Bestemmelsen regulerer den registreringsenheten som beløpsgrensen i § 2-1 første ledd skal vurderes i forhold til. Dette innebærer også at det bare gjelder én 50 000-kroners grense for én og samme eier. Om en næringsdrivende har omsetning i handelsvirksomhet på kr 45 000, og kr 10 000 i jordbruk, og således over kr 50 000 totalt, blir han registrerings- og avgiftspliktig, selv om omsetningen i hver av virksomhetene ikke overstiger kr 50 000. Det er uten betydning om virksomhetene drives ulike steder i merverdiavgiftsområdet, for eksempel i ulike fylker eller regioner.

Bestemmelsen medfører at registrert næringsdrivende også vil være registrerings- og avgiftspliktig for annen omsetningsvirksomhet som omfattes av loven, selv om omsetningen i denne virksomheten ikke overstiger lovens minstegrense for registrering i Merverdiavgiftsregisteret. Det er imidlertid en forutsetning at også denne del av den samlede virksomhet blir drevet i næring, jf. § 2-1 første ledd og tidligere lov § 10 første ledd (U 3/77 av 18. mai 1977 nr. 2).

Med eier forstås både fysiske og juridiske personer. To eller flere selskaper kan imidlertid ikke registreres som ett avgiftssubjekt selv om én person er eneeier av aksjene i selskapene.

Avgrensningen av registreringsenheten er knyttet opp mot enhetsregisterloven. Merverdiavgiftsregisteret er et tilknyttet register til Enhetsregisteret. Utgangspunktet for hvem som skal registreres som ett avgiftssubjekt i Merverdiavgiftsregisteret er derfor hva som utgjør en registreringsenhet etter enhetsregisterloven. Dette omfatter både juridiske personer, enkeltpersonforetak og andre enheter som skal registreres i Enhetsregisteret.

Et avgiftssubjekt kan bare ha ett registreringsnummer i Merverdiavgiftsregisteret selv om avgiftssubjektet driver flere virksomheter av ulik art. En og samme person som driver virksomhet på forskjellige geografiske steder og/eller i forskjellige bransjer, kan registrere flere enkeltpersonforetak i Enhetsregisteret, jf. forskrift 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer mv. i Enhetsregisteret § 9 første punktum. Vedkommende person skal da i utgangspunktet registreres som ett avgiftssubjekt i Merverdiavgiftsregisteret. Se likevel kap. 2-2.3 om særskilt registrering av en del av virksomheten.

Offentlig virksomhet som hovedsakelig har til formål å tilgodese egne behov, jf. unntaket i § 3-28, og offentlig virksomhet som har ordinær avgiftspliktig omsetning skal anses som to ulike registreringsenheter og registreres på ulike nummer i Merverdiavgiftsregisteret. Det fremgikk tidligere av forskrift 10. desember 1969 nr.1 (nr.13) at offentlig virksomhet som hver for seg eller i fellesskap drev virksomhet som hovedsakelig hadde til formål å tilgodese egne behov, skulle registreres i et særskilt avgiftsmanntall og levere egne omsetningsoppgaver. Dette kommer ikke direkte fram av merverdiavgiftsreglene i dag, men forvaltningspraksis har lagt til grunn at slike virksomheter fortsatt skal registreres på eget nummer i Merverdiavgiftsregisteret. Dette innebærer at eksempelvis kommunale virksomheter som har ordinær omsetning og kommunale virksomheter som hovedsakelig tilgodeser egne behov, anses som to forskjellige avgiftssubjekter. Det skal derfor beregnes merverdiavgift ved levering av varer og tjenester mellom de to avgiftssubjektene.

Næringsdrivende som driver virksomhet med plikt til å levere både primærnæringsmelding og alminnelig mva-melding registreres på ett registreringsnummer, og hovedytelsen i virksomheten blir angitt som «Bransje» i Merverdiavgiftsregisteret, mens binæringen angis som «Bransje II».

Om hvem som skal anses som rette registreringsenhet, er et tilordningsspørsmål som skattekontoret kan skjønne over. Hver enkelt person må i utgangspunktet anses som et avgiftssubjekt. Den enkelte ektefelle og et barn kan følgelig drive sin egen registrerte virksomhet helt adskilt avgiftsmessig fra hhv. den annen ektefelle og foreldrene. Det vil imidlertid i mange tilfelle være naturlig å anse at ektefellene og foreldrene/barn driver samme virksomhet. Da må de enten registreres sammen eller la virksomheten bli registrert på en av dem.

I et skriv av 28. september 1970 ga Skattedirektoratet en uttalelse i et tilfelle hvor hustruen drev apotek på personlig bevilling mens mannen drev gårdsbruk. Ektefellene hadde felleseie. Mannen eide apoteklokalene og hustruen betalte husleie for dette til ham. Direktoratet antok at ektefellene i dette tilfelle ikke drev noen form for felles virksomhet. Det ble bygget på at ektefeller som rår over hver sin bestemte del av fellesboet, i avgiftsmessig henseende må anses som forskjellige avgiftssubjekter når rådighetsdelene omfatter særskilte avgiftspliktige virksomheter. Hadde derimot fellesboet omfattet flere avgiftspliktige virksomheter som drives av ektefellene i fellesskap og inngår i den felles rådighetsdel, antok direktoratet at tidligere lov § 12 (nå § 2-2 første ledd) ville komme til anvendelse.

Loven oppstiller unntak fra hovedregelen om at hvert avgiftssubjekt skal ha et eget registreringsnummer i Merverdiavgiftsregisteret. Det er gitt adgang til særskilt registrering av deler av et avgiftssubjekt, se kap. 2-2.3, og til fellesregistrering av flere avgiftssubjekter, se kap. 2-2.4.