudd.

Sentralskattekontoret har etter dette kommet til at kontorvedtakets konklusjon opprettholdes."

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge.

Sekretariatet er i det vesentligste og i resultatet enig med skattekontorets vurderinger sitert ovenfor.

Lovens ordlyd

Sekretariatet mener at lovens ordlyd klart taler for at unntaket for finansieringsforetak ikke kommer til anvendelse ved fastsettelsen av skattepliktiges andel av det deltakerlignede selskapets overskudd.

Fastsettelse av alminnelig inntekt i deltakerlignede selskaper følger av skatteloven § 10-41. Bestemmelsens første ledd første punktum lyder:

"Ved fastsettelse av alminnelig inntekt settes deltakers overskudd eller underskudd på deltakelsen til en andel av selskapets overskudd eller underskudd fastsatt etter reglene i skattelovgivningen som om selskapet var skattyter." (sekretariatets utheving)

Rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 første ledd bokstav b gjelder for selskaper som nevnt i § 10-40 ved fastsettelse av overskudd og underskudd etter § 10-41. I § 6-41 åttende ledd fremgår det at rentebegrensningsregelen ikke omfatter finansinstitusjoner etter finansieringsvirksomhetsloven. Det deltakerlignede selskapet i nærværende sak, A, er ikke en finansinstitusjon.

Da inntekten skal fastsettes som om selskapet var skattyter, tilsier ordlyden at unntaket fra rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 åttende ledd ikke kommer til anvendelse. Selskapet er som nevnt ikke er en finansinstitusjon.

Formålet bak rentebegrensingsregelen

Det fremgår av forarbeidene i Prop. 1 LS (2013-2014) kapittel 4.16 på side 132 at hovedbegrunnelsen for å unnta finansinstitusjoner er at den foreslåtte fradragsbegrensningen ikke er tilpasset inntektsstrukturen i bank- og finansieringsvirksomhet, og ikke en vurdering av om finansieringsvirksomhet generelt bør unntas fra fradragsbegrensning.

Sekretariatet bemerker her at rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 ikke er tilpasset finansieringsvirksomhet, fordi den er utformet særlig med tanke på å motvirke tynn kapitalisering i annen virksomhet enn finansinstitusjoner. For finansinstitusjoner gjelder kapitaldekningsregelverket som skal bidra til å sikre at finansforetakene har nok kapital til å møte sine forpliktelser og motstå uventede tapshendelser. Minstekravet etter dette regelverket, hvor det som hovedregel stilles krav til en egenkapitalandel på 8 prosent, ville for annen type virksomhet normalt blitt regnet som tynn kapitalisering, men anses normalt ikke som tynn kapitalisering for finansinstitusjoner.

For det annet tar rentebegrensningsregelen utgangspunkt i en skattemessig EBITDA ved fastsettelse av fradragsrammen. For finansinstitusjoner, hvor renteinntekter ofte vil utgjøre hovedinntekten, ville en anvendelse av rentebegrensningsregelen langt på vei kunne bli ensbetydende med bruttobeskatning dersom fremmedkapitalen består av lån fra nærstående eller lån fra eksterne hvor nærstående har stilt sikkerhet.

Ovennevnte forhold gjør seg ikke gjeldende ved fastsettelsen av overskudd i det deltakerlignede selskapet. Formålet bak rentebegrensningsregelen taler derfor mot å gi unntaket for finansinstitusjoner utvidet virkeområde til også å gjelde deltakerlignede selskaper, som ikke er en finansinstitusjon, men hvor en finansinstitusjon er passiv eller aktiv eier.

Øvrige anførsler

Skattepliktige har vist til forholdet til prinsippet om nettoligning og forholdet til transparensprinsippet.

Sekretariatet har problemer med å følge skattepliktiges anførsler på disse punktene. Sekretariatet kan uansett ikke se at disse anførslene kan føre frem. Sekretariatet viser til at lovens ordlyd er klar og at formålsbetraktninger ikke taler for å foreta en utvidet tolkning av unntaket fra rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 åttende ledd.

Til skattepliktiges merknader til skattekontorets i brev av 24. april 2018, tar sekretariatet til etterretning at skattepliktige er av den oppfatning at redegjørelsen ikke fremstår nøytral. Sekretariatet foretar, i likhet med Skatteklagenemnda, en uavhengig vurdering av saken.

Når det gjelder merknadene om forskjell mellom finansresultat før skatt og skattepliktig inntekt, kan ikke sekretariatet se at dette er relevant for vurderingen av rentebegrensningsregelens virkeområdet.

Konklusjonen blir at rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 kommer til anvendelse ved fastsettelsen av skattepliktiges andel av selskapets alminnelige inntekt etter bestemmelsen i skatteloven § 10-41.

Skattepliktiges kommentarer til innstillingen i brev av 27. mars 2019

Når det gjelder den skattepliktiges merknader til innstillingen kan sekretariatet ikke se at merknadene gir grunnlag for endring i forhold til ovennevnte vurderinger.

Sekretariatet vet ikke med sikkerhet hvorfor Finansdepartementet ikke har fulgt oppfordringen fra Skattedirektoratet om å presisere at unntaket for finansieringsforetak i skatteloven § 6-41 åttende ledd ikke gjelder ved fastsettingen av inntekten til DLS'er etter skatteloven § 10-41 når et finansieringsforetak er deltaker. Sekretariatet mener uansett at dette ikke kan tas til inntekt for at Finansdepartementet mener at unntaksregelen kommer til anvendelse ved fastsetting av inntekten etter skatteloven § 10-41.

Sekretariatet er for øvrig enig med vurderingen i Skattedirektoratets høringsuttalelse. av 6. juli 2017. Høringsuttalelsen fra SKD punkt 1.5.1 siteres:

"1.5.1 Finansinstitusjoner

Skattedirektoratet er kjent med at selskaper som omfattes av unntaket i någjeldende sktl. § 6-41 åttende ledd (etter forslaget niende ledd), og som utøver virksomhet via selskaper med deltakerfastsetting (SDF), påberoper seg unntaket også ved fastsetting av sin andel av alminnelig inntekt basert på deltakelsen i SDFet. Det vil si at man mener at bestemmelsen kommer til anvendelse ved den nettofastsettingen som skal foretas etter sktl. §§ 10-40 flg., jf. særlig sktl. § 10-41 første ledd.

Skattedirektoratet kan ikke se at det er hjemmel for et slikt "transparens-synspunkt" ved anvendelsen av sktl. § 6-41 åttende ledd etter gjeldende regler. En slik anvendelse er for det første i strid med ordlyden i sktl. § 10-41 første ledd, som angir at ved "fastsettelse av alminnelig inntekt settes deltakers overskudd eller underskudd på deltakelsen til en andel av selskapets overskudd eller underskudd fastsatt etter reglene i skattelovgivningen som om selskapet var skattyter". Regelen i sktl. § 6-41 åttende ledd, skal etter ordlyden anvendes direkte på selskapet man beregner inntekten for. Videre strider en slik tilnærming med den bærende forutsetningen for nettoligning slik denne er beskrevet i Ot.prp. nr. 35 (1990-91) Skattereformen 1992, pkt. 15.3.

Direktoratet antar at det kan være hensiktsmessig å bemerke problemstillingen ved vedtakelsen av ny sktl. § 6-41 niende ledd for å unngå prosess knyttet til unntaket i fremtiden."

Når det gjelder anførslene vedrørende nye regler for beskatning av kundemidler i finansieringsforetak, jf skatteloven § 8-5 fjerde ledd, vil disse ikke få virkning ved skattefastsettingen for 2015. Det blir dermed ikke nødvendig for resultatet i saken å se på hva virkningen av disse reglene ville hatt.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 13.06.2019

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Ragnar Østensen, medlem

                        Jan Syversen, medlem

                        Marianne Husby, medlem

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda bemerket at saken gjelder om skatteloven § 6-41 åttende ledd får anvendelse ved fastsettelse av skattepliktiges andel av overskudd i A i henhold til skatteloven §§ 10-40 følgende.

Nemnda sluttet seg til innstillingen og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

Klagen tas ikke til følge.