Bestemmelsen gjelder varer og tjenester som virksomheten har hatt fradragsrett for, men som senere benyttes i virksomheten til et særskilt ikke-fradragsberettiget formål. Tidligere lov § 14 fjerde ledd nr. 2 annet punktum er videreført i § 6-18 første ledd og nr. 4 annet punktum er videreført i § 6-19 første ledd.

Karakter av forbruk  Det spesielle for avgiftsplikten etter denne bestemmelsen er at den rammer bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Grunnen til dette er at bruken, og dermed uttaket, har karakter av endelig forbruk som i prinsippet skal avgiftsberegnes i et merverdiavgiftssystem. Av samme grunn er tilsvarende varer og tjenester i utgangspunktet heller ikke fradragsberettiget ved anskaffelsen, se § 8-3 første ledd bokstav d til g. Fradragsrett foreligger likevel dersom det er tale om varer og tjenester av samme art som de varer og tjenester som omsettes i virksomheten, jf. § 8-5. Dette innebærer at § 3-23 først og fremst gjelder varer og tjenester som omsettes i virksomheten. I tillegg omfattes driftsmidler som ikke er kapitalvarer etter § 9-1 annet ledd, og eventuelle tjenester som uten å omsettes må anses å ha tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten. Som eksempel på det siste, kan nevnes en vareprodusent som har ansatt håndverkere til vedlikehold i sin fabrikk, og benytter disse til vedlikehold av fast eiendom som nevnt i bestemmelsen bokstav b.

Uttak til formål som omhandlet i bestemmelsen utløser imidlertid ikke avgiftsplikt dersom tilsvarende omsetning av varene eller tjenestene er omfattet av en bestemmelse om avgiftsfritak, jf. § 6-17. Tilsvarende gjelder uttak av varer og tjenester som er unntatt, jf. § 3-27.

Kost og naturalavlønning  Bestemmelsens bokstav a pålegger avgiftsplikt når varer og tjenester fra virksomheten brukes til kost til eller naturalavlønning av virksomhetens innehaver, ledelse, ansatte og pensjonister. Foruten kost i arbeidstiden og i forbindelse med losji, rammer bestemmelsen også en rekke andre ytelser i form av vederlagsfrie ytelser fra virksomheten til de angitte personer. Hva som ligger i betegnelsen «naturalavlønning» utover typisk kost og losji, som i arbeidsforhold ofte resulterer i reduksjon av kontant lønnsutbetaling, er ikke nærmere avklart. I utgangspunktet antas imidlertid dette å gjelde ytelser som er avtalt i arbeidsavtale. Andre ytelser til angitte personer vil imidlertid omfattes av de generelle reglene om uttak til privat bruk, se §§ 3-21 og 3-22 begges første ledd.

Finansdepartementet har i skriv av 26. april 1971 uttalt at arbeidsantrekk som brukes av ansatte av vernehensyn, og arbeidstøy som eies og holdes av bedriften, ikke kan regnes som avgiftspliktig naturalavlønning (F 3. mai 1971).

Dersom det er betydelig forskjell mellom vanlig omsetningsverdi og den pris som en ansatt betaler, kan dette utløse plikt til å betale avgift etter bestemmelsen om naturalavlønning. Spørsmålet om det foreligger et vanlig salg (til redusert pris) eller avgiftspliktig uttak i form av naturalavlønning, eventuelt en gaveytelse etter bokstav d, må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Generelt kan det sies at normale personalrabatter ikke utløser noen form for korrigering av avgiftsberegningen.

Bolig- og velferdsbygg  Etter bestemmelsens bokstav b skal det også svares avgift når varer og tjenester fra virksomheten brukes ved oppføring, vedlikehold, innleie og drift av fast eiendom som skal dekke bolig- eller velferdsbehov, herunder løsøre og utstyr til slike eiendommer. Ordlyden i tidligere lov § 14 fjerde ledd nr. 2 omfattet uttrykkelig også fritids- og feriebehov. Dette antas dekket av formuleringen velferdsbehov og innebærer ingen realitetsendring Avgiftsplikten gjelder kun fast eiendom. Ved arbeid på og drift av f.eks. campingtilhengere, flyttbare brakker o.l. gjelder følgelig ikke bestemmelsen.

Finansdepartementet har 26. april 1971 uttalt at det ikke skal betales avgift ved uttak av utstyr til legekontor opprettet for undersøkelse av de ansatte (F 3. mai 1971).

Uttak og anskaffelser til setre og stølshus har vært tvistetema i flere klagesaker. I slike saker blir det som oftest et bevisspørsmål hvorvidt de faste eiendommene er til bruk i næring eller til ferie og fritid. Det vises til KMVA 5099 av 9. februar 2004.

Representasjon  Når varer og tjenester fra virksomheten brukes til representasjon, skal det etter bestemmelsens bokstav c beregnes avgift. Bestemmelsen gjelder alle utgifter ifm. representasjon og omfatter derfor også jubileer og julebord mv.

Gave og reklameøyemed  Etter bokstav d skal det beregnes avgift når varer og tjenester fra virksomheten brukes til gave og utdeling i reklameøyemed dersom verdien ikke er bagatellmessig. Departementet kan gi forskrift om hva som menes med bagatellmessig verdi, jf. § 1-3 annet ledd bokstav c. Etter FMVA § 1-3-6 menes det med bagatellmessig verdi 100 kroner eller mindre. Dette henspiller på ytelsens vanlige omsetningsverdi inklusive merverdiavgift. Det er den enkelte ytelse til den enkelte mottager som er avgjørende for nevnte beløpsgrense. Som eksempel vises til KMVA 5382 om utdeling av sykepleieartikler. Verdigrensen er bl.a. begrunnet i at utdeling av normale smaks- og vareprøver ikke skal rammes av merverdiavgift.

Det har ingen betydning for avgiftsplikten etter bestemmelsen hvorvidt gaven medfører plikt til å betale inntektsskatt.

Skattedirektoratet uttalte i brev av 23. juni 2006 til en forening at det utløser avgiftsplikt etter bestemmelsen dersom varer gis bort gratis som et alternativ til destruksjon. Imidlertid er næringsmidler som leveres vederlagsfritt til mottaker for utdeling på veldedig grunnlag fritatt dersom vilkårene i § 6-19 er oppfylt.

Bestemmelsen gjelder ikke for driftsmidler i form av vanlige brosjyrer, kataloger og prislister (U 3/70 av 5. november 1970 nr. 7 og Av 10/85 av 24. mai 1985 nr. 6).

Dersom en virksomhet deler ut gaver som ikke inngår i omsetningssortimentet eller ikke har vært brukt som driftsmiddel eller lignende i virksomheten, vil det som nevnt innledningsvis, ikke foreligge noen plikt til å beregne avgift etter uttaksreglene. Virksomhetene vil da eventuelt være avskåret fra å fradragsføre inngående avgift på de aktuelle gaveartiklene. Se § 8-3 første ledd bokstav f.

Rabatt  Grensen mellom avgiftspliktige gaver og rabatter (som ikke skal belastes uttaksavgift) er ofte vanskelig å trekke.

Gavesalg  Ved gavesalg skal selgeren betale avgift etter reglene for omsetning for den del av ytelsens verdi som det blir betalt for, samt betale avgift etter reglene for uttak for den vederlagsfrie delen av ytelsen (altså gaven).

Legemidler  Prøver av uregistrerte legemidler som utdeles gratis til sykehus og leger for klinisk prøving før preparatene ev. kan godkjennes som registrerte legemidler, faller ikke inn under betegnelsen «til gave og til utdeling i reklameøyemed». Det skal følgelig ikke beregnes avgift ved uttak av slike legemidler.

Gratisutdeling av registrerte legemidler vil derimot rammes av bestemmelsen (F 8. mars 1971). Se imidlertid KMVA 5120 av 24. mai 2004 hvor det ble lagt til grunn at ikke enhver tilleggsytelse som finner sted i tilknytning til en leveranse må anses som reklame, bare fordi den faller utenfor det som er omtalt i kontrakten. Klagenemnda la til grunn at ytelsene måtte anses som tilbehør og forbruksmateriell som inngikk i virksomhetens varespekter som ble omsatt videre.