Historikk  Tidligere lov § 65 a ble tilføyet ved lov av 8. juni 1979, og gav departementet hjemmel til å fastsette forskrift om at det skal betales merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet. Bestemmelsen ble senere endret ved lov av 9. januar 1998. Endringen var ment å gi en utvidet beskrivelse av de situasjoner som kan utløse avgiftsplikt i Norge. Videre ble en begrensning av subjektkretsen på kjøpersiden opphevet.

Hjemmelen til å gi forskrifter på dette området ble imidlertid ikke benyttet før Finansdepartementet 15. juni 2001 fastsatte forskrift om merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet, tidligere forskrift nr. 121. Denne forskriften ble innarbeidet i § 3-30. Av den grunn antas tidligere avgitte uttalelser mv. vedrørende tidligere forskrift nr. 121 fortsatt å være relevante ved tolkingen av mval. § 3-30.

Finansdepartementet har gitt en fortolkningsuttalelse (kommentarer og merknader) av 15. juni 2001 til forskrift nr. 121.

Ved lov 25. juni 2004 nr. 42 ble § 65 a endret slik at det ble gitt hjemmel for å avgiftsbelegge kjøp av tjenester også fra Svalbard og Jan Mayen. Endringen var begrunnet i ønsket om å hindre konkurransevridning ved at tjenesteleverandører etablert på Svalbard eller Jan Mayen kunne yte tjenester til mottakere på fastlandet uten at det måtte betales merverdiavgift. Forskrift nr. 121 ble endret tilsvarende. I mval. § 3-30 er ikke Svalbard og Jan Mayen nevnt uttrykkelig, men regelen er likevel den samme i og med at bestemmelsen omfatter kjøp av fjernleverbare tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet. Etter lovens § 1-2 annet ledd om geografisk virkeområde, inngår ikke Svalbard, Jan Mayen og de norske biland i merverdiavgiftsområdet.

Endringen gjaldt ikke for tjenester som omsettes på Svalbard eller Jan Mayen, da forbruk av varer og tjenester på Svalbard og Jan Mayen fremdeles skulle skje uten merverdiavgift.

Ved lov 20. desember 2022 nr. 108 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet. Dette innebar for det første at merverdiavgiftsplikten ble utvidet til også å gjelde kjøp av ikke-elektroniske tjenester til mottakere hjemmehørende i Norge som ikke er næringsdrivende eller offentlig virksomhet. Og for det andre innebar det at avgiftsplikten for fjernleverbare tjenester ikke vil være avhengig av omsetningen kan anses merverdiavgiftspliktig som innenlandsk omsetning. Skillet mellom omsetning i Norge eller til Norge vil imidlertid fortsatt ha betydning for hvordan merverdiavgiften oppkreves.

Hensyn  Et sentralt hensyn bak tidligere forskrift nr. 121 og nå § 3-30 var å sikre at det ikke oppstår dobbel eller ingen avgift ved omsetning av tjenester over landegrensene. I forlengelsen av dette hensynet er det et uttrykt ønske at det skal være likhet mellom norske og utenlandske tjenesteytere, i den forstand at avgiftsreglene ikke skal påvirke valget av om en tjeneste kjøpes fra en norsk eller utenlandsk tjenesteyter. Dette omtales gjerne som nøytralitetsprinsippet

Oversikt over bestemmelsen etter lovendringen gjeldende fra 1. januar 2023. § 3-30 var som nevnt tidligere bygd opp slik at det var et skille mellom elektroniske tjenester og andre fjernleverbare tjenester, samt et skille mellom ulike mottakere. Skillet mellom fjernleverbare tjenester og ikke-fjernleverbare tjenester (stedbundne tjenester) er imidlertid fortsatt relevant, og hva som skal anses som fjernleverbare tjenester er belyst med en del eksempler nedenfor. Lovendringen innebar således ingen endringer i begrepet fjernleverbare tjenester. Hva som skal anses som fjernleverbare tjenester, i motsetning til stedbundne tjenester, vil fortsatt være det samme uavhengig av om mottakeren for eksempel anses som næringsdrivende eller forbruker.

Når det etter 1. januar 2023 ble innført generell merverdiavgiftsplikt ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet er altså skillet elektroniske tjenester og andre fjernleverbare tjenester ikke relevant i denne sammenheng, og bestemmelsen kunne derfor forenkles i forhold til tidligere. Hovedregelen følger nå av første ledd, og sier at det skal beregnes merverdiavgift av fjernleverbare tjenester kjøpt i utlandet når mottaker er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet og tjenesten er merverdiavgiftspliktig ved omsetning her. Det skal, som i tidligere, være unntak for tjenester som inngår i beregningsgrunnlaget (for varer) etter merverdiavgiftsloven § 4-11 første ledd.

Videre ble tidligere annet ledd, som begrenser merverdiavgiftsplikten til tilfeller der mottaker er næringsdrivende eller offentlig virksomhet, opphevet. Dette var nødvendig for at merverdiavgiftsplikten skulle bli generell. I stedet ble tidligere tredje ledd nytt annet ledd. Bestemmelsen sier at dersom tjenesten er til bruk i merverdiavgiftsområdet, skal det beregnes merverdiavgift selv om tjenesten leveres til mottaker som er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet. Unntaket er dersom det kan dokumenteres at det er beregnet merverdiavgift av tjenesten i et annet land. Formålet med denne bestemmelsen er å unngå at merverdiavgiftsplikten i Norge blir forsøkt omgått, for eksempel ved at tjenesteleveransen blir kanalisert til en mottaker i utlandet for senere å bli overført til bruk for mottaker hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.

Videre ble tidligere fjerde ledd om omsetning av elektroniske tjenester til forbrukere opphevet. Bestemmelsen er ikke lenger nødvendig når merverdiavgiftsplikten i første ledd blir generell. Og tidligere femte ledd om elektroniske kommunikasjonstjenester som leveres gjennom fast terminal, ble videreført uendret som nytt tredje ledd. Dermed vil det fortsatt være terminalens plassering som avgjør om slike tjenester er merverdiavgiftspliktige i Norge.