Bestemmelsen er endret med virkning fra 1. januar 2023 i forbindelse med utvidelse av merverdiavgiftsplikten ved levering av fjernleverbare tjenester fra utlandet, se nærmere omtale under kap. 6-22.4.

Endringen innebærer ingen realitetsendring, men gjenspeiler at § 6-22 annet ledd nå innebærer et generelt fritak uavhengig av mottakerens status og tjenestens art, herunder elektroniske kommunikasjonstjenester. Tidligere § 6-22 første ledd første punktum er derfor fjernet sammen med bestemmelsens siste punktum. For øvrig er særregelen om elektroniske kommunikasjonstjenester som leveres via fast terminal videreført. Bakgrunn for videreføringen er at det ikke er gjennomført endringer i merverdiavgiftsplikten ved innførsel av denne type tjenester.

Fast terminal  For elektroniske kommunikasjonstjenester er regelen at fritaket ikke omfatter de tilfeller der tjenesten leveres gjennom fast terminal i Norge. I disse tilfeller skal tjenesten avgiftsbelegges i Norge selv om mottaker av tjenesten er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet. Hvis leveringen skjer gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet, er tjenesten avgiftsfri selv om mottaker er hjemmehørende i Norge, se lovens § 6-22 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Dette innebærer eksempelvis at elektroniske kommunikasjonstjenester blir avgiftspliktige i Norge uten hensyn til hvor de benyttes når tjenestene leveres gjennom mobile terminaler (for eksempel mobiltelefoner) og abonnenten er hjemmehørende i Norge. Likeledes blir det avgiftsplikt i Norge når tjenestene leveres gjennom faste terminaler (bl.a. fasttelefoni) i Norge uavhengig av hvor abonnent eller bruker er hjemmehørende. Motsatt blir det ikke avgift i Norge hvis tjenesten leveres gjennom mobile terminaler og mottaker ikke er hjemmehørende i Norge, eller hvis tjenesten leveres gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet selv om mottaker er hjemmehørende i Norge.