Omsetning og formidling av finansielle tjenester er unntatt fra avgiftsplikt. Unntaket omfatter slik som inn- og utlånstjenester, omsetning av selskapsandeler, valutatransaksjoner, betalingsformidling og forsikringstjenester. Videre omfattes omsetning av finansielle instrumenter (verdipapirer) og tilsvarende virksomhet, samt forvaltning av verdipapirfond og investeringsselskap. Oppregningen er for øvrig ikke uttømmende.

Unntaket er begrenset til å gjelde en kvalifisert art av tjenester. Det presiseres at det ikke er de finansielle virksomhetene som sådan, for eksempel banker, forsikringsselskaper, aksjemeglere mv., som er unntatt, men en del av de tjenester og transaksjoner som typisk ytes/foretas av slike virksomheter. Det er altså tjenestens art som er avgjørende for om unntaket kommer til anvendelse, ikke hvem som yter den.

Den avgiftsmessige status for tjenester som ytes må vurderes isolert for hver virksomhet. En underleverandør som leverer en avgiftspliktig tjeneste vil derfor måtte avgiftsbelegge denne, selv om tjenesten i et senere omsetningsledd vil være en del av en avgiftsfri tjeneste.

EU rett   I Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) er det vist til at unntaket for finansielle tjenester er i samsvar med et lignende unntak i de fleste andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Finansdepartementet anser på denne bakgrunn at det ved tolkingen av unntaket skal ses hen til EUs sjette merverdiavgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (a) og (d) (1)–(6) (nå Rådsdirektiv 2006/112/EF av 28. november 2006 om det felles merverdiavgiftssystem artikkel 135 nr. 1 (a)–(g)) og praktiseringen av dette innen EU, se Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester (tolkingsuttalelsen), punkt 1. I Rt. 2009 s. 1632 (Sundal Collier) uttalte Høyesterett «Det er praksis ved EU-domstolen som vil få størst betydning for forståelsen av de tilsvarende avgiftsunntak i Norge. Dette må særlig være tilfellet når det på dette området har vist seg vanskelig å etablere en ensartet praksis i EU-landene. Det som da særlig vil ha interesse er de mer overordnede tolkningsprinsipper som EU-domstolen har etablert.» Dette er senere gjentatt i HR-2019-2335-A (Gjensidige Pensjonsforsikring AS).

Merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester er et unntak fra det alminnelige prinsipp om generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester som utføres av en avgiftspliktig næringsdrivende. Begrepene som brukes til å beskrive de enkelte tjenestene må derfor fortolkes strengt etter sin ordlyd, slik Høyesterett også legger til grunn i HR-2019-2335-A (Gjensidige Pensjonsforsikring AS). Dette prinsippet har også blitt lagt til grunn i rettspraksis innen EU.

Departementet viser til at avgrensingen av unntaket og de ulike begrepene i merverdiavgiftsloven må ses i sammenheng med annen lovgivning, særlig lov om forsikringsvirksomhet (lov 10. juni 2005 nr. 44), lov om verdipapirhandel (lov 29. juni 2007 nr. 75) og lov om finansavtaler (lov 18. desember 2020 nr. 146 som trådte i kraft 1. januar 2023.)

Unntaket for finansielle tjenester må avgrenses mot tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art. Omsetning av slike tjenester vil være avgiftspliktig. Det fremgår av Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) kap. 7.2.5.5 at selv om dette medfører at en del virksomheter innen denne sektoren vil få omsetning som både er avgiftspliktig og unntatt fra avgiftsplikt, må hensynet til konkurransenøytralitet veie tyngre. En slik avgrensning vil også i stor grad være sammenfallende med avgrensningen av EUs rådsdirektiv 2006/112/EF om merverdiavgift (tidligere sjette merverdiavgiftsdirektiv).

Delt virksomhet – fradragsrett  Retten til fradrag for inngående merverdiavgift gjelder anskaffelser til bruk i den registrerte virksomheten. Virksomheter som omsetter både avgiftspliktige tjenester og unntatte finansielle tjenester må fordele fradrag for inngående merverdiavgift etter de alminnelige reglene i loven § 8-2 og forskriften § 8-2-2. Finansdepartementet har i brev av 18. desember 2020 uttalt at all omsetning, som det klare utgangspunkt, skal medtas i den "samlede omsetning", og at begrepet "omsetning" skal forstås på samme måte som legaldefinisjonen i § 1-3 første ledd bokstav a. Se nærmere omtale i M-8-2.8 og M-8-2.9.

Merk at den såkalte ubetydelighetsregelen i § 8-2 tredje ledd, som avskjærer fradragsrett for fellesanskaffelser dersom omsetningen i den registrerte virksomheten normalt ikke overstiger 5 % av virksomhetens samlede omsetning, ikke gjelder for virksomheter som hovedsakelig omsetter unntatte finansielle tjenester.

Tilordning av fradragsretten  Spørsmålet om tilordning av fradragsretten ble vurdert i BFU 76/03. I forbindelse med utlånsvirksomhet blir det utført tjenester av eksterne advokater. Det er långiver som engasjerer og fører dialogen med advokaten. Imidlertid er det låntaker som, iht. avtale med långiver, skal være ansvarlig for å dekke advokatkostnadene. Dette vil også gjelde i tilfeller der det tilsagte lånet ikke blir utbetalt. Skattedirektoratet uttalte at det forhold at låntaker overfor långiver har påtatt seg ansvaret for advokatkostnadene, ikke endrer det faktum at advokaten yter sin tjeneste overfor långiver. Advokatfirmaet i nærværende sak pliktet derfor å utstede salgsdokument til den som var kjøper av advokattjenesten, dvs. långiver. Anmodningen om bindende forhåndsuttalelse gjaldt i utgangspunktet syndikerte lån, men det ble forutsatt at vurderingene og konklusjonen også gjaldt låneforhold hvor det bare er én bank på långiversiden. Se også BFU 95/03 som dels omhandler det samme spørsmålet.

I det følgende vil det først bli gitt en omtale av formidlingsbegrepet ved omsetning av finansielle tjenester, deretter gis en omtale av avgiftsbehandling ved såkalte sammensatte ytelser samt ved leveranser fra underleverandører, før det gis en nærmere omtale av de unntatte finansielle tjenestene i bestemmelsens oppregning.