Avgiftsfritaket for aviser er i tillegg til å ivareta kulturelle hensyn, begrunnet med at det ble ansett for uheldig å avgiftsbelegge det trykte ord i et så lite språksamfunn som det norske og at avgiftsplikt ville kunne hemme fri opinionsdannelse.

Fritaket for aviser, både i trykt og elektronisk format, har bl.a. vært begrenset til aviser som har en bred dekning av nyhets- og aktualitetsstoff. Med virkning fra og med 1. juli 2020 ble fritaket for aviser utvidet til også å omfatte aviser i elektronisk format (elektroniske aviser). Sistnevnte aviser var tidligere omfattet av avgiftsfritaket i § 6-2 (som har blitt opphevet med virkning fra 1. januar 2023). Videre ble, fra samme tidspunkt, fritaket for aviser utvidet til også å omfatte aviser som har en dyptgående dekning av nyhets- og aktualitetsstoff. Hensikten er å gi publikasjoner som driver denne typen journalistisk produksjon og publisering, anledning til å dra nytte av mulighetene som ligger i elektronisk publisering. Fra 1. januar 2024 er ordlyden i 1. ledd endret. Endringen innebærer at elektroniske aviser kan ha et større innhold av levende bilder og lyd. Samtidig må hovedformålet til avisen fortsatt være å produsere nyhets- og aktualitetsstoff i form av tekst eller stillbilder.

I merverdiavgiftsloven § 6-1 annet ledd er departementet gitt myndighet til å gi forskrift om hva som menes med aviser, herunder fastsette de nærmere vilkår for fritak. Slike bestemmelser finnes i merverdiavgiftsforskriften § 6-1-1.

Med aviser menes redaktørstyrte publikasjoner som publiseres minst en gang i uken og er rettet mot allmennheten. Videre må avisen enten ha en bred journalistisk produksjon og hovedsakelig publisere nyheter og aktualitetsstoff fra ulike samfunnsområder, eller dyptgående journalistisk produksjon og publisere hovedsakelig nyheter og aktualitetsstoff fra et avgrenset samfunnsområde, se for øvrig Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 29. juni 2020.

Utgivere av aviser plikter å la seg registrere i Merverdiavgiftsregisteret. De har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Avisene må betale merverdiavgift av sin omsetning av tjenester som gjelder Annonser  annonser.

Omsetning av aviser er fritatt i alle omsetningsledd, altså ikke bare ved omsetning til forbruker. Levering av ferdigtrykte aviser fra trykkeri til avisutgiver er også ansett som avgiftsfritt salg av aviser. Levering av andre varer og tjenester til trykkeriet eller avisforlaget enn aviser, kommer ikke inn under avgiftsfritaket. Levering av f.eks. papir og trykkfarge er avgiftspliktige leveranser.

Definisjon  Ved avgrensningen av merverdiavgiftslovens avisbegrep er det lagt til grunn den definisjon som Dagspresseutvalget av 1966 foreslo, skulle brukes ifm. tildeling av produksjonsstøtte mv. til dagsaviser. Definisjonen, som er gjengitt i Av 13/85 av 26. august 1985, er som følger:

1. Aviser som er opptatt som medlemmer av Norske Avisers Landsforbund og som kommer ut minst 2 ganger ukentlig.
2. Andre aviser som etter sitt opplag og innhold har karakter på linje med NALs medlemsaviser, bl.a. ved at de kommer ut regelmessig og minst to ganger pr. uke (her er vilkåret i § 6-1 ett nummer ukentlig), gjennom nyheter og kommentarer orienterer allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål i inn- og utland, eller innen den kommune/de kommuner som regnes som avisens utbredelsesdistrikt, har en ansvarlig redaktør med status overensstemmende med redaktørplakaten av 1933, tar betaling for abonnement, løssalg og annonser etter offentlig tilgjengelige pristariffer.
3. Aviser som bare utkommer 1 gang ukentlig, men som ellers innfrir kravene i pkt. 2, skal likevel kunne betraktes som tilhørende dagspressen dersom de har et idémessig eller politisk grunnlag, slik som f.eks. «Folkets Framtid», «Friheten» og «Orientering». Norsk Presseråd tar avgjørelsen i slike saker.

Skattedirektoratet finner ikke grunnlag for å definere begrepet avis annerledes i dag enn anført av Finansdepartementet i St.meld. nr. 17 (1971–72). Et medlemskap i Mediebedriftenes Landsforening (MBL) (tidligere Norske Avisers Landsforbund) er ikke tilstrekkelig for å bli ansett som avis, selv om publikasjonen utkommer regelmessig med minst to nummer ukentlig. Dette henger sammen med at det stilles andre krav til medlemskap i MBL enn tilfellet var for medlemskap i NAL, kf. pkt. nr. 1 ovenfor.

Avgrensningen av avisfritaket har ikke reist noen spesielle problemer. Dette må delvis ses på bakgrunn av at en del periodika som det kan være tvil om kommer inn under avisbegrepet, i alle fall er fritatt som tidsskrift, jf. § 6-3.

Saker som gjelder trykt skrift, skal følge merverdiavgiftslovens alminnelige saksbehandlingsregler. Den næringsdrivende vil således kunne innhente skattekontorets uttalelse i første instans om en publikasjon kan anses omfattet av avgiftsfritaket for trykt skrift. Treffer skattekontoret et vedtak om etterberegning, kan dette påklages til Skatteklagenemnda. Klagenemndas vedtak kan bringes inn for domstolene.

Med virkning fra 1. januar 2023 er fritaket for Elektronisk versjon  elektroniske nyhetstjenester opphevet, se Prop. 1 LS (2022-2023) Skatter, avgifter og toll 2023 kapittel 7.3. Når det gjelder rettstilstanden før endringen, vises det til tidligere utgaver av Merverdiavgiftshåndboken.

Endringen i ordlyden som er innført fra 1. januar 2024 innebærer at elektroniske aviser kan ha et større innhold av levende bilder og lyd. Tidligere ble begrepet «i hovedsak» brukt, mens det nå kreves «en overveiende andel». Ifølge lovforarbeidene innebærer endringen at innhold i form av tekst eller stillbilde må utgjøre mer enn 50 pst. for å omfattes av fritaket i motsetning til at det tidligere ble siktet til om lag 80 pst. Som i dag vil avgrensningen av fritaket ikke kunne avgjøres ut fra en matematisk vurdering. Det må foretas en konkret vurdering hvor enkelte momenter vil ha særskilt betydning. Etter departementets vurdering vil endringen gi noen flere holdepunkter for den konkrete vurderingen, sammenlignet med den tidligere hovedsaksvurderingen. Et vesentlig moment vil være hvordan produktet samlet sett fremstår utad. Hovedformålet til, og det dominerende med, publikasjonen må være innhold i form av tekst eller stillbilder. Det vil si at innholdet av levende bilder og lyd må være underordnet innholdet av tekst og stillbilder slik publikasjonen fremstår utad, herunder hvordan mediet presenterer publikasjonen i markedet.