En finansiell tjeneste kan inneholde flere elementer som isolert sett kan være unntatte eller avgiftspliktige (sammensatte ytelser). I slike tilfeller må det vurderes konkret om det foreligger flere selvstendige ytelser som skal avgiftsbehandles hver for seg, eller om ytelsene er av en slik karakter at de kan anses for å være integrerte og avgiftsbehandles under ett. Dette omtales ofte som «hovedytelseslæren». Skattedirektoratet anser at begrepet «sammensatte ytelser», eng. «composite supplies», er mer presist, se nærmere under M-4-1.3. Utgangspunktet i norsk rett er uansett at hvert omsetningsobjekt skal behandles for seg, jf. mval. § 4-1 første ledd, samt bokføringsforskriften § 5-1-5. Høyesteretts dom i Rt. 2009 s. 1632 (Sundal Collier) kan ses som en bekreftelse på at rettssetningene fra EU-retten, som bl.a. følger en hovedytelsestilnærming for sammensatte ytelser, er en del av norsk rett innenfor området for finansielle tjenester.

Departementet har i sin tolkningsuttalelse av 15. juni 2001 lagt til grunn at tjenester som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste, avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten, se tolkningsuttalelsen punkt 4. Forutsetningen er at den underordnede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle hovedtjenesten og er mindre vesentlig enn denne.

Det presiseres at begrepet «underordnede tjenester» i denne sammenheng refererer til tjenester som hovedleverandøren selv yter sammen med den finansielle tjenesten. Finansdepartementet har i en uttalelse av 8. mars 2021 vedrørende TV-dekodere omtalt ulike tilgrensende vurderingstemaer. Uttalelsen er omtalt i kapittel 4.

For øvrig er problemstillingen berørt under omtalen av de ulike typene finansielle tjenester.

Verdipapirforetak  I tolkingsuttalelsen av 15. juni 2001 la departementet til grunn at underordnede tjenester som omhandlet i den tidligere verdipapirhandelloven av 1997 § 8-1 (nå i verdipapirhandelloven av 2007 nr. 75 § 2-6), var eksempler på tjenester hvor det i utgangspunktet ikke foreligger slik direkte tilknytning at tjenestene anses som en integrert del av en finansiell hovedytelse. Dette innebærer at verdipapirforetak vil omfattes av avgiftsplikt for deler av sin virksomhet, jf. Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) punkt 7.2.5.5 side 124.

Rådgivning  Rådgivningsvirksomhet er i utgangspunktet avgiftspliktig. Rådgivning kan likevel bli omfattet av unntaket, for eksempel for formidling av omsetning av finansielle instrumenter i den grad rådgivningen fremstår som direkte tilknyttet formidlingstjenesten og som mindre vesentlig enn denne. Dette kan for eksempel gjelde når det ytes rådgivning ved mottak og formidling av ordre på vegne av kunde, eller utførelse av ordre på vegne av kunde, jf. verdipapirhandelloven § 2-1 første ledd nr. 1 og 2. Ytes rådgivningen mot særskilt vederlag, vil det som hovedregel medføre avgiftsplikt. Dette vil for det første gjelde tjenester som omhandlet i verdipapirhandelloven § 2-3 fjerde ledd, men også utarbeidelse og formidling av anbefalinger etter samme bestemmelse.

Tilsvarende vil imidlertid også gjelde investeringsrådgivning som etter verdipapirhandelloven av 1997 var en tilknyttet tjeneste, men som nå er regnet som en investeringstjeneste. Se også omtalen av investeringsrådgivning nedenfor i M-3-6.3. Rådgivning om kapitalmarkedsstrategi, kapitalstruktur, industriell strategi og lignende, samt tjenester i forbindelse med fusjon og oppkjøp av foretak, vil således være avgiftspliktige tjenesteytelser.

Om rådgivningstjenester ved fusjon og oppkjøp av foretak, se Høyesteretts dom av 22. desember 2009 (Sundal Collier Carnegie) omtalt nedenfor i M-3-6.13. I vurderingen av rådgivningen som en tilknyttet tjeneste, uttalte Høyesterett: «Dette forberedende arbeidet er nettopp av en slik sekundær og underordnet karakter, som etter Volker Ludwig-dommen avgiftsmessig skal følge hovedytelsen. Det må videre legges til grunn at et ordinært element i et salgsoppdrag som dette nettopp er å rådgi blant annet om hva som vil være en realistisk prisforventning og hva som vil være et hensiktsmessig tidspunkt for å legge bedriften ut for salg.»

I Borgarting lagmannsretts dom av 19. oktober 2009 (Grieg Investor) vurderte retten tjenester ytt i henhold til en forvaltningsservice-avtale (FSA). Retten mente at hovedytelsen var rådgivningstjenesten med den konsekvens at ytelsene etter avtalen var avgiftspliktige i sin helhet. I vurderingen av om det var ytt flere selvstendige tjenester, eller en hovedytelse med underordnede tjenester, anså lagmannsretten at selskapet omsatte en sammensatt ytelse, delvis bestående av isolert sett unntatt ordreformidling og delvis isolert sett avgiftspliktig rådgivning. Retten kom til at det ikke var grunnlag for å splitte vederlaget i en avgiftspliktig og en unntatt del, som om det ble ytt to separate ytelser. Dommen er nærmere omtalt under M-3-6.11.

Det vises videre til EU-domstolens uttalelse i C-607/14 (Bookit) som er omtalt under M-3-6.9. I Borgarting lagmannsretts dom av 15. desember 2005 (Veidekke) ble det vurdert om det forelå to selvstendige tjenester, dvs. entreprise og kreditt, eller om rentene kun måtte ses som en del av prisen på entreprisetjenestene, dvs. ikke som en egen finansieringstjeneste. Retten antok at finansieringsavtalene i den aktuelle saken ikke utgjorde en selvstendig økonomisk realitet. Retten uttalte: «Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på det generelle spørsmål om hvilke betingelser som eventuelt må være oppfylt for at en finansiering av byggherren fra entreprenørens side skal kunne betraktes som en atskilt - og derved avgiftsfri - ytelse. Spørsmålet om avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 18 vil uansett måtte bero på en konkret og samlet vurdering i det enkelte tilfelle.» Dermed inngikk rentene, som vederlag for at betaling fant sted ved eller etter ferdigstillelse, i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr. 1. Dommen er også omtalt under M-3-6.8.

Fulltegningsgaranti  Tjenester knyttet til fulltegningsgaranti omfatter blant annet bistand til å innhente de nødvendige garantitilsagn uten at tjenesteyter selv tar noen finansiell risiko. Slik rådgivning, kontakt med eventuelle garantister mv. kan forestås av eksempelvis investeringsforetak, revisorer, advokater og frittstående konsulenter. Tjenester av denne art er avgiftspliktig.