FMVA § 6-24-1 har bestemmelser om registrerings- og dokumentasjonsplikt mv. som er en videreføring av tidligere forskrift nr. 35 punkt 2 a, men er harmonisert med bestemmelsene om skriftlig bestilling i forskriftens § 6-21-2 annet og tredje ledd.

Videresalg  Dersom en vare før leveringstidspunktet er videresolgt til utlandet av registrert norsk kjøper (eksportør), kan vareleverandør (selger) levere varen avgiftsfritt til eksportøren forutsatt at varen utekspederes direkte gjennom tollvesenet. Eksportøren må utstede en skriftlig bestilling med nærmere angitte opplysninger, bl.a. om til hvilket land varen videreselges. Bestillingen må foreligge forut for selgers utstedelse av fraktbrev og faktura fordi den skal dokumentere at varen er videresolgt til utlandet før levering har funnet sted. Vareleverandøren må oppbevare bestillingen sammen med sin gjenpart av det aktuelle salgsdokumentet. Det vises til FMVA § 6-24-1 og for øvrig til R 7 tillegg nr. 3 av 25. februar 1974 og Av 6/80 av 28. april 1980.

Skatteklagenemndas vedtak 24. september 2017 i sak 02 NS 50/2017 gjaldt levering av fiskeprodukter for videresalg til utlandet. Etterberegning av utgående merverdiavgift var foretatt da skattekontoret ikke fant at vilkårene for avgiftsfri fakturering var oppfylt. Bl.a. ble det lagt vekt på at skriftlig bestilling var datert etter fakturadato. Når kjøperne ventet med å utferdige skriftlig bestilling til etter levering, ble dette forklart med at de ønsket å kontrollere at leveransene var i henhold til bestillingene. Disse ble foretatt pr. e-post eller muntlig. Nemnda kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for etterberegning av utgående merverdiavgift. Til tross for at legitimasjonskravene ikke var oppfylt, la nemnda til grunn at de materielle vilkår for avgiftsfri fakturering var til stede, med andre ord at kjøperne hadde videresolgt varene til utlandet før levering og at de umiddelbart ble tollekspedert for utførsel. I vedtaket ble det vist til Høyesteretts dom 9. mars 2000 (Rt-2000-402 Vest Kontorutvikling AS), der det ble slått fast at i tilfelle konflikt mellom det formelle og det materielle, er det de reelle forhold som skal legges til grunn for vedtaket.